Barn mer PTSD

[AnonymBruker]

Jeg har et barn med alvorlig PTSD og tilknytningsforstyrrelse. Hun har store problemer og jeg er den hun det ut på, hun fungerer ellers godt, sånn alt tatt i betraktning. Absolutt alt jeg sier og gjør er galt, og hun får noen raserianfall av en annen verden. Yngre søster er redd hun skal skade meg, jeg er ikke redd for henne, eller for å bli skadet. Jeg er mest redd dor at hun skal skade seg selv, da hun periodevis er veldig deprimert og har selvmordstanker. 

Jeg forsøker å snakke med henne, men det er vanskelig for jeg blir bare møtt med «du ser meg ikke», «du forstår meg ikke», du vet ikke hvordan jeg har det».  Jeg forsøker å si hun må fortelle meg når hun har det vondt og vanskelig, så jeg kan ta mer hensyn, men svaret er «jeg har det alltid vondt, det er bare varierende om jeg klarer å holde masken».
 

Det er veldig vanskelig å oppdra et barn som er psyk på denne måten. Grenser fungerer jo dårlig og det er vanskelig med konsekvenser for er barn som tar alle konsekvenser som et bevis på at jeg ikke egentlig er glad i henne. Hun sier «mine venner har et godt forhold til sine foreldre, de er ikke sånn som deg». Men jeg er temmelig sikker på at de ikke har barn som får raserianfall fordi de ikke liker maten som er til middag, fordi de ikke får viljen sin i alt, eller klikker fordi de blir spurt om å rydde etter seg. Når jeg sier dette blir jeg møtt med at det er jeg som ikke forstår problemet og at det er helt normalt og bli rasende når man er sulten. Barnet er i tillegg veldig sær i matveien, og selv om hun er stor nok til å lage egen mat, så vil hun helst ha det servert. Og som sagt akkurat det hun ønsker der og da. Hun kan stå og stirre inn i et kjøleskap som inneholder det hun synes var kanongodt sist uke, og være rasende fordi vi ikke har mat. 

Barnet har som sagt alvorlige diagnoser som er høyst reelle og har gått gjennom ting i livet barn burde slippe. Men det er tungt å være mor. Jeg kan ikke dele dette med andre, da jeg ikke vil at de skal se henne slik. Jeg vil se skal se henne slik hun er mot dem. Ikke ødelegge relasjonen til andre. Samtidig er det ensomt å bære det alene. Far er ikke i bildet og kan heller ikke være det. 
 

Barnet er også så stort at hun ikke kan få hjelp uten at det er frivillig. Og hun ønsker ikke det, da det hun har fått av hjelp til å ikke har fungert. 
 

Jeg kan ikke gjøre annet enn å stå i det og gjenta at jeg elsker henne alltid, uansett og at det aldri endrer seg. Selv om jeg til tider synes oppførselen hennes er veldig vond. 
 

Hva gjør man? Det er fullstendig uaktuelt å be henne flytte (jeg har uansett forsørgerplikt), for det vil jo bevise hennes indre grunnfølelse av å ikke være elsket og høre til. Og hun ER elsket og hører til! Jeg har utømmelige mengder kjærlighet og ømhet for datteren min, og tåler å stå i dette, selv om det koster. Jeg vet jo at hun har det vondest selv, og ser den lille sårbare jenta hun er inni seg. Samtidig så MÅ jeg jo sette noen grenser, så jeg ikke tryner fullstendig i veggen. Samboer er støttende, men han har jo ikke alle detaljer og sliter litt med å forstå hva jeg «finner meg i». 
 

Noen som selv sliter med PTSD eller tilknytningsforstyrrelse som har gode råd til en sliten mamma som bare må stå i det?

Anonymkode: 3afdd...de2

[AnonymBruker]

Sender deg en klem 🥰 

om ikke din datter orker å gå i behandling, burde i hvertfall du få mulighet til en form for veiledning og noen å støtte deg på. Dette er en tøff situasjon å stå alene i. 
 

Anonymkode: 9b500...fbd

[AnonymBruker]

Institusjon, om hun vil det eller ei. 

Det er ikke slik at barn kan gjøre som de selv ønsker. Ta kontakt med hennes fastlege. 

Anonymkode: e52d6...8e3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Institusjon, om hun vil det eller ei. 

Det er ikke slik at barn kan gjøre som de selv ønsker. Ta kontakt med hennes fastlege. 

