Kunne du datet en som meg?

[AnonymBruker]

Jeg er 36 år og uføretrygdet. Fikk barn før jeg ble syk, så jeg kommer ikke til å få flere barn, men jeg kan godt være stemor. Jeg leier en leilighet, men har nok i egenkapital til å kjøpe meg egen leilighet. Jeg har stabil økonomi og klarer meg bra økonomisk i hverdagen. Jeg har et helt greit utseende, men veier litt mer enn jeg liker (10-15 kg). Jeg er intovert og trives godt hjemme. Humor i hverdagen er viktig. Har veldig lite nettverk.

Det er både fysiske og psykiske grunner til at jeg ble uføretrygdet. Jeg vil tro at det er det psykiske som kanskje skremmer folk flest, men for meg er den fysiske sykdommen grunnen til at jeg ikke dater.

Jeg har hele voksenlivet slitt med angst og moderat tilbakevendende depresjon, jeg har også en ptsd diagnose på papiret. Pga en kjip barndom og et voldelig forhold. Dette har jeg jobbet mye med, gått flere runder hos psykolog. Jeg er ikke så veldig plaget av dette i hverdagen lengre, lever fint med det.

Den fysiske delen er værre, ME. Jeg føler den tar fra meg livet. Jeg er mye bedre nå enn jeg var for noen år siden, fordi jeg tar hensyn til meg selv og ikke pusher meg. Jeg klarer fint å ta meg av barna over 50% av tiden, men uten om de så har jeg ikke mye til liv. Jeg blir veldig utmattet av stress og økt puls. Jeg sliter også med smerter i kroppen, hodepine og ibs.

Hadde du kunne vært sammen med noen som meg? Jeg hadde vært en trofast, snill kjæreste du kunne snakket med om alt, men som stort sett hadde vært hjemme.
Jeg har vært alene i ganske mange år og trives egentlig godt med det, men nå kjenner jeg et savn etter en kjæreste. Problemet er at jeg ikke har troen på at noen vil være med meg.

Anonymkode: b0c87...2c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg er 36 år og uføretrygdet. Fikk barn før jeg ble syk, så jeg kommer ikke til å få flere barn, men jeg kan godt være stemor. Jeg leier en leilighet, men har nok i egenkapital til å kjøpe meg egen leilighet. Jeg har stabil økonomi og klarer meg bra økonomisk i hverdagen. Jeg har et helt greit utseende, men veier litt mer enn jeg liker (10-15 kg). Jeg er intovert og trives godt hjemme. Humor i hverdagen er viktig. Har veldig lite nettverk.

Det er både fysiske og psykiske grunner til at jeg ble uføretrygdet. Jeg vil tro at det er det psykiske som kanskje skremmer folk flest, men for meg er den fysiske sykdommen grunnen til at jeg ikke dater.

Jeg har hele voksenlivet slitt med angst og moderat tilbakevendende depresjon, jeg har også en ptsd diagnose på papiret. Pga en kjip barndom og et voldelig forhold. Dette har jeg jobbet mye med, gått flere runder hos psykolog. Jeg er ikke så veldig plaget av dette i hverdagen lengre, lever fint med det.

Den fysiske delen er værre, ME. Jeg føler den tar fra meg livet. Jeg er mye bedre nå enn jeg var for noen år siden, fordi jeg tar hensyn til meg selv og ikke pusher meg. Jeg klarer fint å ta meg av barna over 50% av tiden, men uten om de så har jeg ikke mye til liv. Jeg blir veldig utmattet av stress og økt puls. Jeg sliter også med smerter i kroppen, hodepine og ibs.

Hadde du kunne vært sammen med noen som meg? Jeg hadde vært en trofast, snill kjæreste du kunne snakket med om alt, men som stort sett hadde vært hjemme.
Jeg har vært alene i ganske mange år og trives egentlig godt med det, men nå kjenner jeg et savn etter en kjæreste. Problemet er at jeg ikke har troen på at noen vil være med meg.

