Sende bekymringsmelding?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg vurderer sterkt å sende en bekymringsmelding til barnevernet med tanke på hvordan mannen til søsteren min behandler barna (han er heller ikke snill med henne). Han har den innstillingen at ingenting er bra nok, uansett hva de gjør. Han skal ikke gi skryt, fordi da tenker han at ungen kommer til å si seg fornøyd og slutte å jobbe for det han/hun skal oppnå. For eksempel kom eldste ungen hjem fra fotballtrening en dag, og fortalte stolt til faren som satt i stua at han hadde scoret mål på treninga, og hans respons er «okei, du har jo vært på trening i en time, du burde klart å score 10 mål på den tiden». En annen gang gikk han stolt å viste ei tegning han hadde laget, og far sa rett ut «hva faen har du tegna? Det ser ikke ut». I tillegg klikker han bare helt plutselig over småting. Han kan begynne å brøle og banne bare 3-åringen kaster litt mat på gulvet, eller når 6-åringen ikke har lyst til å legge seg, eller andre helt normale ting som alle unger gjør. Akkurat samme oppførsel har han også mot min søster. Hun kan stå å lage mat i 2 timer og ha den klar til han kommer hjem fra jobb. Og det er aldri noe takk for mat eller noe slik, men han skal alltid ha noe negativt å si: «grønnsakene har blitt kald» «alt for salt» etc. Det er ALDRI noe positivt, men han skal alltid komme med en negativ kommentar uansett hva hun gjør…og ikke bare hvordan han oppfører seg mot dem, men han gjør heller ingenting produktivt hjemme. Han forventer at søsteren min skal gjør absolutt alt hjemme fordi hun er ufør (kronisk sykdom som gjør henne fortere sliten). Han har aldri skiftet bleie på noen av ungene, har har aldri lagt dem, aldri badet dem osv, og hvis hun skal noe viktig en dag må de finne barnevakt for at hun skal kunne dra. Han har de aldri alene. Det siste er jeg veldig usikker på om er BARE fordi han ikke gidder, eller fordi søsteren min ikke tør å la han vær alene med ungene. For jeg hadde aldri latt han sitte barnevakt for mine unger, det er i hvert fall sikkert. Både jeg og hele familien har prøvd å få henne til å innse hva hun er sammen med og rådet henne til å gå, både før og etter hun fikk unger med han. Men hun vil ikke, hun sier hun skal ikke gi opp forholdet og vil at ungene skal ha en mamma og pappa som er sammen. Nå begynner jeg å bli så bekymret for ungene at jeg vurderer sterkt å sende en bekymringsmelding. Er det vits, vil dette bli tatt tak i? Han klarer jo sikkert å skjerpe seg akkurat når barnevernet er der hvis de kommer på hjemmebesøk…og hvordan kommer det til å gå ut over søsteren min? Hun er virkelig verdens beste mamma som bare vil det beste for ungene sine, men tror ikke hun innser hvor skadelig dette er for ungene…

Anonymkode: bd092...26d

[AnonymBruker]

Ring barnevernet anonymt og diskuter?

Anonymkode: 146c3...447

[AnonymBruker]

Syns ikke dette er noe å lure på engang. Psykisk vold er dette. 

Anonymkode: 84eb8...f22

[AnonymBruker]

Du skal melde. Søsteren din er medavhengig, hvis hun ikke gjør noe for å stanse dette.

Anonymkode: 7917f...39f

[AnonymBruker]

Dette er jo ikke noe jeg ville reagert så voldsomt på. Men kanskje veiledning via bv ville vært en idé her.

Anonymkode: 4834d...4ff

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om min barndom på 90- tallet. Ingen sendte bekymringsmelding, men min bror og jeg har begge klart utdannelse. Jeg har slitt med å sette grenser for meg selv, og følelsen at jeg blir aldri bra nok for pappa😢

Anonymkode: 37610...045

[AnonymBruker]

Han er definitivt ikke en god far, men det er slettes ikke noe grunnlag for en bekymringsmelding.

