Samlivsbrudd med småbarn - erfaringer

[PennyH]

Hei,

Jeg og barnefar flyttet fra hverandre for ett halvt år siden. Datteren vår er 2,5 år og han insisterte hardnakket på 50/50. Jeg var uenig siden hun var så liten, men ville ikke havne i krig, ettersom jeg visste det var viktig at vi kunne kommunisere og gjøre ting sammen alle tre. Men jeg klarer ikke venne meg til å være borte fra barnet mitt halve tiden. Jeg og barnefar er heldigvis venner, eller i hvert fall gode samarbeidspartnere. I ukene jeg ikke har datteren min er jeg på besøk 2-3 ganger. Overleveringene kan være dramatiske for henne når hun flyttes fra meg til ham, og når jeg besøker dem sier hun at hun vil bli med meg hjem. Det er vondt å dra fra henne når hun skriker og ikke forstår hvorfor hun ikke bare kan bli med meg. Dette skjer ikke i motsatt tilfelle, hun virker ikke å ha noen (merkbare) problemer med å si hadet til han. Men jeg vet han er en god far og får inntrykk av at de har det veldig bra sammen. Jeg er nyskjerrig på andres følelser og erfaringer av 50/50 fordeling med små barn. Selv om jeg var forberedt på at det skulle være vondt, var jeg ikke klar over hvor i villrede jeg skulle føle meg i de barnløse ukene. Jeg leter etter erfaringer og råd fra andre som er eller har vært i samme situasjon, relevant litteratur eller annen hjelpsom info. Skal det alltid føles så feil og deprimerende? Hvordan har deres små barn reagert på 50/50? 

Endret 10. juni 2024 av PennyH

[Sofie Maria]

PennyH skrev (2 minutter siden):

Hei,

Jeg og barnefar flyttet fra hverandre for ett halvt år siden. Datteren vår er 2,5 år og han insisterte hardnakket på 50/50. Jeg var uenig siden hun var så liten, men ville ikke havne i krig, ettersom jeg visste det var viktig at vi kunne kommunisere og gjøre ting sammen alle tre. Men. Jeg klarer ikke venne meg til å være borte fra barnet mitt halve tiden. Jeg og barnefar er heldigvis venner, eller i hvert fall gode samarbeidspartnere. I ukene jeg ikke har datteren min er jeg på besøk 2-3 ganger. Overleveringene kan være dramatiske for henne når hun flyttes fra meg til ham, og når jeg besøker dem sier hun at hun vil bli med meg hjem. Det er vondt å dra fra henne da. Men jeg vet han er en god far og får inntrykk av at de har det veldig bra sammen. Likevel gjør det så smertefullt. Jeg er nyskjerrig på andres følelser og erfaringer av 50/50 fordeling med små barn. For det føles så innmari innmari trist. Og selv om jeg var forberedt på at det skulle være vondt, var jeg ikke klar over hvor i villrede jeg skulle føle meg i de barnløse ukene. Det er som om jeg sitter alene i et stort mørklagt hus og ikke skjønner noen ting. Alt jeg hadde gledet meg til å gjøre med fritiden min betyr ingenting. Jeg orker ikke engang å lage ordentlig mat, ikke rydde, noen dager orker jeg så vidt å gå ut. Det skal sies at jeg er langtidssykemeldt og derfor ikke har så mange holdepunkter i livet akkurat nå. Jeg leter etter erfaringer og råd fra andre som er eller har vært i samme situasjon, relevant litteratur eller annen hjelpsom info. Skal det alltid føles så feil og deprimerende? Hvordan har deres små barn reagert på 50/50? 

Lei for å være slem her, men dette er vel strengt talt et valg du bare må leve med? Er vel ikke mer rettferdig for far å ha det vondt hvis du eks skulle fått 80 prosent samvær? (bare et tilfeldig tall) 

håper det ordner seg❤️❤️

[Brunello]

Det er like ille for far å ikke ha barnet, så dersom foreldrene er de man skal tenke på er 50/50 det riktige.

Tror det er lite smart å være på besøk i den andres samværsuke. Da oppstår slike problemer du beskriver.

[PennyH]

Sofie Maria skrev (11 minutter siden):

Lei for å være slem her, men dette er vel strengt talt et valg du bare må leve med? Er vel ikke mer rettferdig for far å ha det vondt hvis du eks skulle fått 80 prosent samvær? (bare et tilfeldig tall) 

håper det ordner seg❤️❤️

Ikke slemt! Og vet så klart det er et valg jeg må leve med. Bare interessert i andres erfaringer  

[PennyH]

Brunello skrev (7 minutter siden):

Det er like ille for far å ikke ha barnet, så dersom foreldrene er de man skal tenke på er 50/50 det riktige.