Anonymkode: e52d6...8e3

Det er heller ikke slik at man kan behandle barn med tvang slik man selv ønsker.

ønsker deg lykke til ts ❤️

Anonymkode: bc983...729

[Rainstorm2.0]

Dette høres skikkelig tungt ut. Støtter deg veldig i å sette noen grenser, og tenker at du kan stole på deg selv i dette. Du kjenner henne best, og du gjør deg fornuftige tanker! 

Jeg ville ikke tenkt at fordi hun har PTSD så skal hun ikke få noen grenser. Du kan sette grenser, og dele hvordan hennes oppførsel påvirker deg og andre barn i familien. Jo, en har opplevd noe vanskelig, det betyr ikke at det er greit å skrike og være rasende mot andre. Du er også et menneske, du har også følelser. Og selv om du er den voksne her, så kan det godt være at hennes oppførsel både skader deg og hennes søsken. 

Nå vet jeg ikke noe om hvordan hun er skadet, hvor tidlig eller hvor lenge det har pågått, men mange som er traumatisert og sliter psykisk kan også slite med empati eller mentaliseringsevnen, kanskje hun ikke har evne eller kapasitet til å sette seg inn i hvordan hennes atferd påvirker andre. Jeg tror jeg ville forsøkt å fokusere på dette i hvordan du setter grensene. Om hun tolker det til at "da er du ikke glad i meg", så kan du si "jo, jeg er veldig glad i deg, og jeg er glad i meg selv, og jeg blir lei meg av å bli ropt til og vil derfor sette den grensen. Hva føler du om du blir ropt til?" kanskje det kan hjelpe henne til å bli bedre på mentalisering? 

Tror også jeg ville vært ærlig på at selv om det er hun som er rammet av de traumatiske tingene, så går det utover alle at det blir ropt og slamret med ting i hjemmet og at du virkelig ønsker at hun skal gå i behandling, fordi du ikke har evnene og kapasitet til å hjelpe henne godt nok. Også gjentagelse og tydelighet. Nå er jeg voksen, men det er ofte som at mitt indre liv sier noe helt annet når jeg blir trigget, så selv om den andre opplever at "men jeg har jo sagt x og y" så har ikke jeg oppfattet det enda. 

Kanskje du på sikt også greier å skille mellom når hun er trigget og utenfor toleransevinduet og når hun tar sine såre følelser ut på dere, fordi når en er trigget så er det som at en ikke har kontroll, tenker ikke klart osv. men eller bør en kunne forvente at en lytter og oppfører seg. Ikke la henne bruke traumene og diagnosen som en unnskyldning til å oppføre seg dårlig. Det er en bjørnetjeneste. 

Og sist, men ikke minst, tillat deg å prioritere deg selv noen ganger. Du er viktig, du er verdifull, og du fortjener å bli godt ivaretatt av deg selv, selv om du opplever at kjærligheten til barnet ditt går foran alt og selv om du har vondt av at du ikke kunne skjerme henne for det hun har opplevd. ❤️ 

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (3 timer siden):

Dette høres skikkelig tungt ut. Støtter deg veldig i å sette noen grenser, og tenker at du kan stole på deg selv i dette. Du kjenner henne best, og du gjør deg fornuftige tanker! 

Jeg ville ikke tenkt at fordi hun har PTSD så skal hun ikke få noen grenser. Du kan sette grenser, og dele hvordan hennes oppførsel påvirker deg og andre barn i familien. Jo, en har opplevd noe vanskelig, det betyr ikke at det er greit å skrike og være rasende mot andre. Du er også et menneske, du har også følelser. Og selv om du er den voksne her, så kan det godt være at hennes oppførsel både skader deg og hennes søsken. 

Nå vet jeg ikke noe om hvordan hun er skadet, hvor tidlig eller hvor lenge det har pågått, men mange som er traumatisert og sliter psykisk kan også slite med empati eller mentaliseringsevnen, kanskje hun ikke har evne eller kapasitet til å sette seg inn i hvordan hennes atferd påvirker andre. Jeg tror jeg ville forsøkt å fokusere på dette i hvordan du setter grensene. Om hun tolker det til at "da er du ikke glad i meg", så kan du si "jo, jeg er veldig glad i deg, og jeg er glad i meg selv, og jeg blir lei meg av å bli ropt til og vil derfor sette den grensen. Hva føler du om du blir ropt til?" kanskje det kan hjelpe henne til å bli bedre på mentalisering? 

