Hvordan oppdra barn med høyt temperament

[AnonymBruker]

(Startet tråden uten å ha skrevet ferdig tittel. Se bort i fra den første tråden).

Jeg har en på snart 2 år og jeg synes oppdragelse/grensesetting er fryktelig vanskelig.

Avhengig av hvem man spør så har alle ulike svar og det er selvsagt stor forskjell på barn, men jeg har inntrykket av at de fleste mener en autoritativ (ikke autoritær) foreldrestil er den beste.

Vi har en sønn som har STERK vilje og er sta som et beist (akkurat som meg! 😅). Vi jobber på for å sette grenser og å være konsekvente men det føles ofte som om vi feiler helt. Han hadde kolikk og gråt ekstremt mye frem til han var 8-9 måneder. Det har selvsagt preget oss og sitter godt i enda. Siden da har han vært ganske høylytt. Nettene er tunge og vi er ganske slitne av å stå i kamper hver dag.

Ute blant andre er han mye mer tilbaketrukket. Hvis det er mange barn rundt ham står han i ro og observerer og bruker lang tid på å bli varm i trøya. Har ikke inntrykket av at han er hissig mot andre barn, er redd det er mer motsatt. I barnehagen har de også kommentert at han er veldig forsiktig og tilbaketrukket. Det er et helt annet kapittel hjemme. Her kaster han mat, nekter å spise, gjør ting han vet han ikke får lov til (feks klatre opp på tv-benken og tar i tv-en, rive ut sider i bøker). Føles som om han er Dr Jekyll og Mr Hyde 😅

Leste den første boken i serien til Hedvig Montgomery og der stod det noe om at man ikke skal oppdra barn før de er 2 år. Sliter litt med å skjønne hvordan man skal håndtere alt. Vi tar selvsagt fra ham vannflaska hvis han bare griser med den, men da klikker han og det gjør han HVER gang vi stopper ham i uønsket oppførsel). Det virker ikke som om det blir bedring. Vi prøver å alltid forberede ham på det som kommer. For eksempel si at "nå skal vi snart gå hjem, du kan få skli på sklia én gang til", men det ender alltid med en forbanna unge som må bæres hylende hjem. Vi prøver å inkludere ham i ting i hjemmet, han elsker å bidra, problemet er bare at det også på et eller annet tidspunkt alltid bikker over fordi han ikke får gjøre alt som han vil eller på sin måte.

En kollega av meg kjører nok en ganske mye strengere foreldrestil og han har to utrolige fine og sjarmerende gutter. De er så koselige og morsomme og henge med og veldig veloppdragne. De er kjempeinteressert i sønnen min som er mye yngre enn dem og de er omsorgsfulle og varme. De spiser alt de får servert og er generelt veldig enkle å ha med å gjøre, med legging, leking, reising +++. Han er også en varm og raus far, så jeg har ikke inntrykket av at det er frykt involvert. Begynner å lure på om det faktisk er bedre å være litt med autoritær, men vet at det er en foreldrestil som er uglesett. Kan legge til at hans barn også hadde det relativt krevende som spedbarn med kolikk, allergier og diverse så de kom også litt skeivt ut i starten.

Noen tanker fra andre med barn med høyt temperament som har funnet noen smarte måter å oppdra på?

Tar gjerne i mot tips til bøker/podkaster om temaet!

Anonymkode: 89715...d89

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det handler en del om alderen, i tillegg til barnets temperament. For en straks toåring kan ikke sette så mye ord på følelser eller hva som skjer innvendig, og kan ikke regulere egne følelser. Så er det typisk at følelsene bygger seg opp, og i større grad kommer ut hjemme, der barnet er trygt. Guttene til kollegaen din er ikke tilfeldigvis litt eldre, eller evt. yngre? Kanskje får de sine sammenbrudd de også, men ikke når du er til stede? Selv om det helt klart er stor forskjell på toåringer også. Jeg jobber med toåringer, og det er ikke uvanlig at de jeg opplever som de mest rolige og føyelige, blir beskrevet av foreldrene som veldig bestemte hjemme. Men noen har også et mildere temperament enn andre. Noen er mer føyelige fra naturens side, selv om de aller fleste blir mer bestemte en periode som småbarn fordi det er en del av utviklingen. Noen kan få store raserianfall og miste seg selv helt ifbm. med denne bestemtheten, andre protesterer mye mildere og har jevnere humør. 

Ellers er jo dette med autoritativ både å være tydelig (eller streng om du vil) og varm samtidig. Min eldste hadde veldig mye vilje, og følelser, i 2-3 års alderen. Nå er hun 6 år, og jeg opplever det som at hun har et ganske mildt temperament, ikke veldig bestemt, lite tydelig sint, men ganske ofte sår og blir lett lei seg. Så det har endret seg. Men i den fasen hvor hun kunne hyle, sparke, spytte og slå fordi vi skulle gå fra lekeplassen, så bar jeg henne under armen, mens jeg jobbet hardt med min egen irritasjon. Så gjorde jeg så godt jeg kunne for å sette ord på sinnet hennes, og at det var forståelig, det var så gøy å skli, hun ville virkelig ikke dra og så bestemte jeg at vi skulle dra. Ikke rart hun ble SINT da. Men dra måtte vi, og gjorde vi. Der og da har de ingen kontroll på hva de gjør, og en når ikke inn med kjeft uansett. Annet enn at en kanskje oppnår å skremme barnet eller at det blir enda sintere. 

Ang. tips til hva du kan lese på vil jeg anbefale å lese om toleransevinduet og den tredele hjernen. En toårings hjerne er ikke moden nok til å regulerer følelser enda, og mangler en god del forståelse, og det kan hjelpe godt å være bevisst på. Boka "sinte barn og sinte voksne" liker jeg også godt. Jeg strever selv med at jeg blir ordentlig sint på mine sinte barn, og har vokst opp med at sinne er en ulovlig følelse og at barn som viser uttrykk for sinne er "slemme og vanskelige", så jeg har litt å jobbe med der selv. 

 

Anonymkode: 1d28c...cd1

[AnonymBruker]

Et såpass lite barn forstår ofte ikke konsekvenser. En bedre måte er å hjelpe og vise barnet hva de kan gjøre istedenfor og rose det vi vil ha mer av. 

