Utskjelt av barndomsvenninne

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ønsker litt råd for hvordan jeg skal forholde meg til en situasjon med ei barndomsvenninne. Føler meg helt forferdelig, lei meg og sint

Velger å kalle venninna mi for Anne. Vi er begge i midten av 30-årene. Vi var gode venner i ungdomstida. Etter videregående flytta jeg fra hjemstedet til en storby for å studere. Jeg har blitt boende der siden. Har etablert meg der med jobb, mann og et barn. Lever et A4 liv.

Siden jeg flytta fra hjemstedet har jeg bare hatt sporadisk kontakt med Anne i sosiale medier, slik som jeg tenker er vanlig at man har med noen barndomsvenner. Man vokser litt fra hverandre og i ulike retninger. Jeg har likevel møtt Anne noen ganger mens jeg har vært hjemme på besøk, tatt en kaffe eller ei øl. Praten har vært ganske overfladisk om jobb, familie og mimring fra tidligere.

Men det er ikke alltid jeg har tatt kontakt eller at det har passet å møtes. Feks jeg har kun hatt tid torsdag kveld og lørdag formiddag, men da har hun jobbet /hatt andre planer. Synd, men jeg har tenkt at det er forståelig fra begge sider. Når jeg er hjemme på besøk er det mange jeg skal rekke å møte og hun har hatt sitt liv, har jeg tenkt.

For et års tid siden sendte hun melding en sen kveld om hun kunne ringe meg (noe som var uventet, da vi aldri har pleid å ringe hverandre etter at jeg flytta). I samtalen fortalte hun at hun hadde blitt dumpa og var helt knust. Jeg forsøkte å trøste henne så godt jeg kunne, men var langt unna, så jeg kunne jo ikke fysisk stille opp. Jeg snakket med henne til langt på natt og hun takket meg for å være der for henne.

I ukene etter tok jeg kontakt med henne noen ganger for å høre hvordan det gikk. Fikk svar at det gikk bedre og at hun skulle til byen der jeg bodde om noen uker. Hun ville gjerne møtes. Jeg satt av tid til å møtes, men når helgen nærmet seg hadde hun ikke tid til å treffe meg allikevel. Ønsket henne god helg og ingen sure miner fra min side. 

Etter dette har kontaktet gått tilbake til normalen, det vil si likes på bilder i sosiale medier, god jul-meldinger osv. 

Ei helg for litt siden var jeg på hjemstedet for et kort familiebesøk. Jeg har blitt tagget i noen bilder fra dette besøket og det har visstnok Anne sett. I går kveld mottok jeg en haug med meldinger fra Anne, som starter med å skrive at hun ser jeg har vært på hjemstedet og at hun er ekstremt skuffet over meg som ikke har tatt kontakt. Det er rekker med meldinger om hvor mye hun alltid har prioritert meg først, at jeg burde ha fulgt opp mer etter hun tok kontakt med kjærlighetssorg, at jeg aldri har hatt empati, at jeg kunne invitert henne til selskapet jeg var i (dette var en bursdagsfeiring for et barn i familien), at jeg tror jeg er bedre enn alle andre fordi jeg har funnet meg en sugardaddy (hvor hun tar dette fra skjønner jeg ikke), at hun har snakket med X og Y som er enig med henne osv. 

For meg kom dette veldig brått på. Det virker som hun har laget seg et slags bilde av meg som et supermenneske med et perfekt liv. Det er jo så langt fra sannheten! Har hatt mye på mitt eget fat de siste årene, men det vet jo selvfølgelig ikke hun, for jeg deler ikke om dette i sosiale medier (deler generelt lite) og vi har ikke hatt så mye kontakt at det har vært naturlig å fortelle heller. 

