Redd 9åring som stadig vil sove hos meg

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er alene med barna, og i den siste tiden har den yngste på ni blitt ganske kraftig avvist av far (mindre samvær), og dermed blitt veldig opptatt av bl.a klokkeslett/tid/akkurat når vil hva skje - og et økende behov for å vite hva som skjer og ha kontroll på det.

I tillegg er barnet noe lettskremt, veldig følsomt og empatisk. Og blir lett satt ut av hva klassekamerater sier og viser barnet.

Nå har behovet for å sove hos meg (mor) økt betydelig, og det eneste som roer barnet er å få sove hos meg.
Jeg er tidvis usikker på om barnet har en dårlig vane som gjør at det ofte våkner og vil til meg.
Og jeg prøver å trygge barnet på at det er trygt i sin seng, og på sitt rom. Og bed behov er dørene åpne og evnt. lys på.
Barnet sovner alltid fint i sengen sin på kvelden - stemningen er rolig og munter og barnet vet at jeg sitter i stuen.

Bør jeg la barnet sove hos meg så mye det ønsker?
Jeg er redd det «aldri kommer til å ta slutt» hvis jeg gir etter for hver gang det våkner og vil sove hos meg, og vet ikke alltid om barnet er redd, eller «bare ønsker» å sove hos meg.

Jeg er så fortvila, trøtt og rådvill. 

Anonymkode: 6e3b6...a91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei!

Jeg er alene med barna, og i den siste tiden har den yngste på ni blitt ganske kraftig avvist av far (mindre samvær), og dermed blitt veldig opptatt av bl.a klokkeslett/tid/akkurat når vil hva skje - og et økende behov for å vite hva som skjer og ha kontroll på det.

I tillegg er barnet noe lettskremt, veldig følsomt og empatisk. Og blir lett satt ut av hva klassekamerater sier og viser barnet.

Nå har behovet for å sove hos meg (mor) økt betydelig, og det eneste som roer barnet er å få sove hos meg.
Jeg er tidvis usikker på om barnet har en dårlig vane som gjør at det ofte våkner og vil til meg.
Og jeg prøver å trygge barnet på at det er trygt i sin seng, og på sitt rom. Og bed behov er dørene åpne og evnt. lys på.
Barnet sovner alltid fint i sengen sin på kvelden - stemningen er rolig og munter og barnet vet at jeg sitter i stuen.

Bør jeg la barnet sove hos meg så mye det ønsker?
Jeg er redd det «aldri kommer til å ta slutt» hvis jeg gir etter for hver gang det våkner og vil sove hos meg, og vet ikke alltid om barnet er redd, eller «bare ønsker» å sove hos meg.

Jeg er så fortvila, trøtt og rådvill. 

Anonymkode: 6e3b6...a91

… *
Barnet sovner som regel fint i sengen sin på kvelden. Men våkner nå omtrent hver natt og vil sove hos meg. 

Anonymkode: 6e3b6...a91

[AnonymBruker]

Har du forsøkt å ha en samtale med barnet om hvorfor hn ikke vil sove i sengen sin?

 

Barnet er jo ungt, men kunne det vært en idé og la barnet få medbestemmelse og velge 4-5 faste netter i uken der hn sover med deg..og de andre nettene må hn sove hos seg. Kanskje det kan hjelpe, for så å etterhvert trappe ned? 

Anonymkode: 60003...428

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hei!

Jeg er alene med barna, og i den siste tiden har den yngste på ni blitt ganske kraftig avvist av far (mindre samvær), og dermed blitt veldig opptatt av bl.a klokkeslett/tid/akkurat når vil hva skje - og et økende behov for å vite hva som skjer og ha kontroll på det.

I tillegg er barnet noe lettskremt, veldig følsomt og empatisk. Og blir lett satt ut av hva klassekamerater sier og viser barnet.