Skal man legge seg på den autoritære linjen så MÅ det være med en god porsjon raushet, klokhet og godhet. Ingen ønsker at barn kun tar instrukser. Vi ønsker at barna skal lære slik at de selv etterhvert klarer å resonnere seg frem til hva som er god valg og hva som er mindre gode valg. 

Anonymkode: 5e27d...9b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker at det handler en del om alderen, i tillegg til barnets temperament. For en straks toåring kan ikke sette så mye ord på følelser eller hva som skjer innvendig, og kan ikke regulere egne følelser. Så er det typisk at følelsene bygger seg opp, og i større grad kommer ut hjemme, der barnet er trygt. Guttene til kollegaen din er ikke tilfeldigvis litt eldre, eller evt. yngre? Kanskje får de sine sammenbrudd de også, men ikke når du er til stede? Selv om det helt klart er stor forskjell på toåringer også. Jeg jobber med toåringer, og det er ikke uvanlig at de jeg opplever som de mest rolige og føyelige, blir beskrevet av foreldrene som veldig bestemte hjemme. Men noen har også et mildere temperament enn andre. Noen er mer føyelige fra naturens side, selv om de aller fleste blir mer bestemte en periode som småbarn fordi det er en del av utviklingen. Noen kan få store raserianfall og miste seg selv helt ifbm. med denne bestemtheten, andre protesterer mye mildere og har jevnere humør. 

Ellers er jo dette med autoritativ både å være tydelig (eller streng om du vil) og varm samtidig. Min eldste hadde veldig mye vilje, og følelser, i 2-3 års alderen. Nå er hun 6 år, og jeg opplever det som at hun har et ganske mildt temperament, ikke veldig bestemt, lite tydelig sint, men ganske ofte sår og blir lett lei seg. Så det har endret seg. Men i den fasen hvor hun kunne hyle, sparke, spytte og slå fordi vi skulle gå fra lekeplassen, så bar jeg henne under armen, mens jeg jobbet hardt med min egen irritasjon. Så gjorde jeg så godt jeg kunne for å sette ord på sinnet hennes, og at det var forståelig, det var så gøy å skli, hun ville virkelig ikke dra og så bestemte jeg at vi skulle dra. Ikke rart hun ble SINT da. Men dra måtte vi, og gjorde vi. Der og da har de ingen kontroll på hva de gjør, og en når ikke inn med kjeft uansett. Annet enn at en kanskje oppnår å skremme barnet eller at det blir enda sintere. 

Ang. tips til hva du kan lese på vil jeg anbefale å lese om toleransevinduet og den tredele hjernen. En toårings hjerne er ikke moden nok til å regulerer følelser enda, og mangler en god del forståelse, og det kan hjelpe godt å være bevisst på. Boka "sinte barn og sinte voksne" liker jeg også godt. Jeg strever selv med at jeg blir ordentlig sint på mine sinte barn, og har vokst opp med at sinne er en ulovlig følelse og at barn som viser uttrykk for sinne er "slemme og vanskelige", så jeg har litt å jobbe med der selv. 

 

Anonymkode: 1d28c...cd1

Og forberedelser i overganger. Som "nå kan du skli tre ganger til, så skal vi gå, nå er det to ganger til, nå er det én siste gang og så går vi". 

Anonymkode: 1d28c...cd1

[AnonymBruker]

Jeg tror du har veldig rett i det siste du skriver. Det er mye bra med det nye barnesynet, men etter min mening har vi havnet i motsatt grøft; vi overlater ansvar på barna som de ikke er modne til å ta. Ved at den voksne tar ledertrøya på, får barna lov til å være barn. Det er mye omsorg i grensesetting. Barnet opplever trygghet og forutsigbarhet, ved å vite nøyaktig hvor grensa går og at den voksne tar ansvar når det går skeis. Det er ikke opp til barnet selv å famle seg frem i blinde mellom "riktig og galt". Så jeg er tilhenger av tydelige voksne, ikke vaghet i frykt for å tråkke på barnets tær. Jeg er overbevist om at ved å holde en litt stram linje i barnas tidlige år, kan man løsne mer når de bli eldre, og stole på at de nå har opparbeidet det som trengs for å ta gode valg for seg selv og andre.

Når det er sagt er barnet ditt midt i "trassalderen" og du kan nok ikke forvente at han skal godta grensene uten å gi motstand. Men det er heller ikke målet? Ikke vær redd for å ta han under armen og gå. Eksploderer han, ja vel, bare la han rase fra seg. Følelser er ikke farlige, de går over. Ved å gå på tå rundt han, får han mye makt over dere med følelsesutbruddene sine. Da mine var på den alderen opprettholdt jeg de opprinnelige grensene, samtidig som at jeg satte grenser for følelsesutbruddene. Det er lov til å være sint, men ikke slå, si stygge ting, brøle av full hals på fellesareal osv i sinne. Jeg brukte en slags omvendt timeout, der jeg ble med barnet til et annet rom/i bilen mens det raste fra seg. "Jeg ser at du er veldig sint. Her i stua/på butikken/i parken kan vi ikke brøle så høyt. Nå går vi to på rommet til du har fått roet deg." Husk at de første årene trenger barnet en del hjelp med følelsesregulering, og det vil virke mot sin hensikt om du blir sint. Bare vær rolig og bestemt, og la barnet speile seg i din ro. Dette kalles co-regulering.

Hvis dere klarer å stå i det og opprettholde forutsigbare, trygge rammer, vil dette bli bedre av seg selv etter hvert som språket hans faller mer på plass og han blir kognitivt utviklet nok til å forstå årsak/virkning bedre og planlegge lengre frem. Da blir det ikke lenger et "sjokk" at han ikke får lov til å hive flaska i gulvet, fordi han husker at det fikk han ikke lov til sist gang heller. Eller at "en sklie til" faktisk betyr at dere snart skal hjem, for det har han opparbeidet seg erfaring med. Mengdetrening er svaret. Anbefaler Line Marie Warholm sine innlegg i aftenposten. Hvis du ikke er medlem kan du kan du fortsatte lytte til sakene ved å velge høytlesning.

Ellers boka "Vil ikke! Gjøre selv!" av Elisabeth Gherardsen, og "Kjærlighet er ikke alt" av Sofira Münster.

