Når barn setter seg i offer-rollen

[AnonymForelder]

Har en jente i nær relasjon, som begynner å nærme seg tenårene. Jeg har observert jenta i mange år, og uten at jeg er noen fagperson så er min konklusjon (basert på alt jeg har sett og opplevd) at hun kort fortalt setter seg selv i offer-rollen for å få det slik hun vil. Jeg mener at unger er ekstremt smarte, og at de også er villige til å nærmest si/gjøre hva som helst for å få viljen sin. Det jeg nå også observerer er at situasjonen blir tatt til et nytt nivå når det virker som denne jenta begynner å bli veldig fokusert på at hun selv har diverse diagnoser (noe som tidligere har vært avvist fra skole-systemet men nå er tydeligvis BUP involvert). Det jeg tror er at det er en kombinasjon av at det er litt kult (i mangel på et bedre ord) og ha en form for diagnose/bokstaver, samtidig som det kan være en god strategi for å få mer vilje og gjennomslag (i form av mer skjermtid og evt andre ting dagens barn er opptatt av).

Vil gjerne høre hva andre ser og opplever, er det normalt å dra det så langt at man vil skryte på seg diagnoser for å oppnå mer velvilje hos foreldrene? For det er jo vanskelig å argumentere mot, hvis et barn som begynner å bli såpass gammel utrykker at hun mener hun er syk så må man jo nesten ta det seriøst, uavhengig av om det stemmer eller ikke. 

Jeg har en magefølelse på at mange barn i dag gjør nettopp dette, og mange foreldre enten lar seg lure eller føler de ikke har noen valg, og spiller med. Og at systemet da blir belastet med masse barn som det egentlig ikke er noe galt med, og at det da skaper unødvendig kø i systemet for de som virkelig trenger hjelp. Håper selvsagt jeg tar feil, men vil gjerne høre hva andre tenker om dette. 

[Kaisada]

AnonymForelder skrev (1 time siden):

Har en jente i nær relasjon, som begynner å nærme seg tenårene. Jeg har observert jenta i mange år, og uten at jeg er noen fagperson så er min konklusjon (basert på alt jeg har sett og opplevd) at hun kort fortalt setter seg selv i offer-rollen for å få det slik hun vil. Jeg mener at unger er ekstremt smarte, og at de også er villige til å nærmest si/gjøre hva som helst for å få viljen sin. Det jeg nå også observerer er at situasjonen blir tatt til et nytt nivå når det virker som denne jenta begynner å bli veldig fokusert på at hun selv har diverse diagnoser (noe som tidligere har vært avvist fra skole-systemet men nå er tydeligvis BUP involvert). Det jeg tror er at det er en kombinasjon av at det er litt kult (i mangel på et bedre ord) og ha en form for diagnose/bokstaver, samtidig som det kan være en god strategi for å få mer vilje og gjennomslag (i form av mer skjermtid og evt andre ting dagens barn er opptatt av).

Vil gjerne høre hva andre ser og opplever, er det normalt å dra det så langt at man vil skryte på seg diagnoser for å oppnå mer velvilje hos foreldrene? For det er jo vanskelig å argumentere mot, hvis et barn som begynner å bli såpass gammel utrykker at hun mener hun er syk så må man jo nesten ta det seriøst, uavhengig av om det stemmer eller ikke. 

Jeg har en magefølelse på at mange barn i dag gjør nettopp dette, og mange foreldre enten lar seg lure eller føler de ikke har noen valg, og spiller med. Og at systemet da blir belastet med masse barn som det egentlig ikke er noe galt med, og at det da skaper unødvendig kø i systemet for de som virkelig trenger hjelp. Håper selvsagt jeg tar feil, men vil gjerne høre hva andre tenker om dette. 

Det er sjelden noe barnet kommer på selv, men heller en dysfunksjon i hjemmemiljøet som gjør at barnet inntar denne rollen, fordi det tjener en hensikt.

Noen ganger kan det også være initiert av mor, som projiserer sin egen smerte over på barnet og har uhensiktsmessig eller ingen veilederfunksjon i barnets hverdag. Mor kan selv være traumatisert og bli trigget av at barnet trenger at mor veileder og tilbyr positive aktiviteter og hjelper barnet i følelsesregulering, fremfor å legge til rette for sykelige mønstre.

