Bli forfatter/skrive selvbiografi

[AnonymBruker]

Hei 

Jeg leker mye med tanken om å skrive en bok basert på livet mitt. Det har vært et innholdsrikt liv på kort tid, i ung alder og jeg føler at historien min kan hjelpe og inspirere andre som kanskje også har hatt en vanskelig og vond oppvekst. Mitt eneste problem er at på grunn av at livet mitt har vært som det har vært, så har den kreative delen av meg, visnet bort. Jeg klarer ikke lenger å starte med historiefortelling, og føler meg fanget i eget hodet. 

Er det noen andre kreative sjeler her, som kanskje har noen råd for hvordan jeg kan komme i gang? 

Anonymkode: d5789...c49

[AnonymBruker]

Du trenger egentlig ikke så voldsomt med kreativitet for å skrive, det viktigste er at du leser MYE. Dårlige forfattere låner, gode forfattere stjeler, som det blir sagt.

Siden du tenker å prøve deg i den selvbiografiske sjangeren ville jeg ha startet med st. Augustin hvis jeg var deg. Det er kjent som den første moderne selvbiografien og markerer inngangen til middelalderen i litteraturhistorien.

I våre hjemligere trakter (og ikke minst: tider) skriver Knausgård, Tomas Espedal, Ole Robert Sunde og Vigdis Hjorth i en selvbiografisk litteraturtradisjon.

Så mitt forslag: begyn der.

Anonymkode: e26e6...5c4

[AnonymBruker]

Jeg tenker du bør skrive endel først. Skriver du eller er dette også nytt for deg?

Jeg begynte med selvbiografi for mange år siden. Ga den aldri ut men fortsatte å skrive.  

Når jeg leser det i dag ser jeg at jeg ikke hadde utviklet en egen stemme og at jeg gikk i alle de kjente skrivefellene.  

Historien din skal også være veldig unik for at forlag skal ta i en selvbiografi til en ukjent uten svært god forfatterstemme. Jeg trodde jeg hadde hatt en spesiell og rå oppvekst. Nå når jeg er eldre skjønner jeg at det ikke stemmer og har møtt mange med råere historier som jeg heller ville skrevet om. 

Anonymkode: deacc...03e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker du bør skrive endel først. Skriver du eller er dette også nytt for deg?

Jeg begynte med selvbiografi for mange år siden. Ga den aldri ut men fortsatte å skrive.  

Når jeg leser det i dag ser jeg at jeg ikke hadde utviklet en egen stemme og at jeg gikk i alle de kjente skrivefellene.  

Historien din skal også være veldig unik for at forlag skal ta i en selvbiografi til en ukjent uten svært god forfatterstemme. Jeg trodde jeg hadde hatt en spesiell og rå oppvekst. Nå når jeg er eldre skjønner jeg at det ikke stemmer og har møtt mange med råere historier som jeg heller ville skrevet om. 

Anonymkode: deacc...03e

Jeg har vel ikke skrevet de siste 15-16 årene, så man kan vel si at det er nytt for meg. Har ingen tro om at min historie er noe råere eller mer spesiell enn hva mange andre har opplevd. Jeg klarer ikke helt å finne ut av om jeg ønsker å skrive det som en ren selvbiografi, eller en roman inspirert av livet mitt. Troen på at jeg blir publisert er jo minimal, det hadde bare vært en enorm og uventet bonus. 

Kanskje en idé å starte i det lille? Noveller feks? 

Anonymkode: d5789...c49

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt på det samme som deg, mange ganger. Føler at min forfatterstemme skinner greit igjennom, men problemet her i gården er at jeg er for traumatisert til å skrive min egen historie. Jeg klarer å skrive bruddstykker, og de blir greie nok. Men å sette opp en tidslinje, flette sammen alle de små historiene, det klarer jeg ikke.

Så jeg jobber mot å komme dit. En dag. At jeg skal tåle min egen historie så godt at jeg kan klare å skrive den, en gang i fremtiden. Og formålet for min del er å sette fokus på en spesiell type mishandling som forekommer ganske skjult, og som hjelpeapparatet pr i dag ikke har gode nok verktøy for å fange opp.

Jeg tenker at det kan være lurt å jobbe litt systematisk. Skriv ned hvordan boka skal være først, i grove trekk. Altså hvordan innledningen skal være, midtdelen, siste del. Hvilke momenter skal med, hvor i tidslinjen starter og slutter du. Og tidslinjen, den må også være tydelig.

