Den som ikke har venner er det noe galt med

[AnonymBruker]

Det kan være mange grunner til at man ikke har venner eller har lite nettverk. Synes at man skal være forsiktig med dømme noen ut ifra dette.

Selv har jeg slitt ekstremt med angst og depresjon som følge av traumer, og har i alle år slitt med å opprettholde vennskap pga det. Var i flere år venneløs pga det. Til tross for at mange av vennene jeg hadde prøvde i årevis å kontakte meg og få til å møtes, endte jeg opp med å miste det meste av kontakten med dem. Har i dag egentlig "bare" én jeg føler at er en nær venn, og ellers noen få jeg møter/snakker med sånn en gang i blant.

Anonymkode: adb22...a9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor er det alltid så lett å anta at når noen ikke har venner, så er det den personen som er venneløs som er problemet?

Jeg er venneløs fordi jeg velger det etter å ha opplevd mye traumatiske ting i vennskap, som blant annet utnyttelse, uærlighet, gått bak ryggen på og blitt såret.

Jeg forstår at mange kan miste venner fordi dem er en dårlig person eller dårlig venn, men jeg ser ofte at mobbere har flere venner enn offerene.

Anonymkode: 52487...408

Ja du sier noe! Jeg er i samme posisjon som deg, har hatt endel dårlige venner som har snakket bak min rygg når jeg har villet dem alt godt. Har nulltoleranse for sånt og velger og kutte dem ut med en gang. Np står jeg igjen uten noen hehe, mye falske og sjalue folk der ute. 

Anonymkode: 3a45b...694

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg hadde en venninne i 10+ år, men etter å få høre at "jeg ville egentlig ikke komme" hver gang vi møttes og alltid være den som tok kontakt så gadd jeg ikke mer. Det er sårt og vondt, men og alltid være den som blir mest knyttet og glad i andre personer går ikke i lengden. Så ja, det er nok noe galt med meg, men jeg angrer ikke, da det gir meg mer glede og være alene enn å bli bortprioritert og avvist til stadighet.

Anonymkode: be5b0...fdd

Ingenting galt med deg, du gjør det du føler er rett for deg, som er riktig.

Har selv opplevd å ikke bli inkludert eller avist, har ingenting i mot de menneskene, men jeg bare gadd ikke å prøve lenger. Ikke hørt fra dem på 7 år. Og det går helt fint for meg.

Anonymkode: 52487...408

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja du sier noe! Jeg er i samme posisjon som deg, har hatt endel dårlige venner som har snakket bak min rygg når jeg har villet dem alt godt. Har nulltoleranse for sånt og velger og kutte dem ut med en gang. Np står jeg igjen uten noen hehe, mye falske og sjalue folk der ute. 

Anonymkode: 3a45b...694

Ja eller bare mye mennesker som bryr seg mer om seg selv enn andre.

Trist å høre du går igjennom det, håper du går nye venner eller hvertfall blir å trives i ditt eget selskap!

Anonymkode: 52487...408

[Gjest Lurven]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg ble venneløs etter at jeg fikk en kronisk sykdom som medførte jeg jeg i veldig liten grad orket å delta på noen. At bekjente forsvant var greit. At noen som jeg trodde var en venn forsvant var ikke greit. Ble egentlig sittende igjen med en venn som også reduserte kontakten. 

Anonymkode: 1b7ba...aee

Jeg tror ikke folk gjør det for å bære kjipe, men fordi de ikke vet hvordan de skal forholde seg til En person i den situasjonen 

[AnonymBruker]

Jeg har heller ingen venner. Har store tillits og tilknytningutfordringer etter å ha hatt mange dårlige venner i ungdommen og tidlig voksen alder samt mange dårlige erfaring når det gjelder forhold. Jeg har  nesten gitt opp andre mennesker fullstendig. Har kontakt med min mor og bror. Utover det er jeg helt alene. Jeg ønsker ikke å være alene, men å stole på nye mennesker er blitt veldig vanskelig. 

Anonymkode: f5f70...265

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg ble venneløs etter at jeg fikk en kronisk sykdom som medførte jeg jeg i veldig liten grad orket å delta på noen. At bekjente forsvant var greit. At noen som jeg trodde var en venn forsvant var ikke greit. Ble egentlig sittende igjen med en venn som også reduserte kontakten. 

