Partner til eksen blir kalt pappa av barna

[AnonymBruker]

Dette ser jeg alt for ofte, og jeg er sterk motstander av det. Jeg har ikke tall på antall ganger jeg har vitnet dette, hvor argumenter om at "hvis det skulle bli slutt så vil han/hun fortsatt være en stor del av barnets liv, har tross alt vært stemor/stefar i x antall år og elsker barnet som sitt eget".

I alle tilfellene hvor det senere har litt brudd, er stemor/stefar ute av livet til barna (av dem jeg kjenner til). Og i flere av tilfellene vet jeg med sikkerhet (kilde: barna selv) at dette har vært mye hardere for barna enn det hadde vært om steforelder ikke hadde blitt fremstilt som en forelder. For det er nettopp det man gjør ved å la barna kalle stemor for mor eller stefar for far, man gjør steforeldre rollen til en foreldrerolle.

Jeg er skilsmissebarn selv, mine foreldre skilte seg på 90 tallet før det var "vanlig". Den gang var det helt fjernt å skulle kalle steforeldre for mor/far eller lignende, med unntak av tilfeller hvor den andre forelderen ikke var i bildet og steforelder kom inn i bildet i spedbarnstida. Begge mine foreldre fant seg ny partner. Jeg fikk altså både stemor og stefar. Stemor er fortsatt sammen med far, og hun har vært min stemor i over 20år, siden jeg var 8år gammel. Jeg har barn, og barna elsker å være hos "morfar og lise". Det gjør henne ikke til en mindre del av livet mitt eller barna mine. Barna mine er minst like knyttet til henne som til min far. Men dem er også fullt klar over at hun ikke er deres biologiske mormor, det har dem utenom.

Det gjør ingen skade å kalle en steforelder eller ste besteforelder med navn. Det ødelegger ikke relasjonen. 

Derimot kan det gjøre skade å kalle en steforelder for mor/far. Blant annet fordi det kan lage en gråsone om rollen til personen: foreldrene er foreldrene, steforeldre er steforeldre. Som kan gi barnet falske forventinger f.eks ved ett brudd mellom forelder og steforelder. Hvorfor utsette barnet for denne risikoen?

Jeg forstår virkelig ikke hvorfor det ikke er godt nok å være stemor/stefar lengre, det er nesten som om det svartmales og fremstilles som om man ikke kan være nær nok barna uten å være "forelder". Jeg er kjempe glad i min stemor, men veldig glad for at hun aldri har prøvd å være "mor".

Selvfølgelig finnes det tilfeller hvor steforelderen har vært i livet helt til døden har inntruffet. Men som nevnt over tar ikke relasjonen skade av fraværet av kallenavnet "mor/far". Derimot kan det skade å viske ut grensen mellom en mor og en stemor, en far og en stefar. En helt unødvendig sjanse mener jeg.

Til TS: ikke gi deg! Hvis jeg hadde blitt skilt og barna mine hadde kalt noen andre for mor hadde jeg sett rødt! 

 

 

Anonymkode: 82783...77c

[AnonymBruker]

Det lureste du gjør er nok å la barnet finne ut av dette selv. Gjør det du kan for å skape en god relasjon til barnet ditt, så vil nok dette gå over av seg selv. Jeg kalte min stefar for pappa en periode, fordi jeg ikke fikk den kontakten jeg ønsket med min egen far og det var nok mest for å markere meg selv. Etter hvert, fant jeg ut at han ikke kunne erstatte faren min uansett og gikk tilbake til navn. 

Min eldste sønn kaller min mann for pappa, men han har en svært dårlig relasjon til sin egen far, da han ikke klarer å være til stede i livet til gutten. Han startet med dette selv i 10 års alder, gikk litt bort i fra det igjen i tenårene, men nå som voksen, kaller han min mann konsekvent for pappa og har brutt kontakten med sin egen far. Men igjen, dette handler om relasjon. Jeg omtaler min mann ved navn når jeg snakker til gutten om han, men respekterer også guttens behov for å ha samme tilhørighet som søsknene sine. 

