Konstant sur tenåring

[AnonymBruker]

17- åringen har enda ett år til på VGS. Hun er sur mot oss foreldre og søsken konstant. Hun vil ikke være med når vi skal finne på noe. Heller ikke med bare meg eller bare far. 
 

Hun er ekstremt trassig og i opprør. Føler hun ser på oss som plagsomme insekter. Kommer heller ikke innpå henne, til tross for flere forsøk. Vi kan ha kafe’ besøk sammen, da er hun grei. Men ikke blid og hyggelig.

Nå er hun ekstra sur, fordi vi sier nei til å sponse henne med egen leilighet siste året på VGS. Det er langt unna vårt budsjett, og helt uaktuelt. 
 

Forsøker å være tålmodig, men jeg blir så frustrert og trist. Innerst inne tror jeg dette heller ikke går over, før hun flytter etter VGS. 
 

Vet ikke helt hvordan jeg skal holde ut det siste året… Hun er skoleflink og lever et strukturert liv med jobb og noen venner. Tror egentlig bare jeg må holde ut, men kjenner jeg blir matt av oppførselen hennes! 
 

Hva gjør dere for å holde ut? 

Anonymkode: dbe45...182

[AnonymBruker]

Har min tredje tenåring som flytter til høsten nå.. har tenkt at det er naturens hjelp for at det skal bli enklere for meg som mamma at de flytter... Blir bedre etterhvert, de trenger bare komme litt videre i livet sitt. Siste året er det bare å ikke ha for mange regler, la personen styre seg selv og trene på å være selvstendig. Lykke til.

Anonymkode: 7d41b...016

[AnonymBruker]

Sure tenåringer er noe av det verste jeg vet. Jeg føler de bare forsurer stemningen rundt seg. Så jeg føler med deg. Noen tenåringer er nok bare surere enn andre naturlig pga hormoner. Samtidig virker det jo som hun kan ha et «normalt» humør.

Jeg vil også legge til at det at hun ikke vil finne på så mye med foreldrene og søsknene er veldig vanlig for alderen. Men det at dere skal sponse leilighet er jo helt latterlig. At hun ikke evner å forstå det virker faktisk litt spesielt.

Jeg vet ikke så mye om hvordan det er å være en sur tenåringsjente fordi jeg aldri var en, men det kan jo være verdt det å finne ut om det er grunn til at hun er så mye sur. Er det noe som tærer på henne som du ikke vet - usikkerhet f.eks? Spiser hun nok? Det er mange (inkludert meg selv) som blir hangry når de har fått for lite mat. Det er jo ganske mange tenåringsjenter som ikke spiser nok.

Ellers kan jeg legge til at jeg vet også om jeg hadde oppført meg som datteren din ville jeg fått streng beskjed om å ta meg sammen. Så du kan jo eventuelt prøve  ta-deg-sammen-tonen, men du vet selv best om dette kan fungere eller om det vil ha motsatt effekt. 

 

Anonymkode: 25117...bd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

 

Ellers kan jeg legge til at jeg vet også om jeg hadde oppført meg som datteren din ville jeg fått streng beskjed om å ta meg sammen. Så du kan jo eventuelt prøve  ta-deg-sammen-tonen, men du vet selv best om dette kan fungere eller om det vil ha motsatt effekt. 

 

Anonymkode: 25117...bd6

Ja, det er nok ikke alle det fungerer for! Da hadde tenåra vært såå enkle. Tok du deg bare sammen da, fordi foreldrene dine sa det?

Anonymkode: d2cf8...1b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

17- åringen har enda ett år til på VGS. Hun er sur mot oss foreldre og søsken konstant. Hun vil ikke være med når vi skal finne på noe. Heller ikke med bare meg eller bare far. 
 

Hun er ekstremt trassig og i opprør. Føler hun ser på oss som plagsomme insekter. Kommer heller ikke innpå henne, til tross for flere forsøk. Vi kan ha kafe’ besøk sammen, da er hun grei. Men ikke blid og hyggelig.

Nå er hun ekstra sur, fordi vi sier nei til å sponse henne med egen leilighet siste året på VGS. Det er langt unna vårt budsjett, og helt uaktuelt. 
 

Forsøker å være tålmodig, men jeg blir så frustrert og trist. Innerst inne tror jeg dette heller ikke går over, før hun flytter etter VGS. 
 

