Er det noe "galt" med meg?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Det har jeg også. Kalles kronisk tror jeg. Vil ikke dø,men spesielt i konflikt med menn kan tanker om døden komme da man er livredd bli sviktet. Det er bare tankene,ikke reelt så ja den kjenner jeg meg igjen i. Borderline.

Ikke ts ,men svarte på den. Jeg tar ikke mesisiner eller alkohol da,men kan få tanken om kutte meg selv. Skjedd få antall ganger i konflikt med menn. Hvordan takler din kjæreste dette?

Min bare forholder seg rolig heldigvis og venter til jeg har stormet ferdig, hadde han stresset hadde jeg blitt enda mer ustabil i konflikter. 

Anonymkode: 82627...ace

Jeg tar heller ikke medisiner eller bruker alkohol, er mest når tankekjøret står på og jeg ikke kommer meg tilbake til toleransevinduet, at fristelsen for overdose blir for ekte. Samboeren min har nok trodd det har vært for oppmerksomhet, men etter jeg fikk diagnosen har han fått mer forståelse for at det er reelle tanker. Selv må jeg bare komme meg ut, fjerne meg fra situasjonen og gå en skikkelig tur så jeg får utløp for kaoset. 

Anonymkode: eb61f...0c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis du virkelig er motivert for å bli bedre, så bør du jo ikke avskrive gruppeterapi. Om du nå har en PF så er det jo faktisk DBT og MBT i gruppeterapi som har bedt prognoser for bedring. Jeg er ikke super ivrig på gruppeterapi selv, men stoler på at det er behandlingen som vil hjelpe meg, når statistikken er så god. Gruppeterapi handler jo mye om gjenkjennelse og følelsen av at man ikke er alene, og at man får en annen innsikt i egne problemer, ved at man utenfra får høre om andres utfordringer, og er med på å drøfte rundt disse. Jeg kan ikke si noe om hvordan dette løses rundt i landet, men der jeg går, får man en forkurs hvor man øver på å være i gruppe. 

Anonymkode: eb61f...0c4

Jeg er motivert til å bli bedre, men jeg takket nei fordi jeg (på papiret) ikke har en PF-diagnose, men også fordi jeg føler det mest prekære for meg nå er spiseforstyrrelsen, og gruppebehandlingen jeg fikk tilbud om, er rettet mot traumer og håndtering av dette. Etter å ha postet dette innlegget i går, og sett at såpass mange tenker i retning PF (borderline) - har jeg ringt DPS og spurt om muligheten for å få tilbud om gruppeterapi likevel, og det fikk jeg. 😊

Anonymkode: 6edb2...819

[AnonymBruker]

Sitter å lurer på om det er noe galt med meg jeg også. K28. 

Hadde en lang og vond samtale med min samboer i går, vi har vært sammen i rundt 10 år. Vi hadde det fint de 4-5 første årene, men de siste årene har vært tunge, spesielt for min samboer da jeg bytter veldig mellom varm/kald. 

Jeg regulerer ikke følelsene mine på samme måte som andre. Jeg har ekstreme humørsvingninger, den ene timen/dagen kan alt være helt flott og fint, den neste er jeg helt i kjelleren med masse vonde tanker om meg selv og livet mitt fordi jeg oppfatter ett signal feil eller får et eksplosivt sinne som jeg ikke klarer å kontrollere.

Får helt ekstremt irrasjonelle tanker om (for eksempel) at hvis samboer vil reise bort på tur vil han ikke være med meg og vil forlate meg, skaper (ubevisst) oppstyr nesten hver gang han reiser bort fordi jeg føler meg avvist. Har vært sånn i flere år og han fortalte meg i går at han vil jeg skal søke hjelp for han klarer ikke dette lengre. Har bestilt time hos fastlege om samtale til evt. henvisning til DPS. 

For eksempel: Når han reiser bort alene blir jeg veldig lei meg og blir impulsiv og skader meg selv i form av å dunke hodet i vegg eller gulv, slå meg selv eller ting rundt meg, klyper meg selv også videre. Får også tanker om at verden ville vært bedre uten meg, men har aldri prøvd å ta livet mitt eller "truet høyt" om det. Hvis han prøver å prate med meg blir jeg veldig innesluttet/kald og vil ikke ha noe med han å gjøre. Jeg slamrer med dører, kaster objekter (som telefonen) i bakken, med mer.
Andre eksempler: Hvis jeg ikke får komplimenter/bekreftelse når jeg har pyntet meg litt ekstra blir jeg svært usikker og tenker at ingen syns jeg er fin, jeg skal selge alle klærne mine og "fornye" meg selv så over flere dager kan jeg kjøpe mye klær/ting for å prøve å "fornye" eller "forbedre" meg. Ender også opp med å gå fra å sulte meg til å overspise. 
Føler også at jeg går med en maske / går inn i en rolle på jobb for å håndtere det sosiale, når jeg kommer hjem er jeg fryktelig sliten og blir dermed ustabil. Har lederrolle i bedriften jeg jobber i, men føler aldri det jeg gjør er bra nok og at jeg bare burde slutte / finne annen jobb.
I sosiale settinger er jeg fryktelig usikker og sjenert, men prøver så godt jeg kan å passe inn og blir dermed veldig sliten av sånne ting.   
Hadde også en periode fra jeg var 18-20 år hvor jeg var veldig enten/eller som nå (da var vi i date-fasen og i oppstartsfasen av forholdet vårt), men da sa han fra og jeg gjorde alt jeg kunne for å dempe/skjule de vonde følelsene mine for at han ikke skulle forlate meg og alt var (tilsynelatende) fint. Har aldri vært innlagt eller noe form for psykiatri eller lignende og kan egentlig ikke huske at jeg var sånn som tenåring. Vet bare at foreldrene mine har kalt meg "følsom" og "sensitiv". Har i hvert fall blitt verre med årene nå og ikke bedre. 

Anonymkode: 23114...540