Moren min er ikke glad i meg (voksen) og det plager meg

[AnonymBruker]

TS her. 

Nå er det gått et halvt år siden jeg skrev dette innlegget ser jeg. Vet ikke om jeg er kommet så langt på det halve året? Samtidig kanskje jo. 

Jeg gikk inn her for å skrive litt fordi jeg kjenner meg litt nummen. "slutt å forvente fra noen det de ikke kan gi". Jeg trenger det så inderlig. Føler meg tom, tappet, utslitt. Vet ikke om nummenheten er bra, at jeg har kommet lenger, og det kjøttsåret ikke gjør så vondt lenger, eller om nummenheten er at jeg bare ikke greier å føle på det mer. 

For 2 uker ble jeg syk og ble etterhvert innlagt på sykehus i 3 dager. Jeg lengtet veldig etter moren min da. Tenkte mens jeg lå der og fikk næring intravenøst at kanskje hvis jeg bare delte at jeg var blitt syk, at hun ville komme, si noe fint, ønske meg vel, være der for meg. Heldigvis sov jeg mest, så jeg gjorde det ikke, hadde besøk av kjæresten og en venninne, og fikk uendelig med støtte, jeg var veldig fortvilet, følte meg så alene selv om de var der. Da jeg kom hjem igjen har jeg fremdeles vært slapp og dårlig og er fremdeles sykmeldt (det går helt fint altså, bare en infeksjon som har tappet meg for krefter). Disse dagene har jeg åpnet meg litt mer til venninna mi om denne sorgen over min mor, og jeg har bedt om støtte (er så kleint å sette ord på synes jeg! hvorfor er dette så vanskelig? æææ). Og jeg har fått det. Praktisk omsorg, blitt laget mat til, lyttet til, stelt med ... Og det er vanskelig å ta inn, forvirrende faktisk.

Jeg sa aldri noe til moren min fordi jeg også visste at det blir ikke bra, jeg blir bare skuffa. Før ville jeg prøvd, nå gjorde jeg ikke det. Jeg vendte meg mot mennesker som kanskje faktisk ville greie å møte meg, og så gjorde de det. Og bare den lille omsorgen fra legen på oppfølgingstime, jeg blir SÅ rørt. Alle små glimt av varm og tilgjengelig omsorg betyr så mye for meg. Og en del av meg synes det er pinlig på en måte, at det skal så lite til at jeg liksom klenger meg til glimtene. 

Og samtidig så er det som at noe har liksom "skiftet" inni meg. 🥹 ... Jeg visste ikke at det skulle bli så vanskelig å skrive om dette, tror det gjør godt da. Jeg stod i denne situasjonen uten å engang forsøke å kontakte min mor. Jeg vet jeg har stått i alt for mye alene, for støtten fra min mor var ikke det jeg trenge. Det har bare vært veldig annerledes nå når jeg våget å lene meg på noen andre mennesker, be om den hjelpen og få den, på en ekte måte. Og ... eee, ja, det har gitt meg en sånn følelse av at livet kan være annerledes?

Jeg gir sikkert ikke mening, synes det er vanskelig å sette ord på. 

TS

Anonymkode: eac48...76e