Anonymkode: d4e7b...594

[AnonymBruker]

Tydelige og trygge voksne. Vær varm, men bestemt. Hvis du har sagt nei, ikke gi deg selv om baret ikke gir seg så lett. 

Anonymkode: 9bec5...9c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.5.2024 den 10.42):

Jeg tenker at det handler en del om alderen, i tillegg til barnets temperament. For en straks toåring kan ikke sette så mye ord på følelser eller hva som skjer innvendig, og kan ikke regulere egne følelser. Så er det typisk at følelsene bygger seg opp, og i større grad kommer ut hjemme, der barnet er trygt. Guttene til kollegaen din er ikke tilfeldigvis litt eldre, eller evt. yngre? Kanskje får de sine sammenbrudd de også, men ikke når du er til stede? Selv om det helt klart er stor forskjell på toåringer også. Jeg jobber med toåringer, og det er ikke uvanlig at de jeg opplever som de mest rolige og føyelige, blir beskrevet av foreldrene som veldig bestemte hjemme. Men noen har også et mildere temperament enn andre. Noen er mer føyelige fra naturens side, selv om de aller fleste blir mer bestemte en periode som småbarn fordi det er en del av utviklingen. Noen kan få store raserianfall og miste seg selv helt ifbm. med denne bestemtheten, andre protesterer mye mildere og har jevnere humør. 

Ellers er jo dette med autoritativ både å være tydelig (eller streng om du vil) og varm samtidig. Min eldste hadde veldig mye vilje, og følelser, i 2-3 års alderen. Nå er hun 6 år, og jeg opplever det som at hun har et ganske mildt temperament, ikke veldig bestemt, lite tydelig sint, men ganske ofte sår og blir lett lei seg. Så det har endret seg. Men i den fasen hvor hun kunne hyle, sparke, spytte og slå fordi vi skulle gå fra lekeplassen, så bar jeg henne under armen, mens jeg jobbet hardt med min egen irritasjon. Så gjorde jeg så godt jeg kunne for å sette ord på sinnet hennes, og at det var forståelig, det var så gøy å skli, hun ville virkelig ikke dra og så bestemte jeg at vi skulle dra. Ikke rart hun ble SINT da. Men dra måtte vi, og gjorde vi. Der og da har de ingen kontroll på hva de gjør, og en når ikke inn med kjeft uansett. Annet enn at en kanskje oppnår å skremme barnet eller at det blir enda sintere. 

Ang. tips til hva du kan lese på vil jeg anbefale å lese om toleransevinduet og den tredele hjernen. En toårings hjerne er ikke moden nok til å regulerer følelser enda, og mangler en god del forståelse, og det kan hjelpe godt å være bevisst på. Boka "sinte barn og sinte voksne" liker jeg også godt. Jeg strever selv med at jeg blir ordentlig sint på mine sinte barn, og har vokst opp med at sinne er en ulovlig følelse og at barn som viser uttrykk for sinne er "slemme og vanskelige", så jeg har litt å jobbe med der selv. 

 

Anonymkode: 1d28c...cd1

 

AnonymBruker skrev (På 11.5.2024 den 10.50):

Og forberedelser i overganger. Som "nå kan du skli tre ganger til, så skal vi gå, nå er det to ganger til, nå er det én siste gang og så går vi". 

Anonymkode: 1d28c...cd1

Sent svar fra meg her! Sønnen min ble syk forrige lørdag så da var det bare å dra fram spybøtta og skifta laken 😅

Tusen takk for svar.

Det stemmer at sønnene til kollegaen min er eldre ja og det er ikke sånn at de ikke har hatt kamper, men kollegaen min sier at de har vært ganske konsekvente og "strenge" hele veien. De tok søvntrening tidlig og han lar dem ikke gå fra bordet før maten er spist opp.

Jeg har derimot lest at man ikke skal "tvinge" i barnet mat og heller tilby dem i hvert fall én ingrediens de liker. Det resulterer i at sønnen vår kun spiser den ene tingen, feks potet og gjerne vil spise opp vår potet også. Siden han generelt spiser lite er det vanskelig for oss å ikke gi ham det han vil ha. Vi tilbyr ham aldri annen mat enn den som er på bordet, men det hjelper lite når han enten bare spiser én ting eller ikke spiser. Der ville kollegaen min sagt at jeg skulle tvunget ham til å spise opp. Han lagde alltid en liten porsjon og lot ikke barna gå fra bordet før de spiste opp. Nå er de altetende og koser seg med mat. Det kan godt hende at han ikke begynte med det før barna var 3 år altså, men tenker at hvis sønnen vår er såpass kresen nå så blir det ikke lettere å tvinge ham til dette senere. Mener ikke at jeg skal følge denne framgangsmåten, men et eksempel på en situasjon som er vanskelig hos oss som han hadde et konkret forslag til.

AnonymBruker skrev (På 11.5.2024 den 10.49):

Et såpass lite barn forstår ofte ikke konsekvenser. En bedre måte er å hjelpe og vise barnet hva de kan gjøre istedenfor og rose det vi vil ha mer av. 

Skal man legge seg på den autoritære linjen så MÅ det være med en god porsjon raushet, klokhet og godhet. Ingen ønsker at barn kun tar instrukser. Vi ønsker at barna skal lære slik at de selv etterhvert klarer å resonnere seg frem til hva som er god valg og hva som er mindre gode valg. 

Anonymkode: 5e27d...9b9

Takk for svar. Det gjør vi alltid. Hvis han kaster noe han ikke skal kaste sier jeg at vi heller kan finne en ball, hvis han slår meg sier jeg at han heller må stryke. Men jeg synes ikke nødvendigvis dette hjelper i tillegg er det ikke alle situasjoner det fungerer å vise hva han skal gjøre. feks når han tar tak i tven og prøver å dra den ned fra veggen. Jeg prøver ofte å distrahere ham, men har også lest at man ikke bare bør distrahere barna fordi de da ikke lærer seg å stå i følelsene over å ikke få lov til noe.

Jeg er egentlig ikke typen til å legge meg på en autoritær linje, men jeg ser jo at det i visse tilfeller virker å fungere. Jeg har det uansett ikke i meg å være beinhard så det hadde vært med mye kjærlighet uansett og da hadde det kanskje ikke fungert til syvende og sist.