Anonymkode: 5044d...4be

[AnonymBruker]

En del av å være far er å sette egne (sårede) følelser til siden og stå i ting man ikke så for seg. Selvfølgelig er det sårt å høre at de kaller en annen person for pappa, det var du som skulle være det resten av livet, men denne personen er også til stede i livet deres. Små barn kan kalle andre både mamma og pappa uten at det ligger så mye mer bak, som vi voksne vil tilegne det. Det er ikke slik at deres følelser for deg har endret seg fordi de bruker en merkelapp som de har brukt om deg på  et annet menneske. For dem er mammaer og pappaer er voksne som tar vare på dem. Jeg ville heller tenkt at du er heldig som har en pålitelig voksen i livet til barna dine, som de føler seg trygge med, at de kan kalle han det. Det er ikke slik for alle stebarn. Det er også irrelevant at denne personen er mannen din eks var utro med, for utroskap har ingenting med barna å gjøre. Alt i alt, velg dine kamper  

Anonymkode: ff8c1...7d5

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt, og synes det er veldig rart at en tilfeldig kjæreste av mor skal være «pappa». Det kan bli mange «pappaer» for barnet på veien, når det bare er 5 år i dag. Hvor lenge har de vært sammen? 

Anonymkode: 51ab2...f32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Eks samboer og mor til mine barn har fått ny kjæreste, dem ble sammen rett etter det ble slutt. Hun var utro mot meg med denne typen.

Jeg har gått videre og valgt å fokusere på barna våre. Vi har bestemt at jeg skal ha ungene i helgene og hun dem i uke dagene. Jeg skal nå flytte nærmere og bytte jobb for jeg ønsker å ha omsorgen 50/50. Men det tar tid da jeg må få meg jobb først.

Nå har eldste barnet mitt begynt å si pappa til den nye typen hennes, eldste barnet mitt er 5år.

Jeg ble veldig overrasket og merket det var litt vondt. Dette tok jeg opp med barne mor men da ble hun veldig sint på meg og mente de må få kalle dem hva han vil. Hun ble i veldig forsvar posisjon, jeg er litt dårlig på å si i fra for jeg er veldig vandt til at hun tar kontrollen når vi var sammen, jeg prøvde i samråd med terapeuten våres om at hun kunne la meg får styre skuta litt, men det gikk hun ikke med på 

Så jeg føler meg veldig liten i situasjonen, snakket med psykologen min og han mente på at dette er viktig å prate om og at barne mor må respektere min rolle som far og da være med å lære barna til å lære dem hvilke roller vi har i dems liv. Men som nevnt over er ikke det så lett.

Har noen andre her vært i en slik situasjon? Hva gjorde dere med det?

Jeg vurderer jo veldig å bare akseptere det, men jeg blir så lei meg.

Anonymkode: 1bd69...01e

Dette gjør nok vondt ja. Husk at så lenge du er i livet dems så vil du alltid være den ordentlige pappaen.

Jeg klarer ikke se noe håndfast på om dette er mors eller barnas påfunn, så jeg tar utgangspunkt i at dette er noe barna er komfortable med.

Som tidligere bonus far fra barnet var 3 år så har jeg vært i den situasjonen at jeg er blitt kalt Pappa. Det ble aldri kommentert eller påvirket på noen måte. Etterhvert så gikk dette over i "Pappa-Ole". Det jeg så var at det var utrolig viktig for barnet å ha den fars følelsen enten man er hos mor eller far.

Det handler om trygghet, og er de komfortable med å gi bonusfaren det navnet så tilsier det at de er trygge åå han noe som er en god ting.

Jeg tenker du bør svelge den kamelen og prøve å tenke at du alltid vil være den ordentlige pappaen, for det er fakta. Det er jeg ganske sikker på at dere kommer best ut av på sikt.

Ellers så gleder det meg å lese at du har valgt å fokusere på barna. Den innstillingen gjør meg ganske sikker på at du fortjener 50/50 ordningen du ønsker deg. Alt for mange i samlivsbrudd fokuserer på seg selv og sitt. Den som fokuserer på barnas beste og kan glemme sine egne behov  står sterkest.

Jeg har troen på at dette ordner seg etterhvert som barna blir eldre. Du høres ut som at du er en trygg far. Fortsett med det da det er det som teller.

Anonymkode: 3db86...a96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dersom dette er noe BARNET selv har kommet med så syns jeg det blir feil å gjøre noe med det/si noe på det, stanse det. 

