Dårlig selvbilde

[AnonymBruker]

Hva er deres beste tips for å jobbe med selvbilde? 
Mitt er og har alltid vært dårlig, men merker at det tærer mer og mer på både meg, forholdet og «livsgleden» generelt.

Tar imot alle tips jeg kan få. Skjønner at det beste er å prate med noen, men det er ganske vanskelig her vi bor og en nettbasert løsning med psykolog har jeg prøvd og trivdes dårlig med.

Anonymkode: 5a568...c7e

[Rainstorm2.0]

Det er et godt spørsmål! 

For meg har det vært flere ting. Den ene er å faktisk jobbe med å bli god på noen ting, å våge å prøve meg og skape mestringsopplevelser. Det gjelder enklere praktiske ting, om jeg f.eks tenker "jeg får ikke til å lage mat", så bestemte jeg meg for at "la meg utfordre meg på å lage mat da", og da jeg faktisk fikk til en del så fikk jeg mer tiltro til meg selv. Dette er vel mer under det som kalles selvtillit. Ved å våge å prøve, ha medfølelse med seg selv når en feiler så vil en på sikt få mange flere mestringsopplevelser og det bekrefter en selv som en som får ting til. 

En annen ting som handler mer om sånn hvilken verdi jeg har, at jeg er god nok så har det vært å avlære giftig skam, den der følelsen av at "det er noe grunnleggende feil med meg". Vet ikke om det strekker seg så dypt for deg. Det jeg har gjort her er å møte meg selv med medfølelse, bruke en slik oppskrift fra Kristen Neff tror jeg det var. Vende seg mot seg selv, mindfullness for hvordan ting er i meg selv, møte meg med omsorg og omtanke (slik en hadde snakket med en annen) og "common humanity" (vet ikke noe godt norsk ord for det), liksom der jeg sier "det du føler på nå er så forståelig, andre i din situasjon hadde kjent på det samme, akkurat nå er det noen som strever med dette, du er et vanlig utilstrekkelig menneske med gode og dårlige sider". Faktisk for å få bukt med den giftige skammen var det å omfavne mine faktiske dårlige sider og utilstrekkeligheter viktig, at det er OK å ha mangler liksom. Vet ikke om det gir mening utad, men for meg har det vært veldig viktig! 

I tillegg har det vært viktig å sette grenser. Hvis jeg lar meg selv og andre tråkke på meg, og ikke står opp for meg, ikke viser meg selv at jeg er verdt å beskytte så fortsetter jeg å få signaler fra meg selv og andre om at jeg er ikke god nok. Ved å ta godt vare på meg selv, dekke mine behov, så har jeg vist meg selv daglig at jeg er viktig. Det har hjulpet. 

Dette er bare det som har fungert for meg, håper du finner din vei, og at kanskje noe av dette kunne være nyttig for deg også. ❤️ 

[AnonymBruker]

Ts

Tusen takk for bra svar @Rainstorm2.0

Jeg kjennet meg spesielt godt igjen i den delen med å aldri være god nok, ikke være verdt noe.

Enkelt ting vet jeg at jeg mestrer mer enn bra nok, men da går jeg veldig i den: men hallo, å lage middag å holde huset sånn nogen lunde kan jeg ikke få skryt for. Folk som har mye mindre ledig tid enn meg gjør også det. Det er en uviktig ting. Er mange lignende eksempler på denne tenkemåten.

Jeg har den dårlige vanen å alltid sammenligne meg med de som er bedre enn meg. For de fins det selvsagt mange av.. Spesielt om du velger ulike personer hver gang avhengig av hva som sammenlignes den dagen..

Anonymkode: 5a568...c7e

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (På 28.8.2024 den 13.12):

Ts

Tusen takk for bra svar @Rainstorm2.0

Jeg kjennet meg spesielt godt igjen i den delen med å aldri være god nok, ikke være verdt noe.

Enkelt ting vet jeg at jeg mestrer mer enn bra nok, men da går jeg veldig i den: men hallo, å lage middag å holde huset sånn nogen lunde kan jeg ikke få skryt for. Folk som har mye mindre ledig tid enn meg gjør også det. Det er en uviktig ting. Er mange lignende eksempler på denne tenkemåten.

Jeg har den dårlige vanen å alltid sammenligne meg med de som er bedre enn meg. For de fins det selvsagt mange av.. Spesielt om du velger ulike personer hver gang avhengig av hva som sammenlignes den dagen..