Tror det er lite smart å være på besøk i den andres samværsuke. Da oppstår slike problemer du beskriver.

Det var familievernkontoret som rådet oss til hyppig samvær i den andres uke. Et så lite barn har ikke konsept om tid, så en uke føles fort som en evighet. Det er barnet man skal tenke på, ikke foreldrene, men så klart forstår jeg hans behov også. Han er mer «busy» enn meg så jeg brukes dessuten ofte som barnevakt i hans uker, hjemme hos han.

[Sofie Maria]

PennyH skrev (10 minutter siden):

Ikke slemt! Og vet så klart det er et valg jeg må leve med. Bare interessert i andres erfaringer  

🥰🙂.

barnløs her så ingenting å komme med, men som jeg skrev så håper det ordner seg for dere alle sammen (altså din x, dine barn og deg) 😉

[AnonymBruker]

Personlig så tror jeg at mange småbarn har nærere tilknytning til mor og at 50.50 er vanskelig for dem. Men det er det ikke lov å si høyt…

Vi hadde samme opplegg, far insisterte på 50.50 men fortalte at barnet gråt hele natten etter meg. Det ble veldig utryggt  og hadde mareritt om at det aldri skulle få lov å se meg igjen. Så da ville far at jeg skulle komme ofte på besøk- noe jeg gjorde, men til slutt gikk vi over til litt mindre hos ham

Anonymkode: 4285a...63c

[AnonymBruker]

PennyH skrev (11 timer siden):

Hei,

Jeg og barnefar flyttet fra hverandre for ett halvt år siden. Datteren vår er 2,5 år og han insisterte hardnakket på 50/50. Jeg var uenig siden hun var så liten, men ville ikke havne i krig, ettersom jeg visste det var viktig at vi kunne kommunisere og gjøre ting sammen alle tre. Men jeg klarer ikke venne meg til å være borte fra barnet mitt halve tiden. Jeg og barnefar er heldigvis venner, eller i hvert fall gode samarbeidspartnere. I ukene jeg ikke har datteren min er jeg på besøk 2-3 ganger. Overleveringene kan være dramatiske for henne når hun flyttes fra meg til ham, og når jeg besøker dem sier hun at hun vil bli med meg hjem. Det er vondt å dra fra henne når hun skriker og ikke forstår hvorfor hun ikke bare kan bli med meg. Dette skjer ikke i motsatt tilfelle, hun virker ikke å ha noen (merkbare) problemer med å si hadet til han. Men jeg vet han er en god far og får inntrykk av at de har det veldig bra sammen. Jeg er nyskjerrig på andres følelser og erfaringer av 50/50 fordeling med små barn. Selv om jeg var forberedt på at det skulle være vondt, var jeg ikke klar over hvor i villrede jeg skulle føle meg i de barnløse ukene. Jeg leter etter erfaringer og råd fra andre som er eller har vært i samme situasjon, relevant litteratur eller annen hjelpsom info. Skal det alltid føles så feil og deprimerende? Hvordan har deres små barn reagert på 50/50? 

Her må jeg dessverre være kjip å si at jeg vet akkurat hvordan du har det. Barnet mitt er snart 9 og vil fortsatt ikke til pappa, selv etter flere år med 50/50. Står helt fast og det er helt forferdelig… Her har far bestemt seg for at hans rettigheter som far er viktigere enn å høre på barnets behov! En dag kan det straffe seg for han, da barnet blir mer mobil, selvstendig og opprørsk. Plutselig stikker det av og nekter å røre seg ved henting, da blir det mye verre enn det kunne vært. 

50/50 er ikke alltid best, ikke for barna. Den som «får» barna mest blir kanskje fornøyd selv, men her handler det om barnets beste og da må man slutte å snakke om egne behov og bagatellisere, si at de bare må «lære seg å leve med det» osv. Dette handler ikke om at barnet får vilja si, men om kontroll over eget liv. 

Jeg har prøvd å lære meg å leve med det, og trodde det skulle bli bedre på sikt. Men det tærer voldsomt på, både for meg og barnet. Mitt råd er å skaffe deg noen å snakke med som du kan lufte frustrasjon, sorg og alle vanskeligheter med. Ville også oppfordret far til å ta en prat på familievernkontoret for å se om dere kan gjøre om på noe en periode for å se om det hjelper. Det betyr ikke at han ikke har 50/50, men at dere kanskje må finne en midlertidig avtale og øke tiden gradvis for å slippe det som er så vanskelig. 

