Moren min er ikke glad i meg (voksen) og det plager meg

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør snakke med søsknene dine. Jeg har en mor som fungerer litt dårlig sosialt, men ikke dårlig nok til at folk flest legger merke til det. Etter jeg ble utbrent, ble måten hun kommuniserte på så utslitende for meg at jeg måtte si ifra. Hun ble veldig mye bedre, men bare overfor meg, ikke mine søsken. Min yngste søster har vært litt syk i det siste og har også fått det litt lettere. Det betyr at mellomste søster får mye stikk, som nok er det verste med kommunikasjonen.

Men nå er jeg bedre og yngste søster har fått medisiner som virker og mellomste søster er veldig sliten med to små barn. Derfor er det synd at det fremdeles er hun som får det verst. Hun har nok alltid vært minst likt av min mor fordi hun hadde sterkest meninger som barn, de kranglet mye og nå har de ulike interesser og prioriteringer, så min far har heldigvis tatt mye hennes side. Jeg har vært lett å like for min mor. (Det er veldig rart å skrive dette, for det er ikke sånn det skal være).

Poenget mitt er i alle fall at vi søsken snakker godt sammen, vi samarbeider om å kommunisere med henne, og jeg sparer eller støtter gjerne min mellomste søster. 

Jeg har også hatt noen utblåsninger til ei venninne som også har litt dysfunksjonell familie. Der kan jeg også lufte tanker om mine søsken som jeg selvfølgelig ikke kan med min mor. Jeg lufter selvfølgelig også med mannen min, men han er så enig at jeg føler jeg må forsvare dem litt igjen. 

Dette ble litt rotete, men jeg kommer stadig på flere ting jeg følte var relevant for din situasjon. Uansett ønsker jeg deg lykke til!

Anonymkode: 01c28...2ee

[AnonymBruker]

Du kan ta det opp med henne, men det er ikke sikkert du får svarer du ønsker. Jeg har flere ganger prøvd å ta opp med min psykisk syke mor hvordan hun forskjellsbehandler og er stygg når hun har dårlige perioder som sårer. Da kan hun klikke fullstendig for hun tåler ikke kritikk. Jeg har bare måtte innse at jeg kommer aldri til å ha ett fint forhold med hun. Det tok mange år med tårer og tristhet, til nå å ha gått over i mer likegyldighet/sinne. 
 

Det kan godt være det tar flere år for det og ❤️ vendepunktet for meg var når jeg selv fikk meg en baby, og jeg så han inn i øynene og tenkte «hvordan i helvete har noen behandlet sitt eget barn slik som hun». Jeg bruker all negativ erfaring og opplevelser hun har gitt meg, til å være den beste moren jeg kan være og tenke at det er positivt at jeg vet hva som er en dårlig foreldre selv om man selvfølgelig skulle vært foruten. Håper du også kan snu tankegangen og kanskje akseptere at moren din rett og slett ikke er noe annet enn en dame som har født deg og som du klarer deg uten. 

Anonymkode: 9bef1...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg er voksen, livet går videre, jeg kan fokusere på situasjonen min her og nå, med venner, egne prosjekter og egen partner og eventuelle barn etter hvert. Men dette er bare et så stort sår som jeg føler stopper meg i å leve livet mitt her og nå. 

Det er kanskje litt pinlig å innrømme, men jeg er rett og slett skikkelig lei meg for at moren min ikke liker meg og er glad i meg. Hun vil ha minst mulig kontakt, om jeg sender en hyggelig melding så svarer hun ikke på en stund. Jeg vet at det ikke er likt med søsknene mine. 

En del av meg føler at det er noe virkelig galt med meg siden min egen mor ikke er glad i meg, tilsynelatende. Og jeg har en tanke om at jeg burde ikke få egne barn siden det kanskje er min mor som har rett at det er noe veldig galt med meg. Det er vondt rundt jul og høytider, men også i hverdagen. Innimellom forsøker jeg å ha noe kontakt, men dette blir på ulike måter avvist. Dette spiser meg opp innvendig og jeg skammer meg fordi jeg bryr meg så mye om det. Jeg tenker ofte at jeg bare må la det gå, og fokusere på det som er bra i livet mitt, men det er som et kjøttsår som gjør skikkelig vondt. 

