Kjæresten er litt emosjonelt utilgjengelig

[AnonymBruker]

jeg er i et forhold med en mann som er litt emosjonelt utilgjengelig. Vi har ikke vært sammen så lenge, et halvt års tid kanskje, og vi har snakket litt om dette allerede. Han ønsker å bli bedre på å åpne opp følelsesmessig, og han er enig i at vi skal jobbe med kommunikasjon og ha gode samtaler sammen for å komme nærmere hverandre. Det er jeg som har tatt initiativet til disse samtalene vi allerede har hatt om dette. Samtalene er fine, han lytter, og sier at disse samtalene er viktig for oss, men han sier ikke så mye mer enn det. Og jeg merker foreløpig ingen endring, jeg føler alt flyter på overflaten og er hverdagslig. Jeg trenger mer dybde. Jeg trenger at det skal være rom for å dele alle følelser, og blir møtt på en god måte med forståelse og empati. Han er en god mann, jeg tror det bor mye fint i han, men han er ikke flink til den dypere kommunikasjonen, og til å validere følelser. Dette skremmer meg litt, men jeg ønsker å fortsette, i håp om at dette gradvis skal bli bedre. Har dere noen tips og råd til hvordan jeg kan gå fram for å løsne litt på dette? Har dere noen egne erfaringer dere kan dele?

Takker så mye for hjelpen  

Anonymkode: 6d529...33e

[AnonymBruker]

Ting tar tid

Anonymkode: 57deb...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ting tar tid

Anonymkode: 57deb...15b

Så du tenker dette kan bli bedre utover i forholdet? Eller er man som man er, og dette er hva jeg kan forvente av han i fortsettelsen også? Er det ikke spesielt det første året man har lyst å ha de gode samtalene da? Være nysgjerrig på hverandre og hva den andre tenker om ting og tang? Han er ikke så flink til å gi komplimenter heller, han er generelt litt lukket, syns jeg. Er det mulig å få han til å åpne litt mer opp?

Anonymkode: 6d529...33e

[AnonymBruker]

Er gift med en sånn og vi er sammen på 18 nde året - har ikke blitt mye bedre og akkurat nå strever jeg å leve med det. Tror ikke vi er sammen om 10 år når barna flytter ut… Fungerer greit i det praktiske, de økonomiske etc. men er litt trist å aldri bli spurt «hvordan har du det», hvordan gikk det møtet på jobb osv. Opplever at han har nok med seg og sitt. 
 

Lykke til! 

Anonymkode: 61e67...b89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Er gift med en sånn og vi er sammen på 18 nde året - har ikke blitt mye bedre og akkurat nå strever jeg å leve med det. Tror ikke vi er sammen om 10 år når barna flytter ut… Fungerer greit i det praktiske, de økonomiske etc. men er litt trist å aldri bli spurt «hvordan har du det», hvordan gikk det møtet på jobb osv. Opplever at han har nok med seg og sitt. 
 

Lykke til! 

Anonymkode: 61e67...b89

Huff, leit å høre😔 har du prøvd å ta det opp med han? Dere har sikkert snakket om det i løpet av den lange perioden dere har vært sammen? Hva har han i såfall? Vi har jo alle nok med oss selv på mange måter, men vi prøver jo å være der både for partner, nær familie og venner likevel. Jeg gjør i alle fall det så godt jeg kan. Derfor er dette en skuffelse i mitt forhold som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal løse. Han ønsker å bli bedre på dette, men ingenting skjer, selv om vi har snakket om dette flere ganger. Den emosjonelle kontakten er for meg det aller viktigste i et forhold, så dette må jeg prøve å løse hvis dette skal fungere😏 kanskje dere skulle prøvd å ta en prat om dette, dere også? Kanskje dere kan løse litt av problemet? ❤️

Anonymkode: 6d529...33e

[AnonymBruker]

Erfaringsmessig sitter dette dypt. Det virker veldig vanskelig å endre uten profesjonell hjelp eller i det minste å gjøre en ordentlig innsats selv. Noe som er vanskelig når man er emosjonelt utilgjengelig. Det er jo hvordan han har blitt formet i barndommen, selv blitt møtt og lært seg å forholde seg til følelser som er årsaken til utilgjengeligheten. Det er ikke noe han klarer å bare endre uten noen innsats og ekte bevissthet rundt. 