Jeg begynte å skrive på ei lang melding til henne, der jeg unnskylder meg litt, forklarer at jeg dessverre ikke rekker møte venner på korte besøk. Jeg skriver om det som har skjedd i MITT liv, alvorlig sykdom, utfordringer knyttet til jobb, påpeker at dette er sånt som hun hadde visst om hun hadde brydd seg med å spørre. Jeg har ikke sendt den. På den ene siden føler jeg for å forsvare meg selv mot alt det stygge hun skriver, på den andre siden føler jeg ikke for å dele av det såre og tunge i mitt liv bare for å sette henne på plass. 

Hva burde jeg gjøre i denne situasjonen? Akkurat nå er jeg så trigget at jeg trenger hjelp til å ikke skrive noe jeg vil angre på senere.

Anonymkode: 113a0...f86

Ser flere råder deg til å være kort og avvisende. Jeg leser Anne sin melding litt annerledes; hun virker sjalu, fordi du er så «vellykket».. hun er muligens fortsatt litt i en av livets «dype daler» og når hun har sett bilde av deg i hjembyen som smiler og koser deg, gjør det vondt for henne. Jeg synes kritikken om at du ikke har stilt opp for henne fremstår upassende, og at hun forteller hvordan hun og andre regelrett har baksnakket deg, er simpelt gjort.

 Du sier du ønsker å gå i forsvar, og du vil skrive et langt brev tilbake. Men samtidig ønsker du ikke utlevere deg selv. Jeg tror kanskje at om forholdet mellom deg og Anne hadde vært med balansert, så hadde det at du utleverte egen sykdom, vært positivt. Men nå er det kanskje for sent. Sagt på en annen måte; Når Anne følte seg sårbar søkte hun din støtte og hjelp, men du har aldri vist Anne noen sårbar side, og du vegrer deg for å gjøre det nå. Det er kanskje denne egenskapen i deg som gjør at du fremstår litt «arrogant» eller «hevet» over de andre.. Ikke at JEG mener du er det, men at fravær av at du deler nederlag, gjør at du kan fremstå slik for de som også ønsker å være støttende for deg.

Samtidig synes jeg ikke du skal la deg tråkke på, og det er her jeg er usikker på om jeg synes Anne fremstår litt desperat og ynkelig, og en Mail hvor du faktisk er sårbar selv, uten å være anklagende, kan være det som skal til for å lappe sammen relasjonen mellom dere. Da klarer hun å se deg, den ekte deg. Ikke fasaden. Eller: du gjør deg sårbar og hun avviser deg, bruker det i mot deg.

Hvis vennskapet med Anne har vært verdifullt for deg og du ønsker å beholde det, råder jeg deg til å være sårbar og ærlig, ikke utlever alt for mye eller utbroder, og strekk ut en hånd, si at du vil veldig gjerne ha kontakt med henne, og kanskje si at du ikke er så flink til å snakke ut om ting du synes er vanskelig, så det at du fremstår så «perfekt» skyldes heller at du ikke er så flink til å sette ord på det som er vanskelig eller åpne deg om problemene, men du vil gjerne snakke mer med henne og håper hun vil fortsette å snakke med deg. Da er du raus, og du kan «stå inne» for det du har skrevet, og du er ekte og ærlig. 
 

Hvis du ønsker å avslutte forholdet, så er det bare å være «kort og avvisende» slik du rådes til av mange andre i tråden.
 

Men da vil det være synlig for Anne også, at du ikke er særlig åpen eller ekte.
 

Du gir ingenting av deg selv, og du vil også i denne situasjonen være den «perfekte» som aldri våger å «tape ansikt».
 

Og ærlig talt: Da har Anne kanskje litt rett …? 🤷🏼‍♀️

Endret 28. mai 2024 av Raven.Writingdesk

[AnonymBruker]

Det er fristende å forsvare seg, men jeg ville latt være å svart. Hun fortjener ikke tilliten med å involveres i det private i livet ditt, selv om det forklarer mye så gir du henne mye informasjon som er din og personlig. Ikke gjør det.

Ikke svar. Ikke ta kontakt.

