Flere med få venninner?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt mange venner rundt meg, har liksom hatt det helt fint med 2-3 nære. Idag har jeg to venninner som jeg snakker med daglig, men sees kanskje bare noen ganger i året da de ikke bor her. Uansett - antall venninner plager meg ikke noe særlig BORTSETT fra når jeg tenker på forlovelse og bryllup (som forhåpentligvis skjer en gang i fremtiden). Utdrikningslag, blir ikke det litt stusslig med bare tre stykker? Hvem skal være min forlover? Jeg har ingen søsken og liten familie. Selvfølgelig noen bekjentskap her og der, men ingen jeg deler mine dypeste tanker med liksom. 

Anonymkode: 454ce...8c4

[AnonymBruker]

Samme her. Har en venninne og det er det.

Giftet meg veldig ung, da "måtte" jeg velge meg en kollega som forlover, hadde da ingen nære venner. Har skilt og giftet meg en gang til, men da insisterte jeg på at det skulle bare være oss to. Vi brukte naboene som vitner.

Nå stortrives jeg med bare en venninne, har søsken, men så og si ingen kontakt. 

Er ikke noe glad i venner jeg og hvor mange som kom i bryllupet, det er også knekkende likegyldig for meg. Jo færre, jo bedre

Vi er alle forskjellige og jeg trives med dette. 

Anonymkode: d2547...cc6

[AnonymBruker]

Jeg har bare 1 venninne og har hatt samme tanker. Sånt som utdrikningslag utgår jo liksom litt. Synes nesten det var enda sårere å ikke få babyshower. Ser andres barn feires med kaker og sang allerede før de er født, her var det ingenting.

Men, i hverdagen synes jeg det er godt å ikke ha så mange relasjoner å følge opp.

Vi er alle forskjellig og må bare ta det for det det er  

Anonymkode: e9db3...8b4

[AnonymBruker]

Jeg har to veninner, men treffer kun den ene ca en gang i uka. Før hadde jeg mye mer veninner, men etter at jeg ble syk ble det for krevende å følge opp, dermed måtte jeg gi slipp på flere. Men må si det er en lettelse å slippe å bruke tid og energi på analyse av menn, forhold og konflikter på arbeidsplass. Desse temaene var brennhete og skulle duskuteres inn i evigheten😄🙈Det går ikke når man såvidt klarer å komme seg gjennom dagene🫣Så mitt liv virker tomt og ensomt for andre, men for meg var det som å kvitte seg med en tung dødvekt. Synd å si det høyt, men i mitt tilfelle er det best med mindre relasjoner.

Anonymkode: 4f8b0...9f5

[AnonymBruker]

Jeg kan relatere, har kun 1 venninne og resten er felles kompiser av samboer. Hvis vi hadde hatt seperat utdrikningslag hadde jo alle de blitt med han, så hadde det bare vært meg og venninna mi igjen. Men vi tenkte å gjøre noe felles alle sammen 😄

Anonymkode: 570b0...b16

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt få venner. Så ble jeg sammen med en superutadvendt fyr med masse venner. Da vi giftet oss hadde han et sterkt ønske om å invitere alle sammen og jeg gikk med på det, for det var jo hans bryllup like mye som mitt og jeg elsker ham ❤️ Men jeg visste jo samtidig at jeg sikkert ikke ville ha mer enn 2-3 venner der. Inviterte 3 og 2 av de kom, mens han hadde +10 venner som kom. Hadde invitert det dobbelte. 

Det var utrolig sårt å høre de holde taler om hva for en flott fyr han er (hvilket han er), mens jeg fikk ingen. Men sånn er det bare. I hverdagen er jeg egentlig fornøyd med de få vennene jeg har da jeg pga sykdom ikke har kapasitet til å vedlikeholde så mange vennskap. 

Anonymkode: ab11f...dd3

[AnonymBruker]

Jeg har 2 venninner og er glad jeg ikke har fler å følge opp

Anonymkode: 858f0...c78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har aldri hatt mange venner rundt meg, har liksom hatt det helt fint med 2-3 nære. Idag har jeg to venninner som jeg snakker med daglig, men sees kanskje bare noen ganger i året da de ikke bor her. Uansett - antall venninner plager meg ikke noe særlig BORTSETT fra når jeg tenker på forlovelse og bryllup (som forhåpentligvis skjer en gang i fremtiden). Utdrikningslag, blir ikke det litt stusslig med bare tre stykker? Hvem skal være min forlover? Jeg har ingen søsken og liten familie. Selvfølgelig noen bekjentskap her og der, men ingen jeg deler mine dypeste tanker med liksom. 

Anonymkode: 454ce...8c4

Er det så jækla fristende å oppdage at du hadde vært omgitt av mennesker som strengt tatt ikke betyr så mye for deg? For det er sånn det er å være i store vennegjenger og/eller å ha 10+  "venninner". Du VET at flertallet ikke egentlig står deg så nær.

Dilemmaet når du tilhører en stor venninnegjeng, et at det er vanskelig å ikke inkludere de du egentlig ikke står så nær når det kommer anledninger som f eks bryllup - du er med i en gjeng på tolv barndomsvenninner hvor du egentlig har lyst til å ikke invitere seks av dem, fordi dette blir tolv ekstra gjester (seks + følge), som er dyrt. Det er kanskje andre, nærere venner du heller vil ha der. Vi leser jo stadig tråder her når noen blir butthurt når de ekskluderes fra gjengen. Tror faktisk det er litt sunt om voksne folk innser at man ikke er like nær alle de andre individene i en større gruppe.