Vet ikke helt hvordan jeg skal holde ut det siste året… Hun er skoleflink og lever et strukturert liv med jobb og noen venner. Tror egentlig bare jeg må holde ut, men kjenner jeg blir matt av oppførselen hennes! 
 

Hva gjør dere for å holde ut? 

Anonymkode: dbe45...182

Jeg ga slakkere tøyler. Det gikk over.

Anonymkode: d2cf8...1b9

[frivis]

Mulig det for noen få lydige tenåringer kan fungere å si "ta deg sammen", men hvis de er lydige så har man ikke noe problem i utgangspunktet. 😅

Det som har fungert best her er å gi gradvis mer ansvar og plass. Det er svært vanskelig, men også en viktig del av utviklingen. 

Det viktigste utenom dette er å være den trygge forelderen som de kan komme å snakke med og være med når det passer dem.

Tenåringer er svært forskjellige. Ulike interesser. Noen vil ingenting med mindre man setter foten ned og sier at "nå skal vi gjøre det og det". Noe som ofte er svært slitsomt fordi hvis de ønsker å ha fred og sin egen sone så kan man ikke invadere den hele tiden.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

17- åringen har enda ett år til på VGS. Hun er sur mot oss foreldre og søsken konstant. Hun vil ikke være med når vi skal finne på noe. Heller ikke med bare meg eller bare far. 
 

Hun er ekstremt trassig og i opprør. Føler hun ser på oss som plagsomme insekter. Kommer heller ikke innpå henne, til tross for flere forsøk. Vi kan ha kafe’ besøk sammen, da er hun grei. Men ikke blid og hyggelig.

Nå er hun ekstra sur, fordi vi sier nei til å sponse henne med egen leilighet siste året på VGS. Det er langt unna vårt budsjett, og helt uaktuelt. 
 

Forsøker å være tålmodig, men jeg blir så frustrert og trist. Innerst inne tror jeg dette heller ikke går over, før hun flytter etter VGS. 
 

Vet ikke helt hvordan jeg skal holde ut det siste året… Hun er skoleflink og lever et strukturert liv med jobb og noen venner. Tror egentlig bare jeg må holde ut, men kjenner jeg blir matt av oppførselen hennes! 
 

Hva gjør dere for å holde ut? 

Anonymkode: dbe45...182

Dette handler jo om selvregulering. Kan det være at du som voksen kan vise eksempel på hvordan man opptrer regulert og rolig når man er i dårlig humør? Og snakke med henne om følelser.

Feks når min sønn er sur, så snakker han med meg om det. Han er 12. Feks: Han forteller at i dag når en kompis sa at han ( min sønn) var en dårlig venn fordi han ikke kunne game mer med han, fordi han måtte dra siden jeg kom og hentet. Da kan jeg hjelpe han med å lære han regulering. Feks: "Hva følte du når Johann sa at du var en dårlig venn da?" Han: "jeg ble sint" Meg: "ja, jeg forstår du ble sint da, det var urettferdig sagt." 

Da lærer barnet at det var lov å bli sint, og lærer en god indre dialog på å regulere seg selv. Sånn lærer man barn å regulere.

Men om du sier til jenta di at "når du er sint, så tenker jeg at du mener jeg er like mye verdt som et insekt" Så fremstår du som veldig umoden og lite regulert, og legger all skyld på henne, uten å være en ansvarlig voksen som faktisk ser henne som den hun er, en helt normal ungdom med hormonkaos. Da sitter hun bare igjen med masse skyldsfølelse og triste sinte følelser. 

Tingen en er om du ikke regulerer deg selv ved å tenke at "hun snakker til meg som om jeg har null verdi" så kan du ikke møte henne ved å være et godt eksempel.  

Som foreldre / voksne så må vi regulere oss selv når vi er sure og sinte, og ikke koke opp en stor konflikt på et par små fjær. Du er voksen, du vet at hun er en tenåring, at hun er hormonell osv. Du er ikke et barn, og du tar ikke oppførselen hennes personlig, sant? Din indre dialog burde være "Nå er jenta mi sint fordi hun er en tenåring med hormonkaos. Det er ikke hennes feil og jeg kan ikke få henne til å føle skyld over å være akkurat den hun er, en tenåring. Jeg aksepterer at hun er sint og at hun vil være alene, uten å føle at JEG har gjort noe galt eller at hun tenker at jeg har lite verdi" 

Jeg tror man må bare prøve å være en regulert voksen.  Sånn holder man ut.

Anonymkode: aec27...030