Omsorg for egen far

[AnonymBruker]

Min mor døde for snart to år siden. Min far er 79 år og har siden da hatt det veldig tøft. Jeg og min søster har brukt mye tid på å hjelpe han i overgangen både mtp praktiske ting og for at han ikke skal være så ensom og alene.

Det siste halvåret har jeg trukket meg mer tilbake da jeg føler på omsorgstretthet og ønske om mer tid til egne behov (fjelltur, jobbe ekstra, tid med egne barn, venninner osv). Jeg har aldri hatt noe tett forhold til mine foreldre. Og min far har gjennom hele min oppvekst og voksne liv vært opptatt med sitt. Han vet lite om meg- det er f.eks bare noen måneder siden han oppdaget at jeg er venstrehendt.

Nå treffer jeg han 1, maks 2 ganger pr uke. For min del hadde jeg ikke hatt «behov» å se han mer enn en gang pr måned eller sjeldnere. Og det kjennes desverre ut som at jeg ikke kommer til å sørge når han er borte. Jeg føler på en måte at det ikke er mitt ansvar at jeg har dette «ikke» forholdet til min egen far- samtidig kjenner jeg på skam og dårlig samvittighet; jeg burde «ta meg sammen» og være mer glad i han. Sannheten er at jeg irriterer meg mye over måten han er på- samtidig synes jeg synd på han og tenker han er «stakkarslig» og trenger mer omsorg.

Heldigvis er søsteren min litt mer omsorgsfull mot han enn meg, men hun har også mindre tid til han, så selvsagt blir ikke «behovet» hans dekket. Han er sosialt anlagt, men har aldri pleiet vennskap og har ingen andre enn oss å støtte seg på.

Jeg er også den han selv sier han betror seg aller mest til og kan snakke med alt om. Det er meg og fastlegen han støtter seg på mtp indre følelser og problemer. Så de siste årene har jeg blitt godt kjent med han- på godt og vondt. Likevel irriterer væremåten hans meg mer enn det gleder meg å være sammen med han. Jeg må tilføye at de siste gangene jeg har vært sammen med han (ca 1 time) så har jeg vært helt utslått og lagt på sofaen resten av dagen.

Min utdannelse er innen omsorgsyrke- så dette passer overhodet ikke inn i hvordan jeg ellers er eller blir oppfatter av andre. Det hjelper heller ikke å lese om alle de som har kontakt med foreldrene sine flere ganger ukentlig og er kjempeglad i dem osv- jeg har det ikke sånn med mine foreldre. Men prøver derimot at jeg skal ha et MYE bedre forhold til mine barn enn jeg har hatt til mine foreldre. Vi er egentlig tre søsken, men tredjemann har nok med seg selv og har nesten ikke kontakt med min far. Dette søskenet har heller ikke så mye kontakt med oss to andre i søskenflokken. Jeg er den som har mest kontakt med dette søskenet av alle, og har i alle år fungert som mellommann når det har vært konflikter osv i familien- siden alle betror seg til meg. Dette har også opplevdes slitsom for meg- men også som noe de andre forventer jeg skal ta meg av siden «jeg er så god på relasjoner»….

 Jeg vet ikke helt hva jeg spør dere om her- men kanskje det er noen med gode konstruktive innspill jeg ikke har tenkt på selv på hvordan leve best med dette, for å både ta kunne ta vare på meg selv og min far. Ps: En gang i uken med kontakt er uansett et minimum slik helsen han er nå.  
 

Dette er jo min side av historien og jeg tviler på at jeg er en «helgen» av noe slag som har gjort «alt rett». Så jeg trenger konstruktiv kritikk- ikke stort annet.

Anonymkode: d8b84...be4

[AnonymBruker]

Tenk tanken ; han er 79, det gjenstår ikke mange år med omsorg. Om du ikke gjør det for han så gjør det for å lette på presset for din søster. Du vil heller føle anger for noe du ikke gjorde, enn noe du gjorde. Jeg har hatt slik omsorg selv men aldri angra. Det er en veldig begrenset periode. Men selvsagt blir man sliten, man må ofre noe osv.. 

