Normalt å føle at dødsfall ikke er sant?

[AnonymBruker]

2 måneder siden min søster tok livet sitt. Hun var 5 år eldre så vi så hverandre ikke så ofte lenger, som i barndommen. Begge voksne. Føler at det at hun er borte ikke er sant, at noen har dratt en spøk om at hun er død. Gråt ikke en tåre i begravelsen, men gråt mye uken før. Egentlig konstant. 
 

Sliter med tanker rundt selvmordet. At hun har hatt det så vondt at hun har valgt å drepe seg selv. Det er for meg surrealistisk. At jeg aldri skal snakke med henne igjen, se henne. Er det normalt å føle at dødsfallet bare er en spøk? 

Anonymkode: ab928...4f2

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke å bruke ord som "normalt" eller "uvanlig" når det kommer til reaksjoner rundt dødsfall, ettersom alle kan reagere så annerledes, men ja, din opplevelse deler du nok med veldig mange andre. Det er nok noe mange opplever dersom dødsfallet kom brått på. 

Anonymkode: c04bb...232

[AnonymBruker]

Helt normalt. Reaksjonen kan komme både uker, måneder og år etterpå ❤️ Vær raus med deg selv og snakk om følelsene dine til noen. Vi har hatt selvmord i familien, og det er en stor forskjell på de som har snakket om det/bearbeidet det, enn de som ikke har det for å si det sånn..

Kondolerer ❤️

Anonymkode: 939de...6db

[AnonymBruker]

Føler med deg. Har også en nær slektning jeg føler ikke er borte. Når jeg drømmer så er han levende. Har ikke hatt det slik med andre.

Anonymkode: c1c75...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

2 måneder siden min søster tok livet sitt. Hun var 5 år eldre så vi så hverandre ikke så ofte lenger, som i barndommen. Begge voksne. Føler at det at hun er borte ikke er sant, at noen har dratt en spøk om at hun er død. Gråt ikke en tåre i begravelsen, men gråt mye uken før. Egentlig konstant. 
 

Sliter med tanker rundt selvmordet. At hun har hatt det så vondt at hun har valgt å drepe seg selv. Det er for meg surrealistisk. At jeg aldri skal snakke med henne igjen, se henne. Er det normalt å føle at dødsfallet bare er en spøk? 

Anonymkode: ab928...4f2

Kondolerer ❤️

 

Ja.. jeg har sett døde mennesker flere ganger, og tenkt «haha slutt å lat som» 

Jeg tror kanskje det er en måte å beskytte seg selv på. At vi ikke tar helt innover oss hva som har skjedd. Noen bearbeider veldig fort, andre bruker lang tid på å komme i gang med bearbeidingen. 
 

Virker som at det kanskje ikke har gått helt opp for deg? Det er noe med å ta innover seg de vonde tingene.. for noen starter bearbeidingen med en gang, for andre kan det ta flere år.  
 

Har du snakket med noen om dette? Altså en psykolog eller psykiater? Du har tross alt vært gjennom et traume. 

Anonymkode: efe12...f7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

2 måneder siden min søster tok livet sitt. Hun var 5 år eldre så vi så hverandre ikke så ofte lenger, som i barndommen. Begge voksne. Føler at det at hun er borte ikke er sant, at noen har dratt en spøk om at hun er død. Gråt ikke en tåre i begravelsen, men gråt mye uken før. Egentlig konstant. 
 

Sliter med tanker rundt selvmordet. At hun har hatt det så vondt at hun har valgt å drepe seg selv. Det er for meg surrealistisk. At jeg aldri skal snakke med henne igjen, se henne. Er det normalt å føle at dødsfallet bare er en spøk? 

Anonymkode: ab928...4f2

Fornektelse er et av trinnene ja.

Anonymkode: f4c25...ac8

[Sinsiew]

Snart 2 år siden jeg mistet min svigermor, og det er fortsatt surrealistisk å tenke på at jeg holdt henne i hånden når hun tok sitt siste åndedrag. At hun faktisk ikke er her mer. Jeg var der da hun døde, samtidig så syns jeg det er vanskelig og vondt å ta innover meg at hun borte - for alltid. Som om de siste dagene skjedde, men ikke skjedde, hvis du skjønner? 

Selv etter 2 år, kan jeg være på vei til å finne nummeret hennes for å ringe hvis jeg har et spørsmål jeg vet hun kunne svart meg på. Så står jeg der med telefonen i hånda, og kommer på at det ikke er mulig å ringe henne. 

Det er tungt og vondt å miste noen man har kjær, og det du går gjennom er verken normalt eller unormalt. Det bare er. Det finnes ikke noe normalt eller unormalt når det kommer til sorg. Sorgen er ulik for alle, og for deg virker det hele usant. 2 måneder er ingen ting. Du står fortsatt oppi et helt fersk "sår som skal leges". Ikke tenk på det sol vanlig eller uvanlig det du nå føler og tenker. Se heller på det som dine tanker, som du skal eie og takle(men husk at det ikke er noe du nødvendigvis trenger å takle helt alene). Og i de kommende årene kan sorgen komme og gå. 