Anonymkode: 1b7ba...aee

Opplevde det samme. Er i remisjon fra sykdom i flere år, men sliter med å få tilbake venner eller få nye venner.

Anonymkode: 7bce5...b61

[AnonymBruker]

Det jeg reagerer på er de som hvert år skriver på KG om hvor trist de synes det er med 17.mai/sommer/påske/jul fordi det minner dem om at de ikke har noen venner. 

Men de skriver ingenting om hvorvidt de faktisk gjør noe for å få venner. Venner vil ikke ramle i fanget på deg mens du sitter i sofaen, du må faktisk ut og gjøre noe selv.

Og, ja, jeg var selv et mobbeoffer gjennom hele grunnskolen noe som har gitt meg sosial angst inn i voksen alder, i tillegg til å være både introvert og høysensitiv. Jeg har likevel tatt tak i meg selv og pushet meg ut og fått meg nytt nettverk og nye venner. 

Anonymkode: 520ad...9f8

[AnonymBruker]

Venner finnes overalt, jeg pleier å tenke at hele verden er min venn. Selvfølgelig kun når man får god kontakt og magefølelse av personen man kommet i prat med. Jeg er kresen. Elsker meg selv høyt og går ikke gjennom ild og vann for hvem som helst. Mine søstre min make mine barn og min familie er mine beste venner. Blod er tross alt tykkere en vann. Og, ikke alle trenger venner for å sitere Gro Dahle.

Anonymkode: c196f...23e

[AnonymBruker]

Folk kutter ikke ut venner, fordi at de er kroniske syke. Men derimot at de aldri kan delta på noe som helst lenger, og hvis man skal møtes eller holde kontakt så går det bare en vei. Samtidig er det en del som ikke håndterer overgangen, og ikke vet hvordan man skal håndtere det eller forholde seg til personen som er syk. Man vil ikke spørre for mye eller for lite. 

Selv så forventer jeg av meg selv, og andre venner som sliter med sykdom - at de opprettholder kontakt hvis de virkelig ønsker å bevare vennskap. Det skal ikke kun gå en vei, og sykdommen skal heller ikke ha hovedfokus. Jeg vet om flere som klarer å opprettholde kontakt og frivillig verv, selv om de er både kroniske syke og uføretrygdet. Forskjellen er jo at de tar initativ, og ikke lar det gå den ene veien. 

Jeg sliter med sykdom selv (er uføretrygdet), men prøver å strekke meg så langt jeg kan. Om jeg så må sove 16 timer i strekk dagen etter, så er det verdt det. Her er det jeg som i stor grad er initativtakeren. Så jeg kan finne på å spørre venner om «Kan vi mekke fest hos deg i helga?». Trenger ikke å være fest en gang, kan bare spørre om vi skal spise middag sammen hos dem. Jeg har ikke plass til å ha folk her jeg bor enda, men de setter utrolig stor pris på at jeg spør. 

De siste årene har Eurovision fest blitt en stor tradisjon, der jeg har vært initativtakeren. Jeg inviterer hjemme hos venner, og de planlegger og fikser alt. Så tar jeg med godt humør og meg selv.

 

Anonymkode: f0513...4d5

[AnonymBruker]

Jeg har ikke venner fordi jeg trives best sammen med nærmeste familie og alene. 
 

Jeg er voksen, er gift, har barn og jobber 100%. Dagene er fylt opp med jobb og å følge opp barna. Når kveld og helg kommer har jeg behov for å slappe av og det gjør jeg ikke om jeg må treffe folk 🙈 

Jeg er nok problemet, men det går fint 😊👍 Jeg trives best med å ha det sånn 😅

Anonymkode: 3952e...4c4

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg vil ha noe venner lengre. Jeg har opplevd så mange ganger å bli utnyttet. Dårlig vennskap. Utestengt og glemt.

det er ikke gøy å bli vitne til fest via sosiale medier fra gjengen. Eller som det siste som skjedde fra en av mine siste venner. Glemt å bli invitert i utdrikningslag. Det sårer å oppdage sånne ting i ettertid. For at folk så later som ingen ting. Dette er en venn jeg har hatt daglig kontakt med. Er det verdt å ha venner når man blir såret gjentatte ganger? Nå trakk jeg uheldig kort i livet og ble kronisk syk og ufør. Dagene er tunge. 

