Normalt for voksne ???

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen kvinne på 34 år. Men føler meg som et barn inni meg. Jeg vil bare at noen andre voksne skal ta vare på meg, trøste meg når jeg er lei meg. Bli passet på av noen trygge voksne. I helger vil jeg ikke gjøre voksen ting. Ikke i ukedagene heller. Jeg vil være inne sammen med noen trygge voksne. Men jeg er jo voksen selv! Og bor alene. Jeg er ufør da jeg ikke takler arbeidslivets krav. Det blir for mye for meg og jeg blir syk. Jeg er ofte lei meg og trenger trøst! Men jeg tør ikke si det til noen hvordan jeg har det. Jeg skammer meg over tankene og følelsene  mine. Jeg er jo godt voksen tross alt. Føler det er helt feil. Fantaserer om hvor godt det ville være å sitte inntil noen trygge voksne som Sier at ting vil gå

bra. Og som kan holde rundt meg .Det er så flaut at jeg må være anonym 

Anonymkode: 49653...fd8

[AnonymBruker]

Hvordan var barndommen din? Fikk du nok anerkjennelse?

Anonymkode: 76e73...4f9

[AnonymBruker]

Jeg er 40 og har barn og har det akkurat likt. Jeg fikk veldig lite omsorg av foreldrene mine som liten, og har higet etter noen som kan gi meg omsorg siden. Vært i så mange dårlige forhold med menn på grunn av det, vil liksom bare at noen skal ta vare på meg.

Trist å høre at du har det sånn ❤️

Anonymkode: 7a244...3e4

[AnonymBruker]

Det høres slitsomt ut. Det er nok mange som har det sånn, men helt normalt er det ikke. Håper du kan finne noen å snakke med og kanskje få noe hjelp. 

Anonymkode: a6aee...4af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er en voksen kvinne på 34 år. Men føler meg som et barn inni meg. Jeg vil bare at noen andre voksne skal ta vare på meg, trøste meg når jeg er lei meg. Bli passet på av noen trygge voksne. I helger vil jeg ikke gjøre voksen ting. Ikke i ukedagene heller. Jeg vil være inne sammen med noen trygge voksne. Men jeg er jo voksen selv! Og bor alene. Jeg er ufør da jeg ikke takler arbeidslivets krav. Det blir for mye for meg og jeg blir syk. Jeg er ofte lei meg og trenger trøst! Men jeg tør ikke si det til noen hvordan jeg har det. Jeg skammer meg over tankene og følelsene  mine. Jeg er jo godt voksen tross alt. Føler det er helt feil. Fantaserer om hvor godt det ville være å sitte inntil noen trygge voksne som Sier at ting vil gå

bra. Og som kan holde rundt meg .Det er så flaut at jeg må være anonym 

Anonymkode: 49653...fd8

Jeg har mye respekt for deg. For denne selvinnsikten og det å våge å si det høyt (selv om det er anonymt) er veldig bra. ♥️👍

Dette er også et første skritt mot et bedre liv. Det kan være at folk rundt deg alltid har behandlet deg som et barn og ikke har lært deg hvordan du blir voksen. Så det du trenger er å lære ferdigheter. Selvtillit, å ta ansvar, osv. Kanskje det finnes et kurs for det. Det vet jeg ikke.

Lykke til og stå på.

Anonymkode: b6949...8d6

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert det er akkurat det du vil, men kan føles ut som det du vil. For meg ser det ut som det du aller mest trenger er trygghet og noe stabilitet. Du er ufør. Har du noen venner eller noen andre mennesker du er med? Et nettverk? Kan være vanlig ville være barn om en ikke føler har noe særlig trygghet og stabilitet rundt seg. At alt er kaos og rot.

Det jeg å tenker du trenger, er følelsen av ansvar. Ha ansvarsfølelse for noe hvor du har ansvar for noe og noe som virkeligelig gir mening. Det trenger ikke være stort

Anonymkode: 727fb...091

[AnonymBruker]

Har du noen tantebarn? Kan det være hjelper se på seg selv som god tante?

Anonymkode: 727fb...091