Lav selvtillit lite attraktivt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette har du ikke noe belegg for å si.

Greit at du føler at du er inne på noe, men det finnes ikke forskning som støtter dette.

Anonymkode: ec06a...06b

Jeg er enig. Vi har erfaring, som venninner også har

Anonymkode: c332d...eb5

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Herd said:

Har svært lav selvtillit, kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene her, men så har jeg heller aldri vært i et forhold så vanskelig å si hvordan jeg vil være i et. 

For meg gir det utslag i at jeg synes til tider det er vanskelig å ta avgjørelser da jeg er redd for å gjøre feil. 

Sosialt sett har jeg vanskelig til å ta inisativet til aktivitet, Jeg er nok også veldig stille samt og jeg går utifra at folk ikke ønsker å ha kontakt med meg med mindre de er veldig tydelige på det motsatte.

Min mor er en brautende, høylytt narsissist som vi i familien har gått på tærne rundt i mange år. Min far har lav selvtillit, men samtidig så er han så kuet og støtter henne i alt hun gjør. Jeg håper at han en dag skiller seg   men det tror jeg aldri vil skje. 

Det som er essensielt her er at kvinner tenker mer over dette på grunn av ting som er nevnt over, men også fordi at menn er større og sterkere så det blir farlig. 

Når det kommer til dette med å ta avgjørelser så vil jeg oppfordre deg til å jobbe med dette! Det er ikke noe rett eller galt i livet. Du må prøve deg frem, lære fra deg og jobbe med det. Jeg har selv vært der, og det hjelper virkelig å ta det første steget! Man lære noe fint, flott og nydelig. Passive partnere som bare svarer «samme for meg» kan også fremstå som veldig uattraktivt, og du vil tiltrekke deg dominerende og dårlige partnere som ikke tar hensyn til dine følelser. 

Du virker som har masse selvinnsikt og vet hva dine dårlige sider er. 

Den der med at «my prensence doesn’t matter» har jeg og. Det er for meg en trauma respons på barndommen og den volden som min mor utførte. Jeg er eldst. Jeg skulle være hobbypsykolog, venninne, hjelpe til, støtte, elske, forgude. Istedenfor så kjempet jeg i mot.. og sto på min rett til å ta egne avgjørelser. Men jeg har blitt en einstøing som tenker litt «whatever, det spiller ingen rolle om jeg går i den bursdagen for hvorfor skulle noen bry seg om jeg er der». 😅 

Anonymkode: 35fca...2e1

[AnonymBruker]

De mennene jeg har møtt med lav selvtillit har ett stort bekreftelsebehov, på ett nivå som slår negativt ut. Det kan være tydelig sjalusi, markeringsbehov ovenfor andre menn, overdrevent klengete, og veldig negativt humør hvis bekreftelse ikke kommer.

Jeg er ikke nødvendigvis på jakt etter en mann med høy selvtillit, men lav selvtillit er ett gigantisk rødt flagg for meg. Hvorfor? Fordi jeg har vært der, og jeg vil aldri tilbake til ett så krevende forhold igjen.

Anonymkode: ab608...f82

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er enig. Vi har erfaring, som venninner også har

Anonymkode: c332d...eb5

Venninneforskning.

Anonymkode: ec06a...06b

[Fremmed fugl]

Herd skrev (8 timer siden):

Har svært lav selvtillit, kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene her, men så har jeg heller aldri vært i et forhold så vanskelig å si hvordan jeg vil være i et. 

For meg gir det utslag i at jeg synes til tider det er vanskelig å ta avgjørelser da jeg er redd for å gjøre feil. 

Sosialt sett har jeg vanskelig til å ta inisativet til aktivitet, Jeg er nok også veldig stille samt og jeg går utifra at folk ikke ønsker å ha kontakt med meg med mindre de er veldig tydelige på det motsatte.

Her tar du opp det første som gjør lav selvtillit mindre attraktivt, man kommer ikke til start. Det vil si den "andre" vil ikke oppdage at dette kan bli en kjæreste. 