Her må søsteren din ta tak og komme med et ultimatum. Enten drar han i terapi eller så dumper søstern din han. Barnevernet trenger ikke og være involvert her,

Anonymkode: 1d468...eb7

[AnonymBruker]

Dette høres ikke bra ut. Jeg ville sagt til min søster at jeg er veldig bekymret for barna og hvis hun ikke tar tak i dette (det er hennes ansvar også at barna har det bra), ville jeg ha sendt en bekymring. Det du beskriver høres ut som psykisk vold og er skadelig for barna å vokse opp i. 

Anonymkode: 15612...610

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hei!

Jeg vurderer sterkt å sende en bekymringsmelding til barnevernet med tanke på hvordan mannen til søsteren min behandler barna (han er heller ikke snill med henne). Han har den innstillingen at ingenting er bra nok, uansett hva de gjør. Han skal ikke gi skryt, fordi da tenker han at ungen kommer til å si seg fornøyd og slutte å jobbe for det han/hun skal oppnå. For eksempel kom eldste ungen hjem fra fotballtrening en dag, og fortalte stolt til faren som satt i stua at han hadde scoret mål på treninga, og hans respons er «okei, du har jo vært på trening i en time, du burde klart å score 10 mål på den tiden». En annen gang gikk han stolt å viste ei tegning han hadde laget, og far sa rett ut «hva faen har du tegna? Det ser ikke ut». I tillegg klikker han bare helt plutselig over småting. Han kan begynne å brøle og banne bare 3-åringen kaster litt mat på gulvet, eller når 6-åringen ikke har lyst til å legge seg, eller andre helt normale ting som alle unger gjør. Akkurat samme oppførsel har han også mot min søster. Hun kan stå å lage mat i 2 timer og ha den klar til han kommer hjem fra jobb. Og det er aldri noe takk for mat eller noe slik, men han skal alltid ha noe negativt å si: «grønnsakene har blitt kald» «alt for salt» etc. Det er ALDRI noe positivt, men han skal alltid komme med en negativ kommentar uansett hva hun gjør…og ikke bare hvordan han oppfører seg mot dem, men han gjør heller ingenting produktivt hjemme. Han forventer at søsteren min skal gjør absolutt alt hjemme fordi hun er ufør (kronisk sykdom som gjør henne fortere sliten). Han har aldri skiftet bleie på noen av ungene, har har aldri lagt dem, aldri badet dem osv, og hvis hun skal noe viktig en dag må de finne barnevakt for at hun skal kunne dra. Han har de aldri alene. Det siste er jeg veldig usikker på om er BARE fordi han ikke gidder, eller fordi søsteren min ikke tør å la han vær alene med ungene. For jeg hadde aldri latt han sitte barnevakt for mine unger, det er i hvert fall sikkert. Både jeg og hele familien har prøvd å få henne til å innse hva hun er sammen med og rådet henne til å gå, både før og etter hun fikk unger med han. Men hun vil ikke, hun sier hun skal ikke gi opp forholdet og vil at ungene skal ha en mamma og pappa som er sammen. Nå begynner jeg å bli så bekymret for ungene at jeg vurderer sterkt å sende en bekymringsmelding. Er det vits, vil dette bli tatt tak i? Han klarer jo sikkert å skjerpe seg akkurat når barnevernet er der hvis de kommer på hjemmebesøk…og hvordan kommer det til å gå ut over søsteren min? Hun er virkelig verdens beste mamma som bare vil det beste for ungene sine, men tror ikke hun innser hvor skadelig dette er for ungene…

Anonymkode: bd092...26d

Du tar dette opp med din søster en siste gang og du forteller henne at du sender mld til bv.

Kan ikke se på at barna vokser opp i dette stakkars barn fikk helt vondt jeg.

