Forventninger til Stemor/stefar

[AnonymBruker]

Min samboer behandler mine barn som sine egne, og stilte opp så mye han kunne også før vi flyttet sammen. Var litt avstand når vi ikke bodde sammen, så vi møttest sjeldent i ukedagen, men i helgene kunne han være hjemme hos meg med barna mens jeg dro ut med venninner. Tok med seg barna på aktiviteter mens jeg var hjemme. Når jeg hadde hjemmeeksamen samme helg som jeg hadde barna, "byttet" vi bolig. Jeg var alene i huset hans og jobbet med eksamen, mens han dro hjem til meg og var med ungene hele helgen. Vi oppførte oss som en familie lenge før vi flyttet sammen. 

Men jeg tenker at forhold er forskjellige, og at man bør være tydelig på sine forventninger fra begynnelsen av forholdet.
Skal dere flytte sammen en gang? Har hen ett godt forhold til barna? Har dere snakket sammen om dine følelser rundt dette? 

 

Anonymkode: a40d9...a91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min samboer behandler mine barn som sine egne, og stilte opp så mye han kunne også før vi flyttet sammen. Var litt avstand når vi ikke bodde sammen, så vi møttest sjeldent i ukedagen, men i helgene kunne han være hjemme hos meg med barna mens jeg dro ut med venninner. Tok med seg barna på aktiviteter mens jeg var hjemme. Når jeg hadde hjemmeeksamen samme helg som jeg hadde barna, "byttet" vi bolig. Jeg var alene i huset hans og jobbet med eksamen, mens han dro hjem til meg og var med ungene hele helgen. Vi oppførte oss som en familie lenge før vi flyttet sammen. 

Men jeg tenker at forhold er forskjellige, og at man bør være tydelig på sine forventninger fra begynnelsen av forholdet.
Skal dere flytte sammen en gang? Har hen ett godt forhold til barna? Har dere snakket sammen om dine følelser rundt dette? 

 

Anonymkode: a40d9...a91

Det er slik jeg ønsker å ha det..Men jeg har kanskje vært for dårlig til å uttrykke det. Vi har ikke snakket om det. Jeg hadde sett for meg at vi skulle flytte sammen en dag. Nå er jeg mer tvilende. Ser for meg at vi er evige særboere. Hen har et godt forhold til barna. 

Anonymkode: cceed...1fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.2.2024 den 21.28):

Hva er vanlig å forvente? Forholdet har vart i over fire år, men vi bor ikke sammen..vi er stort sett sammen i alle helger, og drar på turer sammen i ferier. 

Men vi har ikke hverdag sammen. Jeg har absolutt alt ansvar for barn og hus selv, og jobber 100 prosent. Overskudd til en kjæreste blir lite..og tida uten barn må jo da prioriteres med kjæresten,  for å få NOE alenetid sammen. Det resulterer i at jeg stort sett aldri er sosial utenom med kjæresten. Fordi tilgang på barnevakt kan være utfordrende. Og jeg føler at jeg må prioritere slik. 

Jeg kan kjenne på en irritasjon innimellom over den friheten kjæresten min har,som står mye friere til å kunne dra ut på ting osv enn meg,fordi hen ikke har barn. Også føler jeg meg samtidig smålig som tenker sånn. Men jeg lengter etter å føle at vi er likestilte der. At jeg også kan ha den friheten,fordi det er en selvfølge at hen stiller opp. Fordi hen VIL. 

men slik er det ikke...når jeg ser hvordan andre har det på det området, blir jeg deppa. Så et innslag med Jørgine vasstrand og Morten..det er for meg en perfekt versjon av hvordan en tar ansvar som stefar.. kanskje jeg burde vært tydelig på dette i starten av forholdet. 

Anonymkode: cceed...1fb

samliv er jo livet en har sammen . Barn eller ikke. min kjæreste har barna 50%, jeg har barna 100% med en gang det er barn i bildet må en lage livet fra dette, så kjæresten min som ikke har sine barn 100% er også omgitt av barn når han har barnefri, sånn er det. Jeg jobber også 100% + litt til for ekstra goder. Nå stiller kjæresten min opp å tar barna med på aktiviteter så jeg kan gjøre mine ting, men man må nok være med noen i samme situasjon for å kunne tilpasse seg tror jeg

Anonymkode: 85d53...1e2

[MariaIsabel]

Hva er grunnen til at dere ikke bor sammen?

