Er småbarnstiden krevende

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Helt umulig å gi en fasit på. 

Jeg personlig syns ikke småbarnstiden var/er noe særlig krevende. Syns det kan være mer krevende nå når de er eldre og over alle hauger til en hver tid. 

Det blir mye hva man gjør det til, hvor mye man bryr seg om og lar hva andre mener og sier styre hvordan man lever livet sitt. Blås i alle andre. Gjør det som er rett og best for dere. 

Ligger du å griner hver dag bør du søke profesjonell hjelp. Det er ikke normalt og ikke sunt. 

Anonymkode: a06a7...7ce

Helt normalt å grine over mammatilværelsen når den tar fullstendig overhånd. TS beskriver mange av mine dager med to små.

Anonymkode: 68b30...4a3

[mammahjarte]

Det eg ikkje heilt skjønner er barnlause kvinner som har planlagt å vere heima før dei veit kva det innebærer. No høyrest eg sikkert ut som ein fordomsfull promp 🤣. Men man skal faktisk ha eit opplegg til barna, rydda, handla, laga mat frå botnen av sånn at det ikkje blir ultraprosessert. Det er til tider heftig å vere heime med barn heile dagen utan noko drahjelp frå nettverk. Eg var nettopp heima med ein baby og søster som gjekk i barnehage deler av dagen mens eg var i permisjon. Det var fantastisk fint, spesiell tid man aldri får tilbake. Eg laga ein vekeplan der vi fant på heilt enkle ting som turar i nærmiljøet, biblioteket og enkle formingsaktiviteter. Eg hadde nok klart å vere heima med mine om eg måtte.

Følte eg personlig vart litt understimuler mot slutten. Det var veldig fint å kome tilbake til jobb. Måtte tenkja på andre ting enn barn, rydding og middag 😆. 

Instagram tradwifes har vist seg å ha nettverk og avlastning, rotet blir hevet i ekser og lagt i skapet før reels. Det viser ikkje virkeligheita som den er.

Om det skulle ha vore ekte så ville det vore noko i retning av sliten mor med flokete hår som ikkje har dusja. Dei to minste krangler, ein har bæsja og gryta koker over mens mor hjelper tredje barnet på do. Legg til økonomiske bekymringer og ein far som ikkje bidrar nok med diverse. 

Vi vil da ikkje tilbake til kjøkkenet. Men vi vil gjerne ha eit lågare tempo. Eg ser på detta som ein direkte motreaksjon på utviklinga vi har i samfunnet. F.eks med 7.månader gamle barn i barnehage og debatt om døgnåpne barnehagar.

Vi skal ha respekt for reaksjonen. Vi må sjå på kva som ligger bak. 

 

Endret 9. juni 2024 av mammahjarte

[AnonymBruker]

Vi har ungdomskole barn  nå, men hsr friskt i minne småbarns tiden. Datter begynte I bhg da hun var 10 mnd. Jeg hadde oppsparte ferie ettee perm, så hun fikk 4 ukers tilvenning. Jeg er gift med en bonde, så mannen har nok av ting å gjøre døgnet rundt. Han stilte opp på alle de mulighetene han fant. Datter våkent hver natt fram til hun var drøyt 2 år, og fra ca 1.5 års alder var det itillegg morgen fra 0415. Vi prøvde helsestasjonen, barneteamet i kommunen, vi var hos fastlege,  prøvde t.o.m.melantonin uten hell. Vi jobbet også flere mnd med å følge tilbake til egen seng, lære seg å sovne selv. Jeg jobbet fullt fra hun var 10 mnd, mannen jobbet 200%med gården.

Vi kom igjennom, og i dag kan vi le av mange episoder fra den tiden. Mitt tips er å ta en dag av gangen. Små barn trenger stødige voksne som veileder og hjelper gjennom krisene og utvikling.  

Anonymkode: de9ff...1f0

[Gjest Luksusbia]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

synes det er verre mellom 6-14 for og være ærlig

Anonymkode: 73ecb...9c9

Er det fordi barna har venner og lekser/ fritidsaktivitet ?

