Barn som ikke hører etter

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Meste gang noe slikt skjer i bil, så får du sette ungen igjen utenfor bilen, og si du kjører uten fordi han opptrer farlig i bilen. Så får du kjøre et lite stykke, og se reaksjonen. Kanskje en fordel å gjøre det slik at ingen ser og melder deg til barnevernet, eller KG? 
Ungen er til fare for både seg selv og andre. Eventuelt får du ta en prat om hva som skjer dersom politiet ser at han har fjernet setebeltet, og ellers herjer i bilen? Er her eller bør her være noen diagnose på denne villstyringen?

Anonymkode: f94bc...d8c

Ikke gjør det. Kjenner en som oppførte seg sånn som barn, og foreldrene gjorde det. Han ble veldig traumatisert av det og traumer og impulsproblemer er en dårlig kombo.

Anonymkode: 1efe1...161

[AnonymBruker]

Min sønn var lik, har ingen råd desverre, følte ingenting hjalp. Hele dagene gikk med til konsekvens etter konsekvens.

Men, nå er han voksen, og fra ca 18 års alderen har og er han en drøm å ha med å gjøre, så hold ut.

Anonymkode: de336...a3a

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg spør i HI om hva slags konsekvenser jeg kan gi 😊

-TS

Anonymkode: d55af...afc

Det jeg beskriver i andre avsnitt, er konsekvenser. Men som sagt, høres ut som det kan være nyttig med veiledning, da det høres ut som dere har en del slike situasjoner. Forhåpentligvis kan det gi deg trygghet i situasjonen, slik at du er bedre rustet ved utagering. Validering av følelser og hjelp med å sette ord på dem kan hjelpe.

Anonymkode: 8423d...fb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Har en 5-åring som aldri hører etter. Jeg gir masse ros, skryt, positiv oppmerksomhet, leker mye med ham, han får ofte viljen sin på ting som ikke er så farlige/viktige. Men så er det innimellom han helst må høre etter, som når han vil gå ut i skogen alene, ta av seg bilbeltet, løpe ut i veien, klatre på gelenderet på verandaen i andre etasje, stikke ut alene for å dra hjem til bestemor, osv. Og han klikker fullstendig hver gang jeg sier nei. I går prøvde han å hoppe ut av bilvinduet mens jeg kjørte, stakk fingrene sine i øynene mine mens jeg kjørte, i forrige uke truet han med å knuse en gjenstand han vet betyr mye for meg, osv. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg leser at man skal gi konsekvenser med sammenheng, men hva er det når han prøver å hoppe ut av bilen i fart? 

Klarer snart ikke mer, tenker hver dag på at jeg skulle ønske jeg ikke fikk barn. Elsker ham høyt, men denne grensetestinga er mer enn jeg makter. 

Anonymkode: d55af...afc

Se der ja. Hvorfor har han fått viljen sin på uviktige ting?

Anonymkode: 497c6...f10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg blir kjempesint, han blir kjempesint tilbake og angriper. Vi var på vei til hytta med en del mil igjen, så det var dessverre ikke noe alternativ å gå. Jeg er også stort sett alene, så jeg har ingen som kan sitte baki. 

Og dette er jo ikke bare et problem i bil, det er et problem hele tida med alt mulig. Jeg har prøvd å gi konsekvenser som null lørdagsgodt, at vi ikke gjør det morsomme vi har planlagt, osv. Det hjelper ingenting. 

- TS

Anonymkode: d55af...afc

Null lørdagsgodt er ikke en konsekvens, det er en straff. Om du er reaktiv blir han reaktiv. Så jeg ville sett på hvordan jeg oppfører meg generelt og hva barnet kopierer her. 

Anonymkode: 497c6...f10

[AnonymBruker]

Du skjemmer han bort, han er vant med å få viljen sin, og tåler derfor ikke å få ett nei. I din voksne hjerne er det logisk at du av og til må si nei, fordi én plass går grensa. Men i hans 5år gamle hjerne er han vant med å få det som han vil, og han gjør det han kan for å fortsette å ha det slik.

Regner med du har hørt ordet «bjørnetjeneste». Du gjør ham en bjørnetjeneste ved å kun sette grenser når det er absolutt nødvendig. Du lager ett monster som aldri vil være en godt venn, partner eller forelder, for han vil forvente at alt skal foregå på hans måte med mindre det er en ekstremt god grunn til å gjøre det annerledes. Og da snakker vi «det står om liv eller død». Fordi det var først da han opplevde grenser som barn.

