Lei av å studere

[AnonymBruker]

Jeg har 1 år igjen før jeg er ferdig med en master, men jeg kjenner at jeg blir mindre og mindre interessert for hvert semester. I starten synes jeg det var veldig gøy og interessant og jobbet skikkelig hardt for å få gode karakterer. Nå begynner jeg jobbingen noen dager før eksamen og jeg er glad om jeg står. Livet kjennes bare helt håpløst ut og jeg ser ikke noe lys i enden av tunnelen. Tanken på å komme ut i arbeidslivet og jobbe med dette er bare helt pyton og enda mer demotiverende. Jeg vet jo egentlig hva jeg vil bli, men det er ikke økonomisk mulig uten en godt betalt jobb (vil egentlig ha idretten min som fulltidsjobb), og det er derfor jeg valgte det studiet jeg studerer.  Jeg tenker på å droppe ut mange ganger i løpet av en dag, men konkluderer alltid med at det er best å fullføre siden det bare er 1 år igjen. Eller hva tror dere? Har jo også en del studielån så å droppe ut etter 4 av 5 år er kanskje ikke så lurt?

Anonymkode: 081bf...655

[AnonymBruker]

Jeg husker jeg hadde akkurat de samme tankene da jeg hadde ca et år igjen av mitt femårige studie. Det siste året var også så jævla hardt at det av den grunn ikke var noe gøy lenger, i tillegg til at man gjerne blir litt mindre ivrig som student etter å ha studert en del år. Men jeg tenkte også at det er rett og slett for dumt å slutte når man har fullført 3,5-4-4,5 av 5 år (og da følte jeg meg rett og slett "fanget" i studievalget mitt, noe som gjorde at det føltes enda kjipere, jeg gråt mine bitre tårer over dette, for å si det sånn). Så brettet jeg opp armene og fullførte så godt jeg kunne - med gode resultater. Nå, en del år senere, er jeg veldig glad for at jeg fullførte, og trives godt i yrket som studiet førte frem til.

Hvis det er helt sikkert at man ikke ønsker hverken å fullføre studiet eller å ha et yrke relatert til utdanningen, og man har en annen konkret plan for hva man skal gjøre/hva man skal jobbe med/som, så er det nok best å bare droppe ut først som sist. Men i alle andre tilfeller er det lurest å fullføre, så man faktisk får graden, når man først har kommet så langt! 4 år av en 5-årig master er verdt så utrolig mye mindre enn 5 av 5 år... Er det bachelor + master slik at man uansett har bachelorgraden etter tre år er det jo ikke like ille å droppe ut etter 4 år (da blir det jo bare ett "bortkastet" år). Dog, når du har kommet så langt, så kan det bli riktig så greit når du er ferdig og kommer ut i jobb. Jeg opplevde også at jeg fikk mye mer fritid (tid og energi til trening!) da jeg gikk fra å studere til å "bare" jobbe vanlig 100 % arbeidsuke.

Vet ikke om dette hjalp deg, men du skal vite at det er mange som tenker akkurat likt som deg. Ønsker deg lykke til videre!

Anonymkode: 050fd...4b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har 1 år igjen før jeg er ferdig med en master, men jeg kjenner at jeg blir mindre og mindre interessert for hvert semester. I starten synes jeg det var veldig gøy og interessant og jobbet skikkelig hardt for å få gode karakterer. Nå begynner jeg jobbingen noen dager før eksamen og jeg er glad om jeg står. Livet kjennes bare helt håpløst ut og jeg ser ikke noe lys i enden av tunnelen. Tanken på å komme ut i arbeidslivet og jobbe med dette er bare helt pyton og enda mer demotiverende. Jeg vet jo egentlig hva jeg vil bli, men det er ikke økonomisk mulig uten en godt betalt jobb (vil egentlig ha idretten min som fulltidsjobb), og det er derfor jeg valgte det studiet jeg studerer.  Jeg tenker på å droppe ut mange ganger i løpet av en dag, men konkluderer alltid med at det er best å fullføre siden det bare er 1 år igjen. Eller hva tror dere? Har jo også en del studielån så å droppe ut etter 4 av 5 år er kanskje ikke så lurt?

Anonymkode: 081bf...655

Skjønner godt at du er lei for mange mastergrader rett etter bachelor er virkelig kjedelige. Problemet er at (på universitetet i alle fall) alle er 2-årige og alle er forskningsbaserte, det vil si at man bruker det siste året på å bare vase rundt med masteroppgaven, og mastergraden er lagt opp slik at man kvalifiserer til en PhD til tross for at man har ingen planer om å slite med noe sært på PhD-nivå. 

Vi skulle hatt flere mastere som er mer praktiske, og da tenker jeg ikke på "erfaringsbaserte", men mer hands-on, hva de trenger i arbeidslivet, å bygge over bacheloren på. Mer praksis, osv. Så hvis man på et senere tidspunkt skulle ønske seg PhD-tull, så kunne man tatt en slags forskningsbasert 1-årig "PPU" på det. 

 

Anonymkode: e1198...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skjønner godt at du er lei for mange mastergrader rett etter bachelor er virkelig kjedelige. Problemet er at (på universitetet i alle fall) alle er 2-årige og alle er forskningsbaserte, det vil si at man bruker det siste året på å bare vase rundt med masteroppgaven, og mastergraden er lagt opp slik at man kvalifiserer til en PhD til tross for at man har ingen planer om å slite med noe sært på PhD-nivå. 

Vi skulle hatt flere mastere som er mer praktiske, og da tenker jeg ikke på "erfaringsbaserte", men mer hands-on, hva de trenger i arbeidslivet, å bygge over bacheloren på. Mer praksis, osv. Så hvis man på et senere tidspunkt skulle ønske seg PhD-tull, så kunne man tatt en slags forskningsbasert 1-årig "PPU" på det. 

 

Anonymkode: e1198...360

Dette stemmer jo på ingen måte - feks. er alle sivilingeniørstudier på NTNU femårige mastergrader. Arkitektur, rettsvitenskap, odontologi, farmasi, grunnskolelærerutdanning, lektorutdanning... Det er mange studier som er på 5 år med masteroppgave på slutten, uten bacheloroppgave underveis. Dermed trenger man ikke å ha fullført noen bachelor etter 3 år før man går videre på en 2-årig masteroppgave. Selvfølgelig er det forskningsbasert - hva tenker du ellers at utdanning på universitetet skal bygge på?

Anonymkode: 050fd...4b9