Anonymkode: b0c87...2c1

Jeg ble singel nylig og er ellers i samme situasjon minus barn og minus nok egenkapital til å kjøpe egen bolig, og må ærlig si at jeg er svært overrasket over hvor mange menn som er interessert på tross av både fysiske plager og angst/ptsd. Jeg er åpen om dette med alle jeg møter og tenkte at folk skulle miste interessen og holde seg unna, men det har ikke skjedd og jeg har flere baller i lufta nå, men sliter med at jeg ikke føler meg god nok på tross av at jeg gang på gang får bekreftet at jeg er det. Jeg tror mye av dette kommer fra det voldelige forholdet hvor jeg hele tiden fikk høre hvor stygg og dum jeg var, og at ingen annen mann ville hatt meg. 

Anonymkode: d4441...a78

[AnonymBruker]

TS jeg vet ikke hvor mange menn som er her på KG og kan gi deg svar, egentlig. Men jeg vet at det er mange menn der ute som er i samme situasjon som deg og som godt forstår hvordan du har det. Mange menn er ikke så opptatt av status og penger.

Men du må passe deg litt, for det er mange som sliter og drikker og har kaotisk personlig økonomi, feks. Det er folk som vil såre andre fordi de selv har blitt såret før. Noen kan skrive stygt til deg, fordi noen har skrevet stygt til dem, eller avvist dem før. Og om du velger å date en mann som sliter litt, så kan det faktisk være at han kan være skjult alkoholiker. Jeg har opplevd dette flere ganger med menn jeg dater. Og jeg har blitt veldig såret også. Eller de har ingen skrupler, og bruker deg økonomisk.

Du må passe litt på der, sånn at du ikke dater noen som liksom drar deg enda lengre ned enn det du er. En kjæreste kan være fint, men det er ikke så fint når man har depresjoner, og prøver å date og blir avvist og brukt og sånt. Det er alltids litt "sånn" når man setter i gang med dating. Alltids noen som bare ser etter noen å bruke. 

Livet er vel sånn at det er tøft. Alle har sine kamper. Kanskje personen du møter har vokst opp med vold, feks, og sliter med traumer. Og så må du forholde deg til det, samtidig som du har ditt. Det skjedde meg. Og når jeg ser tilbake så er jeg glad for at jeg møtte han, men det er mange ganger at relasjonen var så krevende at det gikk utover min sønn, som egentlig fortjener en mamma som er glad, og ikke trist og brukt. 

Anonymkode: 8012b...e80

[AnonymBruker]

Du mistet meg allerede ved ordet "barn", men ja, det finnes sikkert noen der ute som kunne tenkt seg å date deg. Det er alltid noen for alle bare man ikke holder kravene for høye.

Anonymkode: a00e2...cef

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du mistet meg allerede ved ordet "barn", men ja, det finnes sikkert noen der ute som kunne tenkt seg å date deg. Det er alltid noen for alle bare man ikke holder kravene for høye.

Anonymkode: a00e2...cef

TS burde ha høye krav her. Hun er en sårbar person og må ha en kjæreste som er ganske bra ! Og da snakker jeg moralsk sett, ha orden på økonomien, og være omsorgsfull og tålmodig.

Hun er veldig sårbar for luringer som mener hun ikke skal ha høye krav og skal ta til takke med en som bare ser etter litt selskap eller gratis tak over hodet. Tenk om det kommer en drittsekk og ser at her er det en dame som man kan bruke og kaste og som ikke orker å diskutere når man er urimelig. Nok av "sånne" der ute.

[AnonymBruker]

Takk for svar! 

Jeg har ganske høye krav, ikke på utseende og status å sånt, men på personlighet, verdier osv. Føler meg noen ganger dum som har høye krav når jeg selv har så mye bagasje, men samtidig så kommer jeg ikke til å bli sammen med hvem som helst bare for å ha en kjæreste. Jeg har det så fint for meg selv og sammen med barna at jeg ikke vil bli sammen med noen som kan ødelegge denne freden. 