Tror også jeg ville vært ærlig på at selv om det er hun som er rammet av de traumatiske tingene, så går det utover alle at det blir ropt og slamret med ting i hjemmet og at du virkelig ønsker at hun skal gå i behandling, fordi du ikke har evnene og kapasitet til å hjelpe henne godt nok. Også gjentagelse og tydelighet. Nå er jeg voksen, men det er ofte som at mitt indre liv sier noe helt annet når jeg blir trigget, så selv om den andre opplever at "men jeg har jo sagt x og y" så har ikke jeg oppfattet det enda. 

Kanskje du på sikt også greier å skille mellom når hun er trigget og utenfor toleransevinduet og når hun tar sine såre følelser ut på dere, fordi når en er trigget så er det som at en ikke har kontroll, tenker ikke klart osv. men eller bør en kunne forvente at en lytter og oppfører seg. Ikke la henne bruke traumene og diagnosen som en unnskyldning til å oppføre seg dårlig. Det er en bjørnetjeneste. 

Og sist, men ikke minst, tillat deg å prioritere deg selv noen ganger. Du er viktig, du er verdifull, og du fortjener å bli godt ivaretatt av deg selv, selv om du opplever at kjærligheten til barnet ditt går foran alt og selv om du har vondt av at du ikke kunne skjerme henne for det hun har opplevd. ❤️ 

Takk for svar og til dette svaret spesielt. Barnet er myndig så jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt mht behandling, institusjon har uansett aldri vært et alternativ. 
 

Ellers stemmer det nok at evnen til mentalisering er skadet og at hun sliter med å forstå sin egen påvirkning. Jeg var veldig tydelig på akkurat det i dag faktisk. At jeg har mine egne traumer etter ting som har skjedd. Jeg vet at barnet er glad i meg, selv hun gjør det hun kan for å bevise det motsatte. Men det er jo det som er tilknytningsforstyrrelse, og derfor det er desto viktigere for meg å stå i det. Og jeg gjentar igjen og igjen at er glad i henne og at det aldri endrer seg, uansett. At jeg kan bli sint og frustrert, men at kjærligheten min til henne er konstant. 

Anonymkode: 3afdd...de2

[AnonymBruker]

Du sier barnet er myndig. Ville dere fått et bedre forhold om hun flyttet ut? Hun regnes som voksen og skremmer yngre søsken og kan potensielt gi de traumer også…

Anonymkode: aed33...e31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du sier barnet er myndig. Ville dere fått et bedre forhold om hun flyttet ut? Hun regnes som voksen og skremmer yngre søsken og kan potensielt gi de traumer også…

Anonymkode: aed33...e31

Hvor i innlegget står det at hun er myndig? Jeg fikk ikke inntrykk av at barnet er såpass voksen.

Anonymkode: c6e8c...93c

[Bergknapp]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvor i innlegget står det at hun er myndig? Jeg fikk ikke inntrykk av at barnet er såpass voksen.

Anonymkode: c6e8c...93c

Innlegg #6. Jeg ble litt overrasket da jeg leste det. Skjønner at det gjør det ekstra vanskelig for TS. Gode tanker til deg❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Du sier barnet er myndig. Ville dere fått et bedre forhold om hun flyttet ut? Hun regnes som voksen og skremmer yngre søsken og kan potensielt gi de traumer også…

Anonymkode: aed33...e31

Barnet er myndig ja. Så vidt. Går enda på videregående. Det kommer aldri å være meg som ber henne om å flytte, hun må komme på at det er en god ide selv. Hun trenger ikke at noen avviser henne, hun trenger en mor som står i det og tåler det. For jeg oppfatter henne som om hun pusher meg vekk for å bevise at hun ikke er verd å elske. Alt alle svikter. Som mor er det min jobb å bevise at det ikke stemmer. At jeg tåler alt. At hun kan skyve meg bort så hardt hun orker, men at jeg ikke gir slipp. 

Akkurat nå mener hun jeg har ødelagt livet hennes. Ironisk nok siden jeg har stått stødig ved hennes side og støttet henne i alle år, men hun blir sint uansett hva jeg sier og gjør, alt sinnet hun har mot alt og alle, som hun ikke kan vise, tar hun ut på meg. Og det er vel kanskje også fordi hun vet jeg tåler det. 