Så kommer vi til å utforske om det er liv lage i en mulig relasjon. Der kan den med lav selvtillit kunne fremstå som tafatt i ulike situasjoner. Finnes en modell der man tror at vi ubevisst søker noen som kan komplementere oss, slik at vi som par får bedre resultater sammen enn hva man hadde fått uten å være et par. Så er det vel litt slitsomt og med lite attraktivt å være tvungen å ta all insinativ selv. 

Populæritet smitter. Den med høy sosial selvtillit er gjerne populær i ulike sosiale sammenhenger, og vi ser dem da som mer attraktive som mulige partnere. 

Ser at andre i tråden har en mer kognitiv tilnærming, der man kobler lav selvtillit til kontrollerende og sjalu adferd. Her er jeg meget usikker på om dette generelt er sant. Kan ikke en med lav selvtillit faktisk bli mindre kontrollerende og vanskelig på grunn av det, da den ikke tørr å si ifra om at den har grenser eller føler seg utrygg? 

[Lava Anne]

Lav selvtillit/lavt selvbilde/lav selvfølelse kan slå ut på ulike måter.

Du har en type som er mer ærlig. Du vet det. Det som kan gjøre lav selvtillit vanskelig og uattraktivt i slike tilfeller er at du ikke blir lagt merke til, man fatter ikke interessen din og du kan oppfattes som tafatt i et forhold, særlig med en med høyere selvbilde. Partner kan dermed bli irritert. En del mennesker med lav selvfølelse roter seg bort i dominerende personligheter. En sånn dynamikk blir alltid dårlig, fordi når du først prøver å hevde deg, så slår den dominerende partneren ned på forsøket, fordi de ikke har respekt for at du øver og er prøvende.

Dette er ikke noe du alltid må ha, men det er heller ingen kjapp løsning på det. Det må jobbes med, og da gjerne med praktiske grep, som at du øver deg på å ta kjappere beslutninger og stå for dem, selv om du er usikker på dem. Jeg vet om en som har gått i en lignende form for terapi og som har hatt utbytte av dette. Han fikk i oppgave å si nei, og konkrete oppgaver hvor han skulle avvise mennesker på en mer brå måte, for å se at det faktisk gikk bra. Når du får erfaring med at dette går bra, vil du også bli bedre på det.

Så er det lav selvtillit som er mer knyttet til illusjon, lav selvinnsikt eller forsvarsmekanismer som vane. Den kan gi utslag som stort bekreftelsesbehov, skråsikkerhet, selvskryt, sjalusi, løgn, overdrivelser, usunn selvhevdelse. Merk i overdreven form, ettersom de fleste mennesker har grader av dette og at det er normalt.

Slike mennesker er verre å ha med å gjøre.  Noen er kontrollerende, andre lite støttende fordi de er tilbaketrukne med komplimenter fordi de heller ønsker dem selv, de liker ikke at andre er bedre enn dem i noe, de underspiller andres talenter, fordi de ikke sitter trygt nok i sine egne egenskaper, de skryter mye, de skal alltid ha rett, og de hermer ofte etter en atferd som de selv tillegger status (en status som er lært fra det miljøet eller den kulturen de er en del av). Noen skryter av lommeboka si, andre av musikksmaken mens de slår ned på andres, og andre igjen tåler ikke at noen får andre til å le mer enn det de selv gjør. Hvis de er engstelige for å gjøre noe, sier de heller de ikke gidder eller hvor teit det er. Alt dette kan være vanlig, men det handler om graden av det.

Ofte bunner det i sammenligning, eller man ser det opp mot normer for hva man burde tørre og gjøre, og det skaper misunnelse, man kan bli lite raus. Høyt henger de, sure er de.