Din søster må forstå alvoret helst før det er for sent.

Anonymkode: 1956a...d1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette er jo ikke noe jeg ville reagert så voldsomt på. Men kanskje veiledning via bv ville vært en idé her.

Anonymkode: 4834d...4ff

Da har du kanskje ikke levd under psykisk vold ?

Anonymkode: 2a5fc...a15

[Mt3]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Hei!

Jeg vurderer sterkt å sende en bekymringsmelding til barnevernet med tanke på hvordan mannen til søsteren min behandler barna (han er heller ikke snill med henne). Han har den innstillingen at ingenting er bra nok, uansett hva de gjør. Han skal ikke gi skryt, fordi da tenker han at ungen kommer til å si seg fornøyd og slutte å jobbe for det han/hun skal oppnå. For eksempel kom eldste ungen hjem fra fotballtrening en dag, og fortalte stolt til faren som satt i stua at han hadde scoret mål på treninga, og hans respons er «okei, du har jo vært på trening i en time, du burde klart å score 10 mål på den tiden». En annen gang gikk han stolt å viste ei tegning han hadde laget, og far sa rett ut «hva faen har du tegna? Det ser ikke ut». I tillegg klikker han bare helt plutselig over småting. Han kan begynne å brøle og banne bare 3-åringen kaster litt mat på gulvet, eller når 6-åringen ikke har lyst til å legge seg, eller andre helt normale ting som alle unger gjør. Akkurat samme oppførsel har han også mot min søster. Hun kan stå å lage mat i 2 timer og ha den klar til han kommer hjem fra jobb. Og det er aldri noe takk for mat eller noe slik, men han skal alltid ha noe negativt å si: «grønnsakene har blitt kald» «alt for salt» etc. Det er ALDRI noe positivt, men han skal alltid komme med en negativ kommentar uansett hva hun gjør…og ikke bare hvordan han oppfører seg mot dem, men han gjør heller ingenting produktivt hjemme. Han forventer at søsteren min skal gjør absolutt alt hjemme fordi hun er ufør (kronisk sykdom som gjør henne fortere sliten). Han har aldri skiftet bleie på noen av ungene, har har aldri lagt dem, aldri badet dem osv, og hvis hun skal noe viktig en dag må de finne barnevakt for at hun skal kunne dra. Han har de aldri alene. Det siste er jeg veldig usikker på om er BARE fordi han ikke gidder, eller fordi søsteren min ikke tør å la han vær alene med ungene. For jeg hadde aldri latt han sitte barnevakt for mine unger, det er i hvert fall sikkert. Både jeg og hele familien har prøvd å få henne til å innse hva hun er sammen med og rådet henne til å gå, både før og etter hun fikk unger med han. Men hun vil ikke, hun sier hun skal ikke gi opp forholdet og vil at ungene skal ha en mamma og pappa som er sammen. Nå begynner jeg å bli så bekymret for ungene at jeg vurderer sterkt å sende en bekymringsmelding. Er det vits, vil dette bli tatt tak i? Han klarer jo sikkert å skjerpe seg akkurat når barnevernet er der hvis de kommer på hjemmebesøk…og hvordan kommer det til å gå ut over søsteren min? Hun er virkelig verdens beste mamma som bare vil det beste for ungene sine, men tror ikke hun innser hvor skadelig dette er for ungene…

Anonymkode: bd092...26d

For at det skal skje noe annet enn at det bare blir stress for din søster pga barnevernsbesøk så er du jo helt avhengig av en av følgende alternativer 1. Han viser de sitt sanne jeg 2. Din søster røper hvordan hjemmehverdagen egentlig er 3. Barna forteller åpent og ærlig hva de opplever og hva faren roper og sier 4. At andre personer rundt de også har fått med seg og reagert, blant annet skole og barnehage.

Evt konsekvens om de ser alvoret vil være veiledning, cos kurs, eller om de ikke tror han kan bedre seg så vil de miste omsorgen om hun velger å ikke gå fra han.