Problemet er mye at hun ikke klarer å snakke om hva som er vanskelig. Hun slenger bare ut beskyldninger som er helt sinnsvakt om manglende mat og at alt jeg gjør plager henne. At jeg kjefter for mye - men alt jeg sier oppfattes jo som kjeft eller mas. Å spørre om hun kan ta ut søppel eller sette i oppvaskmaskinen.  Hun kan be meg vekke henne om morgenen, og så bli rasende når jeg gjør det. Søsteren, som har opplevd mye av det samme, men som takler alt på en annen måte, har jeg heldigvis et mye bedre forhold til, og hun kommer til meg når ting er vanskelig og snakker med meg. 

Jeg blir nok preget av tonen oss i mellom, så det hadde sikkert vært bra for oss med litt avstand. Men vi går ikke mye oppe i hverandre, hun har en egen del i huset og har anledning til å være for seg selv når hun trenger det. 

Men hun er nok litt følelsesmessig avskrudd og har et syn på verden som at den er urettferdig og mot henne. Hun er misunnelig på andres liv og bitter på at ting er som de er. Jeg forstår at hun er bitter og hun har grunn til å være sint og bitter. Men det er følelser som ikke hjelper og som gjør ting verre, dessverre. Jeg vet ikke om det bare er PTSD og tilknytningsforstyrrelse, eller om hun også kan ha en personlighetsforstyrrelse. Men så lenge hun ikke vil til psykolog så finner vi aldri ut om det er noe som kunne hjulpet. Så kanskje vi bare må ta tiden til hjelp og håpe for det beste. 

Det hjelper å bare skrive dette ned, dette ord på ting jeg ikke kan si høyt til noen fordi det føles illojalt mot henne å utlevere henne. 

Anonymkode: 3afdd...de2

[AnonymBruker]

Jeg tenker to ting. Det ene kan hende at ikke er noe problem hos dere, men ikke la samboeren din overtale deg eller få deg til å ta mindre hensyn til datteren din enn du egentlig ønsker. Om det ga mening. Han forstår ikke alt du finner deg i, skriver du. Det er det eneste du har nevnt, men jeg vil likevel passe på å skrive at du ikke må la hans tanker rundt det påvirke deg i en retning så avstanden til datteren din blir større. 

Det neste er at det kanskje hadde vært riktig å komme henne mer i møte? Kanskje passe på å ha et alternativ til middag som hun liker (feks bytte ut fisken med kjøttboller for akkurat henne), la henne få ha færre krav. Barnet mitt har ikke ptsd, men i perioder der livet er ekstra vanskelig og det er nok å bare leve så slækker jeg veldig på forventningene mine til han. Da snakker jeg alltid, alltid med en ordentlig mild og positiv stemme (i de periodene synes han nemlig fort at jeg høres streng ut) og ja, har færre krav og forventninger ganske enkelt. Det er jo ikke slik at de periodene varer evig. Etter en stund går ting bedre igjen og han kan igjen bidra. Selvom jeg da også tilrettelegger en hel del. For meg er det en måte å vise at dette er en trygg plass og at jeg forstår at han har vansker i livet. Du burde selvsagt få veiledning av fagpersoner, men jeg selv kunne også trengt akkurat dette i vanskelige perioder. 

Jeg ville hvertfall ikke blitt irritert, oppgitt, kjeftet eller noe sånt om ikke oppgaver ble gjort. Innenfor visse grenser selvsagt. Man kan ikke kaste søppel rundt seg og søle juice man ikke tørker opp. Men jeg mener ekstra oppgaver, type vaske bad, ta ut av oppvaskmaskinen og sånne ting. Det tror jeg ikke er riktig å kjefte på og forvente når ting er som de er akkurat nå. Med mindre fagpersoner sier at det er det man skal, men i min verden er det riktig å lette på trykket, hjelpe til så hverdagen er overkommelig og at verden ikke er så overveldende. 

Anonymkode: 98be0...88c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg tenker to ting. Det ene kan hende at ikke er noe problem hos dere, men ikke la samboeren din overtale deg eller få deg til å ta mindre hensyn til datteren din enn du egentlig ønsker. Om det ga mening. Han forstår ikke alt du finner deg i, skriver du. Det er det eneste du har nevnt, men jeg vil likevel passe på å skrive at du ikke må la hans tanker rundt det påvirke deg i en retning så avstanden til datteren din blir større. 