Det kan ødelegge relasjon til far også, hvis han presser gjennom uten å høre barnet, forsøke ulike løsninger og se an. Hva med at den yngste kommer hjem tidligere eller drar senere og eldste får alenetid med far? Mange måter å gjøre det på, men det kan ta tid å finne gode måter å leve det nye livet på. 
 

Sender en klem, for dette er helt forferdelig. Vet så altfor godt hvordan det føles å levere sitt eget barn, når det er gråt, protester og tegn på motstand. Jeg har grått mine tårer og mer, så mange at man skulle tro det ikke var flere. Dessverre tar det ikke slutt før foreldrene velger en annen løsning, og når man må være to så er det ikke nok at en forsøker hardt å finne gode svar. 
 

 

Anonymkode: 0c40b...427

[AnonymBruker]

Jeg tror besøk i hverandres samværsuker gjør med skade enn gagn. Selv om dere fikk anbefalt det, funker det jo tydeligvis ikke for dere. Dersom barnet virker å ha det bra hos både deg og far, tror jeg det beste er at dere ikke ser hverandre i den andres samværsuker. Barn lever veldig her og nå, og stadige, korte besøk ripper opp i savnet som de nok ellers ikke tenker så mye på.

Jeg anbefaler også sterkt at overleveringer skjer i barnehage/skole. F.eks. at den enes uke slutter med å levere i barnehage/skole mandag morgen, og så begynner den andres uke ved å hente der mandag ettermiddag. Da blir det en naturlig overgang, fordi barna må si farvel til foreldrene uansett for å dra i barnehage/skole, og det blir ikke like trist som å si farvel til mamma når hun leverer hjemme hos pappa. 

Anonymkode: e0994...cd4

[PennyH]

Tusen takk for ærlig svar, og at du deler. Det høres fryktelig vondt ut det du har vært igjennom, spesielt når det ser at det ikke gagner barnet med en slik ordning.
Jeg er helt enig. Det hadde ikke vært like vondt om barnet mitt gleder seg til å dra til faren, eller i det minste ikke ble så lei seg for det. Det er kontroversielt å si det i dag, virker det som, men 50/50 er rett og slett for brutalt for små barn, i hvertfall om tilknytningen til en av foreldrene er mye sterkere. Jeg prøvde lenge å foreslå en overgangsfordeling med meg som fast bosted og med så mye samværsrett han bare ville, men da begynte han å snakke om advokater. Han hadde kun en måneds pappaperm, og reiste mye med jobb i tillegg til å ha et aktivt sosialt liv på kveldene. Så det var ikke akkurat 50/50 da vi var sammen.

[AnonymBruker]

PennyH skrev (32 minutter siden):

Tusen takk for ærlig svar, og at du deler. Det høres fryktelig vondt ut det du har vært igjennom, spesielt når det ser at det ikke gagner barnet med en slik ordning.
Jeg er helt enig. Det hadde ikke vært like vondt om barnet mitt gleder seg til å dra til faren, eller i det minste ikke ble så lei seg for det. Det er kontroversielt å si det i dag, virker det som, men 50/50 er rett og slett for brutalt for små barn, i hvertfall om tilknytningen til en av foreldrene er mye sterkere. Jeg prøvde lenge å foreslå en overgangsfordeling med meg som fast bosted og med så mye samværsrett han bare ville, men da begynte han å snakke om advokater. Han hadde kun en måneds pappaperm, og reiste mye med jobb i tillegg til å ha et aktivt sosialt liv på kveldene. Så det var ikke akkurat 50/50 da vi var sammen.

Meg som skrev om alt det vanskelige over. Var sånn her og, jeg var stort sett alene og derfor ble forholdet ødelagt også. Han var ille villig til å jobbe for verken forholdet eller familien, så er ikke så rart det er en ekstrem overgang for barnet. Håper virkelig du finner ut av det❤️ Er en vanskelig situasjon og ikke noe greit for noen av dere! Men det snakkes lite om, hvor vondt det er for voksne med brudd og hvordan det påvirker barna at systemet er som det er. Jeg tåler å ha det vondt hvis ungen hadde hatt det bra, men det er vondt å vite at det er så vanskelig. Føles som at jeg burde kunne løst dette problemet bedre for barnet, men vet jo at det står på far sånn som ting er nå. Jeg ønsker å finne ut av ting, men han er ikke interessert i samtaler eller noe som helst. 