Mor kan også ha fordeler av at barnet er "diagnostisert", ved å motta omsorg og støtte for et sykt barn. Mor kan bevisst eller ubevisst være katalysator for barnets uhelse, og forsterke barnets symptomer.

Mange mødre befinner seg også i en offerrolle, og dette kan være noe barnet tar etter.

Endret 6. juni 2024 av Kaisada

[AnonymBruker]

Jeg mener at man skal være ekstremt forsiktig med å ha teorier om noens diagnoser helt uavhengig av oppførselen deres, også over tid.

Fryktelig mange er veldig sikre på at de har kunnskaper og innsyn de faktisk ikke har, de samme personene er også ofte helt sikre på at antagelser og konklusjoner og nekter å tro på at de kan ta feil. De har jo tross alt sett og antatt ting så da må det stemme.

Anonymkode: 7ccae...a11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg mener at man skal være ekstremt forsiktig med å ha teorier om noens diagnoser helt uavhengig av oppførselen deres, også over tid.

Fryktelig mange er veldig sikre på at de har kunnskaper og innsyn de faktisk ikke har, de samme personene er også ofte helt sikre på at antagelser og konklusjoner og nekter å tro på at de kan ta feil. De har jo tross alt sett og antatt ting så da må det stemme.

Anonymkode: 7ccae...a11

🫶

Anonymkode: 1a9fe...6f8

[lajlaj]

AnonymForelder skrev (1 time siden):

Har en jente i nær relasjon, som begynner å nærme seg tenårene. Jeg har observert jenta i mange år, og uten at jeg er noen fagperson så er min konklusjon (basert på alt jeg har sett og opplevd) at hun kort fortalt setter seg selv i offer-rollen for å få det slik hun vil. Jeg mener at unger er ekstremt smarte, og at de også er villige til å nærmest si/gjøre hva som helst for å få viljen sin. Det jeg nå også observerer er at situasjonen blir tatt til et nytt nivå når det virker som denne jenta begynner å bli veldig fokusert på at hun selv har diverse diagnoser (noe som tidligere har vært avvist fra skole-systemet men nå er tydeligvis BUP involvert). Det jeg tror er at det er en kombinasjon av at det er litt kult (i mangel på et bedre ord) og ha en form for diagnose/bokstaver, samtidig som det kan være en god strategi for å få mer vilje og gjennomslag (i form av mer skjermtid og evt andre ting dagens barn er opptatt av).

Vil gjerne høre hva andre ser og opplever, er det normalt å dra det så langt at man vil skryte på seg diagnoser for å oppnå mer velvilje hos foreldrene? For det er jo vanskelig å argumentere mot, hvis et barn som begynner å bli såpass gammel utrykker at hun mener hun er syk så må man jo nesten ta det seriøst, uavhengig av om det stemmer eller ikke. 

Jeg har en magefølelse på at mange barn i dag gjør nettopp dette, og mange foreldre enten lar seg lure eller føler de ikke har noen valg, og spiller med. Og at systemet da blir belastet med masse barn som det egentlig ikke er noe galt med, og at det da skaper unødvendig kø i systemet for de som virkelig trenger hjelp. Håper selvsagt jeg tar feil, men vil gjerne høre hva andre tenker om dette. 

Si at du ikke har barn uten å si at du ikke har barn...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg mener at man skal være ekstremt forsiktig med å ha teorier om noens diagnoser helt uavhengig av oppførselen deres, også over tid.

Fryktelig mange er veldig sikre på at de har kunnskaper og innsyn de faktisk ikke har, de samme personene er også ofte helt sikre på at antagelser og konklusjoner og nekter å tro på at de kan ta feil. De har jo tross alt sett og antatt ting så da må det stemme.

Anonymkode: 7ccae...a11

Ikke meg du svarer, men jeg vil også poengtere sterkt at man ikke skal være naive heller. Det er krise i bhg og skole om dagen, og det er av en grunn. "Alle" feiler snart noe, og det er alle andre som må tilrettelegge. Sjelden er det å gi seg, eller ta seg bittelitt sammen/tåle litt motgang, nevnt som en del av tiltakene. Altså opplever barn stadig at å feile noe gir fordeler. Enten ved å observere andre eller ved å kreve selv. Vi tilpasser alle veier, og aldri før har vi hatt mer problemer.... 