Anonymkode: 5a568...c7e

Så glad for at det kunne passe deg! ❤️

Kjenner den tenkemåten veldig godt igjen, og jeg har kommet til at livet er tungt nok, og for kort, til å ikke heie på seg selv. Hva så om andre også fikser, da får de heie på seg selv, hvis de trenger det! Vi har ulike utgangspunkt. Du skulle bare visst alle de småtingene jeg feirer meg selv for 😄 

Sammenligning tar virkelig knekken på selvbildet. Jeg prøver å tenke at mitt liv er mitt liv, jeg går i mine sko, ingen andres. Vet ikke om det gir mening. 

[AnonymBruker]

Før du leser: når jeg hører dårlig selvbilde tenker jeg på at man ikke liker hvordan man ser ut og hvordan man oppfattes av andre. Så det går litt i utseende og sånt i posten her. Om jeg har bommet så beklager jeg. 

Jeg føler så inderlig med deg, TS. Dårlig selvbilde og dårlig selvtillit har ødelagt for meg så mange ganger. I dag er jeg snart 30 år uten utdannelse, jeg har vært i et par forhold men det har endt dårlig og jeg tror ikke jeg klarer å være i et forhold igjen selv om jeg så inderlig har lyst. Ikke har jeg barn heller, sannsynligvis vil jeg ikke få barn da jeg ikke ønsker å bli mor i 40-årene. Det vil ta flere år for meg å bli "frisk" eller bedre, jeg startet i terapi for mange år siden, og selv om jeg jobber med det så ser jeg lite forbedring. 

Det eneste jeg merker er at jeg gir litt mer faen. Jeg bryr meg mindre om hva andre syns. Hvordan har jeg fått til det? Vel, jeg tenker at jeg bryr meg jo egentlig lite om hva andre mener når det kommer til andre ting i livet. Hvor mange mennesker liker jeg sånn egentlig? Hvorfor skal jeg bry meg om hva noen jeg ikke liker noe særlig, mener om meg? La oss si at jeg går på butikken, noen ser på meg og ler av hvordan jeg ser ut. Det er ydmykende, sårende. Men denne personen, jeg kjenner ikke han, kanskje han er et dårlig menneske, kanskje han er en mobber. Hvorfor skal jeg bry meg om at han ikke liker hvordan jeg ser ut? 

Det er enklere sagt enn gjort, men det å ikke bry seg om hva andre mener er den beste starten, mener jeg. Jeg klarer nå å gå på butikken uten problemer, jeg bryr meg ikke om andre ser på meg og dømmer meg. Jeg tør å ha øyekontakt med de som står i kassa, jeg tør å ha øyekontakt med andre jeg snakker med. Hvorfor? Fordi jeg tenker at det er viktig å vise andre respekt, vise at du er interessert i samtalen, vise at du SER andre. Jada, de tenker sikker at jeg er stygg, men hva så, de setter nok også pris på at noen "anerkjenner" dem med et smil, et hei, you name it. 

Jeg er stygg som natten er lang, jeg vet hvordan det er. Jeg sammenligner meg med andre hele tiden. Tankene kommer konstant, for eksempel når jeg bare står og snakker med en kollega av meg som er veldig pen. Jeg tenker på hvor pen hun er og hvor mye jeg skulle ønske at jeg så slik ut. Jeg kunne fått meg kjæreste og han kunne vært stolt over meg fordi jeg var pen. Jeg kunne gjort alt jeg ville uten at noen dømmer meg fordi jeg er stygg. Når jeg hadde kjæreste ga jeg streng beskjed om at jeg IKKE ville se hvilken porno han så på og jeg ville IKKE vite hvem han syntes var attraktive, for jeg ville konstant sammenligne meg og ødelegge meg på det. 

Prøv så godt du kan å fokusere på HVEM du ER, ikke hvordan du SER UT. Er du ren i tøyet? Flott! Har du god hygiene? Nydelig! Kler du deg i klær du føler deg komfortabel i? Bra! Det er egentlig alt du trenger. 