Huff, er redd for å poste dette, men det tar opp mye energi og følelser i livet mitt, og jeg vil ikke det lenger. Men det gir liksom ikke slipp. I dag er en sånn dag igjen der jeg har forsøkt å få kontakt, og hun ikke svarer. Som kjæresten min sier at jeg kan ikke vite hva som er årsaken, og bør ikke tenke for mye på det, men det er jo det mønsteret. Så sitter jeg her brått og føler meg som et elendig og patetisk menneske. Jeg mener ikke å høres sutrete ut, jeg hadde behov for å sette ord på det. Det er stadig som at det brenner bak øynene. Og som en klump i magen. 

Hva kan jeg gjøre? Hva har dere andre som har opplevd lignende gjort? 

Anonymkode: eac48...76e

Jeg har en datter som vokser opp med en slik mor og kommer nok til å kjenne på dette når hun blir voksen. Jeg er glad du poster dette og kan gi meg et innblikk i hva du tenker. Det vil hjelpe meg I å hjelpe henne.

Når det kommer til din mor må du nesten kjenne på hva du vil selv. Det er tøft, men hvis du har prøvd å åpne deg for henne og det ikke hjelper så synes jeg det er på tide å vurdere om du skal ta kontroll over det selv.

Ikke la din mor prege livet ditt på denne måten. Tenk utelukkende på deg selv og kjenn på om det kam være lurt å kutte henne helt ut for å kunne fokusere på det som er viktig, nemlig du.

Nei, du er ikke patetisk. Det er det din mor som er. Ingenting av dette er sin skyld.

Jeg ønsker deg alt det beste. Du har en god fremtid foran deg og det er du som bestemmer over ditt liv. Ingen andre.

Klem fra meg.

Anonymkode: bd4ff...b2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har en datter som vokser opp med en slik mor og kommer nok til å kjenne på dette når hun blir voksen. Jeg er glad du poster dette og kan gi meg et innblikk i hva du tenker. Det vil hjelpe meg I å hjelpe henne.

Når det kommer til din mor må du nesten kjenne på hva du vil selv. Det er tøft, men hvis du har prøvd å åpne deg for henne og det ikke hjelper så synes jeg det er på tide å vurdere om du skal ta kontroll over det selv.

Ikke la din mor prege livet ditt på denne måten. Tenk utelukkende på deg selv og kjenn på om det kam være lurt å kutte henne helt ut for å kunne fokusere på det som er viktig, nemlig du.

Nei, du er ikke patetisk. Det er det din mor som er. Ingenting av dette er sin skyld.

Jeg ønsker deg alt det beste. Du har en god fremtid foran deg og det er du som bestemmer over ditt liv. Ingen andre.

Klem fra meg.

Anonymkode: bd4ff...b2d

Du mener deg selv er en sånn mor som ikke viser interesse for ene barnet ditt og forskjellsbehandler?

Anonymkode: 57407...138

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Føler ord blir så fattige.. God og lang klem til deg 🩷 

Anonymkode: 5af20...0e8

Tusen takk ❤️ 

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Å ikke føle seg elsket av sin egen mor setter dype spor. Det betyr ikke at du ikke er elsket, eller fortjener å bli elsket. Mulig at din mor, som mange, har vansker med å vise/sette ord på følelser. Elsker man ikke sitt barn så bunner det ofte i dype sår i seg selv, og man elsker trolig ikke seg selv en gang. Men det er ingenting galt med deg, TS, selv om du har vært uheldig med omsorgspersoner. Du er like mye verdt som andre, og fortjener like mye kjærlighet ♥️ Noen av de fineste, varmeste menneskene jeg har møtt har måtte bygge opp denne kjærligheten til seg selv, og det er virkelig ingen lett oppgave. Men fullt mulig. Å lære å elske seg selv tross en kjip oppvekst skaper en styrke og ubetinget kjærlighet jeg ikke har sett maken til. 