Anonymkode: e0979...b0e

[minienthe]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Folk kutter ikke ut venner, fordi at de er kroniske syke. Men derimot at de aldri kan delta på noe som helst lenger, og hvis man skal møtes eller holde kontakt så går det bare en vei.

Anonymkode: f0513...4d5

Akkurat den setningen jeg siterer her har faktisk mye å si. Jeg har sett begge sider av problematikken hvor venner har blitt rammet av sykdom og det som har vært avgjørende i om jeg har valgt å fortsette vennskapet er hvordan motparten takler egen sykdom og begrensninger.

Jeg har to fantastiske venninner som dessverre har blitt rammet av ikke-dødelige men på sikt sterkt reduserende tilstander og fellesnevneren på de begge er at de ikke lar seg selv "bli sykdommen". De er fortsatt de flotte damene jeg har kjent lenge og de har sine interesser og hobbyer og aktiviteter som opptar livet og samtalene i det daglige og de prøver så godt de kan å involveres i andres liv. Så klart prater vi innimellom også om sykdom og urettferdigheten og fremtiden eller tilpasninger for å få til ting sammen men de har ikke glemt å være "bare kari" i tillegg.

Så har du den andre siden hvor jeg valgte å rett og slett kutte kontakt med en tidligere venninne. Noe lignende som over, fikk en sykdom som begrenser men hun klarte rett og slett ikke å la seg selv bli igjen. Alt gikk på sykdom, det var sykdomssnakk, smertesnakk, urettferdighetssnakk, dustenav, helvetes helsevesen osv. Dere skjønner tegningen, og det var KUN dette det gikk i. Null vilje til å involveres i andres liv, null vilje til å se litt utenfor egen sykdomsboble og dette pågikk i årevis.

Jeg fikk nok til slutt og etter hva jeg hører så var jeg ikke den eneste. Hun fikk også høre temmelig direkte hva som var årsaken så hvem vet, kanskje det vil trigge at hun oppsøker profesjonell hjelp etterhvert. Lov å håpe for opprinnelig så var hun en fantastisk kvinne.

[AnonymBruker]

Det er ikke alltid det er noe galt med den det gjelder.   Her er det for min del:  

Jeg og min ungdomsskolevenninne hang sammen som erteris når vi var ung. Jeg var en god venn og lojal som få.  Etterhvert var det flere som kom frem og sa at hun var ikke en venn.  Jeg var ikke klar over hvor omfattende baksnakkingen hennes var. Rykter hadde hun også laget. Oppdiktede ting.  Jeg hadde aldri sagt et vondt ord om henne.  Det var et skikkelig svik. 

Jeg hang med det jeg trodde var venninner.  Jeg likte dem godt og synes det alltid var koselig når vi var sammen. Fikk også plutselig høre hvor mye de baksnakket meg av en annen.  Veldig skuffende og vondt. 

Jeg er fra en liten plass.  Det florerer av rykter.  Venner jeg hadde hørte alltid på rykter fremfor å spørre meg. Ble bare kuttet ut.  Fikk aldri svar på hvorfor eller muligheten til å si noe om det.  Skyldig til det motsatte er bevist.  

Det er noen av dem.  Jeg har få venner i dag og et anspent forhold til vennskap.  Jeg har angst og ingen tillit lengre.  Jeg stoler ikke på at noen faktisk liker meg på ordentlig etter mine opplevelser der jeg var naiv og trodde jeg hadde venner.  Det ble mer regelen enn unntaket.  

Anonymkode: d1209...c5b

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner sannsynligvis fordi jeg rett og slett ikke er "interessant nok" for å få noen venner i det hele tatt. 

Selv om jeg forsøker å være hyggelig, og for eksempel innlede til samtaler. Så virker det som de aller fleeste kommenterer tilbake for å være høflige. Men de har vel allerede deres egen lille "klikk" med venner. 