Anonymkode: 0c40b...427

[AnonymBruker]

PennyH skrev (12 timer siden):

Hei,

Jeg og barnefar flyttet fra hverandre for ett halvt år siden. Datteren vår er 2,5 år og han insisterte hardnakket på 50/50. Jeg var uenig siden hun var så liten, men ville ikke havne i krig, ettersom jeg visste det var viktig at vi kunne kommunisere og gjøre ting sammen alle tre. Men jeg klarer ikke venne meg til å være borte fra barnet mitt halve tiden. Jeg og barnefar er heldigvis venner, eller i hvert fall gode samarbeidspartnere. I ukene jeg ikke har datteren min er jeg på besøk 2-3 ganger. Overleveringene kan være dramatiske for henne når hun flyttes fra meg til ham, og når jeg besøker dem sier hun at hun vil bli med meg hjem. Det er vondt å dra fra henne når hun skriker og ikke forstår hvorfor hun ikke bare kan bli med meg. Dette skjer ikke i motsatt tilfelle, hun virker ikke å ha noen (merkbare) problemer med å si hadet til han. Men jeg vet han er en god far og får inntrykk av at de har det veldig bra sammen. Jeg er nyskjerrig på andres følelser og erfaringer av 50/50 fordeling med små barn. Selv om jeg var forberedt på at det skulle være vondt, var jeg ikke klar over hvor i villrede jeg skulle føle meg i de barnløse ukene. Jeg leter etter erfaringer og råd fra andre som er eller har vært i samme situasjon, relevant litteratur eller annen hjelpsom info. Skal det alltid føles så feil og deprimerende? Hvordan har deres små barn reagert på 50/50? 

Problemet med at hun vil bli med deg hjem når du besøker henne - skaper du selv- ved å besøke henne 2-3 ganger på en uke. Det er også 100% helt naturlig. Men problemet forsvinner når du slutter å gjøre disse besøkene. Jeg tror de besøkene gjør mer skade enn nytte for dere begge to. Du må jobbe med å gi slipp. Fars uker er fars uker. Dine uker er dine uker. Klare grenser og rutiner er bedre enn slim uforutsigbarhet. 

At du syns det er vanskelig å være borte fra henne er helt forståelig og helt naturlig - men sånn blir det når man har barn og bryter opp forholdet. Det er noe man bare må innfinne seg med at sånn blir det. 

100% naturlig at du føler det du gjør. Men du må bare jobbe med det. Kan ta lang tid før det føles ok, kanskje det aldri føles ok. Vil jeg helst ha barna mine 100% hele tiden? Ja.. Men det kan jeg ikke for vi valgte å gå fra hverandre. Så det må jeg leve med. Mine følelser og barnets beste er ikke det samme. Og det er barnets beste som skal telle. Barnets rettigheter til å ha både mor og far. 

Anbefaler at levering skjer i bhg. Da vil det kon bli mindre dramatikk for barnet ved avlevering fra en person til neste. En leverer, den andre henter på byttedager. Og at du dropper besøkene i fars uker. Det er også helt innafor å finne noen å snakke med om de vanskelige følelsene dine - det kan være hardt å jobbe med dem på egenhånd. 

 

 

Anonymkode: a513d...924

[AnonymBruker]

PennyH skrev (På 11.6.2024 den 0.29):

Hei,

Jeg og barnefar flyttet fra hverandre for ett halvt år siden. Datteren vår er 2,5 år og han insisterte hardnakket på 50/50. Jeg var uenig siden hun var så liten, men ville ikke havne i krig, ettersom jeg visste det var viktig at vi kunne kommunisere og gjøre ting sammen alle tre. Men jeg klarer ikke venne meg til å være borte fra barnet mitt halve tiden. Jeg og barnefar er heldigvis venner, eller i hvert fall gode samarbeidspartnere. I ukene jeg ikke har datteren min er jeg på besøk 2-3 ganger. Overleveringene kan være dramatiske for henne når hun flyttes fra meg til ham, og når jeg besøker dem sier hun at hun vil bli med meg hjem. Det er vondt å dra fra henne når hun skriker og ikke forstår hvorfor hun ikke bare kan bli med meg. Dette skjer ikke i motsatt tilfelle, hun virker ikke å ha noen (merkbare) problemer med å si hadet til han. Men jeg vet han er en god far og får inntrykk av at de har det veldig bra sammen. Jeg er nyskjerrig på andres følelser og erfaringer av 50/50 fordeling med små barn. Selv om jeg var forberedt på at det skulle være vondt, var jeg ikke klar over hvor i villrede jeg skulle føle meg i de barnløse ukene. Jeg leter etter erfaringer og råd fra andre som er eller har vært i samme situasjon, relevant litteratur eller annen hjelpsom info. Skal det alltid føles så feil og deprimerende? Hvordan har deres små barn reagert på 50/50? 