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2024 den 17.01):

Trenger en reality check på hvor krevende det er å ha småbarn. For per i dag er alle menneskene i min sirkel forkjempere for hjemmeværende mødre, ingen barnehage før 4 år, men samtidig ha en karriere og være den beste mammaen som finnes, og far - vel han må bare jobbe for han er mann. og de sier at det ER KJEMPE GØY Å VÆRE HJEMMEVÆRENDE FOR MAN FÅR SÅÅÅÅ MYE FRITID OG KAN HA DET GØY HELE DAGEN. Men seriøst jeg får så vidt til å lage middag alene med barn uten at det er helt kaos og tar oppimot 2 timer.... om det blir ryddet, vasket eller laga mat kommer helt Ann på hvor distrahert ungen er i rommet, og det er tilfeldig hva jeg får ordnet av de tingene i løpet av en dag. 

Kjenner det tærer på meg. Altså det disse folka i sirkelen min sier.  for min hverdag er så motsatt deres.

Jeg har ei 1 år gammel datter og

Dagen i dag startet med grining, etterfulgt av bleie og klesskift nekt, krabber avsted og klikker når ikke får gjøre ting som er farlig - som å klatre på stuebordet etc. Spise nekt, og så leke, etterfulgt av mer grining - sulten - spiser - griner for vil leke - får leke - griner - er trøtt - griner får ikke sove - leker og ler - plustelig sutrer igjen for er trøtt - tilslutt sovner - drar ut og har det kjempe gøy - drar hjem med bare grining i bil fordi det er så mye gøyere Alt annet enn å sitte i bil - kommer hjem for å skifte bleie men griner og nekter fordi det er ikke gøy ++++

 

altså, det er så mye grining i løpet av en dag, og jeg syns ikke det er noe gøy haha. Er det vanlig? er det tungt å være hjemmeværende? Hvis vi er hjemme hele dager ligger jeg egentlig ofte å griner på sofaen selv for jeg syns det er så slitsomt å være hjemme. 

Vi drar mye ut og er med andre men vi bor i gokk så det å reise med bil er også noe skikkelig styr... Tør ikke å putte barnet i barnehagen heller for de rundt meg snakker så ned om det inkludert mannen min:(

Dette er mitt første barn forresten.

 

Anonymkode: 9a2c4...e05

Får barnet nok søvn? Sover barnet i løpet av dagen? 

[AnonymBruker]

Det er ikke for alle å være hjemmeværende. Og det har ingenting å gjøre med om man er en god mor eller ikke.

Barn er ulike, vi voksne er ulike, og vi har ulike behov som skal fylles. Personlig synes jeg barn i dag går glipp av mye sosial kompetanse når de er hjemme helt til de blir 4 år. Og noen klarer det helt fint, mange gjør det ikke. 

De kommer inn i barnehagen siste året, mens de andre har gått der fra rundt 1 år (For det er faktisk da de fleste begynne).

 

Anonymkode: 626ab...fa5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2024 den 17.10):

Da foreslår jeg at du går tilbake i jobb, og mannen din blir hjemme med ettåringen, siden han mener dette er så givende og egen inntekt og selvstendighet ikke er så viktig.

La ham være prisgitt deg og din inntekt.

Bor du i bibelbeltet?

 

Anonymkode: 4bb1e...dfa

Dette ☝️ Mannen min trivdes mye bedre hjemme med ungene enn hva jeg gjorde, og vi hadde barna hjemme til de var ca 18 mnd. Ingen ting ulønnet heller, det var jo bare å putte ferieukene etter hverandre to år på rad (altså ingen felles ferie for de voksen), så fikk vi jo 20 uker ekstra med lønnet hjemmetid 😊 Hvis han føler så utrolig sterkt på dette, så får han gjøre det selv.

Anonymkode: c9c32...3a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er ikke for alle å være hjemmeværende. Og det har ingenting å gjøre med om man er en god mor eller ikke.

Barn er ulike, vi voksne er ulike, og vi har ulike behov som skal fylles. Personlig synes jeg barn i dag går glipp av mye sosial kompetanse når de er hjemme helt til de blir 4 år. Og noen klarer det helt fint, mange gjør det ikke. 

De kommer inn i barnehagen siste året, mens de andre har gått der fra rundt 1 år (For det er faktisk da de fleste begynne).