Er det at han ikke ønsker barn? Eller at du ikke er klar for at han skal flytte inn? Eller andre ting? 

Personlig forventer jeg mye av en steforelder, men når dere ikke bor sammen, så blir det jo noe litt annet. Dersom grunnen til at dere ikke bor sammen, er at han ikke ønsker barn, så kommer han nok aldri til å bli en ordentlig stefar, og da er det kanskje bedre å revurdere forholdet? 

Mannen min var interessert og åpen da han møtte sønnen min, prioriterte å bygge en relasjon til ham, og tok pappa-rollen så fort han flyttet inn, om ikke før. Nå ville jeg aldri ha godtatt noe annet, men man må finne en mann som er klar for å ta på seg den rollen. 

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (6 timer siden):

Hva er grunnen til at dere ikke bor sammen?

Er det at han ikke ønsker barn? Eller at du ikke er klar for at han skal flytte inn? Eller andre ting? 

Personlig forventer jeg mye av en steforelder, men når dere ikke bor sammen, så blir det jo noe litt annet. Dersom grunnen til at dere ikke bor sammen, er at han ikke ønsker barn, så kommer han nok aldri til å bli en ordentlig stefar, og da er det kanskje bedre å revurdere forholdet? 

Mannen min var interessert og åpen da han møtte sønnen min, prioriterte å bygge en relasjon til ham, og tok pappa-rollen så fort han flyttet inn, om ikke før. Nå ville jeg aldri ha godtatt noe annet, men man må finne en mann som er klar for å ta på seg den rollen. 

Jeg føler meg egentlig ikke klar for at hen skal flytte inn. Men jeg trur det helt innerst og ærlig handler om at jeg er redd for at det ikke skal fungere for oss å bo sammen. Redd for at vi rett og slett ikke deler nok interesser, verdier og livsstil til at vi skal få det fint.  Personen har aldri ønsket seg barn, men er veldig veldig glad i mine.  Jeg har bevisst også holdt igjen fordi jeg mener barn fortjener voksne som kjenner hverandre godt før de flytter sammen, og at barn trenger god tid til å vende seg til foreldres forhold. Altfor mange flytter sammen for tidlig i mine øyne. Og jeg setter stor pris på å kunne styre skuta selv, og ikke forholde meg til et annet voksent menneske annet enn når det er avtalt. Men det begynner å demre for meg at dette også handler om at jeg blir stressa med tanken på at vi skal dele mer tid sammen i samme hus. Dette ville vel føltes naturlig om man hadde veldig god kjemi, og virkelig trives i hverandres selskap??

Anonymkode: cceed...1fb

[MariaIsabel]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg føler meg egentlig ikke klar for at hen skal flytte inn. Men jeg trur det helt innerst og ærlig handler om at jeg er redd for at det ikke skal fungere for oss å bo sammen. Redd for at vi rett og slett ikke deler nok interesser, verdier og livsstil til at vi skal få det fint.  Personen har aldri ønsket seg barn, men er veldig veldig glad i mine.  Jeg har bevisst også holdt igjen fordi jeg mener barn fortjener voksne som kjenner hverandre godt før de flytter sammen, og at barn trenger god tid til å vende seg til foreldres forhold. Altfor mange flytter sammen for tidlig i mine øyne. Og jeg setter stor pris på å kunne styre skuta selv, og ikke forholde meg til et annet voksent menneske annet enn når det er avtalt. Men det begynner å demre for meg at dette også handler om at jeg blir stressa med tanken på at vi skal dele mer tid sammen i samme hus. Dette ville vel føltes naturlig om man hadde veldig god kjemi, og virkelig trives i hverandres selskap??

Anonymkode: cceed...1fb

Det er jo lurt å vente en stund, men over 4 år er veldig lenge. Jeg tenker at hvis du ikke føler deg klar innen det, så er det kanskje noe som mangler? ❤️

[Nutz]

Du er en pakkeløsning siden du har barn og det jeg hadde forventet var at han forstod det. At dersom han skal tilbringe tid med deg, vil barna også være der. Utover det kan du ikke forvente noe, at han har har valgt å forbli barnløs og dermed har mer fritid er bare sånn det er.