Er den avdøde mer "borte for godt" når det er kremering, enn når kroppen begraves?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2024 den 20.05):

Han hadde nok blitt lei seg hvis jeg ikke sørget over han, fordi da hadde det virket som om jeg ikke elsket han når han var i live.

Han hadde nok også ønsket at jeg skulle lære meg å leve med tapet, men det tar tid. Det er ikke sånn at startskuddet for sørging går med en gang en person er død, og så blir det mindre og mindre sorg for hver dag som går.

Sorgen kan plutselig komme veltende opp som en flodbølge når du minst venter det.

Ts

Anonymkode: 7b649...1ef

Når jeg er borte, gråt litt over meg.

Tenk på meg av og til, - men ikke for ofte.

Det er ikke godt for deg og dine nærmeste

å la tankene dvele for lenge ved døden.
 

Tenk på meg slik jeg var i noen

lykkelige stunder i livet.

Fremkall minnene - men ikke for lenge.

La meg være i fred slik jeg skal la deg være i fred.

Når du lever skal dine tanker være i livet.                                  

 

♥️

Anonymkode: 208da...9c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.5.2024 den 15.11):

Min mann ble kremert etter eget ønske, og nå når sorgen er på sitt tyngste har jeg begynt å tenke at han er mer borte for godt som kremert, enn hvis han hadde blitt begravd og lå under bakken.

Nå ligger det litt aske etter han i en urne under bakken, og det kunne like gjerne vært aske fra et askebeger, men hadde han ligget i en kiste hadde det vært mer igjen etter han, selv om tanken er morbid.

Hadde ikke slike tanker før min mann gikk bort, og jeg virkelig fikk kjenne på savnet og sorgen.

Anonymkode: 7b649...1ef

Kan være enig med deg. Og rent teknisk er det riktig også. Så lenge det finnes rester av kroppen, selv om det bare er beinrester, er det som regel fortsatt intakt DNA der. Da er på en måte fortsatt personen der. Er man kremert, da er det ingenting igjen, heller ikke arvemateriale.

I vår familie og omgangskrets praktiseres ikke kremasjon. Jeg har vært i mange begravelser, men hittil i mitt mer enn 50-årige liv har jeg enda ikke vært med på en urnenedsettelse, derfor har jeg ikke kjent på disse følelsene som du beskriver. Men jeg kan godt forstå det.

Anonymkode: 7f1fc...3e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan være enig med deg. Og rent teknisk er det riktig også. Så lenge det finnes rester av kroppen, selv om det bare er beinrester, er det som regel fortsatt intakt DNA der. Da er på en måte fortsatt personen der. Er man kremert, da er det ingenting igjen, heller ikke arvemateriale.

I vår familie og omgangskrets praktiseres ikke kremasjon. Jeg har vært i mange begravelser, men hittil i mitt mer enn 50-årige liv har jeg enda ikke vært med på en urnenedsettelse, derfor har jeg ikke kjent på disse følelsene som du beskriver. Men jeg kan godt forstå det.

Anonymkode: 7f1fc...3e2

Da vi satte ned urnen hadde vi prest til stede, så jeg følte at det var en like høytidelig seremoni som ved begravelse (hadde ikke vært med på urnenedsetting tidligere), men disse tankene har kommet nå når jeg har fått mer distanse til hans død.

Ts

 

Anonymkode: 7b649...1ef

[svartkatt]

Mja, det er vel det jeg tenker ettersom jeg vil kremeres. Jeg vil ikke ha noe gravsted eller urne heller. 

Men samtidig tenker jeg at så lenge du har et gravsted å forholde deg til så spiller det ingen rolle hva som er begravd. 

Vet ikke om det har noe å si om man har sett den avdøde eller ei. Jeg har aldri sett en avdød. Jeg tenker aldri på at det ligger en død person inni kisten eller nedi graven.. så det er steinen og stedet, og minnene, jeg forholder meg til. Og derfor tenker jeg også at man kan ha et minnested hvor som helst uten hverken kiste eller urne. 

[AnonymBruker]

Kjæresten min er enkemann. Når kona ble begravd betydde gravstedet lite for han. Han skjønner at noen trenger det, men for han er ikke gravstedet hennes noe han har noe forhold til. Han har ingen behov for å besøke graven hennes. 
 

For han er det minnene om henne som gjelder. Det er sånn han hedrer henne. Om alt det fine de hadde og gjorde sammen. Prate om henne til barna eller plutselig nevne henne i en setting eller et sted de var.

Folk har forskjellige måter å forholde seg til sånt. 