Anonymkode: 89715...d89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.5.2024 den 10.50):

Og forberedelser i overganger. Som "nå kan du skli tre ganger til, så skal vi gå, nå er det to ganger til, nå er det én siste gang og så går vi". 

Anonymkode: 1d28c...cd1

Ja, det er det jeg prøver på, men han bare fortsetter så da ender jeg opp med å bære ham hylende hjem. Det gjør liksom alltid at den turen på lekeplassen får en kjip avslutning.

AnonymBruker skrev (På 11.5.2024 den 12.27):

Tydelige og trygge voksne. Vær varm, men bestemt. Hvis du har sagt nei, ikke gi deg selv om baret ikke gir seg så lett. 

Anonymkode: 9bec5...9c0

Ja, vi prøver på det, men vi ender jo opp med å stå i tusen kamper og sammenbrudd daglig.

Alle sier at vi bare må grue oss til "treårstrassen", men om den er verre enn toårstrassen vet jeg ikke om jeg kommer meg helskinnet gjennom 😅

Anonymkode: 89715...d89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.5.2024 den 12.17):

Jeg tror du har veldig rett i det siste du skriver. Det er mye bra med det nye barnesynet, men etter min mening har vi havnet i motsatt grøft; vi overlater ansvar på barna som de ikke er modne til å ta. Ved at den voksne tar ledertrøya på, får barna lov til å være barn. Det er mye omsorg i grensesetting. Barnet opplever trygghet og forutsigbarhet, ved å vite nøyaktig hvor grensa går og at den voksne tar ansvar når det går skeis. Det er ikke opp til barnet selv å famle seg frem i blinde mellom "riktig og galt". Så jeg er tilhenger av tydelige voksne, ikke vaghet i frykt for å tråkke på barnets tær. Jeg er overbevist om at ved å holde en litt stram linje i barnas tidlige år, kan man løsne mer når de bli eldre, og stole på at de nå har opparbeidet det som trengs for å ta gode valg for seg selv og andre.

Når det er sagt er barnet ditt midt i "trassalderen" og du kan nok ikke forvente at han skal godta grensene uten å gi motstand. Men det er heller ikke målet? Ikke vær redd for å ta han under armen og gå. Eksploderer han, ja vel, bare la han rase fra seg. Følelser er ikke farlige, de går over. Ved å gå på tå rundt han, får han mye makt over dere med følelsesutbruddene sine. Da mine var på den alderen opprettholdt jeg de opprinnelige grensene, samtidig som at jeg satte grenser for følelsesutbruddene. Det er lov til å være sint, men ikke slå, si stygge ting, brøle av full hals på fellesareal osv i sinne. Jeg brukte en slags omvendt timeout, der jeg ble med barnet til et annet rom/i bilen mens det raste fra seg. "Jeg ser at du er veldig sint. Her i stua/på butikken/i parken kan vi ikke brøle så høyt. Nå går vi to på rommet til du har fått roet deg." Husk at de første årene trenger barnet en del hjelp med følelsesregulering, og det vil virke mot sin hensikt om du blir sint. Bare vær rolig og bestemt, og la barnet speile seg i din ro. Dette kalles co-regulering.

Hvis dere klarer å stå i det og opprettholde forutsigbare, trygge rammer, vil dette bli bedre av seg selv etter hvert som språket hans faller mer på plass og han blir kognitivt utviklet nok til å forstå årsak/virkning bedre og planlegge lengre frem. Da blir det ikke lenger et "sjokk" at han ikke får lov til å hive flaska i gulvet, fordi han husker at det fikk han ikke lov til sist gang heller. Eller at "en sklie til" faktisk betyr at dere snart skal hjem, for det har han opparbeidet seg erfaring med. Mengdetrening er svaret. Anbefaler Line Marie Warholm sine innlegg i aftenposten. Hvis du ikke er medlem kan du kan du fortsatte lytte til sakene ved å velge høytlesning.

Ellers boka "Vil ikke! Gjøre selv!" av Elisabeth Gherardsen, og "Kjærlighet er ikke alt" av Sofira Münster.

Anonymkode: d4e7b...594

Takk for svar!

Er tiden før toårsalder trassalderen? Får høre fra alle at 3-4 år er de mest slitsomme trassårene.

Tusen takk for gode og konkrete råd. Skal lese med om co-regulering og bøkene/innleggene du anbefaler. Mye av det du nevner er jo ting jeg har lest/hørt om, men det føles liksom ikke som om det funker når vi har de samme kampene dag ut og dag inn. Når han klikket på stellebordet før fikk jeg bare råd fra helsestasjonen om å distrahere, men kan jo ikke alltid bruke hele meg på å distrahere ham når han ikke vil skifte bæsjebleie. Tenker jo at han må lære seg at å skifte bleie MÅ man gjøre og da funker det ikke å alltid showe for ham for å få ham til å glemme at han ikke vil. 

Jeg er for så vidt ikke redd for å ta ham under armen og gå, er mer sliten og lei av alle kampene. Hadde jeg sovet litt bedre hadde det sikkert vært enklere å stå i alle kampene på dagtid.

 

Anonymkode: 89715...d89

[AnonymBruker]

Angrer på at jeg ikke kjørte en mye strengere stil med det ene barnet som er viljesterk av en annen verden. Varm, men streng og konsekvent. Hjelper ikke at barnefar og jeg gikk ifra hverandre og at jeg er lovpålagt med 50/50% samvær, og at det er veldig utflytende hos han. Viljesterke barn må ha svært tydelige og konsekvente, men fortsatt varme og gode foreldre. Har 2 barn og det andre er laget av et annet kaliber. Grensesetting har vært mye lettere med henne hele veien. Stålsett deg, gjør det som trengs for å ha overskudd så ofte som mulig til å være konsekvent med grensesetting fra barnet er ca 18 måneder. Ikke gi etter for ville hyl og skriking for å få vilja si, vær forutsigbar, ha stramme tøyler på det som teller og heller slipp opp litt og litt.

