Mangel på affeksjon fra foreldre i oppveksten - preger det deg som voksen?

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 15.7.2024 den 8.35):

Jeg har ikke tenkt at det var "unormalt" før jeg ble voksen selv, og spesielt da jeg fikk egne barn. Har aldri følt jeg har manglet noe i oppveksten, sånn egentlig, men nærhet og at de sier at de er glad i oss, er ikke noe søsteren min og jeg har opplevd fra foreldrene. Klem fikk vi kanskje når vi hadde bursdag eller lignende. Ikke sånn i hverdagen.

Som voksen har både jeg og søsteren blitt anti-klemmere, og ser helst at andre mennesker ikke tar på oss. Samboer og nære venner er jo helt greit, men ikke mer perifere som skal klemme ved enhver anledning. Vil tro at dette kanskje kan ha noe med oppveksten å gjøre?

Men da jeg fikk barn selv, merket jeg det spesielt godt, hva vi hadde gått glipp av. Jeg koser og klemmer og stryker på ryggen og i håret på mini hele tiden. Sier alltid hvor høyt jeg elsker henne. Det kommer naturlig, men har det allikevel i bakhodet, at min oppvekst ikke skal gå videre til henne. Søsteren min sier det samme om sitt barn.

Er det flere som har hatt samme type foreldre? Hvordan har det påvirket dere? Synes dere det er vanskelig å skulle være nær med egne barn selv?

Anonymkode: 0ea60...daf

Det har påvirket meg til å bli ekstra bevisst på å være nær og kjærlig mot egne barn . Man SKAL jo lære noe av oppveksten sin. Min var trygg , stabil , men de var emosjonelt utilgjengelig . Har tenkt at de gjorde så godt de kunne utifra sine forutsetninger . Tenker mer «hva kan jeg lære av dette , enn hvordan har det preget meg « 

[AnonymBruker]

Jeg antar at foreldrene mine er og var glad i meg, men det har aldri føltes sånn. Moren min sa sjeldent at hun var glad i meg rett ut, men hvis hun gjorde det var det typisk i en indirekte form; "Du vet vel at vi er utrolig glad i deg, vel?" ...et vondt spørsmål å skulle svare på, for begge svar opprettholder avstanden. Svarte jeg "ja" så var jeg uærlig, hvilket ikke hjelper på nærhet, og svarte jeg "nei" ville hun bli lei seg og forsøke å overtale meg om at jeg tok feil, hvilket ville resultert i at jeg trakk meg enda mer unna. Antakeligvis stilte hun spørsmålet på den måten fordi min rolle var å betrygge henne, ikke å bli tatt vare på. Jeg husker ikke helt om det var noen situasjoner som utløste klem, det kan godt hende, men det var uansett såpass sjeldent at jeg ikke husker noen klemmer eller fysisk nærhet heller. Heller ikke trøst, men mye skryt for hvor selvstendig og selvgående jeg var. Å gi klem til foreldrene mine i dag føles rart og ekkelt, og langt mer unaturlig enn å klemme for eksempel en kollega. 

Jeg ser flere andre her snakker om mangel på klemmer, men det er jo langt flere måter å vise affeksjon på. Mine foreldre fant ikke ut av disse andre måtene heller, og det preger meg absolutt i dag. Jeg liker IKKE folk som prøver å klemme meg når jeg er lei meg, har brukt lang tid på å lære meg hva som er OK (og trygt!) å dele med andre og ikke, følelsesregulering, konflikthåndtering, nære relasjoner generelt. Når man ikke blir vist tilstrekkelig affeksjon som barn, så har man gjerne også opplevd en lang rekke avvisning fra sine aller nærmeste omsorgspersoner. Da er det vanskelig å senere føle at man har rett til å be om hensyn og respekt fra andre, det føles uendelig mye lettere å bare isolere seg og dermed forskåne seg fra ytterligere avvisning. Det blir vanskelig å elske seg selv hvis ingen har lært deg hvordan, og det blir vanskelig å elske andre. Jeg tror allikevel jeg gjør det litt bedre enn foreldrene mine, blant annet fordi det heldigvis er mye mer bevissthet rundt dette idag. 

Anonymkode: e03c0...b84

[Mayer]

Ja, vedvarende dårlig selvtillit, men samtidig en type resiliens og motsandsdyktighet, typ "bare prøv deg" .

[AnonymBruker]

Affeksjon er ikke riktig ord.

Anonymkode: ab27b...2ff

[Million]

Jeg kan ikke huske en eneste klem fra verken mamma eller pappa da jeg vokste opp. De er begge født på 1940-tallet, kanskje det var noe med den generasjonen. Vet ikke. Uansett ikke vant til det hjemmefra. Jeg kan huske EN episode da jeg var kanskje 22-23 år at mamma strøk meg over kinnet en gang da jeg besøkte henne på jobb (parfymeri). Husker ikke hvorfor eller hva vi snakket om da, men jeg husker hånden hennes på kinnet fordi det var så uvanlig og ikke hadde skjedd før. 

Jeg har aldri hørt foreldrene mine si at de er glad i meg eller elsker meg heller. Lenge trodde jeg det var normalt.

For meg var det aldri noe problem eller noe jeg strittet i mot, det å vise kjærtegn til kjærester, og senere også til mitt eget barn. Det kom naturlig å dele ut kjærlighet, så jeg har ikke arvet (arv og miljø?) denne motstanden mot å klemme eller kysse de man er glad i.

Selv har jeg bare ett barn, men han har fått kyss og klemmer hele sitt liv. Jeg elsker å gi han en klem selv i dag, når han er i tjueårene. Og senest i stad, da jeg satt i sofaen, kom han ut i stua og ga meg en klem uten videre. Han har i alle fall vokst opp med andre vaner enn jeg gjorde, og det har ikke vært mangel på tegn på affeksjon.

 

Endret 25. juli 2024 av Million