Nå har behovet for å sove hos meg (mor) økt betydelig, og det eneste som roer barnet er å få sove hos meg.
Jeg er tidvis usikker på om barnet har en dårlig vane som gjør at det ofte våkner og vil til meg.
Og jeg prøver å trygge barnet på at det er trygt i sin seng, og på sitt rom. Og bed behov er dørene åpne og evnt. lys på.
Barnet sovner alltid fint i sengen sin på kvelden - stemningen er rolig og munter og barnet vet at jeg sitter i stuen.

Bør jeg la barnet sove hos meg så mye det ønsker?
Jeg er redd det «aldri kommer til å ta slutt» hvis jeg gir etter for hver gang det våkner og vil sove hos meg, og vet ikke alltid om barnet er redd, eller «bare ønsker» å sove hos meg.

Jeg er så fortvila, trøtt og rådvill. 

Anonymkode: 6e3b6...a91

Gjør det som gir dere begge best søvn? 
Ungen sover neppe der han når han er konfirmant 🫢

Høres ut som han våkner og trenger trygghet? Skummelt å våkne alene kanskje, og han er nok litt bevisst på det når han legger seg om kvelden. Da vet han jo at du sitter våken på stua 😊

 

Her samsover vi når barnet ønsker det. Viktig med trygghet om natten 😊 Tenker også at han kanskje kan føle seg avvist om du sier at han ikke skal sove inne hos deg? Alternativet er å sette en seng/ madrass inn på ditt rom som han kan legge seg i når han våkner på rommet sitt om natten da. 

Anonymkode: b9a60...cdc

[AnonymBruker]

Har du prøvd å legge deg inn hos han? Slik at han får vane med å sove videre i sin egen istedenfor å reise seg opp og gå inn til deg. Er nok større sjanse for at dette går over av seg selv da.

Anonymkode: cb92b...c32

[Fighter83]

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei!

Jeg er alene med barna, og i den siste tiden har den yngste på ni blitt ganske kraftig avvist av far (mindre samvær), og dermed blitt veldig opptatt av bl.a klokkeslett/tid/akkurat når vil hva skje - og et økende behov for å vite hva som skjer og ha kontroll på det.

I tillegg er barnet noe lettskremt, veldig følsomt og empatisk. Og blir lett satt ut av hva klassekamerater sier og viser barnet.

Nå har behovet for å sove hos meg (mor) økt betydelig, og det eneste som roer barnet er å få sove hos meg.
Jeg er tidvis usikker på om barnet har en dårlig vane som gjør at det ofte våkner og vil til meg.
Og jeg prøver å trygge barnet på at det er trygt i sin seng, og på sitt rom. Og bed behov er dørene åpne og evnt. lys på.
Barnet sovner alltid fint i sengen sin på kvelden - stemningen er rolig og munter og barnet vet at jeg sitter i stuen.

Bør jeg la barnet sove hos meg så mye det ønsker?
Jeg er redd det «aldri kommer til å ta slutt» hvis jeg gir etter for hver gang det våkner og vil sove hos meg, og vet ikke alltid om barnet er redd, eller «bare ønsker» å sove hos meg.

Jeg er så fortvila, trøtt og rådvill. 

Anonymkode: 6e3b6...a91

Får barnet nok nærhet, ro og stillhet med deg på dagtid/ettermiddagen før leggetid? 

[AnonymBruker]

Vi har litt samme situasjon hjemme, foruten at vi foreldrene er gift og bor under samme tak. 9 åringen vår er veldig redd om nettene og har mye mareritt. Barnet kommer utelukkende inn til oss hver natt. Vi har satt opp en ekstra seng ved siden av sengen vår barnet kan legge seg i. Dette gir alle mer søvn enn at vi skal fly frem og tilbake hver bidige natt for å roe en redd 9 åring. Jeg trøster meg med at om ett par år er nok barnet ferdig med dette.

Anonymkode: 992ce...840

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (3 timer siden):

 

Får barnet nok nærhet, ro og stillhet med deg på dagtid/ettermiddagen før leggetid? 

Absolutt. Tror ikke det er mangel på nærhet, men redd og slett redsel om natten. 

Anonymkode: 6e3b6...a91

[AnonymBruker]

Barnet har nok mulig endel mareritt. Ikke uvanlig i den alderen.  

