Kjæresten er dårlig på emosjonell støtte

[AnonymBruker]

Kjæresten er ikke noe god på å gi emosjonell støtte, og det gjør meg så lei meg og skuffet. Vi har ikke vært sammen så veldig lenge enda, kanskje ca 10 mnd, men dette er noe jeg plukket opp tidlig ved små ting. Har prøvd å snakke med han om det, hva jeg trenger i et forhold av dette, og hvor viktig det er. Jeg er selv veldig opptatt av å støtte mine nærmeste, lytte og engasjere meg i det som skjer rundt dem, noe jeg selvsagt gir han også. Men jeg tror ikke han aner hvordan. Jeg tror nemlig ikke han mangler empati, han er en snill og god mann, men noen ganger lurer jeg jo virkelig.. Jeg står i noe vanskelig helsemessig nå, som jeg ikke har fått helt svar på. Det medfølger fysisk ubehag, mental påkjenning, og mye styr med helsevesenet. Kjæresten virker helt uanfektet, spør aldri hvordan det går, ønsker aldri god bedring, eller lykke til på legetimer og behandlinger. Han skriver helt overfladiske meldinger, «håper du har hatt en helt fantastisk dag», f.eks. Det er i utgangspunktet en hyggelig setning, det, men den provoserer når han vet hva jeg står i. Noen få ganger skriver jeg litt om hvordan jeg har det på eget initiativ. Bare kort, som en oppdatering på hvordan det går. Igår skrev jeg også at jeg blir litt redd i situasjonen. Han svarte at det var leit at jeg hadde det sånn, håper på rask bedring. Det var det. Ut fra det jeg skrev igår, og at jeg i tillegg sa jeg var redd, så burde han slått på tråden, spurt litt oppfølgingsspørsmål, gått inn i en samtale med meg om det, vist mer omtanke. Jeg blir så skuffet og lei meg.

Dere som har en partner som dette, har dere klart å snakke med partneren om det, og få til en endring? Jeg tror kjæresten min må læres opp, men er det mulig? 

Anonymkode: a6243...5e0

[AnonymBruker]

Hadde blitt gal av et slikt bekreftelsesbehov fra samboer.

Anonymkode: af970...9bb

[AnonymBruker]

Nei, det var ikke mulig å få til endring. Jeg så mellom fingrene på det i begynnelsen og trodde av en eller annen grunn at han kom til å vise en bedre side hvis det ble virkelig alvorlig. Det skjedde ikke.

Anonymkode: 23b3b...818

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er slik han er. Det er mulig du klarer å få ham til å forstå behovet ditt, men han kommer trolig ikke til å endre seg slik at han blir iboende god på emosjonell støtte. Mannen min er litt i samme gata. Det går bra, men det er fordi jeg har en annen person nær meg som kan gi meg emosjonell støtte når det trengs. Mitt tips til deg er derfor å søke støtte hos noen andre når du trenger det, gjerne i tillegg til kjæresten din.

Anonymkode: 3b3f4...468

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hadde blitt gal av et slikt bekreftelsesbehov fra samboer.

Anonymkode: af970...9bb

Så du syns ikke det er viktig med emosjonell støtte, da? 

Anonymkode: a6243...5e0

[AnonymBruker]

Du virker litt sutrete, så han orker sikkert ikke. Hadde ikke orket selv

Anonymkode: 02f5a...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror dette er slik han er. Det er mulig du klarer å få ham til å forstå behovet ditt, men han kommer trolig ikke til å endre seg slik at han blir iboende god på emosjonell støtte. Mannen min er litt i samme gata. Det går bra, men det er fordi jeg har en annen person nær meg som kan gi meg emosjonell støtte når det trengs. Mitt tips til deg er derfor å søke støtte hos noen andre når du trenger det, gjerne i tillegg til kjæresten din.

Anonymkode: 3b3f4...468

Takk for råd. Jeg tror egentlig at det skal være mulig å endre seg på dette om man vil, mennesker lærer jo av hverandre hele tiden. Men at han grunnleggende er som han er, stemmer nok. Så tror jeg at partnere må kunne snakke sammen om viktige behov man har i forholdet da, og prøve å gjøre noe for å bli litt bedre på det som den andre føler mangler? Jeg har heldigvis andre også som jeg kan lene meg litt på, men syns jo at det er veldig viktig å kunne lene seg på en partner.

Anonymkode: a6243...5e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Så du syns ikke det er viktig med emosjonell støtte, da? 

Anonymkode: a6243...5e0

Ikke utover den som beskrives fra partner i HI, nei.