Kontakt mekler asap! Det beste for barnet er å være hos DEG! Sin mor!

Anonymkode: 3391c...b7f

[AnonymBruker]

Vil bare skyte inn at det at barnet gråter når mor drar kunne fint skjedd om de var en familie som ikke var skilt også. Mange barn har jo sånne perioder hvor de er ekstremt mammadalter og knekker sammen bare mor skal en tur på do. Dette er slett ikke uvanlig, selv om det kanskje helst skjer med litt mindre barn. Men det bør kanskje ikke ha allverdens betydning i fordeling av samvær da dette stort sett er forbigående og periodevis. 

Anonymkode: ed019...f0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Vil bare skyte inn at det at barnet gråter når mor drar kunne fint skjedd om de var en familie som ikke var skilt også. Mange barn har jo sånne perioder hvor de er ekstremt mammadalter og knekker sammen bare mor skal en tur på do. Dette er slett ikke uvanlig, selv om det kanskje helst skjer med litt mindre barn. Men det bør kanskje ikke ha allverdens betydning i fordeling av samvær da dette stort sett er forbigående og periodevis. 

Anonymkode: ed019...f0d

Uenig, det kan være forvirrende for barnet. Forutsigbarhet er så viktig. Om barnet skal være hos far noen dager men mor kommer og drar igjen , men barnet ikke får være med, er ikke forutsigbart. 

Anonymkode: 7a16d...9ef

[AnonymBruker]

Det er ikke bra fra barnet å være vekke fra hovedomsorgsperson en uke om gangen når det er 2.5 år. Det er ikke du som er feil fordi det føles vanskelig å tilpasse deg systemet. Det er systemet som er feil. 

Anonymkode: 4285a...63c

[Gjest ZarahSweet]

Hva med 3 dager om gangen fremfor en uke?

[AnonymBruker]

Barna våre var litt større, men i barnehagealder. Var aldri aktuelt for meg at barna skulle bo 50/50. Bryr meg ikke om skrikerier om at far har krav på og alt det der. Her tror jeg ikke far hadde taklet hele uker på den måten, så her hadde han en dag hver annen uke, tor-fre, og annenhver fre-søn. 

Han var ikke enig i det, så vi har hatt våre runder i retten. 

Og så lite som ditt barn er så hadde jeg aldri i verden hatt 50/50. Det er barnet alt for lite til, og det er vel heller ikke anbefalt fra så ung alder

Anonymkode: 6b04d...055

[AnonymBruker]

PennyH skrev (På 11.6.2024 den 0.29):

Hei,

Jeg og barnefar flyttet fra hverandre for ett halvt år siden. Datteren vår er 2,5 år og han insisterte hardnakket på 50/50. Jeg var uenig siden hun var så liten, men ville ikke havne i krig, ettersom jeg visste det var viktig at vi kunne kommunisere og gjøre ting sammen alle tre. Men jeg klarer ikke venne meg til å være borte fra barnet mitt halve tiden. Jeg og barnefar er heldigvis venner, eller i hvert fall gode samarbeidspartnere. I ukene jeg ikke har datteren min er jeg på besøk 2-3 ganger. Overleveringene kan være dramatiske for henne når hun flyttes fra meg til ham, og når jeg besøker dem sier hun at hun vil bli med meg hjem. Det er vondt å dra fra henne når hun skriker og ikke forstår hvorfor hun ikke bare kan bli med meg. Dette skjer ikke i motsatt tilfelle, hun virker ikke å ha noen (merkbare) problemer med å si hadet til han. Men jeg vet han er en god far og får inntrykk av at de har det veldig bra sammen. Jeg er nyskjerrig på andres følelser og erfaringer av 50/50 fordeling med små barn. Selv om jeg var forberedt på at det skulle være vondt, var jeg ikke klar over hvor i villrede jeg skulle føle meg i de barnløse ukene. Jeg leter etter erfaringer og råd fra andre som er eller har vært i samme situasjon, relevant litteratur eller annen hjelpsom info. Skal det alltid føles så feil og deprimerende? Hvordan har deres små barn reagert på 50/50? 

jeg og min eksmann skilte oss når barna var nesten 1 år og nesten 3 ( tvillinger ), de er idag nesten 16 og 18 og er evig takknemlf for at vi ikke var bitre og delte likt meloms oss fra vi gikk fra hverandre

Anonymkode: e88ef...7e6

[AnonymBruker]

Stakkars datteren din får ikke landet ordentlig hos far, når du kommer å forstyrrer heletiden. 

Forstår det er sårt for deg. Men du må rett og slett holde det borte i fars uke. 

Anonymkode: cd2bc...47d