Anonymkode: 129fc...a68

[AnonymBruker]

Ville bare sende deg

❤️

 

 

Anonymkode: ee4f3...520

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ville bare sende deg

❤️

 

 

Anonymkode: ee4f3...520

Takk 🧡

Ts

Anonymkode: 7b649...1ef

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener.  Hver gang jeg er på graven til min far,tenker jeg på om han fortsatt finnes der nede i jorda. Hva er igjen av han,liksom? Hvordan ser kroppen hans ut nå,etter 2 år,etter 5 år osv. Morbide tanker,jeg vet,derfor forteller jeg ingen om dem..

Anonymkode: 6bc36...485

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.6.2024 den 22.54):

Skjønner hva du mener.  Hver gang jeg er på graven til min far,tenker jeg på om han fortsatt finnes der nede i jorda. Hva er igjen av han,liksom? Hvordan ser kroppen hans ut nå,etter 2 år,etter 5 år osv. Morbide tanker,jeg vet,derfor forteller jeg ingen om dem..

Anonymkode: 6bc36...485

Sånne tanker har jeg iblandet og.. Vanskelig å godta at de er borte for alltid og i sorg og savn får man mange rare tanker. 

Anonymkode: 55b3b...19a

[AnonymBruker]

Jeg føler personlig ikke noe forskjell rundt dette. Jeg har sett flere døde, og det er tydelig ikke dem lenger på en litt ubeskrivelig måte - så om det «skallet» er kremert eller begravet føles ikke så viktig for meg. Jeg steller og besøker gravene til de jeg har ansvar for, mest utav respekt for minnet deres, jeg føler ikke at de «er» der. 

Anonymkode: 3c6df...038

[AnonymBruker]

Har sett flere døde, og de er jo liksom borte 🤷‍♀️

 

Ang askespredning så må man LANGT utpå sjøen mot havgapet evt gokkvidde - så tenk dere godt om før det er ønsket. 
 

Jeg har vært med på det som vitne, vi måtte stoppe båtene lenge før og ljuge på erklæringen så ikke alle ble supersjøsyke. 
 

Besøkte også kremeringsplass i konfirmasjonsundervisning, og når de fortalte pent om vanlig nedsettelse så 🥶 Frister jo ikke. 

Anonymkode: bbddc...033

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Har sett flere døde, og de er jo liksom borte 🤷‍♀️

 

Ang askespredning så må man LANGT utpå sjøen mot havgapet evt gokkvidde - så tenk dere godt om før det er ønsket. 
 

Jeg har vært med på det som vitne, vi måtte stoppe båtene lenge før og ljuge på erklæringen så ikke alle ble supersjøsyke. 
 

Besøkte også kremeringsplass i konfirmasjonsundervisning, og når de fortalte pent om vanlig nedsettelse så 🥶 Frister jo ikke. 

Anonymkode: bbddc...033

Hva mener du? Du kan spre asken på land også, feks i skogen eller på heia. www.askespredning.no 

Anonymkode: 3c6df...038

[AnonymBruker]

Når den døde forlater kroppen, merkes det. "Skallet" er igjen. Rar følelse. Men jeg tenker at den døde, som jeg var så glad i, er borte. Kroppen var ikke lengre ham. Og derfor var det helt greit å kremere kroppen. I mitt hode er han ennå på mange måter levende. 

Anonymkode: 354b9...9ac

[Kittykat]

Nei, det vil jeg ikke si. Det kan kanskje føles sånn, men den avdøde er ikke mer borte enn hvis han/hun hadde blitt begravet hel. Jeg tror at vi alle har en sjel og sjelen forlater kroppen når kroppen er død, og at personen fremdeles er levende/tilstede på en måte. Så det er bare skallet vi begraver/kremerer. Både min mor og mormor er kremert, men jeg føler ikke at de er mer borte enn hvis de hadde blitt begravet. Jeg har også stor tro på at vi vil se våre avdøde familiemedlemmer igjen en dag 🥰

[AnonymBruker]

Kittykat skrev (2 minutter siden):

Nei, det vil jeg ikke si. Det kan kanskje føles sånn, men den avdøde er ikke mer borte enn hvis han/hun hadde blitt begravet hel. Jeg tror at vi alle har en sjel og sjelen forlater kroppen når kroppen er død, og at personen fremdeles er levende/tilstede på en måte. Så det er bare skallet vi begraver/kremerer. Både min mor og mormor er kremert, men jeg føler ikke at de er mer borte enn hvis de hadde blitt begravet. Jeg har også stor tro på at vi vil se våre avdøde familiemedlemmer igjen en dag 🥰

Jeg håper du har rett. Pappa var alt for meg. Kunne gjort det meste for å treffe han igjen. 

Anonymkode: 9b78f...57d

[Millimani]

AnonymBruker skrev (På 27.5.2024 den 15.11):

Min mann ble kremert etter eget ønske, og nå når sorgen er på sitt tyngste har jeg begynt å tenke at han er mer borte for godt som kremert, enn hvis han hadde blitt begravd og lå under bakken.