Anonymkode: af970...9bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du virker litt sutrete, så han orker sikkert ikke. Hadde ikke orket selv

Anonymkode: 02f5a...d42

Mener du virkelig det? Nå kjenner du meg ikke da, jeg er ikke sutrete. Jeg er stort sett en som setter andre foran meg selv, og engasjerer meg og er der for andre. Men nå når jeg står i noe vanskelig, er det ikke da ganske vanlig å for en partner å ville ønske å være til støtte? Det skal jo ikke så mye til, følg opp og spør hvordan det går, gidde å ringe når partneren er engstelig i en uavklart helsesituasjon? Hvordan er du med din partner da? Hvis partneren din er langvarig syk eller opplever noe leit, gidder du ikke bry deg? Jeg lurer oppriktig.

Anonymkode: a6243...5e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mener du virkelig det? Nå kjenner du meg ikke da, jeg er ikke sutrete. Jeg er stort sett en som setter andre foran meg selv, og engasjerer meg og er der for andre. Men nå når jeg står i noe vanskelig, er det ikke da ganske vanlig å for en partner å ville ønske å være til støtte? Det skal jo ikke så mye til, følg opp og spør hvordan det går, gidde å ringe når partneren er engstelig i en uavklart helsesituasjon? Hvordan er du med din partner da? Hvis partneren din er langvarig syk eller opplever noe leit, gidder du ikke bry deg? Jeg lurer oppriktig.

Anonymkode: a6243...5e0

Å vurdere selv at en ikke er sutrete, kan være en grov feilvurdering.

Anonymkode: af970...9bb

[AnonymBruker]

Jeg tror det handler mye om hva man er vokst opp med. Min mann er også ELENDIG på å vise empati når jeg står i noe vanskelig. Han er en snill og god mann, og jeg vet at han bryr seg, men i hans hode er det beste han kan gjøre for meg å holde seg unna, gi meg fred og ikke grave i det vonde. Jeg ser det samme når han står i noe vanskelig: han lukker seg inne, blir mutt, deler ingenting og dealer med alt selv, inni sitt eget hode.

Det er det samme når barna har det vanskelig også: han kan rett og slett ikke å trøste. Nå har vi vært sammen i 20 år da, og etter mye opplæring fra meg og flere runder i parterapi har det blitt litt bedre (takk og lov! 😅). Han sier selv at han er takknemlig for at han har lært mye av meg/vår relasjon, ettersom han ikke lærte noe av det som barn. Han kan faktisk ikke huske at han fikk trøst av foreldrene sine en eneste gang.

Anonymkode: 8ef24...f46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Å vurdere selv at en ikke er sutrete, kan være en grov feilvurdering.

Anonymkode: af970...9bb

Det kan også være en grov feilvurdering at en helt ukjent anonym på nettet vurderer en annen ukjent anonym som sutrete😉

Anonymkode: a6243...5e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Nei, det var ikke mulig å få til endring. Jeg så mellom fingrene på det i begynnelsen og trodde av en eller annen grunn at han kom til å vise en bedre side hvis det ble virkelig alvorlig. Det skjedde ikke.

Anonymkode: 23b3b...818

Samme her. Etter 15 års ekteskap og barn, gått igjennom alvorlig sykdom osv er det ingen endring. Så tendensene tidlig men tenkte jeg ikke så mye emosjonell støtte da jeg alltid har vært meget selvstendig,  men det blir litt som å.gå igjennom livet alene..

Så ts han kommer mest sannsynlig ikke til å forandre seg. Personlighetsstrukturen er satt . 

Anonymkode: 385c9...487

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Kjæresten er ikke noe god på å gi emosjonell støtte, og det gjør meg så lei meg og skuffet. Vi har ikke vært sammen så veldig lenge enda, kanskje ca 10 mnd, men dette er noe jeg plukket opp tidlig ved små ting. Har prøvd å snakke med han om det, hva jeg trenger i et forhold av dette, og hvor viktig det er. Jeg er selv veldig opptatt av å støtte mine nærmeste, lytte og engasjere meg i det som skjer rundt dem, noe jeg selvsagt gir han også. Men jeg tror ikke han aner hvordan. Jeg tror nemlig ikke han mangler empati, han er en snill og god mann, men noen ganger lurer jeg jo virkelig.. Jeg står i noe vanskelig helsemessig nå, som jeg ikke har fått helt svar på. Det medfølger fysisk ubehag, mental påkjenning, og mye styr med helsevesenet. Kjæresten virker helt uanfektet, spør aldri hvordan det går, ønsker aldri god bedring, eller lykke til på legetimer og behandlinger. Han skriver helt overfladiske meldinger, «håper du har hatt en helt fantastisk dag», f.eks. Det er i utgangspunktet en hyggelig setning, det, men den provoserer når han vet hva jeg står i. Noen få ganger skriver jeg litt om hvordan jeg har det på eget initiativ. Bare kort, som en oppdatering på hvordan det går. Igår skrev jeg også at jeg blir litt redd i situasjonen. Han svarte at det var leit at jeg hadde det sånn, håper på rask bedring. Det var det. Ut fra det jeg skrev igår, og at jeg i tillegg sa jeg var redd, så burde han slått på tråden, spurt litt oppfølgingsspørsmål, gått inn i en samtale med meg om det, vist mer omtanke. Jeg blir så skuffet og lei meg.