Er det noe mor eller ny partner har bedt barnet si så syns jeg det blir feil. 

Eldste her kaller fars nye samboer for mami og min nye samboer for papi. Dette var noe barnet kom med selv. Min nye samboer syns i første omgang at det var noe ukomfortabel at barnet valgte dette, men ettersom vi fikk barn sammen syns han det ble veldig naturlig da det føltes feil dersom 1 av 3 barn i huset skulle brukt fornavn. 

 

 

Anonymkode: 89514...8f8

Hadde litt samme situasjon. 

Forholdet med far tok slutt, 7 mnd senere fant jeg ny kjæreste. Barnet blir godt kjent med min nye kjæreste, men ikke før jeg og kjæresten har felles barn så begynner pappa-ordet å komme. Før dette har barnet bare et kallenavn på stefar. 

Jeg har stesøsken og stesøskenbarn. Det er først når de blir vant til at andre barn i husstanden kaller x for pappa/mamma at de begynner med det selv. Så om fyren ikke har egne barn i husstanden så skal det litt til før de kaller han for pappa.

Noen mødre syns det er koselig å leke happy family og mor&far med den nye mannen fordi de er så forelsket. Det dumme er at det kan bli for mange pappaer for barna. Uansett så er det deg de har et bånd til, uansett hvor mye bra denne stefaren gjør så kommer de aldri til å glemme deg.

Et annet synspunkt som jeg har er at om en person gjør alle tingene som en biologisk ville gjort så kan det være at de føler seg såpass trygge at de kaller den for mamma/pappa. Barnet mitt fikk med tiden en stemor og kaller stemor for mamma i blant. I stedet for å bli lei meg så tenker jeg at barnet mitt er heldig som har to mødre. 

Anonymkode: b868d...ebe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

En del av å være far er å sette egne (sårede) følelser til siden og stå i ting man ikke så for seg. Selvfølgelig er det sårt å høre at de kaller en annen person for pappa, det var du som skulle være det resten av livet, men denne personen er også til stede i livet deres. Små barn kan kalle andre både mamma og pappa uten at det ligger så mye mer bak, som vi voksne vil tilegne det. Det er ikke slik at deres følelser for deg har endret seg fordi de bruker en merkelapp som de har brukt om deg på  et annet menneske. For dem er mammaer og pappaer er voksne som tar vare på dem. Jeg ville heller tenkt at du er heldig som har en pålitelig voksen i livet til barna dine, som de føler seg trygge med, at de kan kalle han det. Det er ikke slik for alle stebarn. Det er også irrelevant at denne personen er mannen din eks var utro med, for utroskap har ingenting med barna å gjøre. Alt i alt, velg dine kamper  

Anonymkode: ff8c1...7d5

Jeg som skrev innlegget.

Jeg vet ikke helt om han er så pålitelig😅 men ja hvis barna føler seg trygg med han er det viktigste for meg! Men han har gjort en del ting som man stiller spørsmålstegn ved, hvor blant annet han ikke sier så mye fint om meg rett foran barna, eller legger dem veldig sent hvis barnemor jobber natt. Dette har jeg funnet ut av fordi barna gjentar det han sier og når jeg har ungene sliter jeg med å legge dem til fast tid. Men har prøvd å ikke virke dømmende og latt det på et måte skure og gå. 

Og når jeg nevner det at eksen min var utro var ikke det noen form for å sikte til at dette hadde noe med mine barn å gjøre men mer for at opplevelsen min har vært vond fra før pga utroskap og at barnemor er lite samarbeidsvillig til tider.

Som sagt har hun lett for å kjøre over meg ofte. 

 

 

Anonymkode: 1bd69...01e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skjønner deg godt, og synes det er veldig rart at en tilfeldig kjæreste av mor skal være «pappa». Det kan bli mange «pappaer» for barnet på veien, når det bare er 5 år i dag. Hvor lenge har de vært sammen? 

Anonymkode: 51ab2...f32

Jeg som skrev innlegget.

1 år ca har de vært sammen

Anonymkode: 1bd69...01e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg som skrev innlegget.