Jeg tenker at du må styrke barnets selvtilitt igjennom mestring i feks sport eller noe kreativt eller begge deler.

Styrke selvtillit iht andre venner, demoe dramaet

 

Anonymkode: 98e32...aea

[AnonymBruker]

Mitt råd: 

Ja, samsov. Hadde nok lagt han i min seng om kvelden. Kanskje til og med sagt at " jeg foreslår vi gjør det slik i 10 dager, for det kan være litt godt nærhet når noe I livet kjennes vanskelig ut. Hva synes du om det?"

Så hadde jeg tatt en prat om dette å akseptere folk som de er. Av og til gjør og sier folk noe som sårer, gjør oss lei oss, tviler på oss selv, ikke føler oss god nok, blir sinte osv. Da er det lurt å lufte tankene med noen vi stoler på. Jeg ser at i det siste har pappa ............ hva tenker du når dette skjer?" 

Få igang en dialog/refleksjon. Ikke korriger barnet eller si at "slik måbdu ikke føle det". Men heller anerkjenne det som blir sagt. "Jeg forstår, det høres ut som en vond tanke". "Jeg forstår godt det gjorde deg lei deg". "Det er vanlig å kjenne på slike følelser når en forelder .........".

Sakte men sikker går dette seg til med deg som veileder og samregulerer. Og barnet har fått nye verktøy med seg og lært noe om seg selv og andre.

Lykke til 😃

Anonymkode: 859b5...44c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2024 den 0.57):

Hei!

Jeg er alene med barna, og i den siste tiden har den yngste på ni blitt ganske kraftig avvist av far (mindre samvær), og dermed blitt veldig opptatt av bl.a klokkeslett/tid/akkurat når vil hva skje - og et økende behov for å vite hva som skjer og ha kontroll på det.

I tillegg er barnet noe lettskremt, veldig følsomt og empatisk. Og blir lett satt ut av hva klassekamerater sier og viser barnet.

Nå har behovet for å sove hos meg (mor) økt betydelig, og det eneste som roer barnet er å få sove hos meg.
Jeg er tidvis usikker på om barnet har en dårlig vane som gjør at det ofte våkner og vil til meg.
Og jeg prøver å trygge barnet på at det er trygt i sin seng, og på sitt rom. Og bed behov er dørene åpne og evnt. lys på.
Barnet sovner alltid fint i sengen sin på kvelden - stemningen er rolig og munter og barnet vet at jeg sitter i stuen.

Bør jeg la barnet sove hos meg så mye det ønsker?
Jeg er redd det «aldri kommer til å ta slutt» hvis jeg gir etter for hver gang det våkner og vil sove hos meg, og vet ikke alltid om barnet er redd, eller «bare ønsker» å sove hos meg.

Jeg er så fortvila, trøtt og rådvill. 

Anonymkode: 6e3b6...a91

Hva er problemet med at barnet sover hos deg? Noen barn trenger mer trygghet enn andre. Og noen steder på livets vei kan det bli ekstra sårt for barna våre, da er det viktig at vi ikke aviser de men gir de den tryggheten, om det er å sove med deg så bør det være greit. Om det er for en periode eller lengre. Kan evt legge seg i sin seng og komme inn om hun blir redd. Kanskje om pappaen er mindre til stede at hun er redd for å miste deg og?

Har selv barn på rommet når de trenger det. En trenger ikke det og den andre trenger det i perioder.

(diagnoser da, men kan være mye annet som skjer i livet og, som hos barnet ditt).

Prøv å snakk med barnet! Vær der for barnet!

Anonymkode: b73bf...250

[AnonymBruker]

On 5/29/2024 at 1:16 PM, AnonymBruker said:

Mitt råd: 

Ja, samsov. Hadde nok lagt han i min seng om kvelden. Kanskje til og med sagt at " jeg foreslår vi gjør det slik i 10 dager, for det kan være litt godt nærhet når noe I livet kjennes vanskelig ut. Hva synes du om det?"