Denne atferden kan lett ramme partner. Ofte evner de ikke å støtte partneren sin i og med at de er så oppslukt av seg selv. Samtidig kan de være brå og avvisende. De kan være nedlatende overfor det partner liker. Partner synes i tillegg denne usikkerheten er åpenbar og får avsmak fordi vedkommende mangler evnen til å se dette selv. Det er sårende og skaper forakt.

 

[AnonymBruker]

Herd skrev (10 timer siden):

Fra en annen tråd her på forumet blir det gjort klart at kvinner generelt synes lav selvtillit er veldig lite attraktivt. 

Hvorfor ? Lav selvtillit betyr vel ikke i seg selv at man er en dårlig person ? 

Nei .men lav selvtilitt er veldig slitsomt for de rundt. Man må hele tiden passe på hva man sier fordi hver minste ting tolkes som noe galt ment om dem. Man blir svært selvoptatt på negative detaljer som ingen andre bryr seg om. 

I tillegg generelt ofte mye issues.  Og vanskelig å prate med.  De med dårlug selvtillit og godt humør slenger ofte inn jeg er jo så stygg jeg vet du og ler som om alle andre må være enige.

Har hatt flere venner med dårlig selvtillit.  Men det går ikke i lengden, man får jo ingenting positivt tilbake. Og man dreners fulstendig for egen energi.

Med dårlig selvtillit så får man også en utstråling som gjør at folk trekker vekk.

Jeg har ikke problemer med å ha folk med dårlig selvtilitt i min vennskaps krets. Men jeg holder det nå til et minimum.  Og har funnet ut at det fungerer best to veier

Anonymkode: 7c986...bc6

[Gjest ZarahSweet]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tror det er viktig å forstå at god selvtillit ikke er det samme som å være selvhevdende, brautende eller konkurranseorientert. Den typen atferd er derimot vanlig hos personer med narsissistiske trekk og et kunstig «oppblåst» selvbilde. Under narsissismen  ligger det imidlertid et skjørt og sårbart selv. Den tynne ballongen som omgir dette «egentlige» selvet sprekker gjerne ved den minste antydning til frustrasjon eller kritikk, og de underligste ting tolkes som fornærmelser eller krenkelser. Typisk er også tendensen til intens rivalisering med andre, og det umettelige behovet for applaus.
 

En person med god selvtillit er ofte beskjeden på egne vegne og raus mot andre, nettopp fordi han ikke trenger applaus eller stadig konkurranse for å få bekreftet egen verdi. Denne trygge «avslappetheten» gjør ham også til en god kjæreste og venn.

Anonymkode: c04f1...e73

Word!

[AnonymBruker]

Herd skrev (9 timer siden):

Har svært lav selvtillit, kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene her, men så har jeg heller aldri vært i et forhold så vanskelig å si hvordan jeg vil være i et. 

For meg gir det utslag i at jeg synes til tider det er vanskelig å ta avgjørelser da jeg er redd for å gjøre feil. 

Sosialt sett har jeg vanskelig til å ta inisativet til aktivitet, Jeg er nok også veldig stille samt og jeg går utifra at folk ikke ønsker å ha kontakt med meg med mindre de er veldig tydelige på det motsatte.

Leit du føler det sånn. Men dette du beskriver er jo ting som gjør det vanskelig  i rekasjon for andre. 

Når man ikke har dårlig selvtilitt. Så kan jeg ringe å spørre en venn om vim være med på hytta å fiske i helgen. Jeg får da raskt svar om ja eller nei.

Iht en person med lav selvtilitt, så må man nermest overtale med store ord om at du er bra nok som du er og jeg VIL faktisk ha deg med på hytta.

En usikker person gjør nok sikkert mye som egentlig ikke vil for å passe inn. Men det gjør ikke folk som er sikre på seg selv.

Så hvis jeg vil ha deg med på hytta, er det fordi jeg VIL ha deg med på hytta og ikke noe jeg føler jeg MÅ spørre deg om.

Noen usikre drar dette sååå langt , uten å si ja eller nei. At jeg har jo endt opp med å måtte bruke mye insats for å si jeg vil faktisk ha deg med. At jeg mistenker etterhvert at den usikre egentlig ikke hadde lyst å være med. Men turte ikke si nei.