Absolutt enig i at han utsetter familien for psykisk vold, og at det beste for din søster og tantebarn vil være å flytte fra han.

[AnonymBruker]

Hadde bare noen tatt seg bryet med å anmelde oss, hadde barna våre vært skånet for mye vondt.  Dynamikken i slike forhold er så nedbrytene og din søster er uføretrygdet, betyr at hun også er utenfor arbeidslivet, og har enda mindre nettvetk det hun kan få innpute fra.  Mange slike familier blir svært isolerte på sikt. 

Anonymkode: f9880...02b

[Tradegy]

Med rettsaken fra Bergen friskt i minne, fatter jeg ikke hva du venter på. 

De emosjonelle blåmerkene er antagelig alvorlige nok.

Høres ut som om det er snakk om tid før en klikk kan utløse alvorlig skade.

Du har plikt til å melde uansett, dersom du er usikker på barnas sikkerhet. 

[AnonymBruker]

Di tar med deg din søster og tar hun vekk fra dritten NÅ. 

Anonymkode: a9a8c...930

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Di tar med deg din søster og tar hun vekk fra dritten NÅ. 

Anonymkode: a9a8c...930

Du*

Anonymkode: a9a8c...930

[AnonymBruker]

Vær så snill å send bekymringsmelding til barneverntjenesten! Din søster høres medavhengig og traumebundet ut. Jeg har selv stått i den situasjonen med en slektning av meg. Hun var fullstendig avhengig av mannen og maktet ikke gå ut av forholdet selv. Det ble startet undersøkelse og min slektning ble mildt sagt forbannet på meg og brøt all kontakt. Men hvordan barna har det betyr mest av alt, de skal slippe å vokse opp i (psykisk) vold. Vold mot mor (eller far for den del) regnes som vold mot barnet også. Tør å vær den personen med ryggrad nok til å stå opp for barnet❤️

Anonymkode: bb815...cea

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Han er definitivt ikke en god far, men det er slettes ikke noe grunnlag for en bekymringsmelding.

Her må søsteren din ta tak og komme med et ultimatum. Enten drar han i terapi eller så dumper søstern din han. Barnevernet trenger ikke og være involvert her,

Anonymkode: 1d468...eb7

Eh jo det er det slettes! TS er bekymret for barna og hvordan de blir behandlet hjemme, og hun beskriver psykisk vold (en far som brøler til små barn). Det er såklart noe barnevernet kan være involvert i!

Kanskje tør ikke søsteren din å bryte TS fordi hun er redd faren skal få masse tid alene med barna?

Anonymkode: 90472...54b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du skal melde. Søsteren din er medavhengig, hvis hun ikke gjør noe for å stanse dette.

Anonymkode: 7917f...39f

Enig. Dette er vold. Psykisk vold. Hun vil ikke ødelegge familien? Noen må fortelle henne at barna tar mye mer skade av å vokse opp med en sånn forelder enn alene. Hun har også plikt til å skjerme ungene fra skade. Jeg synes du skal melde så hun og de kan få hjelp. 

Anonymkode: cf52c...210

[AnonymBruker]

Ta en alvorsprat til med søsteren din. Dette er psykisk vold, og vil på sikt ødelegge barna.

Jeg ble utsatt for fysisk og psykisk vold av mine foreldre, og jeg fikk skikkelig juling, ble mange hjernerystelser, kutt, brudd osv.

Men det er bare den psykiske volden som plager meg i dag. Har overhodet ingen problemer med den fysiske volden jeg ble utsatt for. Dette har jeg hørt fra andre, som og har blitt utsatt for begge deler, at det er den psykiske volden som er verst.

Anonymkode: e4a65...2b2

[AnonymBruker]

Dette er psykisk vold og er skadelig. Du må melde ifra. 

Anonymkode: ae217...11a