Selv meldte jeg meg ut av "russegruppa" for ca 15 år siden. Jentegjengen hadde hatt fast treff en gang i måneden i nesten ti år på det tidspunktet. Jeg hadde behov for nære, gode samtaler med nære venner og ikke det overfladiske snakket det gjerne blir i slike settinger. Jeg hadde også vokst fra mange av dem, etter som jeg hadde blitt mor til tre og flere av de andre var barnløse og syntes fortsatt var stas å "fly på byen" - vi hadde ikke så mye felles lenger. Lurer på om vi egentlig noen gang hadde det, flere av disse "venninnene" var jo strengt ikke venninner i ordets rette forstand. 

Anonymkode: a2b97...882

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke så mange venner og har aldri hatt det. Har vel tre venninner, noen flere hvis jeg tenker litt bredt. Jeg synes det er helt fint, jeg er introvert, har familie, mange kollegaer og verv hvor jeg møter mye folk, så jeg orker egentlig ikke mer. Men jeg følte på det når jeg skulle gifte meg, det var tre stykker i utdrikningslaget mitt. Nå fyller jeg snart rundt år og jeg kjenner på at det er litt sårt å ikke kunne ha et litt større lag. Men innerst inne vet jeg jo at jeg ikke ønsker meg så mange flere venner. 

Anonymkode: 80d7e...0b3

[AnonymBruker]

Jeg har få veninner, vi sees veldig skjelden, 3/4 går det år mellom hver gang vi møtes men hun siste ser jeg ukentlig ca siden vi er nesten naboer. Av de 4 er hun alikevel ikke like nær som tre andre.

Jeg kommer neppe til å ha noen av de i bryllupet, tre pga avstand og hun siste er liksom ikke nær nok til å få den plassen helt alene. Utdrikingslag har jeg ikke lyst på uansett så det er like greit.

Av og til føler jeg at jeg er sær og rar som ikke har vinkvelder med veninnene, arrangerer eller inviteres til store og små merkedager eller reiser på husmorferie med jentene men så kommer jeg alltid på at slike ting ikke er helt meg så det er jo riktig for meg at jeg ikke driver med det.

Jeg gjør gjerne ting i eget selskap og er bestevenn med samboer så jeg får jo dekt en del av veninnebehovet slik. 

Anonymkode: 8c34b...648

[AnonymBruker]

Det er ikke vanlig å ha store vennegjenger der du har dype samtaler om dine innerste tanker med alle.

Du klarer ikke å opprettholde så nære forbindelser til mange, spesielt ikke om en også har partner og barn som skal ha storparten av din oppmerksomhet.

Da er de fleste heller omgsangsvenner - folk en henger med og har det hyggelig sammen med fordi omstendighetene gjør at det passer. Vi er f.eks blitt venner med flere hyttenaboer, og gjør mye hyggelig sammen. Såpass gode venner at vi går i dåp og runde dager hos hverandre - men ingen av dem jeg deler mine innerste tanker med.

De som har store vennegjenger, der er de aller fleste basert på omgangsvenner, f.eks fordi en engang gikk på samme skole. Ofte har folkene lite annet til felles etterhvert, annet enn minnene om det som engang var.

Mange ser på det mer som nettverksbygging og posisjonering i samfunnslivet mer enn å ha nære venner.

 

Anonymkode: d2da2...003

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er så veldig vanlig å ha en flokk/gjeng med venninner? Jeg hadde en, men den løste seg naturlig opp etter skoletiden når vi spredtes. Gjør ikke de fleste det?

Jeg har en venninne her jeg bor nå, og en i hjembyen. Så har jeg noen som er kollegaer men vi møtes også på fritiden, anser dem som venner absolutt, men også at vi ikke kommer til å være det om en av oss bytter arbeidsplass. Jeg har mer enn nok venner/sosialt liv slik det er nå.

 

Anonymkode: 417cd...27e

[Angelheart2]

Jeg kjenner meg veldig igjen og jeg sliter med det.
Jeg har vel egentlig bare to gode venninner og det er vel for så vidt bra, det. Men jeg føler veldig ofte på et utenforskap i sosiale sammenhenger, da "alle" har store vennegjenger som har fester, reiser på turer sammen og feirer høytider sammen med. 
Da barna var små så ble man "automatisk" inkludert i en del ting knyttet til ungene, men nå som de er ute av redet blir ensomheten og utenforskapet mye tydeligere for meg.
Jeg fylte rundt år for en tid tilbake og selv om alle jeg henger med er omtrent på samme alder så har jeg kun blitt invitert i ett selskap. Jeg valgte selv å ikke feire noe, rett og slett fordi jeg ikke hadde noen å invitere, men ser mange rundt meg har hatt store fester. 
Jeg opplever at selv om jeg har mange jeg kan være sammen med og mange jeg treffer regelmessig gjennom fritidsaktiviteter, jobb og annet, så har alle sine egne gjenger og jeg faller utenfor. Det oppleves som veldig vondt og jeg tenker mye på hva jeg kan gjøre med det. 
Vurderer faktisk å invitere til en "bli kjent fest", der jeg skal invitere alle de jeg liker godt, de jeg ønsker å bli bedre kjent med eller folk jeg er litt nysgjerrig på. Tror det kunne vært kjempegøy, liker settinger der folk fra forskjellige miljøer samles. 
Men, jeg kommer nok ikke til å tørre... er for redd for at ingen vil dukke opp.