Anonymkode: 849b9...e77

[AnonymBruker]

Vi er i eksakt samme situasjon, to søsken også her, tap av mor for knappe to år siden, far som sliter både med ensomheten og helse... Men med det unntak av at far har vært en god og tilstedeværende omsorgsperson. Tross det så blir man sliten, det er en omsorgsrolle som er snudd på hodet, særlig når brått tap av mor kommer på toppen. 

Det som har vært riktig for meg er å ha god samvittighet for det jeg gjør, og aldri dårlig samvittighet for det jeg ikke gjør. Videre er det viktig å stille krav tilbake, om man hjelper blir det gjort på min måte, at han ville måkt annerledes er irrelevant. Når huset skulle males får man leie inn noen. Fysiske besøk krever mye tid og krefter, som du beskriver. Jeg opplever det som mye lettere at mye av kontakten er telefonkontakt. Da kan jeg gjerne gjøre noe praktisk samtidig, eller gå en tur, og når man er ensom betyr en halvtime mye. Jeg har også gode erfaringer med å ta med meg mannen, eller inkludere far i ting jeg og mannen gjør, da blir hele stemningen litt lettere. 

Anonymkode: 67b66...ed7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Tenk tanken ; han er 79, det gjenstår ikke mange år med omsorg. Om du ikke gjør det for han så gjør det for å lette på presset for din søster. Du vil heller føle anger for noe du ikke gjorde, enn noe du gjorde. Jeg har hatt slik omsorg selv men aldri angra. Det er en veldig begrenset periode. Men selvsagt blir man sliten, man må ofre noe osv.. 

Anonymkode: 849b9...e77

Vel, jeg sitter i akkurat samme situasjon selv om min far er 10 år eldre enn TS sin far, så dette kan vare lenge jo! Har dessverre ingen råd til TS, jeg er bestemor i tillegg og føler på at jeg "server" fire generasjoner.

Anonymkode: ee6f7...8ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Vel, jeg sitter i akkurat samme situasjon selv om min far er 10 år eldre enn TS sin far, så dette kan vare lenge jo! Har dessverre ingen råd til TS, jeg er bestemor i tillegg og føler på at jeg "server" fire generasjoner.

Anonymkode: ee6f7...8ca

Men har du ikke da barn som også trår til og er tilstedeværende i bestefars liv? Da det var besteforeldre det gjaldt var vi mange barnebarn som også stilte opp. Min og søsters hovedutfordring er at vi bare er to, da barna er småbarn.... og samtidig mistet vi jo leddet som kunne avlaste litt med dem. 

Huff, ikke for å sammenligne situasjoner altså.. Dette er tøft, uansett. 

Anonymkode: 67b66...ed7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men har du ikke da barn som også trår til og er tilstedeværende i bestefars liv? Da det var besteforeldre det gjaldt var vi mange barnebarn som også stilte opp. Min og søsters hovedutfordring er at vi bare er to, da barna er småbarn.... og samtidig mistet vi jo leddet som kunne avlaste litt med dem. 

Huff, ikke for å sammenligne situasjoner altså.. Dette er tøft, uansett. 

Anonymkode: 67b66...ed7

TS her; i vårt tilfelle så har bestefar vært like fraværende for sine barnebarn som sine egne barn. Nå ønsker han å ha kontakt med dem,og har gjort noen egentlig gode forsøk på det. Men når barnebarna er ungdommer og ikke tidligere har hatt noe med bestefar å gjøre- så lar jeg barnebarna få bestemme selv at de ikke vil anstrenge seg for noe mer. Så nei-barnebarna går ikke på besøk hos bestefar.

Anonymkode: d8b84...be4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Tenk tanken ; han er 79, det gjenstår ikke mange år med omsorg. Om du ikke gjør det for han så gjør det for å lette på presset for din søster. Du vil heller føle anger for noe du ikke gjorde, enn noe du gjorde. Jeg har hatt slik omsorg selv men aldri angra. Det er en veldig begrenset periode. Men selvsagt blir man sliten, man må ofre noe osv.. 