Og med min iherdige innsats basert på den usikre sin tilbakemelding og evnt unskyldning ved å si ala. Vil du ha MEG med på tur .

Ender opp på hytta med en sur person som egentlig ikke ville bli med på hytta, fordi vedkommende bare ikke klarte å si nei,  det har jeg ikke lyst til.

Jeg kan jo aldri vite når du ønsker jeg skal være tydelig  om å ha deg med, eller når det går over i press og mas. Så dette er en grunn til at jeg ikke har så mange usikre folk rundt meg lengre . Fordi jeg har endt opp med så mye trøbbel og beskyldninger.  Fordi folk ikke enkelt og greit kannsvare ja eller nei på ja nei spm

Anonymkode: 7c986...bc6

[Gjest ZarahSweet]

Lav selvtillit fører ofte til at en er mer tilbøyelig for å være sjalu, trenger masse bekreftelse, ofte bekymrer seg og kan skape mye drama og friksjon i et forhold.

Jeg har høy selvtillit. Det betyr bare at jeg ikke trenger masse bekreftelse fra partner. Jeg vet hvordan jeg fortjener å bli behandlet i et forhold og jeg forventer at partner behandler forholdet med respekt.

Jeg har aldri bekymret meg for om partner er utro. Har aldri vært sjalu. Den tilliten er bare noe jeg tar som et selvfølge. Jeg har aldri blitt utsatt for utroskap eller hatt partnere som har flørtet med andre.

Jeg var derimot sammen med en fyr med lav selvtillit og han var livredd for å miste meg. Det endte med at han ble klengete, ikke ville gå ut uten meg og sluttet å ha egne meninger for han var redd for at jeg skulle bli lei om han ikke gjorde alt jeg ville. Så alt ble «hva vil du, vil alt du vil» Jeg holdt på å tilte da jeg ikke vil være sammen med en nikkedukke. Han var snill, empatisk og en fin fyr, men den lave selvtilliten fikk meg til å gå.

[Herd]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Leit du føler det sånn. Men dette du beskriver er jo ting som gjør det vanskelig  i rekasjon for andre. 

Når man ikke har dårlig selvtilitt. Så kan jeg ringe å spørre en venn om vim være med på hytta å fiske i helgen. Jeg får da raskt svar om ja eller nei.

Iht en person med lav selvtilitt, så må man nermest overtale med store ord om at du er bra nok som du er og jeg VIL faktisk ha deg med på hytta.

En usikker person gjør nok sikkert mye som egentlig ikke vil for å passe inn. Men det gjør ikke folk som er sikre på seg selv.

Så hvis jeg vil ha deg med på hytta, er det fordi jeg VIL ha deg med på hytta og ikke noe jeg føler jeg MÅ spørre deg om.

Noen usikre drar dette sååå langt , uten å si ja eller nei. At jeg har jo endt opp med å måtte bruke mye insats for å si jeg vil faktisk ha deg med. At jeg mistenker etterhvert at den usikre egentlig ikke hadde lyst å være med. Men turte ikke si nei.

Og med min iherdige innsats basert på den usikre sin tilbakemelding og evnt unskyldning ved å si ala. Vil du ha MEG med på tur .

Ender opp på hytta med en sur person som egentlig ikke ville bli med på hytta, fordi vedkommende bare ikke klarte å si nei,  det har jeg ikke lyst til.

Jeg kan jo aldri vite når du ønsker jeg skal være tydelig  om å ha deg med, eller når det går over i press og mas. Så dette er en grunn til at jeg ikke har så mange usikre folk rundt meg lengre . Fordi jeg har endt opp med så mye trøbbel og beskyldninger.  Fordi folk ikke enkelt og greit kannsvare ja eller nei på ja nei spm

Anonymkode: 7c986...bc6

Du ville fått raskt svar fra meg. Stortsett sier jeg alltid ja til å være med på noe vist jeg blir invitert. Eneste unntaket er vist det er en aktivitet jeg vet jeg misliker. Det vil si jeg har sagt nei til en aktivitet de siste 5-6 årene. Vist jeg liker meg i en setting passer jeg også alltid på å si dette i håp om å bli invitert tilbake. Veldig bevist på dette da jeg vet at jeg er avhengig at andre tar inisativet. 

