Bryte med forelder, hvor mye sier du til barna?

[AnonymBruker]

MildeMarie skrev (1 time siden):

Det er denne linjen jeg prøver å holde. Den er nok litt vanskeligere nå når hun er eldre og krever eksempler for å godta. Men det er nok mye sorg der som kanskje får utløp ved å stille meg «til veggs» da. 
Kanskje holder det å gjenta som du sier, uten å komme med eksemplene. 

Ja.. Og den sorgen blir ikke nødvendigvis bedre av å vite alle eksemplene. 
Jeg tror du gjør lurt i å anerkjenne at det er en sorg, og si at du også synes det, og at det er trist. Du kan jo og forklare at du ikke vil gi alle eksemplene, fordi det er gjort av sykdom, og at selv om dere akkurat nå må skjerme dere fra henne så ønsker du ikke å farge de gode opplevelsene. Hvis du bruker ord som akkurat nå, ønsker at hun får hjelp og slike ting så er det ikke en absolutt og endelig greie heller, kanskje lettere å forholde seg til. Og at den gode mormoren hun husker på finnes inni der et sted, og når hun kommer ut igjen så kanskje det kan være mulig med kontakt.. eller noe..

Anonymkode: ef30c...339

[MildeMarie]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja.. Og den sorgen blir ikke nødvendigvis bedre av å vite alle eksemplene. 
Jeg tror du gjør lurt i å anerkjenne at det er en sorg, og si at du også synes det, og at det er trist. Du kan jo og forklare at du ikke vil gi alle eksemplene, fordi det er gjort av sykdom, og at selv om dere akkurat nå må skjerme dere fra henne så ønsker du ikke å farge de gode opplevelsene. Hvis du bruker ord som akkurat nå, ønsker at hun får hjelp og slike ting så er det ikke en absolutt og endelig greie heller, kanskje lettere å forholde seg til. Og at den gode mormoren hun husker på finnes inni der et sted, og når hun kommer ut igjen så kanskje det kan være mulig med kontakt.. eller noe..

Anonymkode: ef30c...339

Ja, det er fristende å på en måte utsette eller lette sorgen litt med å si «akkurat nå». Og litt skummelt å holde håpet levende? Hun maser da bare om når vi skal treffe henne neste gang. Og da må jeg minne om hvorfor vi ikke har kontakt. Men prosessen blir kanskje like vond uansett. 
 

Jeg ser jo at moren min bare har blitt verre. Før holdt hun masken overfor folk utenfor familien, og barna. Hun har alltid vært paranoid på voksne men barn er greit, de ser opp til henne. Og da kjører hun full karisma-pakke. Nå virker det som om kontakten med favorittbarnebarnet (hun bryr seg ikke om den minste) også kan brukes som forhandlingskort for å få det hun vil ha fra oss voksne. Det er så skummelt synes jeg, når jeg vet hvordan hun styrte meg i 25 år. 

[AnonymBruker]

7 hours ago, MildeMarie said:

Det er denne linjen jeg prøver å holde. Den er nok litt vanskeligere nå når hun er eldre og krever eksempler for å godta. Men det er nok mye sorg der som kanskje får utløp ved å stille meg «til veggs» da. 
Kanskje holder det å gjenta som du sier, uten å komme med eksemplene. 

Det høres ut som du bør bli en god del mer autoritativ enn du er. Jeg sier det ikke utelukkende ut fra dette eksempelet, men en niåring skal ikke stille deg til veggs i en diskusjon om noe du bestemmer. Det er fint nok å forklare, men på et tidspunkt må man avslutte og si at nå er det ikke mer å si om det. «Dette bestemmer jeg» er noe man skal være i stand til å si. Du må ikke gi henne inntrykket at hun kan krangle seg til et annet resultat, bare hun er iherdig nok og tar det opp nok ganger.  

Og nå er det ikke for å gni salt i såret, men du burde også ha vært mer autoritativ tidligere og ikke latt moren din få innynde seg hos barna i det hele tatt. Du visste hvordan hun var, og burde ha tatt de tøffe beslutninger tidligere.  

Anonymkode: a550a...575

[AnonymBruker]

Vi kuttet kontakt med min manns familie. Faren er narsissist, og moren har hele livet sett andre veien og anerkjenner ikke den psykiske mishandlingen barna har gjennomgått.

Da jeg hadde født og barnet var blitt rundt 6 måneder dro vi fra dem etter at vi forklarte hvorfor vi ikke ønsket kontakt. Dette ble gjort sammen med barneblikk, der de anbefalte at vi kuttet kontakten med dem mens barnet vårt enda var liten. Vi går til samtaler en og annen gang enda, ofte for å snakke om barndommen til mannen min. Vi får også hjelp til hvordan man skal forklare et barn hvorfor vi ikke har kontakt med foreldrene til pappa, når barnet begynner å spørre. 

Finnes det et sånt tilbud der du bor? De er ofte gjennom helsestasjonen, og er ment for hele kjernefamilien. 

Hvordan stiller partneren din seg til alt dette? 

Anonymkode: 2d788...d83

[MildeMarie]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det høres ut som du bør bli en god del mer autoritativ enn du er. Jeg sier det ikke utelukkende ut fra dette eksempelet, men en niåring skal ikke stille deg til veggs i en diskusjon om noe du bestemmer. Det er fint nok å forklare, men på et tidspunkt må man avslutte og si at nå er det ikke mer å si om det. «Dette bestemmer jeg» er noe man skal være i stand til å si. Du må ikke gi henne inntrykket at hun kan krangle seg til et annet resultat, bare hun er iherdig nok og tar det opp nok ganger.  

Og nå er det ikke for å gni salt i såret, men du burde også ha vært mer autoritativ tidligere og ikke latt moren din få innynde seg hos barna i det hele tatt. Du visste hvordan hun var, og burde ha tatt de tøffe beslutninger tidligere.  

Anonymkode: a550a...575

Å være en god leder i en oppdragersetting er en ting. Å lede et barn i en sorgprosess der ting endres underveis er noe annet. Men du mener nok godt, og det er bra.