Så hadde jeg tatt en prat om dette å akseptere folk som de er. Av og til gjør og sier folk noe som sårer, gjør oss lei oss, tviler på oss selv, ikke føler oss god nok, blir sinte osv. Da er det lurt å lufte tankene med noen vi stoler på. Jeg ser at i det siste har pappa ............ hva tenker du når dette skjer?" 

Få igang en dialog/refleksjon. Ikke korriger barnet eller si at "slik måbdu ikke føle det". Men heller anerkjenne det som blir sagt. "Jeg forstår, det høres ut som en vond tanke". "Jeg forstår godt det gjorde deg lei deg". "Det er vanlig å kjenne på slike følelser når en forelder .........".

Sakte men sikker går dette seg til med deg som veileder og samregulerer. Og barnet har fått nye verktøy med seg og lært noe om seg selv og andre.

Lykke til 😃

Anonymkode: 859b5...44c

🤣

Anonymkode: d7df0...3e2

[AnonymBruker]

Hvorfor påvirker det søven din? Kan hen ikke bare legge seg i sengen din og sove der? Det går sikkert over ganske fort. Bare ikke gjør en stor sak av det. 

Anonymkode: a6ef2...063

[AlternativX]

Jeg husker jeg sov ofte hos mine foreldre når jeg var yngre. La meg i egen seng, våkna på natt og fikk krype oppi senga til mamma og pappa. Husker ikke helt alder, men siden jeg husker det godt, så var jeg nok ikke bitteliten. Var aldri en diskusjon rundt at vi måtte sove i egen seng hele natta. Det føltes alltid så godt og trygt å komme inn dit, husker pappa bare løfte opp dyna når han hørte jeg kom ruslende. Sluttet med det når jeg ble gamlere uten noe drama. 

Min konklusjon er at man kanskje ikke skal analysere det så innmari? Bare la barnet få sove der, så vil jeg tro det går seg til.

Endret 30. mai 2024 av AlternativX

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Hvorfor påvirker det søven din? Kan hen ikke bare legge seg i sengen din og sove der? Det går sikkert over ganske fort. Bare ikke gjør en stor sak av det. 

Anonymkode: a6ef2...063

Det er vel ikke så rart at det påvirker søvnen å ha en 9 åring i samme seng da. Jeg sover utrolig dårlig med min snart seksåring når hun kommer inn i senga, det er armer og bein overalt og hun ligger urolig. 

Anonymkode: b7d73...b1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2024 den 0.57):

Hei!

Jeg er alene med barna, og i den siste tiden har den yngste på ni blitt ganske kraftig avvist av far (mindre samvær), og dermed blitt veldig opptatt av bl.a klokkeslett/tid/akkurat når vil hva skje - og et økende behov for å vite hva som skjer og ha kontroll på det.

I tillegg er barnet noe lettskremt, veldig følsomt og empatisk. Og blir lett satt ut av hva klassekamerater sier og viser barnet.

Nå har behovet for å sove hos meg (mor) økt betydelig, og det eneste som roer barnet er å få sove hos meg.
Jeg er tidvis usikker på om barnet har en dårlig vane som gjør at det ofte våkner og vil til meg.
Og jeg prøver å trygge barnet på at det er trygt i sin seng, og på sitt rom. Og bed behov er dørene åpne og evnt. lys på.
Barnet sovner alltid fint i sengen sin på kvelden - stemningen er rolig og munter og barnet vet at jeg sitter i stuen.

Bør jeg la barnet sove hos meg så mye det ønsker?
Jeg er redd det «aldri kommer til å ta slutt» hvis jeg gir etter for hver gang det våkner og vil sove hos meg, og vet ikke alltid om barnet er redd, eller «bare ønsker» å sove hos meg.

Jeg er så fortvila, trøtt og rådvill. 

Anonymkode: 6e3b6...a91

Jeg har og en 9 åring som bare sovner hos meg om kveldene nå. Han opplever å føle seg utrygg alene. Jeg lar han sove hos meg.  Tenker at det å føle trygghet er viktig . Er ikke så farlig tenker jeg. Dessuten husker jeg følelsen jeg Selv hadde som liten. Gråt meg i søvn og var redd  og drømte bare om å få sove hos mamma , men det fikk jeg ikke. 

