Hvorfor ønsker du barn?

[AnonymBruker]

Dette er kun min mening, men er jeg den eneste som tenker at å få et barn ofte har store negative konsekvenser for en kvinne? Jeg ønsker ikke barn selv i det hele tatt, men virker som det er mange som tenker det stikk motsatte?

Alle er forskjellige såklart og noen er vel sikkert bare ment for «motherhood». Men det jeg har sett i praksis, er at du ikke lengre er hovedpersonen i ditt eget liv. Hovedpersonen er nå barna og alt fokuset flyttes over på dem. Dette kan ofc skje med fedre også, men som oftest er mødre mer involvert i oppdragelse og tid med barna. Samtidig som det er mange alenemødre her i landet også, som må ta seg av oppdragelsen alene. 
Ingen angrer når man først får et barn, men dette har vel mye med morsinnstiktet å gjøre? Som utløses ved fødsel og knytter deg til personen, som du bare blir mer og mer glad i over tid. Fordi du tilbringer mye tid sammen med dem, men selvsagt blir man glad i noen man tilbringer tid sammen med daglig? Akkurat som at man elsker sin bestevenn eller kjæreste.
 

Venniner av meg med barn, har mistet mye av sin «glød». De er ofte utmattet, sliten og mister motivasjon for mange ting de tidligere likte. De investerer mye mindre i sitt eget liv. Egne hobbyer, interesser, drømmer, mål, eller bare å ønske å ha en jentekveld sammen med venner, blir satt i andre rekke. Barnet kommer nå foran alt, men det verste av alt er at de sliter mer psykisk og fysisk enn de gjorde uten barn. Er også statestikk som viser til at kvinner har dårligere psykisk helse med barn, enn uten.

Selvsagt vil jeg sannsynligvis gifte meg en dag i noen jeg elsker, men ønsker ikke barn uansett. Tenker mer det er oss mot verden og vi er fri til å leve livet etter egne premisser og drømmer.

Så hvorfor tenker du som mor at livet er så mye bedre med barn? Hvilke verdier bringer barnet til livet ditt som er verdt å sette sitt eget liv på pause for? Vi er alle født for å dø uansett, så hvorfor ikke være hovedpersonen i sitt eget liv? Noen som skjønner eller tenker det samme?

Anonymkode: 96380...16c

[AnonymBruker]

Trodde jeg var den eneste som tenker dette. Folk kaller meg egoistisk, men vet du hva? Jeg vil heller være egoistisk enn psykisk og fysisk utmattet daglig. Jeg setter meg selv først, å tenker min mening med livet er å ha det mest mulig gøy.

Aldri føl deg skyldig for å sette dine egne drømmer og ønsker først. La dem snakke, folk snakker uansett. Jeg reiser verden rundt å ser hva den har å by på, jobber med karrieren min og har det gøy hver dag med mine hobbyer og interesser. Så får all del snakk meg ned, mens barna hyler,skriker, holder jeg våken om natten og raserer hele huset. 

Anonymkode: 68e81...5f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Trodde jeg var den eneste som tenker dette. Folk kaller meg egoistisk, men vet du hva? Jeg vil heller være egoistisk enn psykisk og fysisk utmattet daglig. Jeg setter meg selv først, å tenker min mening med livet er å ha det mest mulig gøy.

Aldri føl deg skyldig for å sette dine egne drømmer og ønsker først. La dem snakke, folk snakker uansett. Jeg reiser verden rundt å ser hva den har å by på, jobber med karrieren min og har det gøy hver dag med mine hobbyer og interesser. Så får all del snakk meg ned, mens barna hyler,skriker, holder jeg våken om natten og raserer hele huset. 

Anonymkode: 68e81...5f7

Det verste er at det er sjeldent menn som sier noe som helst på dette. Det er andre kvinner som kaller deg egoistisk og snakker styggt om deg. Syntes nesten synd på dem, som tenker at meningen med livet ditt er å føde barn. Velger man noe annet er dette plutselig ondskapsfullt? Tenker dere i det hele tatt?