Ser jeg meg i speilet så ser jeg et misfoster. Jeg er tjukk, har tynt hår, strekkmerker, hengepupper, huden min er ikke fin, det er så mye som er galt. Men dette tenker jeg ikke på etter en fjelltur. Dette tenker jeg ikke på når jeg leser en bok. Jeg tenker heller ikke på det når jeg hjelper noen som har behov for det, eller når jeg lager mat. Jeg har ikke et sexliv, men når jeg onanerer og lever meg inn i en fantasi så tenker jeg ikke på hvordan jeg ser ut. Jeg hater puppene mine, men jeg kan ta på de når jeg fantaserer og det gir meg en god følelse. Samme med underlivet. Jeg ser ikke ut, men kroppen FØLES godt. Håper dette ikke ble for drøyt, men nevner det for å illustrere et poeng. 

En annen ting jeg også prøver å tenke, og som jeg selv må bli flinkere til å huske. Vi er alle forskjellige. Vi er fullstendig unike. Der er ingen som deg, ingen som meg, ingen som den pene kollegaen min, ingen som Angelina Jolie. Er ikke det litt fint, egentlig? Om du tenker på noen du syns ikke er særlig pene. Kan du finne noe positivt ved de? Kjenner du noen du liker veldig godt men som ikke objektivt sett er noen skjønnhet? Betyr det da noe som helst i det hele tatt? Nei, det gjør jo ikke det. 

Ja da. Utseende betyr "mye" i samfunnet. Hva nå enn mye er. Men, jeg vet, og det vet nok du også, at pene mennesker kan også være ulykkelige, de kan ha traumer, de kan oppleve fæle ting, de kan være slemme, de kan bure seg inne og isolere seg i årevis, de kan ødelegge livet sitt, de kan ødelegge andres liv. Det å være pen, ha en perfekt fasade... Det betyr jo egentlig ikke så mye likevel. Gjør det? 

Og: jeg tror ikke du er stygg, jeg syns sjeldent at noen er stygg. Jeg tror aldri jeg har sett på noen andre enn meg selv og tenkt at de er stygge. Men, la oss si at vi begge objektivt sett er mindre pene. Det er jo bare sånn det er. Et faktum som må aksepteres. Ok, da har vi akseptert det. Hva nå? Hva taper vi i livet som mindre pene? Hadde jeg skulle blitt modell eller få flest mulig menn til å pløye over meg så hadde det kanskje vært negativt. Hadde ting vært annerledes om du var pen? 

Dette med å føle seg verdifull... Jeg tenker ofte at jeg er verdiløs. Nå er jeg en pessimist, men jeg tror mange i dag er verdiløse. Hvor mange tror du bryr seg om flyktningene som drukner når båten som er overfylt med mennesker på flukt synker, for eksempel? Det er milliarder av mennesker i verden jeg og du ikke tenker på eller bryr oss om, vi kan høre om tragiske skjebner og selvsagt bli ille berørt. Men mennesker vi ikke kjenner har i utgangspunktet trolig ikke en verdi for oss. Likevel så har disse menneskene en verdi. Menneskene på flukt er elsket av noen, kanskje de har barn, kanskje de har foreldre som lever. Alle har noen som er glade i de. Har man det ikke, kan man finne disse menneskene. Men det krever mot og ikke minst selvtillit å være sårbar og skape kontakt med andre. 

Dette ble langt, rotete.. Klisje, men du er god nok som du er. Det er egentlig jeg også, jeg bare skjønner det ikke og kanskje vi skjønner det en dag. Alle er ulike, det er fint med kontraster, sett pris på den du er. Kle av deg, se deg i speilet, naken og se kroppen som fungerer og holder deg oppe. Gå i deg selv og tenk på dine kvaliteter som menneske, hvem ønsker du å være og er du dette mennesket? Du ønsker å være snill; er handlingene dine snille? Du ønsker å være modig; utfordrer du deg selv og går utenfor komfortsonen ofte? Du ønsker å være trygg og tillitsfull; kan andre virkelig stole på deg, er andres hemmeligheter for alltid lukket i en boks i hodet ditt? 

Gjør det som gjør deg glad... Hva nå enn det er, vet du ikke hva, gå på jakt. ❤️ 

 

Anonymkode: 1d9da...24c

[AnonymBruker]

Beste tips dersom man ikke skal gå i terapi må være selvhjelp, lære om temaet. Forstå hva det er også hvordan det blir dannet. Ville begynt å lese litt her for eksempel: https://psykologvirke.no/selvhjelp/behandling-darlig-selvfolelse-selvbilde-selvtillit/

Anonymkode: 5bcb3...845