Anonymkode: 9f23f...cb1

[AnonymBruker]

Tenker de samme som mange andre her gjør, de kommer av utrygghet/redsel så klart de da en periode kan få sove i lag med meg eller at jeg hadde lagt meg på en madrass på hans/hennes rom.. 

Anonymkode: f17f6...3b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2024 den 0.57):

Hei!

Jeg er alene med barna, og i den siste tiden har den yngste på ni blitt ganske kraftig avvist av far (mindre samvær), og dermed blitt veldig opptatt av bl.a klokkeslett/tid/akkurat når vil hva skje - og et økende behov for å vite hva som skjer og ha kontroll på det.

I tillegg er barnet noe lettskremt, veldig følsomt og empatisk. Og blir lett satt ut av hva klassekamerater sier og viser barnet.

Nå har behovet for å sove hos meg (mor) økt betydelig, og det eneste som roer barnet er å få sove hos meg.
Jeg er tidvis usikker på om barnet har en dårlig vane som gjør at det ofte våkner og vil til meg.
Og jeg prøver å trygge barnet på at det er trygt i sin seng, og på sitt rom. Og bed behov er dørene åpne og evnt. lys på.
Barnet sovner alltid fint i sengen sin på kvelden - stemningen er rolig og munter og barnet vet at jeg sitter i stuen.

Bør jeg la barnet sove hos meg så mye det ønsker?
Jeg er redd det «aldri kommer til å ta slutt» hvis jeg gir etter for hver gang det våkner og vil sove hos meg, og vet ikke alltid om barnet er redd, eller «bare ønsker» å sove hos meg.

Jeg er så fortvila, trøtt og rådvill. 

Anonymkode: 6e3b6...a91

Om du ikke sover noe dårligere med barnet ditt sammen med deg på natten, så ville jeg valgt å hatt barnet hos meg hele tiden. Evnt i perioder. Latt barnet mitt lagt seg i min seng når barnet legger seg på kvelden. Da slipper barnet å stå opp på natten for å gå inn på rommet. Evnt madrass på gulvet. Jeg har en 11 åring som enda kan sove hos meg av og til. En periode på f.eks 6 dager også sier jeg at nå må han sove på sitt rom slik at jeg får sovet litt bedre (han vet at jeg sover lett og våkner av alt). Så kan det gå noen dager, uker eller måneder til neste gang. Det hele kan ha startet pga mareritt en natt og da kom inn til meg. Når han legger seg planlagt i senga mi, så har han egen dyne og pute slik at det blir lettere for meg å sove. Han ligger ofte i armkroken min siden han liker det, men blir dårligere nattesøvn på meg. Hender han også kommer inn i løpet av natta selvom pappaen er hjemme (han jobber turnus).  Jeg tenker at barna blir store nok til å ikke ha noe lyst til å sove med oss en dag, så er bare å nyte tiden nå. Godt at de føler seg trygge med oss. 

Anonymkode: 424d9...16c

[BobbySocks]

Kan han ikke bare komme inn uten å vekke deg? Jeg vet om svært få 15 åringer som vil sove hos mor. Det er en periode. 

[AnonymBruker]

Jeg husker jeg hadde en periode med dødsangst da jeg var rundt 8-9 (syk besteforelder), da kom jeg en periode ofte inn til mamma eller pappa. Husker ikke hvor lenge det varte, ikke så veldig lenge tror jeg, men jeg husker også hvor trygt det var.

Mine unger har alltid kunnet komme inn på natta om de har behov for det. Nå er de 12 og 18 og sover alene (men eldste kom inn en sjelden gang til hun var 15-16 pga mareritt) 😊 Om det blir hele tiden og ingen sover godt må man jo gjøre noen grep, men å kunne legge seg inntil en trygg voksen, i hvert fall på samme rom, når man er liten og redd tror jeg er viktig.

Anonymkode: ffcec...8c4