Det neste er at det kanskje hadde vært riktig å komme henne mer i møte? Kanskje passe på å ha et alternativ til middag som hun liker (feks bytte ut fisken med kjøttboller for akkurat henne), la henne få ha færre krav. Barnet mitt har ikke ptsd, men i perioder der livet er ekstra vanskelig og det er nok å bare leve så slækker jeg veldig på forventningene mine til han. Da snakker jeg alltid, alltid med en ordentlig mild og positiv stemme (i de periodene synes han nemlig fort at jeg høres streng ut) og ja, har færre krav og forventninger ganske enkelt. Det er jo ikke slik at de periodene varer evig. Etter en stund går ting bedre igjen og han kan igjen bidra. Selvom jeg da også tilrettelegger en hel del. For meg er det en måte å vise at dette er en trygg plass og at jeg forstår at han har vansker i livet. Du burde selvsagt få veiledning av fagpersoner, men jeg selv kunne også trengt akkurat dette i vanskelige perioder. 

Jeg ville hvertfall ikke blitt irritert, oppgitt, kjeftet eller noe sånt om ikke oppgaver ble gjort. Innenfor visse grenser selvsagt. Man kan ikke kaste søppel rundt seg og søle juice man ikke tørker opp. Men jeg mener ekstra oppgaver, type vaske bad, ta ut av oppvaskmaskinen og sånne ting. Det tror jeg ikke er riktig å kjefte på og forvente når ting er som de er akkurat nå. Med mindre fagpersoner sier at det er det man skal, men i min verden er det riktig å lette på trykket, hjelpe til så hverdagen er overkommelig og at verden ikke er så overveldende. 

Anonymkode: 98be0...88c

 

Takk for gode råd. Og nei, samboeren min endrer ikke hvordan jeg oppfører meg overfor henne, og den ene gangen han Jar sagt noe til henne var jeg tydelig på at jeg ikke ønsker hans innblanding og at det ikke hjelper å konfrontere henne når hun er sånn . At når hun går i svart må hun ignoreres og ikke provoseres. Og jeg hadde heller bedt ham flytte enn datteren min. Ungene mine kommer først, alltid  jeg ventet med å bli samboer til hun var myndig fordi jeg har prioritert henne høyest. Men jeg trenger noen å sove inntil og noe  å støtte meg på, for det er utrolig tungt å stå i dette alene. Samboeren min er en fin fyr, min andre datter forguder ham, og hun med issues har også et godt forhold til ham når hun ikke har de verste periodene. Det er likevel mulig at hun er litt sjalu  

Ellers er jeg enig i det du skriver, men det fungerer ikke i praksis, hun har fått egne middager hele tiden, men problemer er jo at det heller ikke er godt nok, jeg kan handle mat for tusenvis av kroner som jeg ender med å kaste. Så Jeg har sagt hun må handle inn maten hun vil ha selv. Det har jeg ikke råd til, barnet ønsker seg en meny til 2-3000 kr i uka, og synes jeg er vanskelig som ikke forstår hun trenger dette  for å ha det bra  jeg er villig til å møte henne på halvveien, men da må hun bruke penger selv (hun får nesten 10 000 kr i bidrag fra faren), men vil ikke bruke «sine» penger på mat, de skal hun bruke på det hun vil selv. Nå får hun 800 kr i uka til mat (på egen konto), i tillegg til at hun kan spise middagene vi har og forsyne seg med hva hun vil av det vi kjøper.  Men det er ikke nok for henne, jeg er gjerrig og hun må sulte  

Barnet må jo lære seg en del grunnleggende ting, og en av dem er St man ikke kan ha matvaner til 10 000 kr i måneden. Og at mor ikke er slem når hun påpeker det .

 

Anonymkode: 3afdd...de2

[AnonymBruker]

Selv om barnet ikke ønsker hjelp pr nå så ville jeg søkt hjelp som forelder og pårørende. For hvordan du best kan stå i det, hvordan du kan og bør sette grenser og konsekvenser, hvordan du kan balansere det å støtte henne, vise omsorg, men samtidig oppdra henne til å bli et selvstendig individ som evner å se flere enn seg selv her i verden.

Hos oss er det jeg som mor som har ptsd og i tillegg har barn med spesielle behov ut fra andre diagnoser. Det kan være enormt krevende, men man trenger et støtteapparat rundt seg, både sosialt og profesjonelt. Bruk de ressursene du kan, for din egen del. 