Anonymkode: 96380...16c

[AnonymBruker]

Har også lagt merke til det. Ville kanskje hatt barn om jeg var mann, men som kvinne? Aldri. Jeg ser stadig kvinnene rundt meg forsvinne inn i mammarollen, mens far ofte oppfører seg som vanlig. Han kan fortsatt sitte å prate og slappe av, mens mor løper etter ungene, ammer baby, prøver å ha orden på alt osv... Virker jo ikke litt interessant engang. Alle sa at jeg kom til å forandre mening etter hvert som jeg blir eldre, men jo mer innblikk jeg får jo mindre har jeg lyst på.

Anonymkode: 5ad1a...5c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Har også lagt merke til det. Ville kanskje hatt barn om jeg var mann, men som kvinne? Aldri. Jeg ser stadig kvinnene rundt meg forsvinne inn i mammarollen, mens far ofte oppfører seg som vanlig. Han kan fortsatt sitte å prate og slappe av, mens mor løper etter ungene, ammer baby, prøver å ha orden på alt osv... Virker jo ikke litt interessant engang. Alle sa at jeg kom til å forandre mening etter hvert som jeg blir eldre, men jo mer innblikk jeg får jo mindre har jeg lyst på.

Anonymkode: 5ad1a...5c6

Mange ser heller ikke selv hvor mye dette tærer på egen energi, helse og lykke. Alle andre ser det, hvordan de mister «glimet i øyet» og egen utstråling. For å ikke snakke om alle ekteskapene hvor mor og far «leker» gift og tvinger seg selv til å holde ut sammen. Når de egentlig ikke ønsker å være sammen, men må holde ut for barnet sin skyld. Dette skjønner jeg heller ikke i det hele tatt.
Jeg ville aldri ønsket at min mor eller far skulle leve ulykkelig sammen, for å beskytte mine egne følelser. 

Anonymkode: 96380...16c

[AnonymBruker]

Du har rett i mye av det du skriver. Jeg syns det er litt vanskelig å forklare hvorfor jeg ville ha barn, men jeg vet og har alltid visst at jeg ville virkelig ha manglet noe hvis ikke jeg hadde fått barn. Nå har jeg to barn, og jeg blir fysisk varm inni meg når jeg tenker på dem. Det er ingenting som kan slå den følelsen jeg får når sønnen min spør: "er det morgen?" før han lister seg opp trappen og legger seg i min seng og koser med meg i 5 minutter før vi starter dagen, eller når datteren min beundrer de nye øredobbene mine og sier at jeg er kjempefin. Eller å se stoltheten når datteren min er på førskoledag og den lykkelige gråten jeg får og at jeg nesten sprekker av stolthet. Det er utrolig mange lykkelige øyeblikk som mor og jeg ville aldri i livet byttet det ut med en ting i verden. 

Vi har hatt noen tøffe år når begge barna var små og jeg såg mørkt på parforholdet vårt en stund, men vi har lært oss å tilpasse oss det nye livet samtidig som barna har blitt lettere å passe, så nå er vi begge veldig lykkelige.

Vi er rause med hverandre og sørger for at begge trener, treffer venner osv, så jeg føler ikke at jeg ofrer noen ting.

Når det er sagt: jeg tror ikke nødvendigvis jeg hadde hatt disse gode følelsene rundt det å være mamma hvis jeg var i et parforhold som var veldig ille (men da hadde jeg ikke holdt ut for enhver pris og så tror jeg ting hadde blitt bedre en stund etter bruddet) eller hvis vi hadde fått syke barn.

Hvis jeg skal være helt ærlig tror jeg de du kjenner med barn lar være å fortelle om de helt ubeskrivelig fantastiske sidene med å få barn, nettopp fordi du ikke ønsker barn.

Anonymkode: 76a4a...1c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du har rett i mye av det du skriver. Jeg syns det er litt vanskelig å forklare hvorfor jeg ville ha barn, men jeg vet og har alltid visst at jeg ville virkelig ha manglet noe hvis ikke jeg hadde fått barn. Nå har jeg to barn, og jeg blir fysisk varm inni meg når jeg tenker på dem. Det er ingenting som kan slå den følelsen jeg får når sønnen min spør: "er det morgen?" før han lister seg opp trappen og legger seg i min seng og koser med meg i 5 minutter før vi starter dagen, eller når datteren min beundrer de nye øredobbene mine og sier at jeg er kjempefin. Eller å se stoltheten når datteren min er på førskoledag og den lykkelige gråten jeg får og at jeg nesten sprekker av stolthet. Det er utrolig mange lykkelige øyeblikk som mor og jeg ville aldri i livet byttet det ut med en ting i verden. 