Anonymkode: 2bd03...f13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Huff, leit å høre😔 har du prøvd å ta det opp med han? Dere har sikkert snakket om det i løpet av den lange perioden dere har vært sammen? Hva har han i såfall? Vi har jo alle nok med oss selv på mange måter, men vi prøver jo å være der både for partner, nær familie og venner likevel. Jeg gjør i alle fall det så godt jeg kan. Derfor er dette en skuffelse i mitt forhold som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal løse. Han ønsker å bli bedre på dette, men ingenting skjer, selv om vi har snakket om dette flere ganger. Den emosjonelle kontakten er for meg det aller viktigste i et forhold, så dette må jeg prøve å løse hvis dette skal fungere😏 kanskje dere skulle prøvd å ta en prat om dette, dere også? Kanskje dere kan løse litt av problemet? ❤️

Anonymkode: 6d529...33e

Ja, føler at jeg har tatt opp jevnlig og prøvd å sette ord på hva jeg har behov for, men skjer ingen endring. Jeg er en selvstendig type som fikser mye selv og er heller ingen som må gå i dybden på alt, men litt omtanke og empati hadde vært fint. Tenker det har røtter fra hans barndom som ikke var helt A4, med psykisk syk (spiseforst) søster og en far som døde da han var 13 år kombinert med personlighet som ser livet litt negativt. Der jeg ser glasset halvfullt og finner årsaker innad i meg selv (jeg har rota bort nøkkelen og må finne den) er han motsatt: glasset er halvtomt og «noen» har flyttet tingene hans slik at han ikke finner dem. 
 

Orker ikke alltid ha han med på ting med venner og familie for han er mutt og introvert og virker aldri fornøyd på et vis. Synes det er værst overfor barna, særlig eldste som ikke føler han gir det behovet er av forståelse og omsorg. Nei, skulle nok ha valgt annerledes i typ 2006…. 

Anonymkode: 61e67...b89

[AnonymBruker]

Både jeg og kjæresten har slitt med dette pga diverse ting fra barndommen. Vi har jobbet aktivt med oss selv for å bli flinkere på å dele hva vi tenker og føler.

Men da vi møtte hverandre innså vi at vi fremdeles har mye greier å bli flinkere på. 

Vi har så sterke følelser at vi har vært veldig åpen og ærlig med hverandre hele veien. Men klart det også er skummelt og setter i gang mye i kroppen vi ikke kan styre og det kan lede til noen heftige diskusjoner. Men så er det de diskusjonene som setter i gang masse gode samtaler om hva vi føler og tenker og så blir vi enda mer knyttet. 
 

Men vi er villig til å ofre hjertene våre for forholdet. Vi vet vi kan bli knust. Men uten å gi alt kan vi heller ikke vinne.

Poenget er at om han ikke er villig til å dele følelser og tanker og heller ikke vil jobbe med den biten så vil du nok på sikt bare bli frustrert. 

Anonymkode: 6a5b9...d92

[AnonymBruker]

6 måneder og dere har allerede sånne samtaler? Han sier ting skal endre seg, han sier samtalene er fine og oppmuntrer til de, men han sier bare det du vil høre og det skjer ingenting. Min, og fleres erfaring er at slike ting sitter gjerne svært dypt og endrer seg ikke, og du kommer ikke til å finne det du leter etter hos ham om han ikke allerefe viser at han har det, om du skjønner.

Det kommer mest sannsynlig ikke til å bli bedre, det kommer ikke til å bli så emosjonellt og varmt som du ønsker, han er nok ikke bare litt utilgjengelig, han er på den kalde avvisende siden, men sier de rette tingene. 

Anonymkode: 53d23...24b

[AnonymBruker]

Man kan i utgangspunktet ikke forandre andre mennesker, så i møte med nye partnere bør man tenke at det man ser er det man får. Når man runder 25 år er frontallappen ferdig utviklet, og etter dette er personligheten satt, for det store flertallet. 

Anonymkode: 2b2df...bbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man kan i utgangspunktet ikke forandre andre mennesker, så i møte med nye partnere bør man tenke at det man ser er det man får. Når man runder 25 år er frontallappen ferdig utviklet, og etter dette er personligheten satt, for det store flertallet. 

Anonymkode: 2b2df...bbd

Interessant, både jeg og et par venninner føler vi ble voksne da og fikk mer kontroll på følelser, roet oss ned osv rundt 25årsalderen. 

Anonymkode: 53d23...24b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.4.2024 den 13.25):

Er gift med en sånn og vi er sammen på 18 nde året - har ikke blitt mye bedre og akkurat nå strever jeg å leve med det. Tror ikke vi er sammen om 10 år når barna flytter ut… Fungerer greit i det praktiske, de økonomiske etc. men er litt trist å aldri bli spurt «hvordan har du det», hvordan gikk det møtet på jobb osv. Opplever at han har nok med seg og sitt. 
 

Lykke til! 

Anonymkode: 61e67...b89

Akkurat det samme her, vi har straks vært sammen i 20 år og har to barn. Jeg kjenner nå at det bare blir verre og verre for min del, er i ferd med å dø innvendig. Holder nok ikke ut så mye lenger. Jeg ville aldri ha satset på en slik mann igjen. 

Anonymkode: b3aea...d15

[Tusjpenn]

Jeg brøt ut av et forhold som ligner det du beskriver.