 

[AnonymBruker]

Veldig trist å lese om din søster 💔

Svaret på ditt spørsmål er ja.

Jeg mistet samboer til kreft for 10 måneder siden, holdt han i hånden da han dro sin vei og kysset han på pannen, arrangerte bisettelse og gravstein, men venter fremdeles på at han skal komme hjem hver dag og tenker daglig at jeg må fortelle han ting eller sende en han en sms.

Har omtrent ikke grått de siste 10 månedene heller, så lurer på når det skal gå opp for meg hva som har skjedd med han.

Støtter svaret du har fått om å få snakket med en profesjonell om det som rører seg inni deg.

 

Anonymkode: b37fc...36a

[AnonymBruker]

Man fatter det og fatter det ikke på samme tid. Når noen som har vært der lenge plutselig blir borte er det vanskelig for hjernen og ta det inn og venne seg til det. 

For meg har det tatt flere år. Jeg må stoppe og minne meg selv på fakta. 

Anonymkode: 9e7e1...1bd

[AnonymBruker]

Kondolerer

Det er en normal følelse, spesielt når man mister noen i brått som selvmord er. Jeg følte det var helt uvirkelig at pappa døde, selv om han hadde vært syk i 6 måneder. Han var litt udødelig i mine tanker💔

Anonymkode: c894f...07f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.8.2024 den 0.10):

2 måneder siden min søster tok livet sitt. Hun var 5 år eldre så vi så hverandre ikke så ofte lenger, som i barndommen. Begge voksne. Føler at det at hun er borte ikke er sant, at noen har dratt en spøk om at hun er død. Gråt ikke en tåre i begravelsen, men gråt mye uken før. Egentlig konstant. 
 

Sliter med tanker rundt selvmordet. At hun har hatt det så vondt at hun har valgt å drepe seg selv. Det er for meg surrealistisk. At jeg aldri skal snakke med henne igjen, se henne. Er det normalt å føle at dødsfallet bare er en spøk? 

Anonymkode: ab928...4f2

Ja, det er helt normalt ❤️ Jeg har hatt den følelsen selv flere ganger, særlig når de som dør er unge og nært meg i alder. Det blir liksom så feil, de skal jo ikke være borte, det var så mye liv igjen å leve. Sender deg en styrkeklem ❤️

Anonymkode: 89d00...381

[BettyBoop2]

Kjære deg, så vondt ❤️ For det første, sorgen over å miste noen så nær er enormt vond, og hvordan man takler det er ekstremt individuelt. Normalt er egentlig ett ord man bør legge bort når det gjelder sorg spør du meg, men til spørsmålet ditt? Ja. Uvirkelighetsfølelse, og fornektelse er helt vanlige faser i sorg, og kanskje spesielt når noen går bort ved eget valg. Det er fortsatt vondt når man mister noen til høy alder, sykdom osv, men en søster, og bare to mnd siden? Ja igjen ❤️ 

Har du noen mulighet der du bor til å delta i sorggruppe, samtaleterapi eller lignende? Mistet faren min til en type sykdom som var hjerteskjærende å følge, han var riktignok 71, men kjære vene så vondt. Samtalene i ettertid hjalp enormt! Etter 9 år er sorgen og savnet fortsatt tilstede, det tror jeg aldri man blir helt kvitt - og kanskje er det bra? Men, jeg finner flere og flere av de vakre, gode minnene, de som får meg til å gråte av glede, og stråle som en sol, bare fordi han var pappaen min ❤️ Håper du også kommer dit, og at du ser verdien i, og har tilgangen på, sorggruppe, samtaler, etc. 

Stor, varm klem til deg!

[Frøkenfryden]

Tror ikke det er så uvanlig. Jeg mistet min eldre søster på samme måte som deg, og ennå, 4 år etter, kan jeg innimellom føle det ikke er sant. At det kan gå opp for meg på ny på et vis, at det faktisk skjedde. Det er mye å ta inn og kroppen beskytter oss nok litt for at vi skal komme oss gjennom. Sender de varmeste tanker♥️

[AnonymBruker]

Kondolerer. Angående å føle noe ikke er sant .Selv brukte jeg mye tid på å prøve å rope tilbake i tid for å prøve å hindre dødsfallet. 

Anonymkode: de849...a83

[AnonymBruker]

Jeg mistet en slektning for 16 år siden og det er for meg fremdeles rart at jeg aldri skal se ham igjen. At dersom jeg begir meg ut på leting etter ham så vil jeg faktisk ikke finne ham. Han er ikke bare dratt til Kina eller Hawaii. Det var ikke et uventet dødsfall, men det har allikevel vært vanskelig å bearbeide og å gå videre. 

Jeg kan godt forstå deg kjære ts. Å miste et søsken er noe av det jeg frykter mest. 

Klem fra meg❤️

Anonymkode: e16f4...846