Anonymkode: 76a80...ccf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Angrer på at jeg ikke kjørte en mye strengere stil med det ene barnet som er viljesterk av en annen verden. Varm, men streng og konsekvent. Hjelper ikke at barnefar og jeg gikk ifra hverandre og at jeg er lovpålagt med 50/50% samvær, og at det er veldig utflytende hos han. Viljesterke barn må ha svært tydelige og konsekvente, men fortsatt varme og gode foreldre. Har 2 barn og det andre er laget av et annet kaliber. Grensesetting har vært mye lettere med henne hele veien. Stålsett deg, gjør det som trengs for å ha overskudd så ofte som mulig til å være konsekvent med grensesetting fra barnet er ca 18 måneder. Ikke gi etter for ville hyl og skriking for å få vilja si, vær forutsigbar, ha stramme tøyler på det som teller og heller slipp opp litt og litt.

Anonymkode: 76a80...ccf

Takk for råd. Jeg har også inntrykket av at det er store forskjeller på barn. Noen virker å takle motgang og grenser ganske bra og virker nesten "ferdig oppdratt", mens andre barn kjemper mer i mot og trenger strammere tøyler. 

Jeg velger å tro at det blir noe stort av ham når han blir voksen 😅

Anonymkode: 89715...d89

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for råd. Jeg har også inntrykket av at det er store forskjeller på barn. Noen virker å takle motgang og grenser ganske bra og virker nesten "ferdig oppdratt", mens andre barn kjemper mer i mot og trenger strammere tøyler. 

Jeg velger å tro at det blir noe stort av ham når han blir voksen 😅

Anonymkode: 89715...d89

Jeg kaller han barn for viderekomne foreldre. Det andre barnet er, som du skriver "født ferdig oppdratt". Har sagt vanlige høflighetsfraser og takk og vær så snill fra 2-årsalderen. Det andre nærmer seg tenårene og må fortsatt påminnes vanlig høflighet. Jeg håper all styrken og intensiteten er godt for noe....

Anonymkode: 76a80...ccf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg kaller han barn for viderekomne foreldre. Det andre barnet er, som du skriver "født ferdig oppdratt". Har sagt vanlige høflighetsfraser og takk og vær så snill fra 2-årsalderen. Det andre nærmer seg tenårene og må fortsatt påminnes vanlig høflighet. Jeg håper all styrken og intensiteten er godt for noe....

Anonymkode: 76a80...ccf

Haha, ja det husker jeg ei jeg ble kjent med som også hadde en røff start sa. Vi har fått barn for viderekommende og blir for det meste møtt med råd til foreldre med nybegynnerbaby.

Helsesykepleieren vår har for eksempel ikke hatt kompetansen som trengs for å hjelpe oss i vår situasjon.

Anonymkode: 89715...d89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

 

Sent svar fra meg her! Sønnen min ble syk forrige lørdag så da var det bare å dra fram spybøtta og skifta laken 😅

Tusen takk for svar.

Det stemmer at sønnene til kollegaen min er eldre ja og det er ikke sånn at de ikke har hatt kamper, men kollegaen min sier at de har vært ganske konsekvente og "strenge" hele veien. De tok søvntrening tidlig og han lar dem ikke gå fra bordet før maten er spist opp.

Jeg har derimot lest at man ikke skal "tvinge" i barnet mat og heller tilby dem i hvert fall én ingrediens de liker. Det resulterer i at sønnen vår kun spiser den ene tingen, feks potet og gjerne vil spise opp vår potet også. Siden han generelt spiser lite er det vanskelig for oss å ikke gi ham det han vil ha. Vi tilbyr ham aldri annen mat enn den som er på bordet, men det hjelper lite når han enten bare spiser én ting eller ikke spiser. Der ville kollegaen min sagt at jeg skulle tvunget ham til å spise opp. Han lagde alltid en liten porsjon og lot ikke barna gå fra bordet før de spiste opp. Nå er de altetende og koser seg med mat. Det kan godt hende at han ikke begynte med det før barna var 3 år altså, men tenker at hvis sønnen vår er såpass kresen nå så blir det ikke lettere å tvinge ham til dette senere. Mener ikke at jeg skal følge denne framgangsmåten, men et eksempel på en situasjon som er vanskelig hos oss som han hadde et konkret forslag til.

Takk for svar. Det gjør vi alltid. Hvis han kaster noe han ikke skal kaste sier jeg at vi heller kan finne en ball, hvis han slår meg sier jeg at han heller må stryke. Men jeg synes ikke nødvendigvis dette hjelper i tillegg er det ikke alle situasjoner det fungerer å vise hva han skal gjøre. feks når han tar tak i tven og prøver å dra den ned fra veggen. Jeg prøver ofte å distrahere ham, men har også lest at man ikke bare bør distrahere barna fordi de da ikke lærer seg å stå i følelsene over å ikke få lov til noe.

Jeg er egentlig ikke typen til å legge meg på en autoritær linje, men jeg ser jo at det i visse tilfeller virker å fungere. Jeg har det uansett ikke i meg å være beinhard så det hadde vært med mye kjærlighet uansett og da hadde det kanskje ikke fungert til syvende og sist.

Anonymkode: 89715...d89

Uff, spysjuka er fæl, du har virkelig min medfølelse, og stor forståelse for at du ikke kan sitte og svare på lange innlegg på KG. 

Det er nok generelt sånn at barn er ulike, og at det ikke finnes én fasit. Akkurat dette med å tvinge til å spise opp maten, kjenner jeg at jeg steiler veldig på. Sikker pga. egne erfaringer som kresent barn. Jeg ble tvunget av faren min, fikk egen middag av moren min, og ikke noe av det virket særlig bra.

Her tror jeg at man ofte kjenner barnet sitt best. Det av barna mine som har "mest temperament" har jeg aldri presset til å spise noe som helst, hun har likt det meste, og i de mest kresne periodene sine, har hun likevel spist ganske allsidig. Da er det jo lett å følge rådene med å lage vanlige middager, passe på å ha med noe en vet barnet liker, ha god stemning ved bordet osv. Jeg tror at om jeg hadde forsøkt å presse henne til å spise noe, så hadde hun gått fullstendig i lås, og det ville ikke latt seg gjøre. Og en kan jo virkelig ikke presse i barnet mat med makt.