Mye styr med alkohol og pengeproblemer har jeg vært borti før, så det er uaktuelt. Håper bare jeg ser det før det er "for sent". Jeg drikker ikke alkohol selv, så jeg ønsker at han jeg dater ikke drikker så mye.

Jeg datet en liten periode før korona, men jeg fant ut at jeg ikke stolte nok på meg selv til å finne en som behandlet meg godt. Ble sittende å lure på hva som var røde og grønne flagg. Så jeg la datinga på hylla. 5 år siden sist, så tenkte jeg skulle prøve meg igjen. Men hvor starter jeg?

Anonymkode: b0c87...2c1

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært mann så nei. For meg er det viktig med en oppegående partner. Dessverre har jeg erfaring med andre som har ptsd, angst og me så det hadde vært uaktuelt.

Anonymkode: a9633...116

[AnonymBruker]

Jeg kunne kanskje trivdes med deg. Selvfølgelig avhenger det av kjemi, og det avhenger av så mye mer av din personlighet. Spørsmålet går også tilbake; kunne du levd med en som meg?

Jeg er ekstremt rolig og avslappa, introvert og trives best hjemme og med familie. Jeg liker ikke stress og mas, jeg krangler aldri (diskuterer gjerne saklig), men jeg blir også veldig lett påvirka av andres sorger.
Jeg hadde trengt tid og rom for meg selv i perioder om du var deprimert, og jeg ville fungert dårlig som en "trøstepartner". Jeg påvirkes svært mye av andres triste episoder, som jeg skrev over. Jeg er mer der at jeg kan gjøre alt av husarbeid, jeg kan handle, ordne med barn og bil, ordne alt av mat og hjelpe deg med praktiske ting, alt sånt. Jeg ville nok latt deg være i fred mye av tida i tunge stunder, vært mentalt innom deg i løpet av dagen, gitt deg klem og kyss, spurt hvordan ting går, men generelt hatt noe mental avstand likevel, og det måtte du ha tålt. Jeg ville støtta deg, lytta, vært tålmodig, men jeg kunne ikke tatt deg helt innpå. Det er begrensa hva jeg kan gi av meg selv i en sånn situasjon uten å selv bli påvirka negativt. Plutselig er vi to som gråter, og jeg kan litt for enkelt havne i kjelleren sammen med deg.

Per dags dato har jeg en partner som er veldig oppegående, sosial og utadvendt. Jeg kunne nok også ha trivdes med noen som var i andre enden av skalaen, men jeg vet ikke hvor dypt og lidenskapelig jeg ville ha klart å elske deg. Kanskje det ville blitt mer som et bedagelig livslangt forhold. 

Anonymkode: ec401...768

[AnonymBruker]

Hadde du kunne datet en mannlig versjon av deg selv? Med de samme utfordringene og sykdommene du selv har?

Anonymkode: 0ae1a...939

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg kunne kanskje trivdes med deg. Selvfølgelig avhenger det av kjemi, og det avhenger av så mye mer av din personlighet. Spørsmålet går også tilbake; kunne du levd med en som meg?

Jeg er ekstremt rolig og avslappa, introvert og trives best hjemme og med familie. Jeg liker ikke stress og mas, jeg krangler aldri (diskuterer gjerne saklig), men jeg blir også veldig lett påvirka av andres sorger.
Jeg hadde trengt tid og rom for meg selv i perioder om du var deprimert, og jeg ville fungert dårlig som en "trøstepartner". Jeg påvirkes svært mye av andres triste episoder, som jeg skrev over. Jeg er mer der at jeg kan gjøre alt av husarbeid, jeg kan handle, ordne med barn og bil, ordne alt av mat og hjelpe deg med praktiske ting, alt sånt. Jeg ville nok latt deg være i fred mye av tida i tunge stunder, vært mentalt innom deg i løpet av dagen, gitt deg klem og kyss, spurt hvordan ting går, men generelt hatt noe mental avstand likevel, og det måtte du ha tålt. Jeg ville støtta deg, lytta, vært tålmodig, men jeg kunne ikke tatt deg helt innpå. Det er begrensa hva jeg kan gi av meg selv i en sånn situasjon uten å selv bli påvirka negativt. Plutselig er vi to som gråter, og jeg kan litt for enkelt havne i kjelleren sammen med deg.