Dette har gjort at jeg har klart å etablerer en 10-11 vennskap/bekjentskaper. Altså folk jeg treffer i hverfall engang i måneden. Men de er alle menn. En av grunnene til at jeg lurte på hvorfor kvinner finner lav selvtilit så lite attraktivt. Siden det ihvertfall for meg er en slik ekstrem kjønnsubalanse. 

Endret 8. mai 2024 av Herd

[AnonymBruker]

Herd skrev (13 timer siden):

Fra en annen tråd her på forumet blir det gjort klart at kvinner generelt synes lav selvtillit er veldig lite attraktivt. 

Hvorfor ? Lav selvtillit betyr vel ikke i seg selv at man er en dårlig person ? 

Det er fakta.

Lav selvtillit og selvfølelse har så stor innvirkning på dine sosiale ferdigheter, at det blir det største hinderet i søken etter en partner.

Glem jobb, lønn, høyde etc. sammenlignet med selvtillit og selvfølelse, er de tingene nesten irrelevant i forhold.

Det har selvfølgelig ingen verdens ting med om man er en «dårlig person» å gjøre. Det har med umiddelbar tiltrekning å gjøre.

 

Anonymkode: d8f10...130

[Flintis]

Lava Anne skrev (2 timer siden):

Lav selvtillit/lavt selvbilde/lav selvfølelse kan slå ut på ulike måter.

Du har en type som er mer ærlig. Du vet det. Det som kan gjøre lav selvtillit vanskelig og uattraktivt i slike tilfeller er at du ikke blir lagt merke til, man fatter ikke interessen din og du kan oppfattes som tafatt i et forhold, særlig med en med høyere selvbilde. Partner kan dermed bli irritert. En del mennesker med lav selvfølelse roter seg bort i dominerende personligheter. En sånn dynamikk blir alltid dårlig, fordi når du først prøver å hevde deg, så slår den dominerende partneren ned på forsøket, fordi de ikke har respekt for at du øver og er prøvende.

Dette er ikke noe du alltid må ha, men det er heller ingen kjapp løsning på det. Det må jobbes med, og da gjerne med praktiske grep, som at du øver deg på å ta kjappere beslutninger og stå for dem, selv om du er usikker på dem. Jeg vet om en som har gått i en lignende form for terapi og som har hatt utbytte av dette. Han fikk i oppgave å si nei, og konkrete oppgaver hvor han skulle avvise mennesker på en mer brå måte, for å se at det faktisk gikk bra. Når du får erfaring med at dette går bra, vil du også bli bedre på det.

Så er det lav selvtillit som er mer knyttet til illusjon, lav selvinnsikt eller forsvarsmekanismer som vane. Den kan gi utslag som stort bekreftelsesbehov, skråsikkerhet, selvskryt, sjalusi, løgn, overdrivelser, usunn selvhevdelse. Merk i overdreven form, ettersom de fleste mennesker har grader av dette og at det er normalt.

Slike mennesker er verre å ha med å gjøre.  Noen er kontrollerende, andre lite støttende fordi de er tilbaketrukne med komplimenter fordi de heller ønsker dem selv, de liker ikke at andre er bedre enn dem i noe, de underspiller andres talenter, fordi de ikke sitter trygt nok i sine egne egenskaper, de skryter mye, de skal alltid ha rett, og de hermer ofte etter en atferd som de selv tillegger status (en status som er lært fra det miljøet eller den kulturen de er en del av). Noen skryter av lommeboka si, andre av musikksmaken mens de slår ned på andres, og andre igjen tåler ikke at noen får andre til å le mer enn det de selv gjør. Hvis de er engstelige for å gjøre noe, sier de heller de ikke gidder eller hvor teit det er. Alt dette kan være vanlig, men det handler om graden av det.