 

Anonymkode: 626ab...fa5

Ja det samme tenker jeg. Alle er ulike. Noen elsker å gå hjemme, mens for andre blir det understimulerende og kjedelig. En fin løsning kan jo være at en eller begge foreldrene jobber deltid de første årene, slik at ungen slipper 40 t lange barnehageuker fra det fyller ett år.

Anonymkode: c9c32...3a0

[AnonymBruker]

Kjenner ingen som har vært hjemme med barn i 4 år.. 

Normalt her å sende barna i barnehage når de er 1-2 år, de aller fleste starter når de er 1-1,5.

Du får bare stille krav, enten får mannen være hjemme med barn eller så sender dere ungen i barnehage. Drit no i hva «alle andre» mener og tenker, det er ikke opp til dem. 

Anonymkode: 2aff3...a11

[AnonymBruker]

Anononyma skrev (14 timer siden):

Du maler et herlig bilde ts! 😂

Jeg har en gutt på 21 mnd og må helt ærlig innrømme at jeg er dønn, drit sliten 😂 Jeg elsker gutten min og jeg elsker å være mamma, men det er helt sykt krevende å være verdens viktigste person for et lite menneske!

Skal innrømme at jeg har sendt i bhg og dratt på spa selv. Skal innrømme at jeg er veldig glad bhg eksisterer og er et godt, trygt tilbud vi er så heldig å ha.

Jeg koser meg med mini i helgene. Men, jeg er 100% på fra morgen til kveld. Det er litt godt når mandag kommer og jeg bare kan være meg noen timer.

Mulig jeg hadde vært en dårlig tradwife. Lager pølse og fiskepinner til middag stadig vekk, ungen ser barne-tv hver dag og det hender en tidlig morgen kl 05 at han får spille fantorangen spill på mobilen min i sengen til mamma før vi står opp.

Men, jeg har en lykkelig gutt som elsker mammaen og pappaen sin og familien lever godt sammen  

Fint innlegg, men han er vel «snart to», «blir to i august», «halvannet år». 21 måneder, må liksom «oversette i hodet». For jeg tenker at de med alder oppgitt i måneder er babyer  

Anonymkode: c8d8a...a9d

[AnonymBruker]

Jeg syntes barseltid, permisjon og småbarnsperioden var nært traumatiserende. Følte meg totalt kvalt, og strevde veldig. Så har jeg lært i ettertid (barna mine er nå 8 og 11) at jeg har traumer fra barndommen, adhd, og at jeg mest sannsynlig hadde fødselsdepresjon. Kroppen min har vært i alarmberedskap siden jeg var barn, men jeg har ikke skjønt det for det er jo det eneste jeg har visst om. Det med ensformige dager i permisjonen, 100% fokus på rutiner og etterhvert mye planlegging og organisering var også drepen, jeg fikk det bare ikke til - og det skyldtes jo adhd, at hjernen min fungerer annerledes.

Så finnes det jo mellomting også: noen kanskje elsker den perioden av livet, og kunne lett vært hjemmeværende, mens andre (de fleste?) synes det er utfordrende. Og man trenger ikke nødvendigvis ha masse dårlig bagasje for å synes det er vanskelig, jeg tror det like gjerne kan skyldes måten samfunnet er lagt opp på. Man har ikke storfamilien til hjelp, blir kanskje veldig ensom, har urealistiske forventninger, og tror at alt må være perfekt.

Den erfaringen jeg nå har (med å ha erkjent hvordan min barndom påvirket meg, og hvordan jeg igjen påvirker mine barn) gjør at jeg er 100% overbevist om at barn trenger en nær og trygg tilknytning til sine foreldre, og at det er for tidlig å starte i bhg når de er ett år. Samtidig så kunne ikke jeg vært hjemmeværende med mine barn så lenge da det ville blitt en alt for stor belastning for meg, og dermed ikke bra for barna heller. Yngstemann fikk ikke bhg-plass før han var 1,5år, og det tror jeg var veldig positivt for ham. Da var pappaen hjemme i ulønnet perm.