Vi har hatt noen tøffe år når begge barna var små og jeg såg mørkt på parforholdet vårt en stund, men vi har lært oss å tilpasse oss det nye livet samtidig som barna har blitt lettere å passe, så nå er vi begge veldig lykkelige.

Vi er rause med hverandre og sørger for at begge trener, treffer venner osv, så jeg føler ikke at jeg ofrer noen ting.

Når det er sagt: jeg tror ikke nødvendigvis jeg hadde hatt disse gode følelsene rundt det å være mamma hvis jeg var i et parforhold som var veldig ille (men da hadde jeg ikke holdt ut for enhver pris og så tror jeg ting hadde blitt bedre en stund etter bruddet) eller hvis vi hadde fått syke barn.

Hvis jeg skal være helt ærlig tror jeg de du kjenner med barn lar være å fortelle om de helt ubeskrivelig fantastiske sidene med å få barn, nettopp fordi du ikke ønsker barn.

Anonymkode: 76a4a...1c1

De forteller meg alt om de gode og dårlige sidene ved barn og klager til meg. Jeg velger selv å bare lytte og ikke komme med potensielt provoserende svar. Men de fleste jeg har snakket med om dette sier at oppturen egentlig ikke er verdt nedturene. Ja øyeblikkene du snakker om er garrantert magiske, men hva de resterende 90% av dagen hvor du stesser, jobber og sliter?

Det trenger ikke å være sånn, folk sier «sånn er livet». Nei du valgte å gjøre livet ditt slik, fordi du følgte den sosiale konstruksjonen på at meningen med livet er å få barn å starte en familie. Hvem kan dømme deg for dette? Ingen, dette er simpeltem det de fleste gjør og folk liker å flyte med strømmen. Velge den sosialt aksepterte veien. De fleste tenker ikke engang på «hvordan kan livet mitt bli hvis jeg ikke?». Det er allerede indoktrinert siden barndom at alle skal få barn en dag og starte en familie. 
 

Når det er sagt kan det godt hende at i ditt tilfelle, var dette din mening og med positiv innvirkning på ditt liv. Men desverre er mange tilfeller ikke slik. 

Anonymkode: 96380...16c

[AnonymBruker]

Jeg tror de negative konsekvensene du snakker om ikke kan måle seg med det positive barnet bringer inn i livet til mor. Det er en ny epoke i livet. Der en må sette seg selv (noen mer enn andre såklart) til side for en annen skapning i noen år, noe som er helt ok da du elsker barnet mer enn noe annet. Ja, jeg har definitivt måtte sette en del hobbyer på pause. Jeg må prioritere helt annerledes fordi dagen ikke har nok timer dessverre. Da må jeg tenke på hva som er viktig for meg her og nå. 

Det å få barn er ikke for alle. Men noen drømmer om det hele livet og nedprioriterer lett alt annet for det de elsker mest. De gjør det ofte ikke fordi de må, men fordi de vil! Mens for andre virker det grusomt å måtte nedprioritere seg selv. Det viktigste er at man vet hva man selv vil og hva man selv håndterer. 

Den mentale og fyske helse delen vil jeg tro handler om økt søvnmangel, økte bekymringer rundt den du elsker aller mest og økt stress da samfunnet ikke lenger er tilpasset foreldrelivet. Andre har kanskje også ekstra økonomiske bekymringer. 

Barnet mitt har iallefall beriket mitt liv mer enn jeg noen gang kunne forestille. Det gir meg økt motivasjon til å bli den beste versjonen av meg selv. Jeg hadde gitt mitt liv for han uten å nøle. Jeg hadde tatt de tyngste dagene med han hver eneste dag over en dag uten han. Jeg vil heller være sliten med han ved min side enn opplagt uten han. Det blir som å finne sin livs største kjærlighet og spørre om det er verdt bryet av å slutte å date. Hva er poenget med livet om man ikke vil føle på de største følelsene. Både høye og lave.. men det er mine tanker da.. det er ikke for alle😅

Anonymkode: 15d61...2a0

[AnonymBruker]

Jeg gjlr meg opp samme tankene som ts. Utenfra virker det som at det er 99 dårlige dager og en fantastisk dag når jeg ser foreldre både i hverdagen med kolleger og venner og hva jeg ser av det mange foreldre skriver her på kg. Det er for all del sikkert fine stunder men det er flest hverdager (for oss alle). Hverdager med slit, mas, grining, hyling, hamsterhjul, for liten tid, trass, uro og et liv som ikke er verdt det for de få fine stundene. 