Mens det minst temperamentsfulle barnet mitt er skikkelig kresent. Det er vel ved måltider hun tar ut alt hun har av stahet føler jeg til tider. Jeg sa senest i dag at brødet var tilbehør, så hun måtte spise en bestemt mengde kylling, en bestemt mengde tomat og en stang paprika først dersom hun skulle ha mer av det. Dette er ting jeg vet hun kan spise, hun liker bare brødet mye bedre. Jeg har også bommet, og bedt henne spise ting jeg ser virkelig byr henne imot, og da har jeg trukket det tilbake og sagt at jeg ser at hun syns det er skikkelig vanskelig å spise, og da må hun ikke. Men jeg oppfordrer rimelig bestemt til å smake (med enkelte unntak) og bestemmer at for å få mer av favoritten, må litt annet spises også, for kroppen trenger mer enn bare brød. 

Hadde det vært det mest temperamentsfulle barnet som var kresent, hadde det helt klart vært mer vrient. Men jeg har ikke tro på at en autoritær stil fungerer godt her uansett. En kan jo evt. prøve. Men fungerer det ikke å bestemme, kan en ikke presse barnet til å spise noe det ikke vil spise. Det kan jeg skrive under på som tidligere kresent, temperamentsfullt barn som fikk et svært dårlig forhold til mat etter hvert. 

 

 

Anonymkode: 1d28c...cd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Uff, spysjuka er fæl, du har virkelig min medfølelse, og stor forståelse for at du ikke kan sitte og svare på lange innlegg på KG. 

Det er nok generelt sånn at barn er ulike, og at det ikke finnes én fasit. Akkurat dette med å tvinge til å spise opp maten, kjenner jeg at jeg steiler veldig på. Sikker pga. egne erfaringer som kresent barn. Jeg ble tvunget av faren min, fikk egen middag av moren min, og ikke noe av det virket særlig bra.

Her tror jeg at man ofte kjenner barnet sitt best. Det av barna mine som har "mest temperament" har jeg aldri presset til å spise noe som helst, hun har likt det meste, og i de mest kresne periodene sine, har hun likevel spist ganske allsidig. Da er det jo lett å følge rådene med å lage vanlige middager, passe på å ha med noe en vet barnet liker, ha god stemning ved bordet osv. Jeg tror at om jeg hadde forsøkt å presse henne til å spise noe, så hadde hun gått fullstendig i lås, og det ville ikke latt seg gjøre. Og en kan jo virkelig ikke presse i barnet mat med makt.

Mens det minst temperamentsfulle barnet mitt er skikkelig kresent. Det er vel ved måltider hun tar ut alt hun har av stahet føler jeg til tider. Jeg sa senest i dag at brødet var tilbehør, så hun måtte spise en bestemt mengde kylling, en bestemt mengde tomat og en stang paprika først dersom hun skulle ha mer av det. Dette er ting jeg vet hun kan spise, hun liker bare brødet mye bedre. Jeg har også bommet, og bedt henne spise ting jeg ser virkelig byr henne imot, og da har jeg trukket det tilbake og sagt at jeg ser at hun syns det er skikkelig vanskelig å spise, og da må hun ikke. Men jeg oppfordrer rimelig bestemt til å smake (med enkelte unntak) og bestemmer at for å få mer av favoritten, må litt annet spises også, for kroppen trenger mer enn bare brød. 

Hadde det vært det mest temperamentsfulle barnet som var kresent, hadde det helt klart vært mer vrient. Men jeg har ikke tro på at en autoritær stil fungerer godt her uansett. En kan jo evt. prøve. Men fungerer det ikke å bestemme, kan en ikke presse barnet til å spise noe det ikke vil spise. Det kan jeg skrive under på som tidligere kresent, temperamentsfullt barn som fikk et svært dårlig forhold til mat etter hvert. 

 

 

Anonymkode: 1d28c...cd1

Tusen takk,  det har vært en heftig uke 🤢

Jeg er helt enig med deg. Det byr meg også i mot å tvinge barn til å spise. Har selv en opplevelse fra jeg gikk i barnehage og ble tvunget til å spise brødskive meg kaviar som jeg syntes smakte helt pyton. Fikk ikke gå fra bordet og satt og så på at de andre barna lekte helt til jeg ble hentet. Siden den dagen har jeg ikke rørt kaviar. Med andre ord er det ikke en metode jeg ønsker å bruke.

Samtidig så føler jeg med rådvill nettopp fordi han er litt vanskelig på mat og ofte ender opp med å ikke spise noe. Tror det er lett å havne i en ond sirkel ved å bare tilby noe man vet de liker for at de skal spise og for å unngå å krangle og så sitter man der plutselig med en 6-åring eller 10-åring som er supersær på mat. Det var generelt en tøff overgang fra amming til jeg begynte i jobb og han ble tvunget til å spise andre ting. Han var lite interessert i fast føde selv om vi begynte overgangen tre måneder før jeg begynte i jobb. Han var forstoppet det første halve året vi begynte med fast føde og har gått på movicol i ett år pga forstoppelsen. I tillegg har han bare fått fire tenner så det er mye mat som er vanskelig for ham å spise. I tillegg gjør melkeallergien at han får dårligere tilbud av mat både i barnehagen og når vi er på kafeer eller hjemme hos andre. Tror denne totalen har gjort at mat har blitt litt vanskelig for ham/oss. Vi har slitt oss ut med å lage hjemmelaget fruktmos, hjemmelagde gryter, prøvd alle triks i boka for å gi ham sunn og god mat, men det er begrenset hvor mye tid vi gidder å bruke på det når han ikke orker å spise det vi lager. Han liker fiskepinner, men ikke hjemmelagde så da blir det de prosseserte fra butikken det går i. 

Mannen min og jeg er veldig glad i mat, han er veldig flink på kjøkkenet og matopplevelser er noe av det vi er mest glad så jeg håper matgleden vår smitter over på ham etterhvert og tror nok det lureste er å fortsette å tilby ham ulik mat og prøve å ikke bekymre oss over at han er så småspist. Er bare vanskelig når han ofte er i dårlig humør fordi vi aldri vet om det er fordi han spiser for lite.

