Er faktisk omsorgstretthet en greie?

[AnonymBruker]

Og hva gjør man med det? Slutter i jobben med mennesker? 

Fortell gjerne litt hvis du har opplevd dette selv.

Anonymkode: bbd41...8d4

[AnonymBruker]

Kjente ei som begynte i hjemmesykepleie, det måtte hun slutte med etter kort tid. Hun møtte mennesker som var helt desperate etter kontakt, redde, satt alene for det meste, tigga henne om ikke å gå fra dem, det knuste hjertet hennes og hun var alltid sent hjemme pga hun skulle bare holde en hånd til. 

Anonymkode: 3bff6...2f2

[AnonymBruker]

Ja, compassion fatige er en kjent sak for folk som jobber lenge i omsorgsyrker, gjerne der ressursene er for små, der pasientene er svært syke eller ikke mar utsikter til bedring, eller man ikke har mulighet for å ventilere. Imidlertid er det et uttrykk som mange misbruker, i likhet med utbrenthet, stress o.l. for å beskrive noe. 

Anonymkode: 8f778...5ce

[AnonymBruker]

100% en greie. Man jobber med syke mennesker som ofte har minimal kontakt med andre mennesker, da klinger de ofte til de som jobber med og ta vare på dem helt ekstremt. Det sier seg selv at det kan bli veldig krevende og stå i for sykepleiere eks over lengre tid.

Anonymkode: 33c05...33a

[Portia Catonis]

Ja, jeg vil tro det absolutt er en "greie"

Jeg har stor arbeidskapasitet, men jeg hadde ikke orket et omsorgsyrke. Mange mennesker (særlig kvinner) har stor omsorgsevne, men har begrensninger på hvilke fysiske oppgaver de kan utføre. Målet i alle tilfeller må jo være å oppnå en balanse.

[AnonymBruker]

Så absolutt. Dette merkes best ved at man bryr seg mindre og mindre om de man skal hjelpe, orker ikke engasjere seg på samme måte, og blir noe følelsesmessig avflatet. 
Det anbefales å få endrede arbeidsoppgaver, eventuelt sykemelding og deretter vurdere et annet yrke når en opplever omsorgstretthet.

Anonymkode: cdf36...b5a

[Fruktfatet]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjente ei som begynte i hjemmesykepleie, det måtte hun slutte med etter kort tid. Hun møtte mennesker som var helt desperate etter kontakt, redde, satt alene for det meste, tigga henne om ikke å gå fra dem, det knuste hjertet hennes og hun var alltid sent hjemme pga hun skulle bare holde en hånd til. 

Anonymkode: 3bff6...2f2

Hvor jobbet hun da? Jobbet i hjemmesykepleien i mange år og ikke vært borti så mye negativt😳 Mange er ensomme ja, noen redde, men jammen er det mye positivt med jobben også. Mer positivt enn negativt. 

Endret 9. august 2024 av Fruktfatet

[AnonymBruker]

Ja det er det så absolutt. Jeg har hatt et snev av det en periode etter 20 år i omsorgsyrket. Men så var det tilfeldigvis akkurat da jeg ble gravid og kunne ikke jobbe med pasienter (voldsrisiko), så fikk andre oppgaver en stund, og etter permisjonen var det helt greit igjen. Ikke kjent noe på det siden. Men er jo forberedt på at det kan komme igjen, for min del hjalp det jo med en timeout da. Var jo 8 mnd uten noe omsorgsoppgaver i svangerskapet. Og i permisjonen var omsorg for eget barn noe helt annet for min del, gledet meg til jobb igjen etter permisjon. 

Anonymkode: 90e48...136

[AnonymBruker]

Absolutt. Anbefaler deg å lese boka "Smittet av vold" skrevet av Per Isdal. 

Anonymkode: 7842d...ed1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Absolutt. Anbefaler deg å lese boka "Smittet av vold" skrevet av Per Isdal. 

Anonymkode: 7842d...ed1

Signerer denne! 

Selv har jeg jobbet i helsesektoren i snart 20 år, de siste årene på psykiatrisk sykehus med pasienter med forhøyet voldsrisiko. Jeg faker empati dagen lang, lytter, validerer, gir forutsigbarhet, rammer, rutiner og struktur for pasientene. Men jeg holder ikke ut i 25 år til i dette yrket dersom jeg skal leve meg inn i hver enkelt skjebne, "gi omsorg fra hjertet", synes synd på pasientene eller lignende. Da blir jeg pasient selv. 

Må legge til at jeg digger jobben min, men ser på mine yngre (gjerne kvinnelige) kolleger at de har høye skuldre og tror de kan få til så uendelig mye mer enn det som faktisk er mulig med de usle midlene helseforetaket gir oss. Da blir man utslitt/utbrent/veldig omsorgstrett. 

Anonymkode: e6fb7...9ff

[absinthia]

Det er en greie og rammer både helsepersonell og folk som jobber med omsorg på andre måter. Det skjer når du har vært nødt til å tune inn sansene dine på mange andre menneskers behov, følelser og behov for omsorg og gjerne går tom, pga utilstrekkelighetsfølelse. Resultatet er at du engasjerer deg mindre og blir mindre følsom for behovene til de du jobber med - dette er ikke fordi man egentlig  « gir f..n» , men fordi psyken din prøver å beskytte deg, fordi du ikke takler alt dette ansvaret. Støtte fra arbeidsgiver, god ledelse og gode arbeidsforhold er en faktor som er viktig for å unngå dette.