Er jeg egoistisk? Vedr. tanker etter dødsfall

[AnonymBruker]

Min svigerfar døde tidligere i år. Det var i ung alder (under 70) og uventet. Jeg har ikke sagt dette jeg skal skrive nå til noen for jeg føler det er egoistisk, feil og bare ekkelt å tenke slik!

Jeg følte meg veldig ensom etter dødsfallet. Det sier seg selv at samtlige var opptatt av hvordan mannen min og barnebarna hadde det, men jeg opplevde det som veldig sårt at ingen lurte på hvordan det gikk med meg. Ikke en gang fikk jeg spørsmål om hvordan jeg hadde det, kun hvordan det gikk med mannen min og barnebarna. Og som sagt så forstår jeg jo det! Det er naturlig, men allikevel. Opplevde også at flere sa til han at de kunne hjelpe han med det praktiske osv. Følte at ingen mente at jeg faktisk stod ved hans side døgnet rundt. De vet det sikkert, men jeg følte på det. 
 

Dette er så feil å føle på og egoistisk at jeg blir kvalm av meg selv, men jeg klarer ikke slutte å tenke på det

Anonymkode: 01270...1c0

[Melus]

Hadde du et nært forhold til svigerfar? Jeg synes ikke følelsene dine er fæle. Du mistet også en du var glad i. Folk glemmer det ofte litt når relasjonen er slik! 

[AnonymBruker]

Melus skrev (Akkurat nå):

Hadde du et nært forhold til svigerfar? Jeg synes ikke følelsene dine er fæle. Du mistet også en du var glad i. Folk glemmer det ofte litt når relasjonen er slik! 

Hadde et veldig nært forhold. Mannen min og jeg var hos han 3-4 ganger hver uke, handlet for han osv.

Anonymkode: 01270...1c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hadde et veldig nært forhold. Mannen min og jeg var hos han 3-4 ganger hver uke, handlet for han osv.

Anonymkode: 01270...1c0

Men det plaget meg også i tiden etter dødsfallet. Alle påpekte at mannen min var så flink til å være der for han og handle for han flere ganger hver uke. At han alltid hjalp faren sin. Alle visste at jeg var med hver gang, men det ble heller aldri nevnt av noen. Jeg vet at svigerfar satte pris på det, men det var vondt at det føltes som om ingen trodde jeg stilte opp eller noe (føltes det som for meg)

Anonymkode: 01270...1c0

[Melus]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hadde et veldig nært forhold. Mannen min og jeg var hos han 3-4 ganger hver uke, handlet for han osv.

Anonymkode: 01270...1c0

Synes ikke det er rart at du føler som du gjør, din sorg blir jo litt glemt siden mannen din regnes som hans nærmeste. 

[AnonymBruker]

Det er fordi du er kvinne.

Da blir det tatt for gitt at man stiller opp og gir av seg selv.

Anonymkode: f06a4...7df

[AnonymBruker]

Man må jo ta en bakseteposisjon i slike situasjoner. Jeg har opplevd å være enda nærmere enn deg (datter), men selvfølgelig er det den nærmeste (ektefelle som sitter alene igjen) man skal ta mest hensyn til, som andre først og fremst kontaktet og ga omtanke. Jeg kjente jo at det kostet en del når man også har sin egen sorg å bære, men føler også det er helt naturlig at det er slik det er. 

Anonymkode: 45183...358

[AnonymBruker]

Jeg tror du har reagert fordi dette er eksempler på at du faller litt utenfor fellesskapet, og du kjenner ikke bekreftelse og verdsettelse heller. Ikke rart du reagerer, men du er voksen, så det er også riktig å kjenne ambivalens rundt disse følelsene og stå i det. Og nå fremover kan du se etter situasjoner der du helt klart ER en del av fellesskapet, og der du blir verdsatt.

Anonymkode: b3560...967

[AnonymBruker]

Melus skrev (7 timer siden):

Hadde du et nært forhold til svigerfar? Jeg synes ikke følelsene dine er fæle. Du mistet også en du var glad i. Folk glemmer det ofte litt når relasjonen er slik! 

Det er overhodet ikke egoistisk å føle på dette. Du er en del av familien du også. Det er fort gjort for enkelte å glemme i en sorgprosess. Håper du har det bra.

Jeg har vært i en lignende situasjon, men her døde han etter jeg var ute av familien. Jeg fikk flyttet han over halve landet, handlet til han og stilte opp som samtalepartner når det måtte være. Klarte å få til det som resten av familien ikke klarte. Fikk han edru nok til å kunne ha kontakt med barnebarna sine.

Etter skilsmissen fortsatte han å be meg og hjelp og da stiller jeg selvsagt. Det ga også en mulighet for at han skulle få fortsette å treffe barnebarna.

Hele mannen hadde mer livsgnist.æ av dette. Allikevel forsøkte resten av familien hans å nekte meg. Jeg tenker at selv om han var syk og aldrende så er dette han som bestemmer.

Når han døde ble hele dødsfallet forsøkt holdt hemmelig for meg. Jeg merket det selvsagt på at han sluttet å ringe meg og fikk vite det av sykehjemmet. Jeg ble nektet informasjon om hvor/når begravelsen skulle være. Som et resultat fikk ikke barnebarna være i begravelsen.

 

Anonymkode: da358...0fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.8.2024 den 23.04):

Men det plaget meg også i tiden etter dødsfallet. Alle påpekte at mannen min var så flink til å være der for han og handle for han flere ganger hver uke. At han alltid hjalp faren sin. Alle visste at jeg var med hver gang, men det ble heller aldri nevnt av noen. Jeg vet at svigerfar satte pris på det, men det var vondt at det føltes som om ingen trodde jeg stilte opp eller noe (føltes det som for meg)

Anonymkode: 01270...1c0

Det er ikke sikkert de tror at du ikke stilte opp, selv om de slår ring rundt din mann. 

Anonymkode: eb1b6...11a