Anonymkode: 9ce9a...e87

[Plantemas]

Å si at hun har diskutert med andre om hvordan du er, at du er golddigger osv. syns jeg er såpass ufint fra en venn at jeg nesten anser det som et «brudd» fra hennes side? 
 

Hvis du skal svare ville jeg sagt at jeg synes observasjonene hennes er ufine og at du håper hun får det fint videre. 

[AnonymBruker]

Eric_B skrev (1 time siden):

Det kan høres litt ut som en «episode». Enten ruset og/eller en psykisk tilstand. 

Kan hende hun er full av anger og tørr ikke respondere. Det er selvsagt helt trasige ting hun lirer av seg, men når det blir så «too much» er det ofte noe annet bak er min erfaring.

Edit jeg hadde faset ut, men det avhenger av hva du selv føler for vennskapet.

Veldig enig i denne. Minner om noe jeg opplevde med en litt perifer venninne som viste seg å være bipolar og i en manisk episode. Jeg skjønte ikke det i starten, og prøvde å unnskylde meg ovenfor henne men det var til ingen nytte. Hvis dette er et viktig vennskap for deg ville jeg latt være å svare nå, latt det gå litt tid, og så ta kontakt og høre om det går bra. Men hvis dette ikke er en viktig person i livet ditt ville jeg gått videre og ikke tenkt mer på det.

Anonymkode: 37837...e08

[AnonymBruker]

Nå sitter jeg her og måper litt. Jeg har nemlig mottatt ei veldig lik melding via mail, i 2002! 

Min barndoms bestevenninne giftet seg den uka hun fylte 18 og etablerte seg med en mye eldre mann som jeg nå vet hun mistrivdes grovt sammen med og senere skilte seg fra. Kontakten vår dabbet gradvis av ettersom årene gikk siden vi levde totalt ulike liv på og bodde langt fra hverandre. Hun ble raskt en satt 40-åring i en ung kropp bosatt 150 meter unna barndomshjemmet i ei mindre bygd og jeg studerte i storbyen og levde tilsynelatende et mer spennende liv enn henne. Sannheten var at jeg var syk, ensom og slet kraftig med studiene, men de sjeldne meldingene vi sendte var overfladiske og ingen av oss delte spesielt personlige ting med hverandre lenger. 

Etter noen år kontaktet hun meg og fortalte at hun hadde gått fra mann og barn og hus og volvo og ville prate om kjærlighetssorg, det mislykkede ekteskapet og hvor mye hun mislikte mannen sin. Jeg trøstet og støttet, sendte brev og mailer og prøvde å møtes. Jeg tok alltid telefonen og sa aldri nei. 

Etter noen uker fikk jeg meg en kjæreste, og en eller annen gang i nær tid etter at hun fikk vite det, sa jeg at det passet dårlig en gang hun ringte. Jeg hadde en avtale og hadde ikke tid akkurat da. 

Og dermed våknet udyret i henne. Jeg fikk en milelang mail om hvordan jeg sviktet henne, at jeg aldri stilte opp, manglet empati og alltid hadde oppført meg som en psykopat (jada, hun brukte det ordet). At jeg var overfladisk og bare opptatt av fasade og penger og at jeg tydelig var en golddigger som var blitt sammen med X (som var en utbrent sosionom som gikk på attføringspenger; det er faktisk nesten litt komisk ). Hun hadde snakket med felles venner om dette og alle var visstnok enige. 

 Jeg svarte aldri på den mailen. Kanskje ti år senere eller noe ble jeg plutselig invitert på kaffe og valgte å takke ja. Det ble en kveld full av høflighetsfraser; hyggelig nok, men vi følte nok begge at det vennskapet vi engang hadde nå var slutt for godt siden ingen av oss har tatt kontakt igjen senere.  

Nå må jeg rett og slett inn på Facebook for å sjekke om det er blitt slutt med den nye mannen hennes og om vi kanskje snakker om samme dame...