Så er det fint å definere formålet. Er det et spesielt budskap som skal frem? I så fall, definer det klart.

Hva går historien din ut på, i korte trekk?

Anonymkode: fa626...0ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har tenkt på det samme som deg, mange ganger. Føler at min forfatterstemme skinner greit igjennom, men problemet her i gården er at jeg er for traumatisert til å skrive min egen historie. Jeg klarer å skrive bruddstykker, og de blir greie nok. Men å sette opp en tidslinje, flette sammen alle de små historiene, det klarer jeg ikke.

Så jeg jobber mot å komme dit. En dag. At jeg skal tåle min egen historie så godt at jeg kan klare å skrive den, en gang i fremtiden. Og formålet for min del er å sette fokus på en spesiell type mishandling som forekommer ganske skjult, og som hjelpeapparatet pr i dag ikke har gode nok verktøy for å fange opp.

Jeg tenker at det kan være lurt å jobbe litt systematisk. Skriv ned hvordan boka skal være først, i grove trekk. Altså hvordan innledningen skal være, midtdelen, siste del. Hvilke momenter skal med, hvor i tidslinjen starter og slutter du. Og tidslinjen, den må også være tydelig.

Så er det fint å definere formålet. Er det et spesielt budskap som skal frem? I så fall, definer det klart.

Hva går historien din ut på, i korte trekk?

Anonymkode: fa626...0ad

Dette kan jeg også kjenne meg igjen i, sist jeg forsøkte å skrive historien min, så trigget det er stort angstanfall. Jeg har jo også fortrengt store deler av barndommen, men her kan jeg supplere med rapporter fra barnevern, korrespondanse mellom advokater og bekymringsmeldinger fra skolen. 

I korte trekk så handler vel historien min om å tilgi for å gi slipp på egen bitterhet og sinne, selvom de som har såret meg mest, aldri har bedt om tilgivelse. 

Anonymkode: d5789...c49

[AnonymBruker]

Problemet med selvbiografier er at "alle" skriver dette, ikke minst "kjendiser".

Kort sagt en sjanger markedet for lengst er mettet av.

Anonymkode: f940c...e87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette kan jeg også kjenne meg igjen i, sist jeg forsøkte å skrive historien min, så trigget det er stort angstanfall. Jeg har jo også fortrengt store deler av barndommen, men her kan jeg supplere med rapporter fra barnevern, korrespondanse mellom advokater og bekymringsmeldinger fra skolen. 

I korte trekk så handler vel historien min om å tilgi for å gi slipp på egen bitterhet og sinne, selvom de som har såret meg mest, aldri har bedt om tilgivelse. 

Anonymkode: d5789...c49

Det du skriver der, det kunne jeg ha skrevet selv. Har akkurat hatt en ganske opprivende runde hvor jeg ble nødt til å hente inn en god del dokumentasjon fra oppveksten, og det er sant som du sier; dokumentasjonen forteller historien. Jeg husket heller ikke mye, og strever generelt med hukommelsen omkring oppveksten, men dokumentasjonen forteller historien. Den ligger der.

Jeg blir litt nyskjerrig på hvordan du klarer å komme dit at du gir slipp på bitterheten. Jeg er ikke der. Iblant velter jeg meg i bitterheten, svøper meg i den og lar den omslutte meg, til den grad at man ikke lenger kan se hvor jeg slutter og bitterheten begynner. Vi har blitt ett.

Jeg tror boka blir best hvis man ikke er så bitter jeg da, så du har nok et fortrinn der.

Anonymkode: fa626...0ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Problemet med selvbiografier er at "alle" skriver dette, ikke minst "kjendiser".

Kort sagt en sjanger markedet for lengst er mettet av.

Anonymkode: f940c...e87

Hvis boka er godt nok skrevet, så spiller det ingen rolle hva den handler om.

Anonymkode: fa626...0ad

[Tingelling]

Du kan gi ut selv via booldbooks eller hos Tina Holt sitt forlag nor. Trur du må ha tatt forfatterkurset for å gi ut bok fra Nor, men det kan være lurt for å finne stemmen sin. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det du skriver der, det kunne jeg ha skrevet selv. Har akkurat hatt en ganske opprivende runde hvor jeg ble nødt til å hente inn en god del dokumentasjon fra oppveksten, og det er sant som du sier; dokumentasjonen forteller historien. Jeg husket heller ikke mye, og strever generelt med hukommelsen omkring oppveksten, men dokumentasjonen forteller historien. Den ligger der.