Anonymkode: d946a...314

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å vite, men at barn kan være smarte er helt klart. Jeg selv klarte å lure meg til diverse, blantannet ekstra tilrettelegging på skolen og lesebriller😅. I klassen så fikk venner, som slet i lesing, mulighet til å komme ut på ekstra rom. Dette anså jeg som ett gode, og noe jeg også kunne tenke meg. Da "slet jeg med å lese, og klusset litt med bokstavene. I tillegg hadde jeg også lyst på lesebriller, Så jeg manipulerte synstesten. 

Det endte med at jeg fikk både lesebriller og fikk lov til å være med på grupperom for å få ekstra lesetrening. Men da jeg kom på grupperom, så tøyset jeg også en del. 

Som voksen er jeg skikkelig flau over disse tingene, og det er vel første gang jeg forteller det til noen. Til og med til samboeren gjennom 20 år, har jeg ikke fortalt det. Det er pinlig og skamfult, men litt morsomt også 😅😅😅

Jeg har lurt på om lærerne noen gang tenkte at jeg faket, men jeg ble aldri konfrontert med om det var reelt eller ikke. 

Jeg hadde ikke leseproblemer, og trengte i utgangspunktet ikke briller. Nå er jeg passert 40,og trenger fortsatt ikke briller, ikke til lesing heller. 

Anonymkode: 9b8f3...c3f

[AnonymForelder]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg mener at man skal være ekstremt forsiktig med å ha teorier om noens diagnoser helt uavhengig av oppførselen deres, også over tid.

Fryktelig mange er veldig sikre på at de har kunnskaper og innsyn de faktisk ikke har, de samme personene er også ofte helt sikre på at antagelser og konklusjoner og nekter å tro på at de kan ta feil. De har jo tross alt sett og antatt ting så da må det stemme.

Anonymkode: 7ccae...a11

Nå var nå hensikten med denne tråden å høre om andre har opplevd eller hørt om barn som vil være diagnostisert selv om de ikke har grunnlag for det. Fint om du deler erfaringer selv. (Du trenger ikke være bekymret for dette barnets helse, det får all den oppfølgning som er mulig å få, men jeg tenker det må være lov å stille spørsmål)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er vanskelig å vite, men at barn kan være smarte er helt klart. Jeg selv klarte å lure meg til diverse, blantannet ekstra tilrettelegging på skolen og lesebriller😅. I klassen så fikk venner, som slet i lesing, mulighet til å komme ut på ekstra rom. Dette anså jeg som ett gode, og noe jeg også kunne tenke meg. Da "slet jeg med å lese, og klusset litt med bokstavene. I tillegg hadde jeg også lyst på lesebriller, Så jeg manipulerte synstesten. 

Det endte med at jeg fikk både lesebriller og fikk lov til å være med på grupperom for å få ekstra lesetrening. Men da jeg kom på grupperom, så tøyset jeg også en del. 

Som voksen er jeg skikkelig flau over disse tingene, og det er vel første gang jeg forteller det til noen. Til og med til samboeren gjennom 20 år, har jeg ikke fortalt det. Det er pinlig og skamfult, men litt morsomt også 😅😅😅

Jeg har lurt på om lærerne noen gang tenkte at jeg faket, men jeg ble aldri konfrontert med om det var reelt eller ikke. 

Jeg hadde ikke leseproblemer, og trengte i utgangspunktet ikke briller. Nå er jeg passert 40,og trenger fortsatt ikke briller, ikke til lesing heller. 

Anonymkode: 9b8f3...c3f

Glemte å nevne, men jeg var nok rundt 10 år når dette skjedde. 

Anonymkode: 9b8f3...c3f

[Lava Anne]

Hører egentlig mest ut som mistanker og spekulasjoner fra deg, ts. Hvis du er bekymret for barnet, bør du selvfølgelig vurdere å si ifra til noen. Hvis det er det at du bare liker å blande deg i andres ting, så kan du la være.

[Andro]

Barn går ikke inn i offerroller. De blir utsatt for urimelige belastninger - eller ikke.
Barn kan ha diagnoser som forklarer adferd, og hva de tåler bra og dårlig. Ikke alle diagnoser er sykdom, noen beskriver bare måten vi fungerer på.
Kloke voksne vil henvise barn til utredning, dersom det er grunn til å tro at de har tilstander som krever spesiell oppfølging eller tilrettelegging. Sløve eller selvsentrerte voksne kan finne på å klandre barnet istedet.