Anonymkode: 849b9...e77

Ja enig i det. Og min søster trår til for å avlaste meg- så vi samarbeider egentlig veldig bra ut fra våre forutsetninger.

Anonymkode: d8b84...be4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Vi er i eksakt samme situasjon, to søsken også her, tap av mor for knappe to år siden, far som sliter både med ensomheten og helse... Men med det unntak av at far har vært en god og tilstedeværende omsorgsperson. Tross det så blir man sliten, det er en omsorgsrolle som er snudd på hodet, særlig når brått tap av mor kommer på toppen. 

Det som har vært riktig for meg er å ha god samvittighet for det jeg gjør, og aldri dårlig samvittighet for det jeg ikke gjør. Videre er det viktig å stille krav tilbake, om man hjelper blir det gjort på min måte, at han ville måkt annerledes er irrelevant. Når huset skulle males får man leie inn noen. Fysiske besøk krever mye tid og krefter, som du beskriver. Jeg opplever det som mye lettere at mye av kontakten er telefonkontakt. Da kan jeg gjerne gjøre noe praktisk samtidig, eller gå en tur, og når man er ensom betyr en halvtime mye. Jeg har også gode erfaringer med å ta med meg mannen, eller inkludere far i ting jeg og mannen gjør, da blir hele stemningen litt lettere. 

Anonymkode: 67b66...ed7

Takk for gode innspill. Det er også «godt» å lese at jeg ikke er alene om å ha det slik- og jeg forstår godt at omsorgstyngden er stor selv om far har vært en god omsorgsperson. Men kanskje man da også føler mer på mindre ambivalente følelser for å strekke seg for en person som tidligere har strukket seg for å være der for deg? Bare mine tanker?

Anonymkode: d8b84...be4

[AnonymBruker]

Forsøk å få faren din med på noen former for aktiviteter, type dagsenter? Eller trening for eldre, eller få en fast besøksvenn? 
tenker om du besøker en gang i uken, søsteren din besøker en gang i uken og en aktivitet i tillegg, så er egentlig mye gjort. Mange eldre kvier seg til dagsenter, men det er faktisk veldig trivelig og noe de fleste setter stor pris på. Forsøk å si at han må gi det en sjanse hvertfall, sette litt krav. Man kan faktisk sette litt krav til egne foreldre også, de blir ofte litt tiltaksløse med alderen 😆 

Jeg jobber i helse og omsorg, og her får ikke engang alltid foreldrene besøk mer enn et par ganger i året av barna, og de bor i samme by. Så, en gang i uken er veldig veldig innafor. 

Anonymkode: 71e23...fd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

TS her; i vårt tilfelle så har bestefar vært like fraværende for sine barnebarn som sine egne barn. Nå ønsker han å ha kontakt med dem,og har gjort noen egentlig gode forsøk på det. Men når barnebarna er ungdommer og ikke tidligere har hatt noe med bestefar å gjøre- så lar jeg barnebarna få bestemme selv at de ikke vil anstrenge seg for noe mer. Så nei-barnebarna går ikke på besøk hos bestefar.

Anonymkode: d8b84...be4

Den ser jeg. En relasjon skal gå begge veier. Med foreldre blir det litt annerledes, de har jo på mange måter tatt vare på deg, om ikke annet praktisk. Så med mindre det er spesielle forhold eller omsorgssvikt så vil man jo føle på et behov for å stille opp. 

Jeg har imidlertid en bestefar som var fjernere. Jeg var også yngre da han døde, så var ikke der på samme måten som for de andre. Men i ettertid angrer jeg jo litt på at jeg ikke ble kjent med personen likevel. Om du ser en annen side av din far nå er det jo også mulig barnebarna vil føle på det samme, og mulig angre den dagen han ikke er her lenger. Men selvfølgelig, helt opp til dem. 

Anonymkode: 67b66...ed7

[AnonymBruker]

Tenker at når du besøker han en gang i uken og ditt søsken en dag i uken har han fylt opp to dager i uken med besøk. 
så kan du se om han kan få tilbud via dagsenteret. 
ett annet tips er å kontakte lokale røde kors og se om de har en besøksvenn som kan besøke han en gang i uken. Jeg er besøksvenn selv og det er veldig givende. De har taushetsplikt så der er det også ett fint sted for han å «tømme» seg så ikke alt går utover barna. 