Jeg vet ikke helt om han er så pålitelig😅 men ja hvis barna føler seg trygg med han er det viktigste for meg! Men han har gjort en del ting som man stiller spørsmålstegn ved, hvor blant annet han ikke sier så mye fint om meg rett foran barna, eller legger dem veldig sent hvis barnemor jobber natt. Dette har jeg funnet ut av fordi barna gjentar det han sier og når jeg har ungene sliter jeg med å legge dem til fast tid. Men har prøvd å ikke virke dømmende og latt det på et måte skure og gå. 

Og når jeg nevner det at eksen min var utro var ikke det noen form for å sikte til at dette hadde noe med mine barn å gjøre men mer for at opplevelsen min har vært vond fra før pga utroskap og at barnemor er lite samarbeidsvillig til tider.

Som sagt har hun lett for å kjøre over meg ofte. 

 

 

Anonymkode: 1bd69...01e

Hvordan ting gjøres hos mor har du ingenting med. Så lenge de får det de trenger og ikke blir utsatt for omsorgssvikt så har disse tingene veldig lite å si. Du fremstår som utrolig bitter. Barna kan merke dette godt og legge på i historiene sine om hvordan ting er hjemme hos mamma.

Min eldste sier alltid til meg at det er best hos mamma, vil være mer hos mamma, liker ikke pappa, pappa er så streng. Men så fikk jeg vite at barnet sier det samme andre veien. Liker ikke å være hos mamma, vil bare være hos pappa.

Barnet sa før 5 år at den hadde så mange leker og fikk leker hele tiden hos pappa. Så viser det seg at til pappa skryter barnet om godis, brus og tv døgnet rundt hos meg, men det stemmer jo ikke. Så vær forsiktig. Når dere har så dårlig kommunikasjon så kan barna lure dere, selv om de er 5 år.

Anonymkode: b868d...ebe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg som skrev innlegget.

Jeg vet ikke helt om han er så pålitelig😅 men ja hvis barna føler seg trygg med han er det viktigste for meg! Men han har gjort en del ting som man stiller spørsmålstegn ved, hvor blant annet han ikke sier så mye fint om meg rett foran barna, eller legger dem veldig sent hvis barnemor jobber natt. Dette har jeg funnet ut av fordi barna gjentar det han sier og når jeg har ungene sliter jeg med å legge dem til fast tid. Men har prøvd å ikke virke dømmende og latt det på et måte skure og gå. 

Og når jeg nevner det at eksen min var utro var ikke det noen form for å sikte til at dette hadde noe med mine barn å gjøre men mer for at opplevelsen min har vært vond fra før pga utroskap og at barnemor er lite samarbeidsvillig til tider.

Som sagt har hun lett for å kjøre over meg ofte. 

 

 

Anonymkode: 1bd69...01e

Ekser er rare sånn, den ene skal alltid bedre enn den andre. Her har barnemor brukt alt i sin makt for å sverte meg. Vondt for barna, helt klart men til syvende og sist er de barna selv som vet hvordan du er. Dette gikk i mot henne til slutt og ungdommen har valgt å ikke ha noe med henne å gjøre.

Når barna passerer 6 ble jeg rådet til å svare ærlig på alle slike problemstillinger/spørsmål. Uten å sverte noen selvsagt. Kun fakta. Det var et bra råd. Fælt for barnet, men ga det mer ro.

Forhold deg til deg og ditt så sant det ikke skjer noe bekymringsverdig. Fokuser på kvalitetstid med barnet. Det vinner dere mest på.

Anonymkode: 3db86...a96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvordan ting gjøres hos mor har du ingenting med. Så lenge de får det de trenger og ikke blir utsatt for omsorgssvikt så har disse tingene veldig lite å si. Du fremstår som utrolig bitter. Barna kan merke dette godt og legge på i historiene sine om hvordan ting er hjemme hos mamma.

Min eldste sier alltid til meg at det er best hos mamma, vil være mer hos mamma, liker ikke pappa, pappa er så streng. Men så fikk jeg vite at barnet sier det samme andre veien. Liker ikke å være hos mamma, vil bare være hos pappa.

Barnet sa før 5 år at den hadde så mange leker og fikk leker hele tiden hos pappa. Så viser det seg at til pappa skryter barnet om godis, brus og tv døgnet rundt hos meg, men det stemmer jo ikke. Så vær forsiktig. Når dere har så dårlig kommunikasjon så kan barna lure dere, selv om de er 5 år.