Jeg er nok også glad for at jeg har valgt å ikke få barn. For noe så enkelt som at jeg har ferie når jeg har ferie og slappe av når jeg har fri. Bruke tid, energi og resurser på de eksisterende menneskene jeg har i livet mitt og velge selv når jeg ønsker å være med de. 

Anonymkode: d6238...147

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke prøvd ut livet som mamma enda siden baby kommer alt fra idag til om 2 uker.  

Men det var et planlagt valg. Kan si at både meg og samboer har vært på et nivå at et liv med barn og uten er fint. 

Våre grunner til og velge og få barn. 

Det passer bra i livsstilen vår, vi er begge veldig glad i og være hjemme og med familie. Vi er begge ferdig med å reise rundt, har ikke noe behov for å gjøre noe jeg ikke kan gjøre hjemme. Jeg har fått interesse for hage og fisk som gjør at jeg bruker mye tid hjemme. Ønsker også og ta med minne barn på det som min mor hadde med meg og min bror i hagen. Samboer gleder seg til og kjøpe div byggesett eks en robot arm og bygge sammen med barna. Vi er begge glad i brettspill så det skal bli moro da vi kan gjøre det på familie kvelder. 

Vi har 2sett med besteforeldre som ønsker og være besteforeldre. Min mor og far ønsker og ha barnebarna 1 dag i ukedagen der hun henter på ettermiddagen og lever på morgen. Men det blir ikke før om 3 år da hun har gått av med pensjon. De ønsker også ha de med på ferie 1 uke i året da de er gammle nok til det. Om vi vil reise til utlande så er foreldrene mine og sivgers villig til og reise med oss og væe barnevakt og gi oss litt tid for oss selv. 

Min svigermor er alltid klar og stille opp. Så der er avtalen dere betaler flybilleten så kan jeg være der og hjelpe til. Skal bygge et aneks sånn at vi ikke bor rett opp på hverandre. Det er jo litt mer vansklig da barna er veldig små men i fremtiden ser vi for oss at hun kunne passet en uke/langhelg og meg og far kan ha litt tid for oss selv. 

Så har vi det som vil bringe posetivt i forholde med at far er mer sosial en meg. Han ønsker også og gjøre mer ting hjemme sammen. Så at far har flere han kan være sosial sammen med ser jeg virkelig for meg blir et posetivt innstill med at jeg kan sende de ut noen lørdager på aktiviter og jeg kan ha litt tid for meg selv. Det er noe jeg huske posetivt i eget liv med at pappa hadde med oss ut på svømming på lørdagen og mamma fikk huset i fred. 

Så har vi tenkt igjennom det med tid. Vi innser ser jo at baby tiden vil bli stressfult og intil de er 2år får en ikke så mye avlasting siden ofte barnet ikke er like klar til og sove borte osv. Men vi har også muligheten til at jeg kan jobbe redusert i noen år teknisk sett hadde vi klart oss uten min inntekt. Samboer har allerede laget fellessparing til vi pensjoneres oss, vi har felles konto og felles økonomi. Men vil heler jobbe litt redusert en og føle på tidsklemme.  Vi har et godt parforhold vi har allerede vært igjennom mye dårlig tider og mye bra tider. Så ingen beskyrimg på at vi ikke vil ha det bra i parforholdet. Vi er begge innstilt på at siden vi ønsker og ha 2 barn så vil de neste 4årene være mindre tid for oss også vil vi få mer og mer tid sammen igjen. 

Noe jeg gleder meg mest til er og se verden på nytt igjennom et barnsøyne. Har jo opplevd det på valpene vi har hatt men ut fra tid jeg har brukt med barn er det mye mer magisk med et barn en hund.  Jeg gleder meg til og kunne tilbringe tid med dem og lære de ting. Familie kvelder med brettspill og moro. Ferier sammen. Se de vokse opp og hvordan valg de vil ta. Samtalene vi kommer til og få, ja en må være foreldre de første årene men da de blir eldre kan en bli mer som venner. Nei ingen garanti for noe men har en et godt forhold med barna skal det ganske mye til for at de aldri vil prate med deg. Jeg selv snakker med mamma på telefon flere timer i uka. Nei vi møtes ikke mye men skravle på telefon er like koslig.  