Alle barns "jobb" i sosial læring er å prøve ut sosiale relasjoner. Hva er lurt og greit å gjøre, og hvordan reagerer de rundt dem. Ikke alle voksne takler dette på noen god måte. Da må andre inn og hjelpe omsorgspersonene.

Dersom du er bekymret for barnets utvikling syns jeg at du skal ta en prat med foreldrene. Fortell at du ønsker barnet en fin ungdomstid, men at du har noen bekymringer til det du har observert. Still noen spørsmål med omsorg, og sjekk om det er noe du kan gjøre, og om foreldrene er i kontakt med relevante fagpersoner - eksempelvis PPT.

[AnonymForelder]

Andro skrev (22 minutter siden):

Barn går ikke inn i offerroller. 

Dersom du er bekymret for barnets utvikling syns jeg at du skal ta en prat med foreldrene. Fortell at du ønsker barnet en fin ungdomstid, men at du har noen bekymringer til det du har observert. Still noen spørsmål med omsorg, og sjekk om det er noe du kan gjøre, og om foreldrene er i kontakt med relevante fagpersoner - eksempelvis PPT.

At barn ikke kan finne på å gå inn i en offer-rolle syns jeg var et modig utsagt, jeg er uenig og mener at det absolutt kan forekomme. 

Å ta en prat med foreldre om deres barn å si at du er bekymret for deres barns utvikling, tror jeg fort kan falle i dårlig jord (dessverre). 

Lava Anne skrev (35 minutter siden):

Hører egentlig mest ut som mistanker og spekulasjoner fra deg, ts. Hvis du er bekymret for barnet, bør du selvfølgelig vurdere å si ifra til noen. Hvis det er det at du bare liker å blande deg i andres ting, så kan du la være.

Der tok du meg! Er bare så utrolig glad i å blande meg inn i andre sine saker, jeg skal prøve å skjerpe meg

[AnonymBruker]

Andro skrev (31 minutter siden):

Barn går ikke inn i offerroller. De blir utsatt for urimelige belastninger - eller ikke.
Barn kan ha diagnoser som forklarer adferd, og hva de tåler bra og dårlig. Ikke alle diagnoser er sykdom, noen beskriver bare måten vi fungerer på.
Kloke voksne vil henvise barn til utredning, dersom det er grunn til å tro at de har tilstander som krever spesiell oppfølging eller tilrettelegging. Sløve eller selvsentrerte voksne kan finne på å klandre barnet istedet.

Alle barns "jobb" i sosial læring er å prøve ut sosiale relasjoner. Hva er lurt og greit å gjøre, og hvordan reagerer de rundt dem. Ikke alle voksne takler dette på noen god måte. Da må andre inn og hjelpe omsorgspersonene.

Dersom du er bekymret for barnets utvikling syns jeg at du skal ta en prat med foreldrene. Fortell at du ønsker barnet en fin ungdomstid, men at du har noen bekymringer til det du har observert. Still noen spørsmål med omsorg, og sjekk om det er noe du kan gjøre, og om foreldrene er i kontakt med relevante fagpersoner - eksempelvis PPT.

Barn kan selvfølgelig innta offerrollen. De har statistikk på at dersom en jente i en vennegjeng får angst/depresjon og andre diagnoser, så popper det opp diagnoser hos flere av resten av vennegjengen. 

På 80-90-tallet fikk plutselig "majoriteten " whiplash. Det smittet. Nå hører du ingen snakke om den tilstanden.

Nå er det angst,depresjon, autisme, adhd,reguleringsvansker,utagering. 

Selvsagt smittet dette! Smitte effekten i samfunnet er mye høyere enn folk tror. 

Anonymkode: 9b8f3...c3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Barn kan selvfølgelig innta offerrollen. De har statistikk på at dersom en jente i en vennegjeng får angst/depresjon og andre diagnoser, så popper det opp diagnoser hos flere av resten av vennegjengen. 

På 80-90-tallet fikk plutselig "majoriteten " whiplash. Det smittet. Nå hører du ingen snakke om den tilstanden.

