Jeg blir forvirret over min sorgreaksjon

[AnonymBruker]

Da jeg satt på dødsleiet og prøvde å forberede meg på at min samboer kom til å forlate oss, tenkte jeg at sorgen over han kanskje kom til å føles som en kjærlighetssorg, men det gjør den ikke.

Jeg har vært gjennom to samlivsbrudd tidligere, og der begynte sorgen med en gang kjæresten gikk fra meg og ble mindre og mindre for hver måned som gikk.

Med sorgen over min samboer har jeg ikke kommet skikkelig i gang før nå egentlig, og jeg husker ikke helt hva som har skjedd det siste halvåret.

Tankene og sinnsstemningen min går opp og ned som en berg og dalbane, og nå nesten 6 måneder etter hans død merker jeg at jeg har "våknet opp" og begynner å få litt perspektiv på alt som har skjedd.

Jeg føler meg ustabil og veksler mellom at alt minner om han og at ingenting kan fjernes, og dagen etter føler jeg helt motsatt og jeg gir bort og selger ting han har hatt og har null problemer med forandringer, helt til jeg får panikk igjen.

Det er tomt, ensomt og et stort savn og tankene kretser rundt alt vi har gjort sammen og alt vi ikke fikk tid til, og så er panikken der igjen og jeg får dårlig samvittighet for dumme ting jeg har sagt til han mens han levde, helt til jeg roer meg igjen.

Er dette sorgen?

 

Anonymkode: efe67...0bd

[AnonymBruker]

Dette er prosessering. Du må nok gjennom det. 

Kanskje lurt å legge vekk ting så du ikke tenker på de, da slipper du å angre på å ha solgt noe. 

Anonymkode: cb0f4...13e

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2024 den 23.42):

Da jeg satt på dødsleiet og prøvde å forberede meg på at min samboer kom til å forlate oss, tenkte jeg at sorgen over han kanskje kom til å føles som en kjærlighetssorg, men det gjør den ikke.

Jeg har vært gjennom to samlivsbrudd tidligere, og der begynte sorgen med en gang kjæresten gikk fra meg og ble mindre og mindre for hver måned som gikk.

Med sorgen over min samboer har jeg ikke kommet skikkelig i gang før nå egentlig, og jeg husker ikke helt hva som har skjedd det siste halvåret.

Tankene og sinnsstemningen min går opp og ned som en berg og dalbane, og nå nesten 6 måneder etter hans død merker jeg at jeg har "våknet opp" og begynner å få litt perspektiv på alt som har skjedd.

Jeg føler meg ustabil og veksler mellom at alt minner om han og at ingenting kan fjernes, og dagen etter føler jeg helt motsatt og jeg gir bort og selger ting han har hatt og har null problemer med forandringer, helt til jeg får panikk igjen.

Det er tomt, ensomt og et stort savn og tankene kretser rundt alt vi har gjort sammen og alt vi ikke fikk tid til, og så er panikken der igjen og jeg får dårlig samvittighet for dumme ting jeg har sagt til han mens han levde, helt til jeg roer meg igjen.

Er dette sorgen?

 

Anonymkode: efe67...0bd

Jeg har erfart at sorg kan komme og gå i bølger. Helt ut av det blå og helt uforberedt. Så det er forståelig at du strever. Dårlig samvittighet kan kanskje komme av savnet og lengsel? 

Tror jeg ville tatt bort de tingene som minner deg om han. Ute av syne, ute av sinn. Prøve å gjøre det lettere for seg selv for en periode kanskje? Vet ikke hva som hjelper for deg. Tenkte på bilder og sånn. 

Sorg er ikke enkelt og det er veldig individuelt hvordan man reagerer. Mitt råd til deg er å prøve deg litt fram. Kjenne litt etter på hva som kjennes best. Det er ikke noe fasit på dette.

Hvis jeg vet at det er noe som ikke kommer tilbake til meg så er jeg slik at jeg "skjærer" over lav sko. Kvitter meg med alt som kan minnes om det jeg har mistet. Synes en sorgprosess er vanskelig nok i seg selv om man ikke skal føle seg torturert ved påminnelser. 

Mange gode og varme tanker til deg 💕🪷