Per dags dato har jeg en partner som er veldig oppegående, sosial og utadvendt. Jeg kunne nok også ha trivdes med noen som var i andre enden av skalaen, men jeg vet ikke hvor dypt og lidenskapelig jeg ville ha klart å elske deg. Kanskje det ville blitt mer som et bedagelig livslangt forhold. 

Anonymkode: ec401...768

Jeg kunne fint ha levd med en som deg. Du høres ut som en fin person. Jeg kunne nok ha blitt litt distansert jeg også, men mest i frykt for å dra deg ned i kjelleren. Så tydelig kommunikasjon hadde vært viktig. Jeg hadde også satt pris på hjelp til det praktiske. Det ønsker jeg helt klart i en partner. Noen som ikke forventer at jeg skal fikse, rydde, vaske, kokkelere bare fordi jeg er hjemme. 

Jeg kan ikke huske å noen gang fått trøst av et annet menneske, så den biten hadde du sluppet unna. Jeg blir heller ikke trist når jeg er deprimert, heller litt kald og følelsesløs. Jeg sliter heldigvis ikke så mye med det lengre, og jeg har mine metoder hvis tegnene på depresjon dukker opp.

Takk for svar! Du fikk meg til å reflektere litt over hva jeg trenger i et forhold.

Anonymkode: b0c87...2c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hadde du kunne datet en mannlig versjon av deg selv? Med de samme utfordringene og sykdommene du selv har?

Anonymkode: 0ae1a...939

Tror ikke det, og derfor tror jeg heller ingen er interessert i å date meg.

Eller kanskje hvis jeg selv hadde vært frisk, men jeg tror to syke ofte drar hverandre ned. Jeg vil opp!

Anonymkode: b0c87...2c1

[AnonymBruker]

Siden jeg ikke har barn selv og vil ha egne barn, nei. Men foruten det så ja, avhengig av hvordan 10-15 kg ekstra ser ut på akkurat deg og hvor mye ME/hodepine påvirker livet ditt. At du er ufør er greit så lenge økonomien er nogenlunde på stell, og det er jo din. 

3 hours ago, AnonymBruker said:

Hadde du kunne vært sammen med noen som meg? Jeg hadde vært en trofast, snill kjæreste du kunne snakket med om alt, men som stort sett hadde vært hjemme.
Jeg har vært alene i ganske mange år og trives egentlig godt med det, men nå kjenner jeg et savn etter en kjæreste. Problemet er at jeg ikke har troen på at noen vil være med meg.

Anonymkode: b0c87...2c1

Tror mange menn hadde vært megafornøyd med en dame som ikke drar de med på arrangement etter arrangement, meg selv inkludert  

Det eneste som skremmer meg er fra et av svarene dine hvor du nevner at du kan bli kald og følelsesløs. Det har jeg opplevd før og det vil jeg ikke gå gjennom igjen. 

Anonymkode: be16d...49b

[Brunello]

De fleste som kan velge, vil ikke aktivt gå inn for å date en ufør. Er man ufør, er man det av en grunn. Og grunnen vil i de aller fleste tilfeller medføre begrensninger i livsutfoldelse. I tillegg vil den uføre ha begrenset inntektspotensiale. Derfor vil uføre ofte ikke kunne «velge på øverste hylle». Men det er selvsagt en del menn som av ulike årsaker ikke er på øverste hylle selv, og de er i markedet.

[Gjest Uføre Unni]

Jeg er bifil kvinne, og det er nok uinteressant hva jeg mener. Men uansett. Jeg kunne datet deg. Jeg hadde hatt to betingelser. Overvekta må bort slik at du optimaliserer din helse slik at jeg kunne beholdt deg lengst mulig. Vi skal på cruise når vi blir gamle og drikke mojitos skjønner du. 