Anonymkode: b868d...ebe

Meg som skrev innlegget.

Oi, det var ikke meningen å virke bitter mer at det bare er en følelse at jeg synes det er sårt.

Men at jeg ikke har noe med hva som foregår hos mor har du delvis rett. Men jeg har rett til å vite at barna mine blir tatt godt hånd om og ikke proppet full med mye voksen prat. 

Det er derfor jeg nevner at typen henned har til tider sagt ufine ting om meg foran barna og de gjentar det.

Jeg vil ha samkjør og samarbeid med barnemor, men som nevnt i innlegget og i andre svar tar hun mye av styringen og lar meg ikke få ta rollen som far med selvtillit. Til og med terapeuten vår opplevde henne vanskelig da vi prøvde å få forholdet til å funke. 

Jeg snakker aldri dårlig om henne, jeg snakker heller aldri nedlatende til henne. Fordi jeg ønsker bare å samarbeide!

men at barna mine prøver å lure oss, det tror jeg ikke. Jeg tror på hva barna mine forteller meg, selvom dem er barn med fantasi er dem også flink til å utrykke følelsene sine og hva dem opplever.

Anonymkode: 1bd69...01e

[AnonymBruker]

Akryl skrev (21 timer siden):

Der er ikke bra uansett. Barnet kan bli knust hvis partner senere forsvinner fra dens liv

Biologiske "foreldre" kan forsvinne også.. Skal vi ikke la barn kalle foreldre mamma og pappa da? Tilfelle de forsvinner? 

Barn har all rett til å kalle mennesker i sitt liv for ulike roller - DERSOM det er barnets ønske. Barn skal ikke presses til å kalle noen mamma/pappa/bestemor/bestefar/tante/onkel/bror/søster etc. 

Anonymkode: 89514...8f8

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Dette ser jeg alt for ofte, og jeg er sterk motstander av det. Jeg har ikke tall på antall ganger jeg har vitnet dette, hvor argumenter om at "hvis det skulle bli slutt så vil han/hun fortsatt være en stor del av barnets liv, har tross alt vært stemor/stefar i x antall år og elsker barnet som sitt eget".

I alle tilfellene hvor det senere har litt brudd, er stemor/stefar ute av livet til barna (av dem jeg kjenner til). Og i flere av tilfellene vet jeg med sikkerhet (kilde: barna selv) at dette har vært mye hardere for barna enn det hadde vært om steforelder ikke hadde blitt fremstilt som en forelder. For det er nettopp det man gjør ved å la barna kalle stemor for mor eller stefar for far, man gjør steforeldre rollen til en foreldrerolle.

Jeg er skilsmissebarn selv, mine foreldre skilte seg på 90 tallet før det var "vanlig". Den gang var det helt fjernt å skulle kalle steforeldre for mor/far eller lignende, med unntak av tilfeller hvor den andre forelderen ikke var i bildet og steforelder kom inn i bildet i spedbarnstida. Begge mine foreldre fant seg ny partner. Jeg fikk altså både stemor og stefar. Stemor er fortsatt sammen med far, og hun har vært min stemor i over 20år, siden jeg var 8år gammel. Jeg har barn, og barna elsker å være hos "morfar og lise". Det gjør henne ikke til en mindre del av livet mitt eller barna mine. Barna mine er minst like knyttet til henne som til min far. Men dem er også fullt klar over at hun ikke er deres biologiske mormor, det har dem utenom.

Det gjør ingen skade å kalle en steforelder eller ste besteforelder med navn. Det ødelegger ikke relasjonen. 

Derimot kan det gjøre skade å kalle en steforelder for mor/far. Blant annet fordi det kan lage en gråsone om rollen til personen: foreldrene er foreldrene, steforeldre er steforeldre. Som kan gi barnet falske forventinger f.eks ved ett brudd mellom forelder og steforelder. Hvorfor utsette barnet for denne risikoen?

Jeg forstår virkelig ikke hvorfor det ikke er godt nok å være stemor/stefar lengre, det er nesten som om det svartmales og fremstilles som om man ikke kan være nær nok barna uten å være "forelder". Jeg er kjempe glad i min stemor, men veldig glad for at hun aldri har prøvd å være "mor".