Hvordan man oppdrar barna sine, er en stor del av hvordan dem blir programert til å ubevisst være.

Er dette greit for deg? Er dette det du vil gjøre sønnen din til? Eller skjønner du at du må ta deg sammen å sette mer grenser og gi mer konsekvenser?

Anonymkode: 5f930...2f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det tør jeg ikke 🙈 Når jeg snakker om konsekvenser, som for eksempel politiet eller at han kan dø om jeg kræsjer og han ikke har beltet på, så går det ikke inn. Tror han lett hadde gått ut i veien og blitt påkjørt om jeg satte ham i veikanten. 

-TS

Anonymkode: d55af...afc

Du høres ut som en klassisk ettergivende forelder. Som ikke opprettholder grenser, er utydelig for barnet, setter ikke TYDELIGE grenser. Så klikker du når barnet ikke følger grensene dine, som du har uttalt vagt og ikke vist at du faktisk opprettholder.

Når du klikker klikker ungen, sånn er det. Øv deg på grensesetting på en tydelig måte. Vi sier aldri noe mer enn to ganger, om barnet ikke hører etter klikker vi ikke, vi går fysisk inn og sier det på en annen måte og veileder barnet i det vi vil det skal gjøre. Men vi VISER at grensen består, selv om barnet ikke hører etter.

Hadde ikke barnet mitt hørt etter to ganger, hadde jeg bråbremset bilen (om det var mulig og trygt) og sagt at "Om du ikke stopper, så kjører vi hjem igjen".  

Anonymkode: 497c6...f10

[AnonymBruker]

Jeg kan si så mye at jeg fikk fødselsdepresjon da jeg fikk ham og har slitt mye psykisk, som nok har bidratt til dette. Jeg fikk ingen hjelp av pappaen, og har valgt minste motstands vei mer enn én gang. Det er først denne sommeren jeg har fått hjelp som har fungert. Jeg skjønner det er min feil, men jeg må jo prøve å snu dette på et tidspunkt. Takker veldig for alle råd, jeg skal slutte å bli sint og prøve å bli enda flinkere til å validere følelsene hans ❤️

-TS

Anonymkode: d55af...afc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg kan si så mye at jeg fikk fødselsdepresjon da jeg fikk ham og har slitt mye psykisk, som nok har bidratt til dette. Jeg fikk ingen hjelp av pappaen, og har valgt minste motstands vei mer enn én gang. Det er først denne sommeren jeg har fått hjelp som har fungert. Jeg skjønner det er min feil, men jeg må jo prøve å snu dette på et tidspunkt. Takker veldig for alle råd, jeg skal slutte å bli sint og prøve å bli enda flinkere til å validere følelsene hans ❤️

-TS

Anonymkode: d55af...afc

Prøv og ha i bakhodet at barn trives med grenser. Man føler seg gjerne så streng og slem, men det er man ikke. Bra du innser at det må snu. 

Anonymkode: 63216...110

[AnonymBruker]

Du har fått mange råd. Jeg kan prøve å komme med noen jeg og. 

1. Tål at ham blir sint. Det er ikke farlig at han er sint. Ikke fyr oppunder det. Ikke bli med i debatt med ham. Si at du skjønner at han er sint, men han må sitte rolig i bilen/la være å klatre/hva det nå er. Men ikke gi etter. Selv om det tar tre timer med anfall, bare bekreft at det er greit at han er uenig, men at det er din jobb å holde ham trygg. 

2. Naturlige konsekvenser. Ikke sitte i ro i bilen- dere kan ikke dra på biltur før han har vist at han skjønner. Klatre på rekkverk- da kan han ikke være der som rekkverket er. Slå deg- du vil ikke være sammen med ham akkurat da. Forklar dette rolig og ikke gi deg. 

3. Forventninger. Nå skal vi ut å kjøre bil, da er avtalen at du sitter rolig og har på bilbelte. Dersom du ikke kan det, snur vi og drar hjem. Gjennomfør og ikke forhandle dersom det skjærer seg. 

4. Fortsett den gode jobben du gjør med ros og kjærlighet. Ikke fokuser på resultat/flinkhet, men si heller: Nå har vi hatt en kjempefin biltur- var ikke det deilig? Eller: så fint at du satte ned den vasen igjen. Kjennes det ikke godt når du klarer å bli sint uten å ødelegge?

Anonymkode: e2a7e...460