Søsken

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og har savnet søsken hele livet. Det har blitt verre med årene, nå er jeg i 40-årene og mine foreldre snart 80. Skulle indelig ønske jeg hadde søsken. Noen å dele oppvekstminner med, noen å dele bekymringer for gamle/syke foreldre med. Noen som husker hvordan mine foreldre var, noen som har vært der jeg var. Noen å feire høytider og høydepunkter i livet med. Tanter/onkler og søskenbarn til mine barn.

Min mann har flere søsken, og når jeg ser hvordan de har det gjør det bare at jeg skulle ønske jeg fikk oppleve det samme. At jeg fikk oppleve samholdet og fortroligheten og den ubetingede familiefølelsen. Være en liten gjeng. Tilhørlighet.

Ja, jeg er jo en del av deres familie nå, selvsagt, men det er slett ikke det samme som å ha egne søsken. Jeg kjenner dem ikke like godt og deler ikke oppvekst med dem. Alle de morsomme historiene deres fra narndom og ungdomstid er bare historier for meg, ikke egne opplevelser. Og skulle det bli brudd, så forsvinner jo hele familien hans i samme slengen, og jeg blir veldig alene.

Anonymkode: fa6ae...736

[AnonymBruker]

Jeg har  ingen kontakt med søster.Det går helt greit i voksen alder. Ingen savn 

Anonymkode: 9f876...662

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som er fem år yngre enn meg. Vi er svært glade i hverandre. Hun er psykisk utviklingshemmet, på nivå med en 3-åring. Selv om vi er voksne og har flyttet hjemmefra så besøker jeg henne 1-2 ganger i uken.

Skulle veldig gjerne ha hatt flere søsken, men ville aldri ha byttet ut lillesøster.

Det er noe med å dele barndommen med en annen på samme nivå som jeg har savnet.

Anonymkode: 6aa8e...402

[AnonymBruker]

Jeg har en 8 år eldre bror. I oppveksten hadde vi nok ikke så mye til felles. Vi var aldri uvenner, bare på ulike steder i livet. Men i voksen alder har vi et nært forhold og kan snakke om det meste. 

Min mann er enebarn. Han har hatt en god oppvekst med to foreldre som har hatt god tid til ham på alle måter. Han er oppvokst et sted der det bodde mange barn på samme alder og har svært mange venner den gang som nå. Han har aldri savnet søsken sier han.

Anonymkode: b908f...d09

[AnonymBruker]

Har vokst opp som enebarn, søsken var ikke noe savn i oppveksten. Hadde andre barn rundt meg, foreldrene mine hadde omgangsvenner med andre barn på samme alder og jeg fikk alltid ha med folk hjem. 

Som voksen synes jeg det er litt leit, men ikke en stor greie. Hadde vært hyggelig å ha noen og mimre med, noen å "dele" på gamle foreldre og noen som var tanter og onkler og søskenbarn til mine egne barn. Mannen har en bror med flott familie så det hjelper på.

Anonymkode: 14642...d9a

[AnonymBruker]

For min del så har ikke livet mitt blitt bedre med søsken så jeg hadde foretrukket å være enebarn. Har ingen kontakt med søsken som voksen. Slik er det for ganske mange voksne, når man ikke har noe til felles så blir det slik. Man blir ikke automatisk bestevenner og treffer hverandre som voksne bare fordi man tilfeldigvis har samme foreldre.

Har selv et barn og skal ikke ha flere. Skaper min egen familie og nettverk og det får og mitt barn mulighet til. Gode relasjoner som vi selv har valgt, ingenting påtvunget bare fordi vi er i "slekt".

Anonymkode: 498ac...219

[AnonymBruker]

Vi er 3 og jeg er eldst. Det er 9 og 12 års aldersforskjell mellom oss. Jeg kunne like godt vært enebarn, kjenner ikke de andre to så godt grunnet aldersforskjellen. De er mye sammen og har felles venner mens jeg er hu der som var barnevakt når de var små.

Anonymkode: db44c...358

[AnonymBruker]

Jeg har kun en bror, skulle gjerne hatt flere søsken. Spesielt i voksen alder, når foreldre etterhvert dør og man forhåpentligvis har «ekte» (altså ikke inngiftet) tante/onkelbarn og søskenbarn til egne barn🥰

Anonymkode: 8b5e5...fbf

[AnonymBruker]

Tre helsøsken, og jeg er veldig glad i dem. Kunne ikke tenkt meg livet uten. Jeg er i slutten av 40 årene, har tre barn selv, og er hel- tante til 9. 

Anonymkode: 63c4e...b88

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk tre eldre søsken, men vi har jo absolutt null og niks "til felles" med hverandre. Hadde vi ikke vært i så nær familie med hverandre, så ville vi aldri truffet hverandre i det hele tatt.  

Anonymkode: 73998...3ce

[AnonymBruker]

Enebarn, nei jeg har aldri savnet søsken. Hverken som barn eller voksen.

Anonymkode: 5b30e...7c7

[AnonymBruker]

Kunne ikke vært foruten søsken, men nå er mine foreldre veldig hjemmekjær og liker seg best i eget selskap. Hadde blitt veldig ensomt å vært enebarn.

Har venner som er enebarn, men de har veldig sosiale foreldre og er vokst opp ganske nært med søskenbarn/barn av foreldrenes venner og trolig fått dekt noen behov der.

Jeg føler jeg er en god kombinasjon, og derfor har vi stoppet på 2 barn.

Anonymkode: 82f16...dae

[AnonymBruker]

Jeg savnet aldri søsken i oppveksten. Var ofte på besøk hos andre der det var "fullt kaos" med søsken og mange barn. Ofte godt å komme hjem.  Jeg er nok en introvert ekstrovert. Elsker å være sosial og får energi av det, men elsker også å komme hjem  til sofaen og stillheten og må gjøre det for å få energi. (Regner med det er sånn pga oppveksten, men det blir jo en helt annen diskusjon). 

Nå i voksen alder savner jeg søsken. Mer familie. Merker det spesielt i disse konfirmasjonstider og andre høytider. 

Anonymkode: ce0f8...6f6

[Arkana]

Jeg har en bror jeg er veldig glad i. Vi har begge flyttet langt hjemmefra, men bor bare 10 min fra hverandre og ses ukentlig. Jeg har aldri noensinne ønsket å være enebarn. Vi har det utrolig hyggelig sammen og det er så fint å ha noen å dele alle barndomsminnene med, vite at vi alltid er der for hverandre og at vi kan støtte hverandre ettersom foreldre blir eldre og dør (jeg tenker innimellom at det hadde vært fryktelig ensomt hvis jeg etter at foreldrene mine er døde stod igjen helt alene med alle minner av dem og alt det vi har gjort sammen). Jeg setter uendelig pris på å ha ham i livet mitt.