Anonymkode: 470bb...5fa

Takk for normaliseringen. Det er vondt å lese at så mange har erfart det, men det hjelper å få høre de ordene om at det er naturlig at jeg kjenner dype spor av det. Det kan godt være at du har rett om min mor. Jeg tror jeg er litt glad i meg selv, eller jeg prøver å si det til meg selv, men så føler jeg meg ofte udugelig. Men det gir meg jo kanskje en retning i hvordan jeg kan gripe dette an, å ikke la hva enn følelser min mor hadde om meg få være avgjørende om hvordan jeg ser meg selv. 

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Kan du utdype dette med konkrete eksempler?

Å sende meldinger til eldre mennesker kan ofte være at kompliserte uskrevne regler for uhøflighet (ikke svare samme dag) eller manglende emoji er nok til at yngre føler seg avvist.
Ringer du henne? Ringer hun deg?

Har hun sagt konkret at hun ikke liker deg og at det er noe veldig galt med deg, eller er det noe du føler? Hvordan avviser hun deg? Snakker dere søsken sammen? På hvilke måte er det ulikt med søsken? 
Jeg bagatelliserer ikke dine følelser, de er dine. Men å rydde opp i eventuelle misforståelser er der du bør begynne. Som mor selv kjenner jeg på en knivskarp balansegang der jeg også prøver å ikke være invaderende i mine voksne barns liv og jeg er elendig på disse nye plattformene. Jeg ringer eller sender sms. 
Men ønsker deg alt godt  Prøv å snakk med henne personlig. Det skal mye til at en oppegående mor avviser sitt barn. Det vikrer som det ikke er vanlig i familien din å snakke sammen. En terapeut kan ikke bidra med å løse noe så lenge du ikke våger å avklare hva og hvorfor. Det kan bare din mor svare på  

 

Anonymkode: f63d8...c34

Jeg skal tenke over dette, og rydde opp i misforståelser. Jeg tror jeg ikke tør å snakke med henne, du har rett i at det ikke har vært så vanlig å snakke om noe vanskelige ting. Så kanskje hvis jeg får ryddet litt i det på egenhånd at jeg kan tørre å ta det opp. Denne følelsen kommer helt fra barndommen så den handler ikke bare om kontakten nå. Takk for tips og gode spørsmål. 

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Sosiopat, forskjellig type personlighetsforstyrrelse, tilknytningsforstyrrelse, mangel på empati. 

Det spørs helt hvor dypt det stikker, hvor mye hun har gjort for å vise at hun ikke er glad i deg, om hun viste noe omsorg i barndommen.

For min del ble jeg ikke vist noe omsorg eller kjærlighet gjennom hele barndommen. Jeg fikk stadig vekk høre av henne både som barn og ungdom at hun fôrer meg fordi hun må. Hun nekter å ha noe med meg å gjøre i voksen alder, hun ser ikke på meg som barnet sitt. Samtidig har hun hele veien klart å gi kjærlighet og omsorg for mitt yngre helsøsken. 

Mitt yngre helsøsken fikk alle gavene hun ønsket seg, hver gang. Hun fikk ros, ble sett, ble hørt, fikk alt som hun ønsket. Gjett om jeg tenkte at jeg ikke er verdt noe, ikke er god nok, noe er galt med meg, så mange ganger. Men nei, det er ikke meg det er noe galt med. 

Jeg var igjennom uttalige timer ved dps for å finne ut av det. Jeg ba om utredning for alt mulig fordi jeg hadde hørt det nok ganger at jeg var syk i hodet. Jeg fikk ingen diagnoser, etter hvert leste jeg masse om psykologi. 

Anonymkode: 69715...d6e

Det høres helt forferdelig ut det du har opplevd! Så leit, ingen skal ha det sånn som barn. Og særlig ikke den forskjellsbehandlingen oppå det hele. Takk for at du delte. 

Min mor har ikke gjort noe særlig for å vise at hun ikke er glad i meg, er vel mer det motsatte, at jeg generelt er uinteressant og uviktig, glemt. Ikke som de andre. Det er noe annerledes med meg. Dette bidrar til skammen min, kan jeg føle det så vondt bare fordi jeg ikke ble sett. 