Anonymkode: 29ed4...841

[AnonymBruker]

Lider av kraftig aspergers, så kan vel sies at det er meg det er noe galt med. Men ikke i form av at jeg er ondskapsfull eller noe, er rett og slett bare ikke noe likandes menneske.

Anonymkode: 9e33d...b43

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner grunnet flere forhold:

1. Mobbing og utestenging gjennom hele barndomstiden gjorde at jeg ikke lærte meg nødvendige sosiale koder for å være godt likt som venn.

2. Jeg kommer fra en kultur veldig forskjellig fra den norske, der min normale oppførsel oppfattes som masete/intens. Når folk ikke forklarer hvor grensa går eller hva som forventes av meg, er det heller ikke mulig å korrigere oppførselen slik at det blir akseptert i det norske samfunnet.

3. Jeg er veldig lite glad i sladder og baksnakking. Dessverre er det en del av det blant voksne damer her jeg bor. 

4. Jeg har hatt mange negative opplevelser med såkalte venner, alt fra mobbing og baksnakking, til at bestevenninne lå med eksmannen min da jeg fortsatt var gift med ham, og attpåtil høygravid. 

Jeg har lært meg å leve med barn, mann, dyr, bøker og aktiviteter. Det er litt sårt noen ganger at jeg ikke har noen andre enn mannen å lene meg på, men det går overraskende greit.

Anonymkode: 5f00e...7ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.5.2024 den 22.32):

Jeg ble venneløs etter at jeg fikk en kronisk sykdom som medførte jeg jeg i veldig liten grad orket å delta på noen. At bekjente forsvant var greit. At noen som jeg trodde var en venn forsvant var ikke greit. Ble egentlig sittende igjen med en venn som også reduserte kontakten. 

Anonymkode: 1b7ba...aee

Kjenner meg veldig igjen i dette, jeg har ikke kontakt med noen fra barneskole, ung skole, videregående, eller studier, tror jeg har 2 stk jeg kan kalle venner egentlig, men møter dem sjelden da dem har egen familie og barn. Jeg klarte heller ikke være med på alt pga kronisk sykdom.

Anonymkode: ba2af...217

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.5.2024 den 23.16):

Jeg ble venneløs når jeg bestemte meg for å ta grep og sluttet å ta kontakt.

Høres ut som om jeg kuttet dem ut, delvis gjorde jeg det; men når man i årevis alltid har vært den som har måtte skrive om man skal finne på noe, alltid være den som tar initiativ, og alltid være den alle andre tenker aller sist på, ja man begynner å slite litt. Jeg orket ikke mer å prøve å opprettholde vennskap som føltes veldig ensidig. Jeg sluttet å prøve, og hva skjedde? Jo ingenting. Ingen har sendt en eneste liten melding om «hei, hvordan går det».

Jeg har 1 bestevenn, og jeg er mer fornøyd med livet nå enn når jeg prøvde å slite meg ut med å opprettholde alle andre vennskap.

Er det noe galt med meg? Hvem vet. Jeg er snill, nesten litt for lojal, og setter som oftest alle andre før meg selv. Jeg tror ikke det er noe galt med meg, men har vær uheldig med å aldri være noen sitt første valg. Er kanskje for stille og rolig av meg, at folk glemmer meg. 

Anonymkode: 1f8e6...472

Du er ikke alene 🥰 Jeg er akkurat som deg, den som tar initativ og den som stiller opp - men om noen gjør det tilbake? 
Nei det trengs jo ikke - virker som de tenker sånn 😏 

Blitt mer reservert med «åra» (er i 30-årene) og er egentlig glad for det 😅 

Så får man sette pris på de man har rundt seg som ser verdien av vennskapet tenker jeg 🥰 

Klem til deg 🫶🏻

Anonymkode: c91f1...657

[Mayer]

Har alltid vært litt tilbaketrukken. Litt introvert og samtidig redd for å være til bry ved å f.eks. ringe noen. Alle virker så opptatte. Jeg er også homofil mann og har aldri følt jeg passet helt inn blant gutta heller. Hadde en del kamerater på ungdomsskolen, men det har dabbet av med alle sammen. Skulle gjerne hatt et par jevnaldrende kamerater som er stabile og som ikke svikter. Er 25 nå og håper jeg kan finne dette en gang.