Jeg blir litt nyskjerrig på hvordan du klarer å komme dit at du gir slipp på bitterheten. Jeg er ikke der. Iblant velter jeg meg i bitterheten, svøper meg i den og lar den omslutte meg, til den grad at man ikke lenger kan se hvor jeg slutter og bitterheten begynner. Vi har blitt ett.

Jeg tror boka blir best hvis man ikke er så bitter jeg da, så du har nok et fortrinn der.

Anonymkode: fa626...0ad

Jeg tror det er rom og behov for begge deler, både bitterhet og å gi slipp på den. For min del så ga jeg slipp på bitterheten, fordi den ikke gjorde meg noe godt. Den holdt meg tilbake, følte meg rett og slett fengslet av den. Jeg mistet hele min barndom og mine tenår til traumatiske og vonde hendelser, et helt liv fylt med så mye angst at mangelen på engstelse er mer fremmed for meg.

Fordi jeg mistet så mange år i barndommen og tenårene, ble jeg innstilt på at jeg ikke ville miste flere år til bitterheten. Den hindret meg fra å leve, jeg tok ingen sjanser og bygde en mur i frykt for å bli såret av de som potensielt kunne komme meg nær. Jeg innså vel at det kom et punkt hvor jeg ikke lenger kunne skylde all min elendighet, på mine foreldre. Jeg ble voksen, jeg satt med makten til å styre hvordan jeg kunne ha det. Noe som hjalp meg å gi slipp på bitterheten, var som sagt at jeg klarte å tilgi, selvom ingen ba om tilgivelse. 

Anonymkode: d5789...c49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei 

Jeg leker mye med tanken om å skrive en bok basert på livet mitt. Det har vært et innholdsrikt liv på kort tid, i ung alder og jeg føler at historien min kan hjelpe og inspirere andre som kanskje også har hatt en vanskelig og vond oppvekst. Mitt eneste problem er at på grunn av at livet mitt har vært som det har vært, så har den kreative delen av meg, visnet bort. Jeg klarer ikke lenger å starte med historiefortelling, og føler meg fanget i eget hodet. 

Er det noen andre kreative sjeler her, som kanskje har noen råd for hvordan jeg kan komme i gang? 

Anonymkode: d5789...c49

Som tidligere nevnt er markedet mettet av selvbiografier, så med mindre man heter Viggo Kristiansen, tror jeg dessverre få har interesse av å betale penger for å lese historien din, slik at som et kommersielt prosjekt bør du være foreberedt på mange skuffelser.

Derimot kan man utgi boken på eget forlag og få den trykt i et billig trykkeri i utlandet - det er mange som har gjort dette, og enten forsøke å selge bøkene selv, eller gå til bokhandlere og forsøke å få overbevist dem; uansett får man skrevet en bok, enten folk kjøper den eller ei.

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis boka er godt nok skrevet, så spiller det ingen rolle hva den handler om.

Anonymkode: fa626...0ad

Det spørs; jeg har lest mye, men orker ikke å ta i en bok skrevet av Knausgård eller andre som driver med sosialpornografi.

Anonymkode: f940c...e87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror det er rom og behov for begge deler, både bitterhet og å gi slipp på den. For min del så ga jeg slipp på bitterheten, fordi den ikke gjorde meg noe godt. Den holdt meg tilbake, følte meg rett og slett fengslet av den. Jeg mistet hele min barndom og mine tenår til traumatiske og vonde hendelser, et helt liv fylt med så mye angst at mangelen på engstelse er mer fremmed for meg.

Fordi jeg mistet så mange år i barndommen og tenårene, ble jeg innstilt på at jeg ikke ville miste flere år til bitterheten. Den hindret meg fra å leve, jeg tok ingen sjanser og bygde en mur i frykt for å bli såret av de som potensielt kunne komme meg nær. Jeg innså vel at det kom et punkt hvor jeg ikke lenger kunne skylde all min elendighet, på mine foreldre. Jeg ble voksen, jeg satt med makten til å styre hvordan jeg kunne ha det. Noe som hjalp meg å gi slipp på bitterheten, var som sagt at jeg klarte å tilgi, selvom ingen ba om tilgivelse. 