Anonymkode: 69bb2...2ed

[AnonymBruker]

Har selv en datter med PTSD etter overgrep. Det er mange år siden overgrepene  ble oppdaget og stoppet. Hun slet veldig psykisk i noen år mens og etter overgrepene foregikk, også fikk hun noen fine år, før det smalt skikkelig da hun ble tenåring og kom i puberteten. Da med alvorlig depresjon (hun hadde en plan for selvmord), angst og skolevegring i tillegg til PTSD. Hun ønsket etterhvert hjelp, og fikk god hjelp av BUP. 
 

Jeg har aldri opplevd henne slik du beskriver ditt barn, men det er klart det har vært vanskelig å nå inn til henne innimellom. Det er slett ikke alt hun har ønsket å fortelle meg, det er heller ikke alt hun har klart å sette ord på. Vi har hatt våre «fighter», og det er vanskelig å alltid forstå hva som trigger en person som har PTSD og videre reaksjonsmønsteret. Men til syvende og sist har vi stort sett alltid hatt en god relasjon, og det har nok reddet mye. 

Siden ditt barn ikke ønsker hjelp, ville jeg som mor ha søkt hjelp for egen del. Du kan jo for eksempel få veiledning på hvordan du kan møte barnet ditt på best mulig måte, når barnet ditt har det så vanskelig. Du kan også få hjelp for egen psykiske helse, for det er tøft å være alene med barn som sliter sånn. Det hjalp iallfall meg veldig å få noen å kunne snakke fritt og åpent med.

Anonymkode: 0903a...7d2

[AnonymBruker]

Hvilken tilknytningsforstyrrelse har hun? Det er relevant for å bedre kunne forstå hennes adferd, handlingsmønster og opprettholdende faktorer 

Anonymkode: 45f26...66f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvilken tilknytningsforstyrrelse har hun? Det er relevant for å bedre kunne forstå hennes adferd, handlingsmønster og opprettholdende faktorer 

Anonymkode: 45f26...66f

Datteren min er adoptert, tilknytninsforstyrrlsen er i forbindelse med brudd da hun ble adoptert. PTSD er ting hun har opplevd tidlig i tenårene. Ikke relatert til meg eller omsorg hos meg, men opplevelser som har trigget tilknytningsforstyrrlsen ytterligere. Datteren min er verdens nydeligste jente, som dessverre har opplevd vonde ting som har skadet psyken hennes. 

Anonymkode: 3afdd...de2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Datteren min er adoptert, tilknytninsforstyrrlsen er i forbindelse med brudd da hun ble adoptert. PTSD er ting hun har opplevd tidlig i tenårene. Ikke relatert til meg eller omsorg hos meg, men opplevelser som har trigget tilknytningsforstyrrlsen ytterligere. Datteren min er verdens nydeligste jente, som dessverre har opplevd vonde ting som har skadet psyken hennes. 

Anonymkode: 3afdd...de2

Er den reaktiv, desorganisert, utrygg eller hvilken type? Hva sier diagnosen hennes? 

Anonymkode: 45f26...66f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Er den reaktiv, desorganisert, utrygg eller hvilken type? Hva sier diagnosen hennes? 

Anonymkode: 45f26...66f

I utganspunktet hadde hun en mild tilknytningsforstyrrelse som var udiagnostiserte, men likevel tydelig (jeg har gått flere kurs hos Haarklou da jeg har holdt foreldreforberedende  kurs for adoptivforeldre), men nå desorganisert etter hendelser etter adopsjonen (som ga PTSD).

Anonymkode: 3afdd...de2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2024 den 18.21):

Jeg har et barn med alvorlig PTSD og tilknytningsforstyrrelse. Hun har store problemer og jeg er den hun det ut på, hun fungerer ellers godt, sånn alt tatt i betraktning. Absolutt alt jeg sier og gjør er galt, og hun får noen raserianfall av en annen verden. Yngre søster er redd hun skal skade meg, jeg er ikke redd for henne, eller for å bli skadet. Jeg er mest redd dor at hun skal skade seg selv, da hun periodevis er veldig deprimert og har selvmordstanker. 

Jeg forsøker å snakke med henne, men det er vanskelig for jeg blir bare møtt med «du ser meg ikke», «du forstår meg ikke», du vet ikke hvordan jeg har det».  Jeg forsøker å si hun må fortelle meg når hun har det vondt og vanskelig, så jeg kan ta mer hensyn, men svaret er «jeg har det alltid vondt, det er bare varierende om jeg klarer å holde masken».
 