SÅ ja i hode mitt synes jeg at barn passer veldig bra inn i livet. Ja det vil ta litt av vår tid. Men sånn jeg kan tilbringe den tiden med barna mine eller sitte på datamaskinen og game i stedet. Da tar jeg heler tid med barna og ut og leke i snøen eller annet moro. Ja vil noen dager vil nok være tøffere en andre men det er en del av pakka. Alltid posetivt og negativt med valg en tar.  Men hadde vi ikke hatt en godt netverk og flere som er villig til og avlaste og hjelpe til, da tror jeg ikke vi hadde valgt barn. 
 

Anonymkode: 0bb9e...455

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Trodde jeg var den eneste som tenker dette. Folk kaller meg egoistisk, men vet du hva? Jeg vil heller være egoistisk enn psykisk og fysisk utmattet daglig. Jeg setter meg selv først, å tenker min mening med livet er å ha det mest mulig gøy.

Aldri føl deg skyldig for å sette dine egne drømmer og ønsker først. La dem snakke, folk snakker uansett. Jeg reiser verden rundt å ser hva den har å by på, jobber med karrieren min og har det gøy hver dag med mine hobbyer og interesser. Så får all del snakk meg ned, mens barna hyler,skriker, holder jeg våken om natten og raserer hele huset. 

Anonymkode: 68e81...5f7

Det er mer egoistisk å få barn.. 

Barn ber aldri om å bli født, det er kvinnen som tar det valget på vegne av barnet. 

Anonymkode: 71d63...60d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er mer egoistisk å få barn.. 

Barn ber aldri om å bli født, det er kvinnen som tar det valget på vegne av barnet. 

Anonymkode: 71d63...60d

Dette. Og det er grunnen til at jeg valgte å ikke få barn. It takes a village to raise a child. Jeg hadde aldri den landsbyen da jeg vokste opp, og har den ikke nå heller. Jeg ville ikke latt et barn vokse opp i ensomhet som meg selv. 

Anonymkode: 911f7...72f

[AnonymBruker]

Ene og alene fordi jeg har angst for å dø alene. Jeg er ensom, alle venninnene mine har fått barn, og velferdsstaten kommer ikke til å ta vare på vår generasjon i like stor grad. Vi skal sitte hjemme demente ig jævlige i vårt egen avføring og av og til kommer noen innom for å bytte på oss og sette frem mat som vi er for demente til å forstå at vi skal spise. 

Man må ha barn for å ihvertfall være litt mer sikret at noen tar vare på deg i alderdommen, og vil komme i bursdag, feire jul sammen og kanskje til og med ta en sydentur. Vi blir mange ensomme eldre om noen år, det er sikkert og visst. 

Anonymkode: eecfd...91b

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Man må ha barn for å ihvertfall være litt mer sikret at noen tar vare på deg i alderdommen, og vil komme i bursdag, feire jul sammen og kanskje til og med ta en sydentur. Vi blir mange ensomme eldre om noen år, det er sikkert og visst. 

Anonymkode: eecfd...91b

Det er hva man gjør det til. Mange barn tar seg ikke av gamle foreldre. Og man kan fint reise til syden eller feire jul alene eller sammen med andre enn akkurat sine egne barn.

Anonymkode: 7c3d9...e72

[AnonymBruker]

Jeg er far, men av den typen som kompenserer mors «tvungne oppgaver» med mye innsats på det øvrige. Herunder barnepass og stell. Kort sagt, jeg tar min halvdel og vel så det. Ja, det er krevende: Jeg jobber sikkert 125% ift normale stillinger, sover 4-5t om natten, rekker akkurat 30m trening om dagen og er generelt sliten hver dag nå i småbarnsfasen. Lite sosialt liv utenfor jobben og bruker helgene til å være med ungene og stelle med huset.