Anonymkode: d5789...c49

Det høres fint ut. Kanskje en slik bok kan inspirere andre til å føle det på samme måte. Jeg er nok ikke helt i samme situasjon der, for mine overgripere ga seg ikke da barndommen opphørte. Jeg trodde en liten periode der, helt i begynnelsen av 20-årene, at jeg kunne bli noe "på tross av", og ikke "på grunn av".

På tross av oppveksten, tenkte jeg. Men det skulle vise seg at jeg tok feil, og at overgriperne skulle få beholde kontrollen over meg i nesten 20 år til.

Jeg tror slike historier som vi har, er fryktelig viktige. Det er viktig å formidle dem, vise andre hva som foregår bak lukkede dører. Få opp kunnskapsnivået i samfunnet om slike mennesker, og om dette temaet. Og hvis man kan ha en lykkelig slutt, komme styrket ut av elendigheten på en eller annen måte, så inspirerer man jo også til håp. Vi trenger absolutt flere slike bøker.

 

Anonymkode: fa626...0ad

[AnonymBruker]

Jeg setter pris på tilbakemeldinger, men hadde satt mer pris på tilbakemeldinger som faktisk svarer på det jeg lurer på ☺️ 

Nå lurer jeg ikke på hvordan markedet er for selvbiografier, eller hvordan jeg kan bli publisert. I første omgang trenger jeg mer hjelp til hvordan jeg kan komme i gang med å skrive historien min. Mye fordi kreativiteten min har blitt tilsidesatt i mange år, fordi jeg har vært i overlevelsesmodus. Om jeg noen gang klarer å starte (og fullføre) dette prosjektet, så kommer jeg kanskje tilbake og ber om råd rundt publisering. 

For alt jeg vet, kan dette ende opp med å bli en skjønnlitterær bok, med inspirasjon fra livet mitt, men det er ikke det viktigste akkurat nå.  

Anonymkode: d5789...c49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det høres fint ut. Kanskje en slik bok kan inspirere andre til å føle det på samme måte. Jeg er nok ikke helt i samme situasjon der, for mine overgripere ga seg ikke da barndommen opphørte. Jeg trodde en liten periode der, helt i begynnelsen av 20-årene, at jeg kunne bli noe "på tross av", og ikke "på grunn av".

På tross av oppveksten, tenkte jeg. Men det skulle vise seg at jeg tok feil, og at overgriperne skulle få beholde kontrollen over meg i nesten 20 år til.

Jeg tror slike historier som vi har, er fryktelig viktige. Det er viktig å formidle dem, vise andre hva som foregår bak lukkede dører. Få opp kunnskapsnivået i samfunnet om slike mennesker, og om dette temaet. Og hvis man kan ha en lykkelig slutt, komme styrket ut av elendigheten på en eller annen måte, så inspirerer man jo også til håp. Vi trenger absolutt flere slike bøker.

 

Anonymkode: fa626...0ad

Det er veldig leit å høre hvordan livet ditt ble, jeg håper du en dag klarer å fortelle historien din ❤️ 

Anonymkode: d5789...c49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er veldig leit å høre hvordan livet ditt ble, jeg håper du en dag klarer å fortelle historien din ❤️ 

Anonymkode: d5789...c49

Takk for det ♥️

For å få igang en kreativ skriveprosess, så er det jo bare å begynne å skrive. Det fungerer hvertfall for meg. Bare skriv og skriv, og ikke vær så opptatt av at det skal være "godt skrevet" til å begynne med. Formuleringene kommer kanskje mer naturlig etterhvert som du har kommet godt i gang. Og du kan alltids gå tilbake og redigere starten senere, eller kutte hele det første avsnittet og hoppe rett inn i historien på et annet tidspunkt enn der du opprinnelig startet. Det ser du etterhvert.

Noen ganger fungerer det også å skrive andre ting, hvertfall for meg. Det kan være svar i tråder som dette, som plutselig inspirerer til å spinne videre på noe. Eller bare kickstarter en skrivesperre.

Du kan også begynne med en litt kortere tekst, f eks en novelle, og legge ut f eks her for å få konkrete tilbakemeldinger. Det hender noen ganger at den innfallsvinkelen setter skriveprosessen igang.

