Er jeg en forferdelig mor?

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp vært på en liten ferie vekk fra barna. 
de første dagene tenkte jeg konstant på om barna hadde det bra og var redd noe skulle skje. Etter en kveld utpå byen tenkte jeg ikke mer på det, eller de noe særlig. Jeg var sliten, dårlig form og ville bare hjem. 
 

nå, når jeg først er hjemme. Ble jeg møtt av barn som ikke ville si hei, eller snakke med meg. Før det beått gikk tilbake til det samme gamle med bare mas og klag. 
nå sitter jeg innelåst på do og bare gråter. For jeg føler selv at jeg bare vil reise igjen, jeg vil ikke ha dette livet. Jeg føler ingen glede over at jeg så barna igjen, og kjenner bare på stress med å leve det livet her videre. 

jeg gråter forsi jeg føler dette og samtidig fordi jeg syntes synd på barna mine som har en sånn mamma. Hva feiler det meg?😭

Anonymkode: c23a2...a09

[mommyaka]

Det er jekt normalt... det er faktisk normalt å bli sliten som mor...men mange vil ikke si det pga da får vi høre det.

Kjempe flott at du kom deg unna litt...alle mødre trenger det.. dessverre er vi ikke flinke nok til det...for vi tenker for mye på barna og setter de først.

Skjønner at du ble lei deg..hvor gamle er barna dine? 

Og nei du er ikke forferdelig mor..du er en god mor

[AnonymBruker]

Hvorfor ville ikke barna dine si hei og snakke med deg? Hvor gamle er barna?

Anonymkode: c9953...a52

[AnonymBruker]

Ferie vekk fra barna? Var målet ditt å komme bort fra dem? Syns dette ser ganske dysfunksjonelt ut når de ikke sier hei eller vil snakke med deg, og du sitter på do og gåter. Jeg tror du kanskje bør få noe hjelp?

Anonymkode: be75b...41f

[AnonymBruker]

Kanskje de ser at du ikke vil være sammen med dem. Ingen barn føler seg bra når de har en mor som vil vekk fra dem.

Føler med barna dine, og du får ikke noe medfølelse fra meg, ts. Vet at du håper å høre at du er en bra mor. Svaret vet du godt selv, vil jeg tro

Anonymkode: acf11...8bc

[mommyaka]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje de ser at du ikke vil være sammen med dem. Ingen barn føler seg bra når de har en mor som vil vekk fra dem.

Føler med barna dine, og du får ikke noe medfølelse fra meg, ts. Vet at du håper å høre at du er en bra mor. Svaret vet du godt selv, vil jeg tro

Anonymkode: acf11...8bc

Herregud må du gi deg...så mange pappar som drar avgårde til jobb greier... hobby med gutta og blir borte i flere dager..det er aldri noe problem.

Men Gud forby at en mor reiser litt vekk fra sine barn..nei da er man dårlig mor 

Mine barn hadde ikke hat noe imot om jeg dro vekk 1 uke...de hadde bare gledet seg mer p se meg...far er ofte borte pga jobben... hvorfor skulle ikke jeg kunne dra bort. 

Kansje ts sine barn er ungdommer etc...

 

[AnonymBruker]

Kjære TS, du høres fryktelig sliten ut! Hvis du hadde vært en forferdelig mor, ville du sikkert ikke grått av fortvilelse over situasjonen, du hadde du ikke brydd deg. Men når du er sliten og føler deg dårlig, både på ferie og hjemme, og sier du ikke orker situasjonen lenger, da trenger du hjelp. Anbefaler deg å snakke med noen du stoler på og fortelle hvordan du har det. Og så bør du kontakte fastlege eller kommunens psykisk helseteam snarest mulig og be om hjelp. Du er nok ikke forferdelig, men det høres ut som du har det forferdelig vanskelig nå, og det går det an å få hjelp med! Sender deg gode styrketanker! 

Anonymkode: 2c077...295

[AnonymBruker]

Du høres fullstendig overveldet ut. 💔 Og det er du ikke alene om!! Hvor gamle er barna? Om dere fortsatt har helsestasjonstjenester, kunne du bedt om en samtale med en helsesøster (de heter kanskje ikke det lenger) der? 

Det virker kanskje ikke sånn, men den nærmeste løsningen er å utnytte barna til å få produsert oxytocin i kroppen. Nå høres jeg rar ut. Men dette er altså tilknytningshormonet som man føler seg beruset og "forelsket" av. Som når man sitter og koser mens man ser på tv eller leser en bok. Tegner, tuller, rare påfunn som dere kan le av.

Kos mye!! ❤️ og snakk med noen.