Det er veldig vanskelig å oppdra et barn som er psyk på denne måten. Grenser fungerer jo dårlig og det er vanskelig med konsekvenser for er barn som tar alle konsekvenser som et bevis på at jeg ikke egentlig er glad i henne. Hun sier «mine venner har et godt forhold til sine foreldre, de er ikke sånn som deg». Men jeg er temmelig sikker på at de ikke har barn som får raserianfall fordi de ikke liker maten som er til middag, fordi de ikke får viljen sin i alt, eller klikker fordi de blir spurt om å rydde etter seg. Når jeg sier dette blir jeg møtt med at det er jeg som ikke forstår problemet og at det er helt normalt og bli rasende når man er sulten. Barnet er i tillegg veldig sær i matveien, og selv om hun er stor nok til å lage egen mat, så vil hun helst ha det servert. Og som sagt akkurat det hun ønsker der og da. Hun kan stå og stirre inn i et kjøleskap som inneholder det hun synes var kanongodt sist uke, og være rasende fordi vi ikke har mat. 

Barnet har som sagt alvorlige diagnoser som er høyst reelle og har gått gjennom ting i livet barn burde slippe. Men det er tungt å være mor. Jeg kan ikke dele dette med andre, da jeg ikke vil at de skal se henne slik. Jeg vil se skal se henne slik hun er mot dem. Ikke ødelegge relasjonen til andre. Samtidig er det ensomt å bære det alene. Far er ikke i bildet og kan heller ikke være det. 
 

Barnet er også så stort at hun ikke kan få hjelp uten at det er frivillig. Og hun ønsker ikke det, da det hun har fått av hjelp til å ikke har fungert. 
 

Jeg kan ikke gjøre annet enn å stå i det og gjenta at jeg elsker henne alltid, uansett og at det aldri endrer seg. Selv om jeg til tider synes oppførselen hennes er veldig vond. 
 

Hva gjør man? Det er fullstendig uaktuelt å be henne flytte (jeg har uansett forsørgerplikt), for det vil jo bevise hennes indre grunnfølelse av å ikke være elsket og høre til. Og hun ER elsket og hører til! Jeg har utømmelige mengder kjærlighet og ømhet for datteren min, og tåler å stå i dette, selv om det koster. Jeg vet jo at hun har det vondest selv, og ser den lille sårbare jenta hun er inni seg. Samtidig så MÅ jeg jo sette noen grenser, så jeg ikke tryner fullstendig i veggen. Samboer er støttende, men han har jo ikke alle detaljer og sliter litt med å forstå hva jeg «finner meg i». 
 

Noen som selv sliter med PTSD eller tilknytningsforstyrrelse som har gode råd til en sliten mamma som bare må stå i det?

Anonymkode: 3afdd...de2

All respekt til både deg og din datter som står i dette. Vær der, tål det, ikke gi henne opp. Det er oppskriften. Men det kan elver at du står i behandling for å holde det ut. Hva har hun opplevd, om det kan sies litt generelt, for å få så store tillnytningsskader? 

Anonymkode: ca6a8...711

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

All respekt til både deg og din datter som står i dette. Vær der, tål det, ikke gi henne opp. Det er oppskriften. Men det kan elver at du står i behandling for å holde det ut. Hva har hun opplevd, om det kan sies litt generelt, for å få så store tillnytningsskader? 

Anonymkode: ca6a8...711

Jeg kan ikke skrive noe om det da det blir for lett for mennesker som kjenner oss å forstå hvem vi er. Tilknytningsskaden mht å være adoptert er egentlig bare bruddet da hun var i en sårbar alder å ble fjernet fra en trygg situasjon og i plassert i en ny familie (måten de gjorde det i landet hun ble adoptert fra). Jeg så tydelig at det var issues og vi jobbet aktivt med å trygge henne i hele oppveksten. Det som har gjort størst skade var opplevelser utenfor mitt hjem som barn aldri burde ha opplevd, og som jeg dessverre ikke klarte å skjerme henne fra fordi jeg ikke var til stede og hadde full tillit til personen som utsatte henne for det. Det var også mennesker som hun stolte 100% på og som plutselig sviktet, som gjorde alt uendelig mye verre. Kunne jeg bare gjort ting om igjen… 😢

Anonymkode: 3afdd...de2