Anonymkode: fa626...0ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for det ♥️

For å få igang en kreativ skriveprosess, så er det jo bare å begynne å skrive. Det fungerer hvertfall for meg. Bare skriv og skriv, og ikke vær så opptatt av at det skal være "godt skrevet" til å begynne med. Formuleringene kommer kanskje mer naturlig etterhvert som du har kommet godt i gang. Og du kan alltids gå tilbake og redigere starten senere, eller kutte hele det første avsnittet og hoppe rett inn i historien på et annet tidspunkt enn der du opprinnelig startet. Det ser du etterhvert.

Noen ganger fungerer det også å skrive andre ting, hvertfall for meg. Det kan være svar i tråder som dette, som plutselig inspirerer til å spinne videre på noe. Eller bare kickstarter en skrivesperre.

Du kan også begynne med en litt kortere tekst, f eks en novelle, og legge ut f eks her for å få konkrete tilbakemeldinger. Det hender noen ganger at den innfallsvinkelen setter skriveprosessen igang.

Anonymkode: fa626...0ad

Tusen takk for råd, tenker jeg bare skal sette i gang som du sier, så begynner nok ballen å rulle etterhvert 😊

Anonymkode: d5789...c49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg setter pris på tilbakemeldinger, men hadde satt mer pris på tilbakemeldinger som faktisk svarer på det jeg lurer på ☺️ 

Nå lurer jeg ikke på hvordan markedet er for selvbiografier, eller hvordan jeg kan bli publisert. I første omgang trenger jeg mer hjelp til hvordan jeg kan komme i gang med å skrive historien min. Mye fordi kreativiteten min har blitt tilsidesatt i mange år, fordi jeg har vært i overlevelsesmodus. Om jeg noen gang klarer å starte (og fullføre) dette prosjektet, så kommer jeg kanskje tilbake og ber om råd rundt publisering. 

For alt jeg vet, kan dette ende opp med å bli en skjønnlitterær bok, med inspirasjon fra livet mitt, men det er ikke det viktigste akkurat nå.  

Anonymkode: d5789...c49

Da beklager jeg; misforstod litt.

Hvis du ønsker å begynne å skrive, vil jeg råde deg til å slippe deg løs, og først skrive om noe helt annet bare for å lære at ordene enkelt kan falle på plass i en fortelling; tross alt er dette bare ord.

Når du etter hvert får lavere skuldre, kan du begynne å skrive om ting som har sammenheng med ditt eget liv - om du starter med dette uten å først lære å ha et avslappet forhold til ordene, er jeg redd at det kan bli problematisk å i det hele tatt komme i gang.

Anonymkode: f940c...e87

[AnonymBruker]

Skriv litt hver dag, er mitt råd. Antagelig møter du på mye motstand i deg selv når du begynner, spesielt om du har traumer. Å skrive litt hver dag vil gjøre at du lærer kroppen din at det er trygt å skrive. 
 

Ikke tenk at det må være bra det du skriver i første omgang. Det viktigste er å bare skrive. Så kommer du kanskje så langt at du har skrevet ned historien fra start til slutt, og da kan du begynne å se kritisk på teksten. Men ikke før det, for da saboterer du deg selv. Kanskje holder det for deg å skrive ned historien. Ikke alt man skriver trenger å foredles til et punkt der noen vil ønske å gi det ut. Skal du gi det ut, må det enten ha kommersielt potensiale eller litterær kvalitet. Begge deler er vanskelig nok å få til. Men det kan ha egenverdi for deg å skrive uansett om noen andre får lese det noen gang eller ikke. 
 

Hvis du ikke er der at du er i stand til å stabilisere deg selv når traumer blir aktivert, så vil jeg fraråde deg fra hele prosjektet. Det vil komme opp i deg, gjøre deg ustabil og full av smerte. Er du ikke på rett plass i livet med svært sterke strategier for å hanskes med traumene, vil du kunne få det mye verre av å gjøre dette. 
 

Lykke til! 

Anonymkode: fde7c...957

[AnonymBruker]

Hei ts, jeg sliter også med å komme i gang med skriving. Nå er det ikke selvbiografi, men en slags roman jeg har planer om. Jeg tok et emne i litteratur på nett, ved et universitet, bare for å sparke meg selv i rumpa og kanskje lære litt. Dessverre har jeg stagnert igjen, men vurderer å melde meg inn i en skrivegruppe eller noe. Det»beste» ville vært at noen stilte krav til meg om en viss progresjon, slik at jeg ikke hadde noe valg. Jeg er selvkritisk og ser selv at det jeg foreløbig har skrevet ikke holder mål. Følger denne tråden jeg😊

Anonymkode: 8bcba...500