Anonymkode: 89715...d89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Tusen takk,  det har vært en heftig uke 🤢

Jeg er helt enig med deg. Det byr meg også i mot å tvinge barn til å spise. Har selv en opplevelse fra jeg gikk i barnehage og ble tvunget til å spise brødskive meg kaviar som jeg syntes smakte helt pyton. Fikk ikke gå fra bordet og satt og så på at de andre barna lekte helt til jeg ble hentet. Siden den dagen har jeg ikke rørt kaviar. Med andre ord er det ikke en metode jeg ønsker å bruke.

Samtidig så føler jeg med rådvill nettopp fordi han er litt vanskelig på mat og ofte ender opp med å ikke spise noe. Tror det er lett å havne i en ond sirkel ved å bare tilby noe man vet de liker for at de skal spise og for å unngå å krangle og så sitter man der plutselig med en 6-åring eller 10-åring som er supersær på mat. Det var generelt en tøff overgang fra amming til jeg begynte i jobb og han ble tvunget til å spise andre ting. Han var lite interessert i fast føde selv om vi begynte overgangen tre måneder før jeg begynte i jobb. Han var forstoppet det første halve året vi begynte med fast føde og har gått på movicol i ett år pga forstoppelsen. I tillegg har han bare fått fire tenner så det er mye mat som er vanskelig for ham å spise. I tillegg gjør melkeallergien at han får dårligere tilbud av mat både i barnehagen og når vi er på kafeer eller hjemme hos andre. Tror denne totalen har gjort at mat har blitt litt vanskelig for ham/oss. Vi har slitt oss ut med å lage hjemmelaget fruktmos, hjemmelagde gryter, prøvd alle triks i boka for å gi ham sunn og god mat, men det er begrenset hvor mye tid vi gidder å bruke på det når han ikke orker å spise det vi lager. Han liker fiskepinner, men ikke hjemmelagde så da blir det de prosseserte fra butikken det går i. 

Mannen min og jeg er veldig glad i mat, han er veldig flink på kjøkkenet og matopplevelser er noe av det vi er mest glad så jeg håper matgleden vår smitter over på ham etterhvert og tror nok det lureste er å fortsette å tilby ham ulik mat og prøve å ikke bekymre oss over at han er så småspist. Er bare vanskelig når han ofte er i dårlig humør fordi vi aldri vet om det er fordi han spiser for lite.

Anonymkode: 89715...d89

Det er ikke rart det er vanskelig å la være å bekymre seg for. Og jeg som ikke sitter midt oppi de følelsene, tenker i hvert fall at det kommer til å løsne etter hvert. Du beskriver flere forståelige grunner til at mat er vanskelig for ham, og de handler ikke om hva dere har gjort eller ikke gjort. 

Jeg vet om flere barn som har vært veldig kresne, og som sakte men sikkert har begynt å spise mer variert. De jeg kommer på nå har vært kresne til et stykke opp i skolealder. Igjen så har ikke mine barn hatt så store utfordringer med det, fordi vi har hatt flaks. Den kresne lar seg presse litt. Men hun har i perioder spist veldig lite variert, og da har det vært godt for meg i hvert fall å lete meg frem til næringsrike matvarer hun faktisk spiser. Frosne erter, servert i en rosa skål ved siden av kveldsmaten f.eks., som ellers bestod av brødskive av den ultraprosesserte typen uten noen som helst form for synlige frø eller korn, med kun smør. At vi kan utvide dietten hennes ved mildt press og noen krav, tenker jeg bare er flaks og ikke at vi presser på rett måte eller noe sånt. Som jeg skrev i tidligere innlegg, så tror jeg ikke det hadde vært mulig med søsteren om vi hadde hatt sånn uflaks at hun var kresen. 

 

Anonymkode: 1d28c...cd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er ikke rart det er vanskelig å la være å bekymre seg for. Og jeg som ikke sitter midt oppi de følelsene, tenker i hvert fall at det kommer til å løsne etter hvert. Du beskriver flere forståelige grunner til at mat er vanskelig for ham, og de handler ikke om hva dere har gjort eller ikke gjort. 

Jeg vet om flere barn som har vært veldig kresne, og som sakte men sikkert har begynt å spise mer variert. De jeg kommer på nå har vært kresne til et stykke opp i skolealder. Igjen så har ikke mine barn hatt så store utfordringer med det, fordi vi har hatt flaks. Den kresne lar seg presse litt. Men hun har i perioder spist veldig lite variert, og da har det vært godt for meg i hvert fall å lete meg frem til næringsrike matvarer hun faktisk spiser. Frosne erter, servert i en rosa skål ved siden av kveldsmaten f.eks., som ellers bestod av brødskive av den ultraprosesserte typen uten noen som helst form for synlige frø eller korn, med kun smør. At vi kan utvide dietten hennes ved mildt press og noen krav, tenker jeg bare er flaks og ikke at vi presser på rett måte eller noe sånt. Som jeg skrev i tidligere innlegg, så tror jeg ikke det hadde vært mulig med søsteren om vi hadde hatt sånn uflaks at hun var kresen. 

 

Anonymkode: 1d28c...cd1

Tusen takk for motiverende ord og gode råd ❤️ 

Det er lett å føle seg mislykket som forelder når det føles som om alt er en kamp og vi føler at vi møter på alle utfordringer man kan ha med små barn.

 

Anonymkode: 89715...d89

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (På 11.5.2024 den 9.24):

(Startet tråden uten å ha skrevet ferdig tittel. Se bort i fra den første tråden).

Jeg har en på snart 2 år og jeg synes oppdragelse/grensesetting er fryktelig vanskelig.

Avhengig av hvem man spør så har alle ulike svar og det er selvsagt stor forskjell på barn, men jeg har inntrykket av at de fleste mener en autoritativ (ikke autoritær) foreldrestil er den beste.

Vi har en sønn som har STERK vilje og er sta som et beist (akkurat som meg! 😅). Vi jobber på for å sette grenser og å være konsekvente men det føles ofte som om vi feiler helt. Han hadde kolikk og gråt ekstremt mye frem til han var 8-9 måneder. Det har selvsagt preget oss og sitter godt i enda. Siden da har han vært ganske høylytt. Nettene er tunge og vi er ganske slitne av å stå i kamper hver dag.