 

Anonymkode: 1cc5d...cd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Husk at det kan være sårt å være den som mest ønsker/trenger vennskapet. Høres ut som om hun ønsket å se deg mer enn du ønsket å treffe henne.

 

Anonymkode: 80091...52b

Det har jeg forståelse for. Hvis det er tilfelle har nok jeg mistolket situasjonen veldig. I mine øyne har vi vært på samme plan med tanke på å ta initiativ og kontakt. Har faktisk oftest vært meg som har tatt initiativ, hun har ofte vært opptatt/avlyst møter. Så helt frem til hun kontaktet meg i fjor og åpnet seg om kjærlighetssorg, har jeg tenkt på det som et litt overfladisk men fint vennskap.

Anonymkode: 113a0...f86

[AnonymBruker]

Jeg ville ha skrevet: «Trist at du oppfatter meg og vår kontakt slik. Jeg har alltid synes det er hyggelig å være sammen med deg, og har oppfattet at vi har tatt kontakt i ganske lik grad. Ønsker deg alt godt.»

Anonymkode: c1567...afd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ville ha skrevet: «Trist at du oppfatter meg og vår kontakt slik. Jeg har alltid synes det er hyggelig å være sammen med deg, og har oppfattet at vi har tatt kontakt i ganske lik grad. Ønsker deg alt godt.»

Anonymkode: c1567...afd

Dette. Be the bigger person. 

Anonymkode: 1cc5d...cd0

[AnonymBruker]

Det er så godt å være usosial og slippe å måtte forholde seg til alt mulig. Orker bare ikke det ….

Anonymkode: 9fd93...7f8

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (9 timer siden):

Du sier du ønsker å gå i forsvar, og du vil skrive et langt brev tilbake. Men samtidig ønsker du ikke utlevere deg selv. Jeg tror kanskje at om forholdet mellom deg og Anne hadde vært med balansert, så hadde det at du utleverte egen sykdom, vært positivt. Men nå er det kanskje for sent. Sagt på en annen måte; Når Anne følte seg sårbar søkte hun din støtte og hjelp, men du har aldri vist Anne noen sårbar side, og du vegrer deg for å gjøre det nå. Det er kanskje denne egenskapen i deg som gjør at du fremstår litt «arrogant» eller «hevet» over de andre.. Ikke at JEG mener du er det, men at fravær av at du deler nederlag, gjør at du kan fremstå slik for de som også ønsker å være støttende for deg

De færreste deler vel særlig mye slikt med mer perifere venner? Man har mindre kontroll på hva som blir spredt videre, og her er det tydeligvis helt på sin plass. Anne sitter tydeligvis og slarver med folk om ts og koker opp usannheter om «sugardaddies».

Og hvem andre enn tenåringsjenter er det som underbygger argumentene sine med å si «x og y er helt enige med meg at du er sånn»?

Anonymkode: 7ac3a...a7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det er så godt å være usosial og slippe å måtte forholde seg til alt mulig. Orker bare ikke det ….

Anonymkode: 9fd93...7f8

Er enig😅Eneste bra som har kommet med det å være syk, er i slippe for mye drama. Har kun en veninne igjen😌Skulle gjerne hatt flere men ikke til den prisen ts betaler, og som jeg også gjorde før.

Anonymkode: 2738c...06c

[AnonymBruker]

Plantemas skrev (14 timer siden):

Å si at hun har diskutert med andre om hvordan du er, at du er golddigger osv. syns jeg er såpass ufint fra en venn at jeg nesten anser det som et «brudd» fra hennes side? 
 

Hvis du skal svare ville jeg sagt at jeg synes observasjonene hennes er ufine og at du håper hun får det fint videre. 

Helt enig. Går bak ryggen og diskuterer deg med andre i ufine ordelag. Uff. Hadde ikke utlevert noe om meg selv til henne ihvertfall.

Anonymkode: 3feb4...869