Anonymkode: 864f9...fc8

[svartkatt]

Jeg har prøvd å være mer tilstede for min far, men det hadde ingenting positivt for seg. Jeg ble bare mer sliten. Det er noen år siden. Nå er søsteren min blitt mer involvert, egentlig litt usikker på hvorfor. Men kan hende fordi jeg har sagt noe om det. Hun har bil, mindre helseutfordringer.. Men heldigvis har han også fått hjelp fra helsevesenet. 

Sånn generelt tenker jeg at dere som jobber innen helse sikkert får mye mer av dette privat. Søsteren min er en av dere, og alle de eldre i familien har eller snakker med henne om sykdom osv. Som om hun vet og kan all verdens. Tenker det er like viktig for dere helsearbeidere å sette grenser privat. Og jeg mener at det er ikke min og din jobb å hjelpe til med alt, men de andre som jobber med det. Det skal ihvertfall ikke bli en jobb for deg privat.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Forsøk å få faren din med på noen former for aktiviteter, type dagsenter? Eller trening for eldre, eller få en fast besøksvenn? 
tenker om du besøker en gang i uken, søsteren din besøker en gang i uken og en aktivitet i tillegg, så er egentlig mye gjort. Mange eldre kvier seg til dagsenter, men det er faktisk veldig trivelig og noe de fleste setter stor pris på. Forsøk å si at han må gi det en sjanse hvertfall, sette litt krav. Man kan faktisk sette litt krav til egne foreldre også, de blir ofte litt tiltaksløse med alderen 😆 

Jeg jobber i helse og omsorg, og her får ikke engang alltid foreldrene besøk mer enn et par ganger i året av barna, og de bor i samme by. Så, en gang i uken er veldig veldig innafor. 

Anonymkode: 71e23...fd0

Takk for gode ord. Han er ute av huset flere ganger ukentlig på egenhånd: typ trening, innom butikk osv. Det opplyste jeg ikke om. Men han er nok en type som «krever» mye. Det har jeg forstått de siste årene. 

Anonymkode: d8b84...be4

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (2 minutter siden):

Jeg har prøvd å være mer tilstede for min far, men det hadde ingenting positivt for seg. Jeg ble bare mer sliten. Det er noen år siden. Nå er søsteren min blitt mer involvert, egentlig litt usikker på hvorfor. Men kan hende fordi jeg har sagt noe om det. Hun har bil, mindre helseutfordringer.. Men heldigvis har han også fått hjelp fra helsevesenet. 

Sånn generelt tenker jeg at dere som jobber innen helse sikkert får mye mer av dette privat. Søsteren min er en av dere, og alle de eldre i familien har eller snakker med henne om sykdom osv. Som om hun vet og kan all verdens. Tenker det er like viktig for dere helsearbeidere å sette grenser privat. Og jeg mener at det er ikke min og din jobb å hjelpe til med alt, men de andre som jobber med det. Det skal ihvertfall ikke bli en jobb for deg privat.

TS her: Dette kan jeg kjenne meg igjen i. Det er vanskelig å sette grenser. Men er nok blitt bedre til det. Og det hjelper å lese det dere skriver til meg også. Det får meg til å føle meg litt mindre egoistisk.

Anonymkode: d8b84...be4

[AnonymBruker]

Er det lettere om du henter han og at han er hos dere noen timer? Ha enkel middag, is til dessert også får du samvær med han samtidig som du har noe å gjøre? Hvis ungene er hjemme kan jo de prate litt med han også

Anonymkode: ff808...646

[fru Alving]

Jeg har en gammel mor som kun har meg og min familie. Det er slitsomt. Vi handler for henne og besøker en gang i uken. Av og til kommer hun til oss på kaffe eller middag da må vi kjøre og hente.

Min mor har alltid stilt opp for meg og er egentlig positiv, men nå har veldig  mye blitt skummelt og verden blir mindre og mindre. Hun vil ikke dra på eldresenter og møte folk. Hun leser på nyhetene om kun negative ting, det er jo det det skrives om.