Ute blant andre er han mye mer tilbaketrukket. Hvis det er mange barn rundt ham står han i ro og observerer og bruker lang tid på å bli varm i trøya. Har ikke inntrykket av at han er hissig mot andre barn, er redd det er mer motsatt. I barnehagen har de også kommentert at han er veldig forsiktig og tilbaketrukket. Det er et helt annet kapittel hjemme. Her kaster han mat, nekter å spise, gjør ting han vet han ikke får lov til (feks klatre opp på tv-benken og tar i tv-en, rive ut sider i bøker). Føles som om han er Dr Jekyll og Mr Hyde 😅

Leste den første boken i serien til Hedvig Montgomery og der stod det noe om at man ikke skal oppdra barn før de er 2 år. Sliter litt med å skjønne hvordan man skal håndtere alt. Vi tar selvsagt fra ham vannflaska hvis han bare griser med den, men da klikker han og det gjør han HVER gang vi stopper ham i uønsket oppførsel). Det virker ikke som om det blir bedring. Vi prøver å alltid forberede ham på det som kommer. For eksempel si at "nå skal vi snart gå hjem, du kan få skli på sklia én gang til", men det ender alltid med en forbanna unge som må bæres hylende hjem. Vi prøver å inkludere ham i ting i hjemmet, han elsker å bidra, problemet er bare at det også på et eller annet tidspunkt alltid bikker over fordi han ikke får gjøre alt som han vil eller på sin måte.

En kollega av meg kjører nok en ganske mye strengere foreldrestil og han har to utrolige fine og sjarmerende gutter. De er så koselige og morsomme og henge med og veldig veloppdragne. De er kjempeinteressert i sønnen min som er mye yngre enn dem og de er omsorgsfulle og varme. De spiser alt de får servert og er generelt veldig enkle å ha med å gjøre, med legging, leking, reising +++. Han er også en varm og raus far, så jeg har ikke inntrykket av at det er frykt involvert. Begynner å lure på om det faktisk er bedre å være litt med autoritær, men vet at det er en foreldrestil som er uglesett. Kan legge til at hans barn også hadde det relativt krevende som spedbarn med kolikk, allergier og diverse så de kom også litt skeivt ut i starten.

Noen tanker fra andre med barn med høyt temperament som har funnet noen smarte måter å oppdra på?

Tar gjerne i mot tips til bøker/podkaster om temaet!

Anonymkode: 89715...d89

https://www.bufdir.no/fagstotte/barnevern-oppvekst/foreldrestotte/foreldrestottende-tiltak/pmto-individuell/

 

 

[AnonymBruker]

Vi fikk et tips da vår var baby, og det var når barnet begynte å spise vanlig mat, så ta litt av alt som var til middag på barnets tallerken. Og ikke kommenter noe mer om maten, la barnet prøve ut selv og velge selv, og vi voksne skulle også bare spise. Kommentarer om at maten var god var gret, men ikke lag måltidet til et stort nummer. Altfor mange foreldre gjør visstnok det, det blir mye mas om maten. Vi fulgte rådet når den tid kom, og vårt barn spiste alltid i ro og fred, og når barnet sa hen ikke likte det eller det, svarte vi alltid, det er greit , men da kan du bare la den brokkolien ligge der på tallerkenen din. Så sa vi ikke mer om den, og vipps var den plutselig spist allikevel.

Kan også nevne at dette er et viljesterkt og kraftfullt barn. Har ikke vært lett med grensesetting. Disse vanlige tilnærmingene og triksa virka sjelden. Vi fant ut at når barnet fikk litt medbestemmelse så hjalp det.

Anonymkode: de097...eda

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (På 18.5.2024 den 23.00):

https://www.bufdir.no/fagstotte/barnevern-oppvekst/foreldrestotte/foreldrestottende-tiltak/pmto-individuell/

 

 

Dette er for barn fra 3 år og jeg tror ikke sønnen vår er på vei til å utvikle alvorlige adferdsproblemer riktig ennå.

AnonymBruker skrev (På 19.5.2024 den 8.55):

Vi fikk et tips da vår var baby, og det var når barnet begynte å spise vanlig mat, så ta litt av alt som var til middag på barnets tallerken. Og ikke kommenter noe mer om maten, la barnet prøve ut selv og velge selv, og vi voksne skulle også bare spise. Kommentarer om at maten var god var gret, men ikke lag måltidet til et stort nummer. Altfor mange foreldre gjør visstnok det, det blir mye mas om maten. Vi fulgte rådet når den tid kom, og vårt barn spiste alltid i ro og fred, og når barnet sa hen ikke likte det eller det, svarte vi alltid, det er greit , men da kan du bare la den brokkolien ligge der på tallerkenen din. Så sa vi ikke mer om den, og vipps var den plutselig spist allikevel.

Kan også nevne at dette er et viljesterkt og kraftfullt barn. Har ikke vært lett med grensesetting. Disse vanlige tilnærmingene og triksa virka sjelden. Vi fant ut at når barnet fikk litt medbestemmelse så hjalp det.

Anonymkode: de097...eda

Enda en gang sent svar. Nok en sykdomsrunde i heimen og så glemte jeg helt av tråden.. Tusen takk for tips og eksempler. Vi har nok til tider hatt for mye fokus på maten. Det er så vanskelig når han nesten ikke spiser og i tillegg er sur og grinete. Da føles det jo som om noe av grunnen er at han er sulten.

Et konkret spørsmål: lar dere barnet få mat fra deres tallerken?

Den siste tiden har vi valgt å ikke kommentere maten og prøvd å bare la det ligge på fatet. Det har dessverre ikke resultert i at han spiser det. Hvis vi feks har poteter til spiser han kun potet og begynner å mase for å få vår potet. Til og med ting han spiste før spiser han plutselig ikke. I går hadde vi en salat med kylling, pasta, mango (og mye annet). Vi la noen biter på fatet hans uten dressing og han rørte det ikke. Vi grilla pølser i helga og han spiste et par biter av pølsa og ville bare ha potet. Av pålegg spiser han for tiden kun en av de mest prosseserte leverposteiene, forsøk på å bruke en av de litt bedre variantene resulterer i at han ikke rører maten. Spiser også peanøttsmør, men det kan han ikke ha med i barnehagen. 

Synes dette er så vanskelig.

Han har vært så sur og grinete den siste uka at jeg er helt utslitt.

Anonymkode: 89715...d89