Dere som har en partner som dette, har dere klart å snakke med partneren om det, og få til en endring? Jeg tror kjæresten min må læres opp, men er det mulig? 

Anonymkode: a6243...5e0

Skjønner veldig godt hva du mener, for akkurat slik er min mann også. 
Jeg trodde jeg kunne lære han opp, men det er helt umulig. Han er som han er. 
Hvis jeg sliter med noe så er det blitt slik  at han bare holder seg diskré unna til det er gått over hos meg. Har jeg kanskje et par dager som ikke er så greie, så trener han ekstra, snakker kun om vær osv. og er overdrevet positiv. Overser totalt at humøret mitt ikke er så bra. 
Jeg har lært meg å leve med det, men skal si at hadde jeg visst det jeg vet i dag så hadde det nok ikke vært oss to. 
Så mitt råd er: Tenk grundig gjennom om du kan leve med det slik i lengden. 
Lykke til ❤️

Anonymkode: b70f5...523

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror det handler mye om hva man er vokst opp med. Min mann er også ELENDIG på å vise empati når jeg står i noe vanskelig. Han er en snill og god mann, og jeg vet at han bryr seg, men i hans hode er det beste han kan gjøre for meg å holde seg unna, gi meg fred og ikke grave i det vonde. Jeg ser det samme når han står i noe vanskelig: han lukker seg inne, blir mutt, deler ingenting og dealer med alt selv, inni sitt eget hode.

Det er det samme når barna har det vanskelig også: han kan rett og slett ikke å trøste. Nå har vi vært sammen i 20 år da, og etter mye opplæring fra meg og flere runder i parterapi har det blitt litt bedre (takk og lov! 😅). Han sier selv at han er takknemlig for at han har lært mye av meg/vår relasjon, ettersom han ikke lærte noe av det som barn. Han kan faktisk ikke huske at han fikk trøst av foreldrene sine en eneste gang.

Anonymkode: 8ef24...f46

Jeg også tror det dreier seg mye om hva man er vant med fra barndommen av. Min generasjon var ikke alltid så vant til at foreldre snakket med oss barna om følelser. Jeg var derfor også ganske lukket lenge, holdt masse følelser inni meg selv som jeg skjulte. Jeg har møtt masse fine mennesker i senere tid, som har lært meg mye om dette. Jeg har også jobbet mye med meg selv rundt dette temaet, og har kommer en lang vei. Gode venner sier at jeg er veldig god på de emosjonelle samtalene med de, at jeg er til stor hjelp for de. Jeg har også blitt mye flinkere til å dele med dem, og det har skapt et fantastisk bånd oss imellom. Jeg har alltid ønsket meg et romantisk forhold på samme måte, en man kan dele med og vise hele seg, en man kan lene seg på, få støtte fra osv, og det går selvsagt begge veier. Det er er unikt bånd som oppstår da. Men nå er jeg litt redd for å krype inn igjen i skallet mitt, siden kjæresten ikke ser ut til å klare å ta imot, på en måte. Så spørs det da, om jeg skal håpe på litt bedring her, prøve å snakke litt forsiktig med han om det, og prøve å plukke opp om han har lyst til å lære litt mer om dette, eller om han stenger av. Om det sistnevnte skjer, så tror det er begynnelsen på slutten på forholdet. Men det gir jo håp å høre at det har blitt litt bedre hos dere, selv om det tok mange år og mye jobbing😅❤️

Anonymkode: a6243...5e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Skjønner veldig godt hva du mener, for akkurat slik er min mann også. 
Jeg trodde jeg kunne lære han opp, men det er helt umulig. Han er som han er. 
Hvis jeg sliter med noe så er det blitt slik  at han bare holder seg diskré unna til det er gått over hos meg. Har jeg kanskje et par dager som ikke er så greie, så trener han ekstra, snakker kun om vær osv. og er overdrevet positiv. Overser totalt at humøret mitt ikke er så bra. 
Jeg har lært meg å leve med det, men skal si at hadde jeg visst det jeg vet i dag så hadde det nok ikke vært oss to. 
Så mitt råd er: Tenk grundig gjennom om du kan leve med det slik i lengden. 
Lykke til ❤️