Anonymkode: 91f19...c19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har nettopp vært på en liten ferie vekk fra barna. 
de første dagene tenkte jeg konstant på om barna hadde det bra og var redd noe skulle skje. Etter en kveld utpå byen tenkte jeg ikke mer på det, eller de noe særlig. Jeg var sliten, dårlig form og ville bare hjem. 
 

nå, når jeg først er hjemme. Ble jeg møtt av barn som ikke ville si hei, eller snakke med meg. Før det beått gikk tilbake til det samme gamle med bare mas og klag. 
nå sitter jeg innelåst på do og bare gråter. For jeg føler selv at jeg bare vil reise igjen, jeg vil ikke ha dette livet. Jeg føler ingen glede over at jeg så barna igjen, og kjenner bare på stress med å leve det livet her videre. 

jeg gråter forsi jeg føler dette og samtidig fordi jeg syntes synd på barna mine som har en sånn mamma. Hva feiler det meg?😭

Anonymkode: c23a2...a09

Det høres ut som barna har en utrygg tilknytning til deg. Det er typisk når barn avviser foreldre isteden for å vise gjensynsglede etter adskillelse.

Du må se på hvordan du møter og anerkjenner barnas behov i hverdagen. 

Anonymkode: 491bc...949

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor ville ikke barna dine si hei og snakke med deg? Hvor gamle er barna?

Anonymkode: c9953...a52

Barna er under 5 år..jeg vet ikke hvorfor de ikke vil, de er ofte sånn etter de har vært med faren sin.. 😕 ikke opplevd det med andre «barnevakter». Henter jeg i barnehagen kommer de som regel løpende og er glad.. 

Anonymkode: c23a2...a09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ferie vekk fra barna? Var målet ditt å komme bort fra dem? Syns dette ser ganske dysfunksjonelt ut når de ikke sier hei eller vil snakke med deg, og du sitter på do og gåter. Jeg tror du kanskje bør få noe hjelp?

Anonymkode: be75b...41f

Ja, målet var å få egentid. Det er vel ikke feil det? Jeg er alene med de 90% av tiden, og dette er første «ferie» jeg har uten barn siden jeg fikk barn..

Anonymkode: c23a2...a09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kanskje de ser at du ikke vil være sammen med dem. Ingen barn føler seg bra når de har en mor som vil vekk fra dem.

Føler med barna dine, og du får ikke noe medfølelse fra meg, ts. Vet at du håper å høre at du er en bra mor. Svaret vet du godt selv, vil jeg tro

Anonymkode: acf11...8bc

Jeg føler ikke jeg viser de noe form for at jeg ikke vil være med de. Jeg gjør så godt jeg kan å være en støttende, tilstedeværende mor. Jeg gjør alt jeg kan for de, tar de med på aktiviteter osv. 

eneste jeg er dårlig på, er å sitte på gulvet å leke…men oftest fordi jeg føler meg sliten..er sliten 24/7.. 

 

jeg prøver ikke å få medfølelse. Jeg føler jeg ikke burde vært mor og det er en helt grusom følelse ovenfor barna mine  

Anonymkode: c23a2...a09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Det høres ut som barna har en utrygg tilknytning til deg. Det er typisk når barn avviser foreldre isteden for å vise gjensynsglede etter adskillelse.

Du må se på hvordan du møter og anerkjenner barnas behov i hverdagen. 

Anonymkode: 491bc...949

De er alltid sånn etter de har bært med faren sin. Jeg trodde bare at det skulle være annerledes denne gangen siden det var over litt lenger tid enn vanlig  

jeg anerkjenner alle behovene til barna mine, utenom lek. Der er jeg fryktelig dårlig..har ikke energi i kroppen til det, etter alt det andre 

Anonymkode: c23a2...a09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Du høres fullstendig overveldet ut. 💔 Og det er du ikke alene om!! Hvor gamle er barna? Om dere fortsatt har helsestasjonstjenester, kunne du bedt om en samtale med en helsesøster (de heter kanskje ikke det lenger) der? 

Det virker kanskje ikke sånn, men den nærmeste løsningen er å utnytte barna til å få produsert oxytocin i kroppen. Nå høres jeg rar ut. Men dette er altså tilknytningshormonet som man føler seg beruset og "forelsket" av. Som når man sitter og koser mens man ser på tv eller leser en bok. Tegner, tuller, rare påfunn som dere kan le av.

Kos mye!! ❤️ og snakk med noen.

Anonymkode: 91f19...c19

Barna er under 5 år..jeg får allerede hjelp til en viss grad, men akuratt dette tør jeg ikke fortelle. Høres ut som verdens verste mor  

men hvordan skal jeg få til det når jeg føler jeg aldri har energi til det?