Ofte bunner det i sammenligning, eller man ser det opp mot normer for hva man burde tørre og gjøre, og det skaper misunnelse, man kan bli lite raus. Høyt henger de, sure er de.

Denne atferden kan lett ramme partner. Ofte evner de ikke å støtte partneren sin i og med at de er så oppslukt av seg selv. Samtidig kan de være brå og avvisende. De kan være nedlatende overfor det partner liker. Partner synes i tillegg denne usikkerheten er åpenbar og får avsmak fordi vedkommende mangler evnen til å se dette selv. Det er sårende og skaper forakt.

 

Dette var interessant, hvordan kan en skille mellom lav selvtillit og et bilde av faktiske forhold som tilsier at en ikke bør utføre oppgaven eller at det ikke vil medføre suksess om en prøver?

[Flintis]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er fakta.

Lav selvtillit og selvfølelse har så stor innvirkning på dine sosiale ferdigheter, at det blir det største hinderet i søken etter en partner.

Glem jobb, lønn, høyde etc. sammenlignet med selvtillit og selvfølelse, er de tingene nesten irrelevant i forhold.

Det har selvfølgelig ingen verdens ting med om man er en «dårlig person» å gjøre. Det har med umiddelbar tiltrekning å gjøre.

 

Anonymkode: d8f10...130

Så da har en umiddelbart ikke draget og bør avstå?

[AnonymBruker]

Biologisk vil vi ha menn vi ser opp til. En som har god sosial status og gjerne lederegenskaper. Det er for å sikre høyere sjanse for overlevelse for en selv og avkommet. 

Anonymkode: d47e6...27c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette har du ikke noe belegg for å si.

Greit at du føler at du er inne på noe, men det finnes ikke forskning som støtter dette.

Anonymkode: ec06a...06b

TS spør om hvorfor vi finner det lite attraktivt. Da svarer vi selvfølgelig på hva som er grunnen for oss. Og jeg vil tro det er interessant for TS at grunnen til at mange av oss er skeptiske er at vi har opplevd at usikre menn har latt det gå utover oss. I mitt tilfelle tenkte jeg ikke at lav selvtillit var et problem før jeg opplevde nettopp dette. En mann med lav selvtillit som tok det ut på meg med å prøve å trykke meg ned. Han oppførte seg ikke slik mot andre rundt seg.

Konklusjonen min er at menn med lav selvtillit får finne ut av det selv. Jeg har ikke tenkt å stille opp som en selvutslettende idiot for en slik mann. Man får null og niks igjen for det.

Anonymkode: 0ead2...0d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Biologisk vil vi ha menn vi ser opp til. En som har god sosial status og gjerne lederegenskaper. Det er for å sikre høyere sjanse for overlevelse for en selv og avkommet. 

Anonymkode: d47e6...27c

For umiddelbar tiltrekning/attraksjon har dette null betydning. Det kan først være en faktor etter tiltrekning/attraksjon har oppstått.

Ofte når det oppstår attraksjon i møte mellom mennesker, er «sosial status og lederegenskaper ukjente faktorer.

 

Anonymkode: d8f10...130

[Flintis]

Herd skrev (13 timer siden):

Fra en annen tråd her på forumet blir det gjort klart at kvinner generelt synes lav selvtillit er veldig lite attraktivt. 

Hvorfor ? Lav selvtillit betyr vel ikke i seg selv at man er en dårlig person ? 

Takk for at du laget denne tråden. 

Kanskje det kan være en sammenheng mellom lav selvtillit og lav gjennomføringsevne og dårlig beskyttelse også?

Dette er bare spekulasjoner fra min side og jeg er mann og skal absolutt ikke mansplaine dette.