Nå er det angst,depresjon, autisme, adhd,reguleringsvansker,utagering. 

Selvsagt smittet dette! Smitte effekten i samfunnet er mye høyere enn folk tror. 

Anonymkode: 9b8f3...c3f

Man benytter ikke et enkelt barn man ikke vet noe om som springbrett for en generell samfunnsdiskusjon.

Anonymkode: 07f9e...daa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man benytter ikke et enkelt barn man ikke vet noe om som springbrett for en generell samfunnsdiskusjon.

Anonymkode: 07f9e...daa

Man må henvise til tilstander og trender, når noen er så bastante at de avfeier det som fenomen. 

Anonymkode: 9b8f3...c3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man må henvise til tilstander og trender, når noen er så bastante at de avfeier det som fenomen. 

Anonymkode: 9b8f3...c3f

Tilstander og trender er ikke ett barn. Her er det snakk om et barn, som ts bruker sin synsete samfunnsanalyse på. Det er jævlig ufint. Lite empatisk overfor dette barnet, som liksom skal være så nært. Virker som ts irriterer seg over barnet. Voksne som irriterer seg over barn på en sånn måte, har noe å jobbe med.

Anonymkode: 07f9e...daa

[katties]

Ja, hvem vet. Er jo en relativt ny ting, men er jo masse voksne på sosiale medier som skryter på seg diagnoser, så ville ikke vært rart om barn har begynt å gjøre det óg. Er i alle fall mamge som har en diagnose som ikke er så fan av å fortelle om det til folk.

Endret 6. juni 2024 av katties

[AnonymForelder]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tilstander og trender er ikke ett barn. Her er det snakk om et barn, som ts bruker sin synsete samfunnsanalyse på. Det er jævlig ufint. Lite empatisk overfor dette barnet, som liksom skal være så nært. Virker som ts irriterer seg over barnet. Voksne som irriterer seg over barn på en sånn måte, har noe å jobbe med.

Anonymkode: 07f9e...daa

Jævlig ufint faktisk  Det var jaggu litt av et innspill. Har jeg vært bastant i min mening? NEI. Har jeg navngitt barnet? NEI. 

Hvis du leser innlegget en gang til, så ser du kanskje at jeg høflig spør om andre sin mening, om det er noen andre som har opplevd barn i offer-rolle. Her ønsker jeg å høre synspunkter både for og i mot. Du har ikke kommet med noen av deler, så skjønner egentlig ikke hvorfor du melder deg inn i debatten. 

[AnonymBruker]

AnonymForelder skrev (2 minutter siden):

Jævlig ufint faktisk  Det var jaggu litt av et innspill. Har jeg vært bastant i min mening? NEI. Har jeg navngitt barnet? NEI. 

Hvis du leser innlegget en gang til, så ser du kanskje at jeg høflig spør om andre sin mening, om det er noen andre som har opplevd barn i offer-rolle. Her ønsker jeg å høre synspunkter både for og i mot. Du har ikke kommet med noen av deler, så skjønner egentlig ikke hvorfor du melder deg inn i debatten. 

For å si ifra at du er ufin.

Anbefaler deg å ta det til vurdering.

Selvfølgelig går barn også i offerrolle. Det er menneskelig, og barn gjør det for å teste grenser og få oppmerksomhet. Mennesker gjør også det. Da jeg var 6 sa jeg at jeg måtte være borte fra skolen på grunn av mensen, og så ville jeg ha is. For det hadde jeg sett min søster gjøre.

Så hva er greia?

Anonymkode: 07f9e...daa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Tilstander og trender er ikke ett barn. Her er det snakk om et barn, som ts bruker sin synsete samfunnsanalyse på. Det er jævlig ufint. Lite empatisk overfor dette barnet, som liksom skal være så nært. Virker som ts irriterer seg over barnet. Voksne som irriterer seg over barn på en sånn måte, har noe å jobbe med.

Anonymkode: 07f9e...daa

Selvsagt følger barn også trender. Man ser det hele tiden. Hvilken planet lever du på?

Men det er riktig at man gjerne vil beskytte barn mot dette. Man sier ofte at barn har det vanskelig, dersom de følger en trend man helst ikke vil snakke om. Akkurat som det du gjør. 

Anonymkode: 9b8f3...c3f