Ideelt sett hadde vi alle bodd med storfamilien, slik at barna hadde selskap i hverandre og voksne hadde hjelp i hverandre. Men sånn er jo ikke verden, og alle må gjøre det som passer best for den enkelte familie. Det er iallfall ikke unormalt å kjenne at man ikke trives med hjemmetilværelsen og småbarnslivet, det betyr ikke at det er galt eller at man er en dårlig forelder ❤️

Anonymkode: 010f5...9d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg kunne godt vært tradwife med utallige barn av det ene barnet mitt sitt kaliber. Men for unger av det andre barnet mitt sitt kaliber...... HELL NO. Det er noen barn som er så enormt mye krevende enn andre barn, så det føles som man mislykkes hver eneste dag. Ross Greene har skrevet boka "The explosive child" om sånne barn. Det tærer enormt med et barn som trenger så enormt mye reguleringsstøtte, uten at det egentlig er snakk om diagnose eller dårlig oppdragelse. 

Anonymkode: 8e0db...1d9

Dette er også viktig å ta med i ligningen! 

Mine to gutter har alltid vært ekstremt aktive. Den ene gråt mye og var mye misfornøyd, da var det VELDIG tungt. Den andre var blid som ei sol hele tiden, men ikke i ro ett sekund.

Husker da yngste var rundt fire år så besøkte vi et vennepar og deres to barn. Deres barn satt stille ved bordet, lekte på rommet uten å krangle og kunne sitte i evigheter med tegning og perling. Stor kontrast til våre som var mer under bordet enn på stolen, løp rundt og sloss og la på tre perler før de var tilbake til løping igjen 😄

 

Anonymkode: 010f5...9d8

[Anononyma]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Fint innlegg, men han er vel «snart to», «blir to i august», «halvannet år». 21 måneder, må liksom «oversette i hodet». For jeg tenker at de med alder oppgitt i måneder er babyer  

Anonymkode: c8d8a...a9d

Tja, blir to i starten av sept hvertfall  synes halvannet blir litt feil for det har skjedd mye bare på de mnd fra han var 18 mnd. Synes det skjer så mye de to første årene at antall mnd blir mest riktig. Det er nok smak og behag og relativt lite relevant til ts spørsmål 🙈

[AnonymBruker]

For min del opplever jeg tenåringsperioden som langt mer krevende og det utfordrer skikkelig toleranseviduet mitt, ispedd noe nervøsitet for alt tenåringer kan finne på mens de mangler både konsekvenstenkning og kan streve med å regulere impulskontroll. Og mine jenter er flotte og fine, men de er fortsatt tenåringer

Småbarnsfasen opplevde jeg som enklere og langt mindre utfordrende. Men når det er sagt: Det var utrolig deilig å begynne i jobb igjen da ungene bikket året. Jeg er ikke lagd for å kun være hjemme og stelle hus, og barn. Skulle jeg gjort det i årevis hadde jeg klikket og hatt store funksjonsfall i utvikling. 

Anonymkode: 374f0...3be

[AnonymBruker]

Synes ikke småbarnsfasen var krevende nei, den var veldig fin i grunn

Anonymkode: f9f7b...d54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

For min del opplever jeg tenåringsperioden som langt mer krevende og det utfordrer skikkelig toleranseviduet mitt, ispedd noe nervøsitet for alt tenåringer kan finne på mens de mangler både konsekvenstenkning og kan streve med å regulere impulskontroll. Og mine jenter er flotte og fine, men de er fortsatt tenåringer

Småbarnsfasen opplevde jeg som enklere og langt mindre utfordrende. Men når det er sagt: Det var utrolig deilig å begynne i jobb igjen da ungene bikket året. Jeg er ikke lagd for å kun være hjemme og stelle hus, og barn. Skulle jeg gjort det i årevis hadde jeg klikket og hatt store funksjonsfall i utvikling. 

Anonymkode: 374f0...3be

Er jo nettopp derfor folk flest sier det er krevende, det e veldig lite stimulerende. 

Anonymkode: a8a39...a36

[AnonymBruker]

Kommer jo helt an på barnet tenker jeg, og ikke minst seg selv. Man burde jo ikke velge å gå hjemme med barn, om man ikke har energi og tålmodighet til det. Da har jo barnet det også mye bedre i barnehagen! 
 

