Jobbe når man har diagnose-barn

[AnonymBruker]

Jeg står i den situasjonen hvor jeg er alenemamma til et barn med moderat psykisk utviklingshemming. Dette medfører mye tilrettelegging, planlegging, forutsigbarhet og stabilitet for barnets del. For min del derimot, medfører dette at jeg er og forblir en uforutsigbar arbeidstaker da jeg må være lett tilgjengelig for barnet, må dra på kort varsel ved oppringning fra skolen. Jeg vil også ha en god del fravær fra jobb da omsorgssituasjonen påvirker min psykiske helse også, da jeg blir veldig sliten av å være "på" hele tiden + dårlig nattesøvn. 

Jeg har god og høy utdanning, som jeg har fått gjennomført midt oppi omsorgssituasjonen, takket være god tilrettelegging og at jeg hadde mulighet til å jobbe med oppgaver, skolearbeid og bachelor- og masteroppgavene når det selv passet meg og situasjonen jeg står i best. Studiene tok lengre tid enn planlagt, men da jeg ble gravid ble det pause i studiene i flere år, da det tidlig viste seg at barnet hadde sine utfordringer. 

MEN.. jeg har ikke jobbet mye i mitt liv, pga studier. Jeg er nå rett over 30 år, og har kun hatt små sommerjobber, liten jobb ved siden av studiene og kort vikariat. Det meste før jeg ble mamma. 

Jeg lengter etter å kunne jobbe litt, og finne en jobb som passer meg og omsorgssituasjonen best mulig uten at jeg sitter med dårlig samvittighet overfor en av partene fordi jeg ikke strekker til... 

Jeg drømmer også om å tjene mine egne penger, og å på sikt ha mulighet til å kjøpe egen bolig...

Er det flere som står i samme situasjon som meg? Hva jobber dere med? 

(Ingen vits i å foreslå tilrettelegging på skole, SFO, avlastning osv. Dette er ikke aktuelt eller mulig for barnet å mestre på nåværende tidspunkt. Barnet får god tilrettelegging og oppfølging fra flere hold).

Anonymkode: f0fbb...55b

[AnonymBruker]

Hva med frilans oversetter? https://thetranslatoracademy.com/

eller digital marketing? da kan du jobbe hjemmefra.

finnes å negledesign skole hvor du kan utdanne deg på nett til negledesign, da styrer du stort sett din egen hverdag. Ellers kan du jobbe i provisjonsyrker som wolt eller foodora hvor du tar de oppdragene som passer deg til den og den tid.

Anonymkode: d9d3a...d3d

[AnonymBruker]

Først❤️ 

Jeg har også et barn med PU (+ kronisk sykdom, alvorlig). Til tider ville nok 100% pleiepenger vært riktig for oss, det blir ofte kun et par timer søvn og mye oppfølging. Men jeg opplever at min psykiske helse er bedre når jeg får avbrekk på jobb og treffe andre voksne, som ikke er en del av hjelpeapparatet rundt barnet. 
Av yrke er jeg lektor. Arbeidsplassen har tilpasset veldig godt etter en prosent pleiepermisjon (m/lønn. Redusert antall undervisningstimer, redusert obligatorisk oppmøte, starter litt senere og slutter litt tidligere). På grunn av avspasering blir det også lettere å få skoleferier til å gå rundt; SFO fulle dager er helt utelukket. 

Jeg hadde nok gått under uten denne løsningen. Ofte kan det virke nesten umulig å jobbe, men jeg ser at perioder med 100% fravær fra jobb tærer mer psykisk. Dessuten gir elevene mine, nydelig ungdom, så mye tilbake. Jeg elsker å være sammen med dem og lære dem fag, prate, støtte, heie.  Selv om mange kanskje vil si at det er krevende, og det er det jo. Det er jo ikke slik at jeg har mer fri til retting, den tiden går til oppfølging av barnet, og den biten krever enormt psykisk. 
 

Håper det løser seg til det beste for deg (også barnet, naturligvis). Klisje, men det er jo som de sier: Det blir et langdistansemaraton på oss, ikke en spurt. Vi må tenke hva som er best langsiktig, selv om virkeligheten ofte oppleves som så brutalt her-og-nå, som å leve i en boble med alle vanskelige utfordringer som krever så mye. 

gode klemmer fra mamma på nattevåking grunnet vanskelig dag for barnet. Tipper du forstår

Anonymkode: 5456a...582

[William_S]

Kan jo høre litt med Løvemammaene - de vet nok en del om dette og har sikkert hjulpet mang en familie om å finne ut av ting. 

https://lovemammaene.no/

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn med autisme. Han er rigid, har lite språk og trenger mye hjelp til det meste. Vil si at tilstanden hans påvirker aboslutt alle sidene av livet vårt. Er alene med han, faren har ingen kontakt av eget ønske. 

Jeg har jobbet som lærer siden han var i barnehage-alder. En av grunnene til at det overhodet har gått er at vi har hatt full klaff på mye av tilretteleggingen/støtteapparatet vi har hatt rundt oss. Han har alltid hatt taxi/skyss med fast sjåfør og i perioder assistent som er med i bilen, gått i spesialbarnehage og på spesialskole der oppfølgingen stort sett har vært 1:1. 

Jeg jobber 100% nå, jobbet 80% da han var yngre. Det har gått fint med tilrettelegging fra arbeidsgiver. Jeg har fått spesialtilpasset timeplaner bygd rundt taxi-tidene våre med god margin, og arbeidsgiver forstår hvis jeg en dag må komme litt senere eller bli hjemme på kort varsel (noen ganger er det helt umulig å få sønnen min avgårde). Det har også hendt at jeg selv har måttet holde meg hjemme for å komme meg i perioder med mye utagering hjemme. Samarbeidet med arbeidsgiver og lege har da vært helt nydelig. 

Vi har avlastning en gang i måneden, og det har funket i forhold til å komme ajour med ting man ikke får gjort på jobb hvis man må dra tidlig også videre. 

Alt i alt så synes jeg det er helt nydelig å jobbe. Fint å få frisk input når ting er trassig hjemme, og jeg vil si at det hjelper min mentale helse MYE. Både det å komme seg litt ut av bobla man får hjemme med et veldig rigid barn, men også det å få lov til å bruke sin kompetanse til noe. Jeg er veldig nerd, da, så jobben er interessen min. Det hjelper mye, og jeg vet jo at jeg aldri kunne gjort det uten forståelig arbeidsgiver. 

Nå kan det hende at det er mine fordommer som slår inn, for jeg har jo ikke erfaring med næringslivet selv, men jeg tror det hjelper mye å ha en offentlig jobb. Kommunalt ansatte som jeg har en del rettigheter som det ikke er gitt at man får hos andre arbeidsgivere. 

 

Anonymkode: 03891...609