Og så vil jeg at vi skal gjøre deg finest mulig når du klarer. Jeg kan dusje deg når du sitter på dusjstolen, ta på deg mascaraen og leave-in i håret. Og så skal jeg kjøpe deg fine og myke koseklær. Jeg kan hjelpe deg å lakke negler. 

Så kan jeg holde rundt deg når du har det fælt. Ellers skal vi leve et godt liv med de begrensninger vi har. 

Jeg kan ta ei tanterolle ovenfor ungene dine. Det hadde sikkert ordna seg. 

Det finnes gode menn der ute som steller godt med snille og fine kvinner med utfordringer. Så ikke gi opp. 

 

Endret 30. juli 2024 av Uføre Unni
Skrivefeil

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Siden jeg ikke har barn selv og vil ha egne barn, nei. Men foruten det så ja, avhengig av hvordan 10-15 kg ekstra ser ut på akkurat deg og hvor mye ME/hodepine påvirker livet ditt. At du er ufør er greit så lenge økonomien er nogenlunde på stell, og det er jo din. 

Tror mange menn hadde vært megafornøyd med en dame som ikke drar de med på arrangement etter arrangement, meg selv inkludert  

Det eneste som skremmer meg er fra et av svarene dine hvor du nevner at du kan bli kald og følelsesløs. Det har jeg opplevd før og det vil jeg ikke gå gjennom igjen. 

Anonymkode: be16d...49b

Det er vanskelig å vite hva 10-15 kg for mye betyr. Jeg har alltid vært veldig slank, men med sykdommen kom også kiloene. Har gått ned litt igjen ettersom formen har vært litt bedre det siste året, men kunne tenkt med å veie 60 kg igjen.

Livet mitt er ganske påvirket av sykdom, men jeg har en normal døgnrytme, og jeg ligger ikke på dagen. Jeg gjør ikke så mye annen enn å se tv, lese, google alt jeg lurer på, husarbeid, litt håndarbeid, pluss alt som barna trenger at jeg er med på. Jeg dusjer og steller meg hver dag, rydder og ordner i leiligheten hver dag, men det er aldri strøkent her. Jeg har lite kontakt med venner, litt mer kontakt mer familie, men ikke kjempe mye.

Jeg tenkte kanskje det var veldig negativt at jeg ikke kan bli med på fjellturer og konserter osv. Det er ting han må finne på selv med vennene sine, for det har jeg ikke energi til. 

Det med at jeg blir kald og følelsesløs høres ikke bra ut, men det går ikke utover folkene i livet mitt. Jeg har aldri vært kald mot barna mine, eller familie og venner. Det er sånn jeg er når jeg har vært hjemme alene litt for lenge og livet føles litt for ensomt. 

 

Anonymkode: b0c87...2c1

[Martelè]

Jeg hadde ikke det, men det er sikkert mange andre som kunne vært det. Jeg kjenner vanskeligstilte menn
og kvinner som er i gode forhold

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er 36 år og uføretrygdet. Fikk barn før jeg ble syk, så jeg kommer ikke til å få flere barn, men jeg kan godt være stemor. Jeg leier en leilighet, men har nok i egenkapital til å kjøpe meg egen leilighet. Jeg har stabil økonomi og klarer meg bra økonomisk i hverdagen. Jeg har et helt greit utseende, men veier litt mer enn jeg liker (10-15 kg). Jeg er intovert og trives godt hjemme. Humor i hverdagen er viktig. Har veldig lite nettverk.

Det er både fysiske og psykiske grunner til at jeg ble uføretrygdet. Jeg vil tro at det er det psykiske som kanskje skremmer folk flest, men for meg er den fysiske sykdommen grunnen til at jeg ikke dater.

Jeg har hele voksenlivet slitt med angst og moderat tilbakevendende depresjon, jeg har også en ptsd diagnose på papiret. Pga en kjip barndom og et voldelig forhold. Dette har jeg jobbet mye med, gått flere runder hos psykolog. Jeg er ikke så veldig plaget av dette i hverdagen lengre, lever fint med det.