Det som hjelper for meg et at mannen min og jeg besøker henne sammen. Jeg aktiviserer og barna noen ganger da får hun noe å glede seg til. Et annet tips er å ta med din far på arrangement dere uansett skal på, juletrefest skoleavslutning og sånne ting. Oppvisning og kamper ting barna er med på. Kanskje han kan kjøre et av barna fast til en aktivitet hvis han er sprek nok, så får han litt mer opplevelser i hverdagen. Og opplever at han er til nytte.

[AnonymBruker]

Det er nå du viser dine barn hva slags relasjon man har med eldre slektninger

Det er også nå du viser deg selv hva slags verdier du har, og om du har integritet. Som andre har nevnt, dette er en fase og varer bare noen år.

Anonymkode: 05318...30e

[Pudderrosa]

Synes folk skal slutte å si det varer bare noen år... Det kan fort vare 5-15 år. Det er en ganske stor del av tida med småbarnskaos feks og kan være en tung byrde å bære, særlig i den fasen.

Endret 24. april 2024 av Pudderrosa

[AnonymBruker]

Min mor er 70 og trenger mye omsorg, hun er mye alene, sliter litt med helsa og kjeder seg rett og slett mye.

Jeg nekter å ta ansvar for dette, det er helt og holdent hennes liv og hennes ansvar. Alt jeg bidrar med er en bonus, jeg nekter å skamme meg for å la henne ta sitt eget ansvar for sitt liv. 
 

Nå bor jeg langt unna også så det begrenser seg naturlig slik, ikke har vi kontakt på telefonen heller, kun på messenger og da ganske overfladisk så jeg kjenner naturligvis ikke på omsorgstretthet eller vansker med å prioritere slik sett. Jeg skriver her utelukkende for å si at det faktisk er helt greit å ikke ta på seg mer enn man kan og vil.

Det er ikke synd på eldre som har valgt å inrette liva sine for ensomhet med å blant annet velge å ikke følge opp barna sine.

Anonymkode: b91b7...5db

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (10 minutter siden):

Jeg har en gammel mor som kun har meg og min familie. Det er slitsomt. Vi handler for henne og besøker en gang i uken. Av og til kommer hun til oss på kaffe eller middag da må vi kjøre og hente.

Min mor har alltid stilt opp for meg og er egentlig positiv, men nå har veldig  mye blitt skummelt og verden blir mindre og mindre. Hun vil ikke dra på eldresenter og møte folk. Hun leser på nyhetene om kun negative ting, det er jo det det skrives om.

Det som hjelper for meg et at mannen min og jeg besøker henne sammen. Jeg aktiviserer og barna noen ganger da får hun noe å glede seg til. Et annet tips er å ta med din far på arrangement dere uansett skal på, juletrefest skoleavslutning og sånne ting. Oppvisning og kamper ting barna er med på. Kanskje han kan kjøre et av barna fast til en aktivitet hvis han er sprek nok, så får han litt mer opplevelser i hverdagen. Og opplever at han er til nytte.

Gode ideer. Jeg har han avogtil med meg viss jeg skal noe spesielt. I sommer var han med meg i nesten en hel uke på kjøretur fra Østlandet til Vestlandet og tilbake. Vi stoppet på fjellet og overnattet der noen netter og hadde kjøreturer på småveier. Jeg har han også avogtil med på ulike ting her hjemme. Det har min søster også. Søsteren min var også med han en tur til syden i vinter og han var en tur alene. Så i bunn og grunn så kommer han seg ut og er med på ting. Han er derimot ikke sprek nok til å være med på alt mulig, så det begrenser seg selv.   Jeg har kanskje ingenting å ha dårlig samvittighet for? Utenom at jeg inviterer han sjelden med på hyttetur eller til middag hjemme hos meg. En stund kom han til oss på kveldstid et par dager i uken for å se på tv med oss. Men nå er jeg sjelden hjemme på kveldstid (det er her ønsket om trening, venninner og slikt kommer inn)- så det stoppet deg selv.

Anonymkode: d8b84...be4