Måtte ta en ærlig kikk på meg selv og innse at jeg holdt ut fordi jeg selv var nokså emosjonelt utilgjengelig...

I dag hadde jeg blitt direkte syk av å leve med en sånn mann, og jeg er glad jeg hadde vett nok til å gjøre det slutt.

Det som er klart for meg, er at du ikke får dine emosjonelle behov ivaretatt av verken han eller deg selv.

Dette er ikke liv laga...sorry.

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Du må finne rett mann for deg. For noen er det OK,de har gjerne ikke behov for dype samtaler og støtte emosjonelt av sin kjæreste.

For meg er dette helt nødvendig. Fra dag en har min kjæreste støttet,forstått,gitt råd,vi har grått sammen og tørket tårer. Vi kommuniserer og deler ting på dypeste nivå. For meg som har manglet emosjonell trygghet i livet er det helt obligatorisk med en svært emosjonell tilstedeværende mann. Derfor elsker jeg har høyere enn alt❤

Anonymkode: da27a...80a

[AnonymBruker]

Tusjpenn skrev (8 minutter siden):

Jeg brøt ut av et forhold som ligner det du beskriver.

Måtte ta en ærlig kikk på meg selv og innse at jeg holdt ut fordi jeg selv var nokså emosjonelt utilgjengelig...

I dag hadde jeg blitt direkte syk av å leve med en sånn mann, og jeg er glad jeg hadde vett nok til å gjøre det slutt.

Det som er klart for meg, er at du ikke får dine emosjonelle behov ivaretatt av verken han eller deg selv.

Dette er ikke liv laga...sorry.

 

 

 

 

Du treffer spikeren på hodet, jeg også holdt ut med eksen min fordi jeg var emosjonellt utilgjengelig selv, når jeg begynte å åpne opp meg selv, se mine behov og at han ikke bare IKKE dekket noen, men også ignorerte og overså med vilje, ble det helt uutholdelig. 

Anonymkode: 53d23...24b

[AnonymBruker]

Du går i fella som mange kvinner gjør, å bli sammen med en du egentlig ikke liker, og som du prøver å forme til en du liker. Dette feiler så å si alltid 

Dere er forskjellige, det betyr ikke at din måte å være på er den rette og at han må føye seg

Anonymkode: 371d2...9a9

[AnonymBruker]

Kom deg unna. Har barn med en sånn en og det er et mareritt å kommunisere om noe viktig eller seriøst.

Anonymkode: eac4b...e63

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Du går i fella som mange kvinner gjør, å bli sammen med en du egentlig ikke liker, og som du prøver å forme til en du liker. Dette feiler så å si alltid 

Dere er forskjellige, det betyr ikke at din måte å være på er den rette og at han må føye seg

Anonymkode: 371d2...9a9

Jeg tok det for gitt at han var en emosjonelt voksen person. At han også tok det for gitt at det skulle være et partnerskap hva angår barna. Jeg trodde ikke norske menn fra relativt normal familiebakgrunn kunne være så emosjonelt inkompetente, så uansvarlig og så komfortabel med å se partner/kjæreste/barnekor tynges av oppgaver uten å bidra. Eller engang si et støttende ord.

Anonymkode: eac4b...e63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tok det for gitt at han var en emosjonelt voksen person. At han også tok det for gitt at det skulle være et partnerskap hva angår barna. Jeg trodde ikke norske menn fra relativt normal familiebakgrunn kunne være så emosjonelt inkompetente, så uansvarlig og så komfortabel med å se partner/kjæreste/barnekor tynges av oppgaver uten å bidra. Eller engang si et støttende ord.

Anonymkode: eac4b...e63

Hvordan man kommuniserer kan man ikke ta forgitt, for der er det mye forskjellig som du merket. Dette gjelder å finne ut av med en gang. For meg er god kommunikasjon veldig viktig, derfor er dette noe jeg finner ut av fort, siden jeg har erfart at få kvinner klarer det, og de som ikke klsrre det, de kan ikke endres 

Å endre noen til en de ikke er er uansett en tapt kamp desverre 

Anonymkode: 371d2...9a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Akkurat det samme her, vi har straks vært sammen i 20 år og har to barn. Jeg kjenner nå at det bare blir verre og verre for min del, er i ferd med å dø innvendig. Holder nok ikke ut så mye lenger. Jeg ville aldri ha satset på en slik mann igjen. 

Anonymkode: b3aea...d15

Det er tøffere i enkelte perioder ja, så må man vurdere hva som er til å leve med - heller ikke. Vi samarbeider godt i det praktiske, og har det (stort sett) fint på reiser og ferier, men i hverdagen drifter vi hver vår vei. Blir jo sikkert ikke bare flott å leve alene heller men. 
 

Hvor gamle er barna deres? 

Anonymkode: 61e67...b89