Nå ligger det litt aske etter han i en urne under bakken, og det kunne like gjerne vært aske fra et askebeger, men hadde han ligget i en kiste hadde det vært mer igjen etter han, selv om tanken er morbid.

Hadde ikke slike tanker før min mann gikk bort, og jeg virkelig fikk kjenne på savnet og sorgen.

Anonymkode: 7b649...1ef

Tenk på at han lever videre med deg. Du har ham i hjertet ditt, du har alle minnene ❤️ Han er ikke lengre borte nå enn om han "bare" hadde blitt gravlagt. Selv er jeg av oppfatningen at jeg vil mye heller kremeres og bli til aske, enn å ligge i jorda å råtne til det ikke er mer igjen av kroppen og skjelettet mitt. 

Asken er gjemt i en urne, og aske fra et lik er noe helt annet enn aske fra tobakk i et askebeger. Beklager sammenligningen! Men asken etter mannen din er, som en annen nevner, knuste knokler. Ikke noe man har i askebegeret og heller ut av det. 

Mannen din fikk sitt ønske om kremasjon oppfylt, tenk på det, og tenk på hvordan han ville "reagert" hvis det ble kiste-begravelse istedet. Jeg er av den oppfatning at jeg tenker at sjelen lever videre. Jeg tror enkelte av mine nære som har gått bort likevel står ved siden av meg i noen situasjoner for å støtte meg og passe på, følge med på hva jeg driver med. 

Du har selvfølgelig lov å sørge, det er jo meninga at du skal gjøre det. Alle sørger på hver sin måte, du må bearbeide sorgen, og gå videre. For noen tar det lengre tid enn for andre. 

Endret 15. juni av Millimani

[AnonymBruker]

Det ER jo unektelig en "rar" tanke at den fysiske kroppen er helt, helt borte, slik den blir ved kremasjon. Når vi lever er jo kroppen vår "boligen vår", og det er gjennom den vi uttrykker alt av følelser. Minner om en kjær avdød er også gjerne av fysisk art, man minnes for eksempel hvordan det føltes å holde rundt eller bli holdt rundt av vedkommende..

Men, de jordiske levningene i en kiste er etter min mening like fjernt fra det levende mennesket som asken etter en kremasjon. Kroppen til avdøde, med den myke, varme huden man kanskje pleide å kysse eller stryke hendene over, den er like utilgjengelig uansett.

Det er også naturlig at man kan få tanker om "hvordan ser h*n ut nå", når man står ved et gravsted, eller at man ikke klarer å la være å tenke på hvordan nedbrytningsprosessen går sin gang, jeg synes ikke man skal skamme seg over denslags og føle at det er morbid, det ligger i menneskets natur å gruble over "merkelige" ting.

Men uansett hvordan man vrir og vender på det så er avdøde ugjenkallelig borte. For godt.

Anonymkode: f9484...a8b

[AnonymBruker]

Har mistet flere i nærmeste familie. Min far og flere søsken. Noen ble kremert og andre begravd. 

Jeg er klarsynt ( men holder det for meg selv ) De oppsøker meg på lik linje uavhengig . 

Anonymkode: e8ad4...41b

[AnonymBruker]

Selv om jeg tror at sjelen vandrer videre og at kroppen bare er ‘’skallet’’ og selv om jeg har tenkt tanken at prosessen ‘’der nede’’ er ekkel så må jeg si at alle jeg har mista til nå har blitt begravd, men mistet nylig samboer og han ble kremert etter hans familie sitt ønske. Samboer ville ikke bli kremert vet jeg, Men må si at jeg har følt det ubehagelig at han ble brent opp og blir uvel av tanken på det, Føler han er mer borte enn hvis jeg visste at kroppen lå der den skulle vært i mitt hode. Dette har faktisk gjort alt mer ubehagelig for meg. 
Så jeg skjønner veeldig godt hva du mener ts… klem sendes og kondolerer så mye🌹

Anonymkode: f11ec...a2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Selv om jeg tror at sjelen vandrer videre og at kroppen bare er ‘’skallet’’ og selv om jeg har tenkt tanken at prosessen ‘’der nede’’ er ekkel så må jeg si at alle jeg har mista til nå har blitt begravd, men mistet nylig samboer og han ble kremert etter hans familie sitt ønske. Samboer ville ikke bli kremert vet jeg, Men må si at jeg har følt det ubehagelig at han ble brent opp og blir uvel av tanken på det, Føler han er mer borte enn hvis jeg visste at kroppen lå der den skulle vært i mitt hode. Dette har faktisk gjort alt mer ubehagelig for meg. 
Så jeg skjønner veeldig godt hva du mener ts… klem sendes og kondolerer så mye🌹

Anonymkode: f11ec...a2e

Kondolerer og stor klem til deg ❤️

Ts

Anonymkode: 7b649...1ef