Selv var jeg hjemme med yngste til han fylte 2 år, og elsket det! Vi hadde så rolige fine dager sammen, bare kos. Ikke en gang jeg kjente på motsatte følelser, og ser tilbake på den ekstra tiden hjemme som gull verdt for både han og meg. Kunne fint hatt han hjemme ett år eller to til, men med tanke på sosialisering og andre barn (ingen/få som er hjemme etter fylte 2år) så ble det barnehagen 9-13.30 på han fra 2-4 år. Korte dager, fikk lekt seg og vært sammen med andre barn, og fortsatt mye dag igjen for oss hjemme etterpå. 
 

Til synende og sist; gjør det som passer for deg og ditt barn. Og slik det høres ut så kan vel barnehage være et godt valg for dere begge to.

Anonymkode: 7b81e...0cb

[AnonymBruker]

On 6/6/2024 at 5:01 PM, AnonymBruker said:

Trenger en reality check på hvor krevende det er å ha småbarn. For per i dag er alle menneskene i min sirkel forkjempere for hjemmeværende mødre, ingen barnehage før 4 år, men samtidig ha en karriere og være den beste mammaen som finnes, og far - vel han må bare jobbe for han er mann. og de sier at det ER KJEMPE GØY Å VÆRE HJEMMEVÆRENDE FOR MAN FÅR SÅÅÅÅ MYE FRITID OG KAN HA DET GØY HELE DAGEN. Men seriøst jeg får så vidt til å lage middag alene med barn uten at det er helt kaos og tar oppimot 2 timer.... om det blir ryddet, vasket eller laga mat kommer helt Ann på hvor distrahert ungen er i rommet, og det er tilfeldig hva jeg får ordnet av de tingene i løpet av en dag. 

Kjenner det tærer på meg. Altså det disse folka i sirkelen min sier.  for min hverdag er så motsatt deres.

Jeg har ei 1 år gammel datter og

Dagen i dag startet med grining, etterfulgt av bleie og klesskift nekt, krabber avsted og klikker når ikke får gjøre ting som er farlig - som å klatre på stuebordet etc. Spise nekt, og så leke, etterfulgt av mer grining - sulten - spiser - griner for vil leke - får leke - griner - er trøtt - griner får ikke sove - leker og ler - plustelig sutrer igjen for er trøtt - tilslutt sovner - drar ut og har det kjempe gøy - drar hjem med bare grining i bil fordi det er så mye gøyere Alt annet enn å sitte i bil - kommer hjem for å skifte bleie men griner og nekter fordi det er ikke gøy ++++

 

altså, det er så mye grining i løpet av en dag, og jeg syns ikke det er noe gøy haha. Er det vanlig? er det tungt å være hjemmeværende? Hvis vi er hjemme hele dager ligger jeg egentlig ofte å griner på sofaen selv for jeg syns det er så slitsomt å være hjemme. 

Vi drar mye ut og er med andre men vi bor i gokk så det å reise med bil er også noe skikkelig styr... Tør ikke å putte barnet i barnehagen heller for de rundt meg snakker så ned om det inkludert mannen min:(

Dette er mitt første barn forresten.

 

Anonymkode: 9a2c4...e05

Jeg synes det er slitsomt. Mellom 4-5 år var den verste alderen. Jeg har heller ikke fått en full natt med søvn på fem år, så er kronisk trøtt. 

Anonymkode: 97f9a...bca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Helt normalt å grine over mammatilværelsen når den tar fullstendig overhånd. TS beskriver mange av mine dager med to små.

Anonymkode: 68b30...4a3

Og sliter man såpass at man gråter hver eneste dag bør man søke hjelp. Ingen skam å søke hjelp. 

Anonymkode: a06a7...7ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og sliter man såpass at man gråter hver eneste dag bør man søke hjelp. Ingen skam å søke hjelp. 

Anonymkode: a06a7...7ce

Hva mener du noen kan hjelpe med? For min del er småbarnsperioden over og ting går mye bedre. Det er en fase som går over. TS må få ungen sin i bhg eller be mannen bli hjemme. Da får nok pipa en annen lyd kan jeg tenke meg.

Anonymkode: 68b30...4a3