Selvfølgelig finnes det tilfeller hvor steforelderen har vært i livet helt til døden har inntruffet. Men som nevnt over tar ikke relasjonen skade av fraværet av kallenavnet "mor/far". Derimot kan det skade å viske ut grensen mellom en mor og en stemor, en far og en stefar. En helt unødvendig sjanse mener jeg.

Til TS: ikke gi deg! Hvis jeg hadde blitt skilt og barna mine hadde kalt noen andre for mor hadde jeg sett rødt! 

 

 

Anonymkode: 82783...77c

Dette TS! Veldig bra skrevet.
Steforeldre vil aldri være ekte foreldre, og de forsvinner ut av barnets liv på en vond måte når det blir slutt. Barn bør aldri kalle steforeldre mamma eller pappa- fordi de rett og slett ikke er det, og kommer aldri til å være det heller for det barnet.

Anonymkode: 37a3f...074

[Motstrømmen]

I mitt første samboerskap hadde jeg super godt sammarbeid med mamma til barna, eldste * 6år kalte meg med navn, den yngste 4 år kalte meg momy . Jeg tok det som tillitserklæring fra barna, men følte på ingen måte at jeg tok rollen som mamma. Jeg var støtte forelder og støttet begge foreldrene sine regler/ rammer. Samtidig ble de kjent med mine rammer. Jeg spurte mammaen om det var greit at minsten kalte meg momy eller om jeg skulle korrigere til navn. Så jeg tenker god dialog med ny partner og barna er innenfor. 

[AnonymBruker]

Motstrømmen skrev (56 minutter siden):

I mitt første samboerskap hadde jeg super godt sammarbeid med mamma til barna, eldste * 6år kalte meg med navn, den yngste 4 år kalte meg momy . Jeg tok det som tillitserklæring fra barna, men følte på ingen måte at jeg tok rollen som mamma. Jeg var støtte forelder og støttet begge foreldrene sine regler/ rammer. Samtidig ble de kjent med mine rammer. Jeg spurte mammaen om det var greit at minsten kalte meg momy eller om jeg skulle korrigere til navn. Så jeg tenker god dialog med ny partner og barna er innenfor. 

Jeg som skrev innlegget.

Takk for at du deler, og det er slik jeg vil ha dialogen med begge to.

Men det er veldig vanskelig.. 😕

Anonymkode: 1bd69...01e

[Tantemor]

Hadde dette skjedd meg så ville jeg snakket med barnet neste gang ved samvær. Ville sagt til barnet at han må huske at det er bare DU som er den ordentlige pappan og at det er du som også skal kalles for pappa. 

Ville sagt det på en god måte da, ikke noe strenghet, bare forklarende. Så må man jo ha en dialog med barnet om en løsning også da. Hva med f eks å møte ungen på halvveien med at han kan kalle stefar for pappa og navnet hans i ett? 

[AnonymBruker]

Tantemor skrev (7 minutter siden):

Hadde dette skjedd meg så ville jeg snakket med barnet neste gang ved samvær. Ville sagt til barnet at han må huske at det er bare DU som er den ordentlige pappan og at det er du som også skal kalles for pappa. 

Ville sagt det på en god måte da, ikke noe strenghet, bare forklarende. Så må man jo ha en dialog med barnet om en løsning også da. Hva med f eks å møte ungen på halvveien med at han kan kalle stefar for pappa og navnet hans i ett? 

Jeg som skrev innlegget.

Jeg tror jeg skal for høre meg litt med terapeuten min, for jeg ønsker ikke å gå over noen terskel for å påvirke barna mine. 

Når barnet mitt har sagt pappa til typen til barnemor så har jeg prøvd å heller være oppmuntrende og engasjere meg i samtalen enn å rette på han. Får følelsen av at det blir så feil, men som sagt er så vanskelig for meg og sårer meg litt. 

Anonymkode: 1bd69...01e

[AnonymBruker]

Her også sier barnet pappa til stefaren sin av og til. Da pleier jeg og forklare at det er jo bare en pappa, og kommer med forslag som at du kan jo kalle ham paps f.eks. Prøver finne alternativer som kan fungere like godt med samme betydning. 

Anonymkode: 2bf28...cc6