Jeg hadde aldri bytta det å ha barn med noe. Det overgår alt jeg har gjort og opplevd, og gir enormt mye mening å ta vare på noen som jeg er genetisk programmert til å elske, og som er like glad i meg tilbake. Jeg «føler» at disse barna er mine og at de er mitt ansvar. En utrolig sterk følelse som jeg aldri ville vært foruten. For meg veier oppturene langt tyngre enn nedturene.

 

 

Anonymkode: 80462...1af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Det er hva man gjør det til. Mange barn tar seg ikke av gamle foreldre. Og man kan fint reise til syden eller feire jul alene eller sammen med andre enn akkurat sine egne barn.

Anonymkode: 7c3d9...e72

Enig i det. Men sjansen er vel litt høyere for at man har barn som vil gjøre disse tingene hvis man faktisk får barn, enn dersom man ikke får barn. 

Man kan også feire jul alene og reise til syden med andre, men jeg vil våge å påstå at de alle fleste (men selvfølgelig ikke alle) helst gjerne vil feire jul med andre, og det hjelper ikke om man vil reise på tur med pensjonistvennene sine dersom de skal reise på tur med sine barn og barnebarn og barnets svigerforeldre osv. Selvfølgelig får man til turer med andre enn familie også, men familie er ofte en prioritet. 

Det er bare en gang slik at vi lager avkom på grunn av et absurd ønske om evig liv gjennom formering, samt at noen skal ta vare på en i alderdommen. Det var man helt avhengig av fra tidenes morgen, og man lagde jo barn i fleng fordi man visste at to av tre skulle dø ganske så tidlig. Jeg vet er veldig dark nå, men det er jo det som virkelig er grunnkjernen i formering. Og så føler vi behov for å passe på et lite barn og den biologiske klokka og sånt, men det er jo bare for å få oss til å faktisk reformere, fordi det er praktisk nødvendig å ha barn når man selv blir gammel. 

Anonymkode: eecfd...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

 som jeg er genetisk programmert til å elske

 

 

Anonymkode: 80462...1af

Hehe, litt artig at en annen AB egentlig understreket hele poenget mitt her. Leste ikke dette innlegget før jeg skrev mitt forrige. 

Håper jeg får oppleve det samme som det du AB beskriver i innlegget ditt som jeg har sitert fra ❤️

Anonymkode: eecfd...91b

[AnonymBruker]

Jeg var egentlig antibarn. 

Vi kjøpte oss hus fordi vi ønsket hus og hage og etter fem år i huset så tok vi oss begge i å si ting som "når vi får barn så..". Det var egentlig ganske sært. 

Jeg har klokketro på at de frivillig barnefrie er lykkeligere enn foreldre til ønskede barn. Det krever sitt og koster mye ressurser av alle slag. 

Jeg er også antibikkje. Hunder er søte, men aldri om jeg vil ha det ansvaret og være bundet på den måten. 

Nå har mannen begynt å snakke om finsk lapphund. Og jeg ferske megselv i å google om rasen. Jeg gir meg ende over, altså. 

Jeg aner ikke! Men jeg er glad for dem og glad i dem. Og en eller annen dag i løpet av de neste årene går jeg tur med en hund jeg egentlig aldri ville ha men elsker over alle dyr på jord. 

 

Anonymkode: dba97...6d3

[AnonymBruker]

Jeg var 50/50 for og imot barn. Valgte å få. Jeg ser ikke på barn som et tap eller en gave, men to ulike veier i mitt liv. Jeg valgte å få barn fordi jeg ville oppleve de tingene i livet som krever at man er forelder, de andre tingene har jeg gjort. Jeg vet at jeg valgte riktig, og har bestemt meg for en nr 2. Man har bare ett liv og bør bruke det slik man ønsker. 

Anonymkode: 83c55...31f

[AnonymBruker]

Fordi man er lært opp til at slik er livet. Skulla ønska at jeg ventet med barn. For da trur jeg faktisk at jeg ikke har laga noen barn. Dette livet er ikke noe for meg. Har ofret mye for min familie. Har gjort alt for at dem skal føle seg elsket. Og jeg håper jeg ikke får noen barnebarn. For da må jeg nok en gang stille opp for dem. Og hvis jeg skal få så håper jeg det er mange år til. Slik at jeg kan være egoist ei stund og sette meg først. 

Anonymkode: 02069...628