Anonymkode: b70f5...523

Takk for gode råd. Leit å høre at du har hatt det sånn❤️ «Overdrevent positiv» høres kjent ut, og det er ganske provoserende når han vet at jeg har det vanskelig. Det har hendt at jeg har sagt «vil du helst ikke høre om dette?» Og da svarer han «hvorfor skulle jeg ikke det da?» Ikke noe mer. Det rette svaret ville vært noe sånt som «selvfølgelig vil jeg høre om hvordan du har det, du skal alltid vite at du kan snakke med meg, jeg vil alltid være her for deg.»

Jeg skal tenke meg grundig gjennom her, ja..

Anonymkode: a6243...5e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det kan også være en grov feilvurdering at en helt ukjent anonym på nettet vurderer en annen ukjent anonym som sutrete😉

Anonymkode: a6243...5e0

De aller fleste oppfatter ikke seg selv som sutrete. Hvorfor oppfattes de da nettopp som det av andre?

Anonymkode: af970...9bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg også tror det dreier seg mye om hva man er vant med fra barndommen av. Min generasjon var ikke alltid så vant til at foreldre snakket med oss barna om følelser. Jeg var derfor også ganske lukket lenge, holdt masse følelser inni meg selv som jeg skjulte. Jeg har møtt masse fine mennesker i senere tid, som har lært meg mye om dette. Jeg har også jobbet mye med meg selv rundt dette temaet, og har kommer en lang vei. Gode venner sier at jeg er veldig god på de emosjonelle samtalene med de, at jeg er til stor hjelp for de. Jeg har også blitt mye flinkere til å dele med dem, og det har skapt et fantastisk bånd oss imellom. Jeg har alltid ønsket meg et romantisk forhold på samme måte, en man kan dele med og vise hele seg, en man kan lene seg på, få støtte fra osv, og det går selvsagt begge veier. Det er er unikt bånd som oppstår da. Men nå er jeg litt redd for å krype inn igjen i skallet mitt, siden kjæresten ikke ser ut til å klare å ta imot, på en måte. Så spørs det da, om jeg skal håpe på litt bedring her, prøve å snakke litt forsiktig med han om det, og prøve å plukke opp om han har lyst til å lære litt mer om dette, eller om han stenger av. Om det sistnevnte skjer, så tror det er begynnelsen på slutten på forholdet. Men det gir jo håp å høre at det har blitt litt bedre hos dere, selv om det tok mange år og mye jobbing😅❤️

Anonymkode: a6243...5e0

Det skal sies at jeg er heller ikke vant med å snakke om vanskeligheter, men i motsetning til mannen min så kjenner jeg et sterkt behov for det - jeg bare vet ikke helt hvordan/finner ikke ordene. Og fysisk trøst i form av klemmer og medfølelse fikk jeg masse av som liten, så det er jeg god på ☺️ men ja, det har vært mange problemer med kommunikasjonen oss i mellom, og alt har ikke vært bare mannen sin feil.

Lykke til med praten, håper det ordner seg for dere ❤️

Anonymkode: 8ef24...f46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det skal sies at jeg er heller ikke vant med å snakke om vanskeligheter, men i motsetning til mannen min så kjenner jeg et sterkt behov for det - jeg bare vet ikke helt hvordan/finner ikke ordene. Og fysisk trøst i form av klemmer og medfølelse fikk jeg masse av som liten, så det er jeg god på ☺️ men ja, det har vært mange problemer med kommunikasjonen oss i mellom, og alt har ikke vært bare mannen sin feil.

Lykke til med praten, håper det ordner seg for dere ❤️

Anonymkode: 8ef24...f46

Ja jeg tror det er viktig å ha i bakhodet i sånne saker at mange syns det er vanskelig å finne de rette ordene. Det gjør sikkert kjæresten min også, og det skal jeg huske på. Jeg skal prøve å få til en fin prat om dette. Tusen takk❤️

Anonymkode: a6243...5e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

De aller fleste oppfatter ikke seg selv som sutrete. Hvorfor oppfattes de da nettopp som det av andre?

Anonymkode: af970...9bb

Du må gjerne oppfatte meg som sutrete, det gjør ikke meg noe. Personlig syns jeg ikke det er sutrete å ønske seg emosjonell nærhet av partneren😊

Anonymkode: a6243...5e0