[AnonymBruker]

Enig med alle over. Lav selvtillit har en tendens til å slå ut negativt på partner. Jeg har selv vært med noen med dårlig selvtillit, og aldri igjen.

Jeg ønsker trygghet, ikke usikkerhet og konstant bekreftelsesbehov. Det tærer på forholdet når én part ikke føler seg trygg på seg selv, for da føler de seg heller ikke trygg på partneren og forholdet. En mann med god selvtillit gir seg selv rom til å være emosjonell, innrømme feil og mangler og jobbe gjennom ting uten at det bryter ned forholdet og den andre personen.

Man trenger ikke å være perfekt. God selvtillit betyr kun at man er komfortabel med hvem man er til tross for at man ikke er perfekt, og at man fint kan jobbe med seg selv om det dukker opp sider ved seg selv som ikke er spesielt produktive i et forhold. 

Anonymkode: 3528f...243

[AnonymBruker]

De tilfellene jeg har vært borti er menn som tar seg veldig nær av enhver prat om ting som ikke fungerer helt. Da er de et offer med en eneste gang, uansett hvor snilt og bra man prøver å ta opp ting. Uansett hvor diplomatisk man er.

Samtidig uttaler de seg veldig bastant om ting de ikke aner noe om, de later bare som. Og da mener jeg idiotiske ting som: airbag-lyset på bilen lyser og partneren hevder bestemt at det er passasjersiden, for det er det alltid. Helt ut av det blå, mannen har ingen erfaring med det. Og det kan ganges opp til å gjelde alt. Aldri rom for å si "hm, det må vi sjekke ut. Lurer på hva det kommer av". Ingen undring, bare bastante svar. 

De er ikke lydhøre eller lyttende what so ever. Viser ikke interesse for hva den andre personen har gjort. Virker sjalu om den andre har hatt en morsom dag. Tar seg nær av artige kommentarer som ikke er slemme. Et barn sier feks "nå ligner du på han tyven i Hjemme alene" og svaret er "tenk hvis jeg dør nå, også er det det siste du sa til meg". Ler altså aldri av seg selv. Har lett for å komme med "og du da". 

Er ganske trege og glemske, klarer på en måte ikke å lære seg ting, antakelig fordi de går med en forferdelig sterk skamfølelse som de jobber hardt med å trykke bort. Her mener jeg samtaler om samarbeid eller mannens egne ord om hans verdier og holdninger. Alt er bare glemt sekundet etterpå. Man vet ikke hvor man har personen.

Har usunne reaksjonsmønster og tilknytningsvansker. Noe av det ble skrevet tidligere. 

Og ja, også det å ikke starte på noe i redsel for å feile. Ikke svare i redsel for å si noe feil. Lar det heller henge en ubehagelig stillhet i rommet fordi det visstnok er bedre. Svarer sjeldent ja eller nei, selv på de enkleste spørsmål. *Har tatt ut noe fra kjøleskapet*. Jeg spør "skal du bruke den til maten nå, for da kan jeg sette den på bordet". Jeg er ute etter ja eller nei, kjapt. Det blir en lang ramse med "den har stått så lenge i kjøleskapet nå og passer til mye forskjellig mat. Den er veldig god til *noe vi ikke skal spise nå* og til *noe vi skal ha imorgen*. Jeg tenkte kanskje det går an å spise den til flere ting. Kanskje den er god sammen med *tilbehør til maten*". Feks. Altså, veldig ofte er jeg ikke noe klokere etter å ha stått og hørt på en ufattelig lang tirade på et helt enkelt ja og nei spørsmål og må likevel si "betyr det ja eller nei?". Veldig slitsomt. 

Umulig å komme inn på og faktisk bli kjent med personen. 

Så er ikke alle med dårlig selvtillit slik som dette. Men det er min erfaring. Og kanskje kunne jeg levd med 1/3 av dette feks. Men alt tilsammen ble for vanskelig i lengden. 

Anonymkode: aa1c8...9b3