Anonymkode: c23a2...a09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kanskje de ser at du ikke vil være sammen med dem. Ingen barn føler seg bra når de har en mor som vil vekk fra dem.

Føler med barna dine, og du får ikke noe medfølelse fra meg, ts. Vet at du håper å høre at du er en bra mor. Svaret vet du godt selv, vil jeg tro

Anonymkode: acf11...8bc

For noe tull. Tvert om er det superviktig at vi som foreldre lærer dem at det er normalt å ha behov for tid alene, tid sammen med andre og tid borte fra de vi er mye sammen med. Uansett hvor mye vi elsker dem! Om vi ikke lærer dem dette klarer de ikke sette grenser for seg selv når de blir voksne og skal være i parforhold, og de får en forventning om at partnere skal være tilgjengelig alltid. Det blir usunne relasjoner. 

Anonymkode: 52d9d...8bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Barna er under 5 år..jeg får allerede hjelp til en viss grad, men akuratt dette tør jeg ikke fortelle. Høres ut som verdens verste mor  

Du bør fortelle dette! Sannsynligvis vil ingen seriøse hjelpere tro at det betyr at du er en dårlig mor, men de kan skjønne hvor overveldet du er, og gi mer og bedre hjelp. 

Anonymkode: 2c077...295

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kanskje de ser at du ikke vil være sammen med dem. Ingen barn føler seg bra når de har en mor som vil vekk fra dem.

Føler med barna dine, og du får ikke noe medfølelse fra meg, ts. Vet at du håper å høre at du er en bra mor. Svaret vet du godt selv, vil jeg tro

Anonymkode: acf11...8bc

Synes det er stygt å trolle med slikt. 

Vi må løfte hverandre opp. Å føle seg dritt, være sliten, trenge alene tid, føle seg som en dårlig mor er menneskelig. Da dytter man ikke andre enda lengre ned med slikt tulle svar. 

 

Anonymkode: 58cbd...769

[AnonymBruker]

Du er ikke verdens verste mor. Hvor mange barn har du, har du levd med barnefar, eller har det vært delt omsorg heletiden? Er dere mye uenige om barna? 

Kanskje du er deprimert, kunne trengt noen å snakke med? 

Jeg slet med fødselsdepresjon i mange år, den var veldig svak. Så ingen som merket det og jeg fornektet det, gjorde absolutt alt for barnet så han manglet ikke noe, bortsett fra en mor som var der, men ikke var der. Endte med at jeg kræsj landet da hxn var 3-4 år. 

Det jeg vil si, ikke det at du har fødselsdepresjon. Men søk hjelp før det går for langt. 

Du trenger ikke fortelle barnefar at du går hos psykolog. 

Anonymkode: 28bd0...28b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barna er under 5 år..jeg får allerede hjelp til en viss grad, men akuratt dette tør jeg ikke fortelle. Høres ut som verdens verste mor  

men hvordan skal jeg få til det når jeg føler jeg aldri har energi til det?

Anonymkode: c23a2...a09

Tror egentlig du burde ta en tur til legen, sjekke at du har alle vitaminer etc, ingen underliggende sykdommer...

Det er lov å være "bare" sliten også!! Men du trenger å tas vare på. Det er legene til for. Hvis fastlegekontoret ditt er på appen Patientsky, kan du gå inn og bestille time nå, med det samme. 

Anonymkode: 91f19...c19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Du er ikke verdens verste mor. Hvor mange barn har du, har du levd med barnefar, eller har det vært delt omsorg heletiden? Er dere mye uenige om barna? 

Kanskje du er deprimert, kunne trengt noen å snakke med? 

Jeg slet med fødselsdepresjon i mange år, den var veldig svak. Så ingen som merket det og jeg fornektet det, gjorde absolutt alt for barnet så han manglet ikke noe, bortsett fra en mor som var der, men ikke var der. Endte med at jeg kræsj landet da hxn var 3-4 år. 

Det jeg vil si, ikke det at du har fødselsdepresjon. Men søk hjelp før det går for langt. 

Du trenger ikke fortelle barnefar at du går hos psykolog. 

Anonymkode: 28bd0...28b

Jeg hadde fødselsdepresjon fra nr 2 ble født og gikk på medisin for dette, sluttet for ca 1 år siden. Før medisinene var jeg suicidal hver dag og mye verre enn nå. Merker jeg er bedre, men fortsatt ikke meg selv, så kanskje det er noe i det? Problemet er at jeg fikk beskjed av psykologen at det ikke er mer hun kunne hjelpe meg med…så har liksom tenkt at jeg bare får leve sånn… hva hjalp for deg? Var det også et ork for deg å leke og å være ordentlig tilstede med barnet? 

Anonymkode: c23a2...a09