Den fysiske delen er værre, ME. Jeg føler den tar fra meg livet. Jeg er mye bedre nå enn jeg var for noen år siden, fordi jeg tar hensyn til meg selv og ikke pusher meg. Jeg klarer fint å ta meg av barna over 50% av tiden, men uten om de så har jeg ikke mye til liv. Jeg blir veldig utmattet av stress og økt puls. Jeg sliter også med smerter i kroppen, hodepine og ibs.

Hadde du kunne vært sammen med noen som meg? Jeg hadde vært en trofast, snill kjæreste du kunne snakket med om alt, men som stort sett hadde vært hjemme.
Jeg har vært alene i ganske mange år og trives egentlig godt med det, men nå kjenner jeg et savn etter en kjæreste. Problemet er at jeg ikke har troen på at noen vil være med meg.

Anonymkode: b0c87...2c1

Var det kjemi og jeg var på utkikk etter en partner hadde jeg hatt null betenkeligheter med å velge deg..For min del handler det her om kjemi og ikke resten av kjøttvekta..( og de ekstra kiloene ser jeg som ren bonus..)

[AnonymBruker]

Nå er jeg dame, men jeg tror jeg kunne datet noen hvis deres identitet var trygg, uansett hva som ellers feilte dem. Du har ME, du er ikke ME. Du er du, og du har din humor, dine vaner, din måte å reflektere på. Her legger du fram alt som feiler deg, og framstår som du er det, men det er du jo ikke. 

Så hvor sikker er du på hva du KAN tilby, og hvor mye overskudd har du? Det er litt med at folk som blir for opptatt av alt som plager dem, kan være litt mye. Det betyr ikke at alt mulig kan plage en person, men så lenge den personen ikke BARE er sine plager, men at jeg faktisk faller for alt det de er utenom. Det er jo det som teller. 

Anonymkode: fb49e...504

[AnonymBruker]

Uføre Unni skrev (36 minutter siden):

Jeg er bifil kvinne, og det er nok uinteressant hva jeg mener. Men uansett. Jeg kunne datet deg. Jeg hadde hatt to betingelser. Overvekta må bort slik at du optimaler din helse slik at jeg kunne beholdt deg lengst mulig. Vi skal på cruise når vi blir gamle og drikke mojitos skjønner du. 

Og så vil jeg at vi skal gjøre deg finest mulig når du klarer. Jeg kan dusje deg når du sitter på dusjstolen, ta på deg mascaraen og leave-in i håret. Og så skal jeg kjøpe deg fine og myke koseklær. Jeg kan hjelpe deg å lakke negler. 

Så kan jeg holde rundt deg når du har det fælt. Ellers skal vi leve et godt liv med de begrensninger vi har. 

Jeg kan ta ei tanterolle ovenfor ungene dine. Det hadde sikkert ordna seg. 

Det finnes gode menn der ute som steller godt med snille og fine kvinner med utfordringer. Så ikke gi opp. 

 

Du høres helt nydelig ut! Håper jeg finner noen som er like god som du ❤️🧡💛💚💙

Anonymkode: d4441...a78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde jeg vært mann så nei. For meg er det viktig med en oppegående partner. Dessverre har jeg erfaring med andre som har ptsd, angst og me så det hadde vært uaktuelt.

Anonymkode: a9633...116

Jeg har de tingene, er i full jobb, eier eget og et vel å beregne som "oppegående"..

Folk som stigmatiserer en hel gruppe individer pga EN egen erfaring med ET menneske som har EN ting til felles med de andre, ville jeg unngått for enhver pris.

Når de i tillegg tar til internett for å fortelle folk at (noen som tross alt IKKE spurte dem) at de ikke ville datet dem, er det et element av noen rød flagg jeg ville styrt unna.

Til ts: Lykken kan finnes, bare styr unna folk med holdninger som denne 😉

Anonymkode: 8f076...0de