TS

Anonymkode: eac48...76e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg synes du bør snakke med søsknene dine. Jeg har en mor som fungerer litt dårlig sosialt, men ikke dårlig nok til at folk flest legger merke til det. Etter jeg ble utbrent, ble måten hun kommuniserte på så utslitende for meg at jeg måtte si ifra. Hun ble veldig mye bedre, men bare overfor meg, ikke mine søsken. Min yngste søster har vært litt syk i det siste og har også fått det litt lettere. Det betyr at mellomste søster får mye stikk, som nok er det verste med kommunikasjonen.

Men nå er jeg bedre og yngste søster har fått medisiner som virker og mellomste søster er veldig sliten med to små barn. Derfor er det synd at det fremdeles er hun som får det verst. Hun har nok alltid vært minst likt av min mor fordi hun hadde sterkest meninger som barn, de kranglet mye og nå har de ulike interesser og prioriteringer, så min far har heldigvis tatt mye hennes side. Jeg har vært lett å like for min mor. (Det er veldig rart å skrive dette, for det er ikke sånn det skal være).

Poenget mitt er i alle fall at vi søsken snakker godt sammen, vi samarbeider om å kommunisere med henne, og jeg sparer eller støtter gjerne min mellomste søster. 

Jeg har også hatt noen utblåsninger til ei venninne som også har litt dysfunksjonell familie. Der kan jeg også lufte tanker om mine søsken som jeg selvfølgelig ikke kan med min mor. Jeg lufter selvfølgelig også med mannen min, men han er så enig at jeg føler jeg må forsvare dem litt igjen. 

Dette ble litt rotete, men jeg kommer stadig på flere ting jeg følte var relevant for din situasjon. Uansett ønsker jeg deg lykke til!

Anonymkode: 01c28...2ee

Takk for at du deler hvordan det har vært for dere. Veldig glad for at dere kan snakke dere søsknene. Jeg har lite kontakt med søsknene mine også, og føler vel at det er blitt en dynamikk i familien der alle oppfører seg som at jeg er uviktig, så jeg vet ikke om jeg hadde greidd å ta det opp med søsknene mine heller. Men jeg skal tenke på det. Utfordringen der er at de har det veldig annerledes med henne, så jeg føler nok at det tvert i mot ville forsterket følelsen av at det er noe med meg det er feil med. 

Takk for gode tanker og lykke til! 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Du kan ta det opp med henne, men det er ikke sikkert du får svarer du ønsker. Jeg har flere ganger prøvd å ta opp med min psykisk syke mor hvordan hun forskjellsbehandler og er stygg når hun har dårlige perioder som sårer. Da kan hun klikke fullstendig for hun tåler ikke kritikk. Jeg har bare måtte innse at jeg kommer aldri til å ha ett fint forhold med hun. Det tok mange år med tårer og tristhet, til nå å ha gått over i mer likegyldighet/sinne. 
 

Det kan godt være det tar flere år for det og ❤️ vendepunktet for meg var når jeg selv fikk meg en baby, og jeg så han inn i øynene og tenkte «hvordan i helvete har noen behandlet sitt eget barn slik som hun». Jeg bruker all negativ erfaring og opplevelser hun har gitt meg, til å være den beste moren jeg kan være og tenke at det er positivt at jeg vet hva som er en dårlig foreldre selv om man selvfølgelig skulle vært foruten. Håper du også kan snu tankegangen og kanskje akseptere at moren din rett og slett ikke er noe annet enn en dame som har født deg og som du klarer deg uten. 

Anonymkode: 9bef1...e37

Det er ikke greit sånn din mor har vært. Lei meg for at hun møtte deg sånn da du forsøkte å ta det opp. Jeg tror ikke min ville klikket, mer bare "hva forventer du egentlig fra meg" og likegyldighet. Jeg er ikke sint, bare så sår. 

Så god mor du er, og for en motivasjon til å snu. Håper jeg kan kjenne det på samme måte om barn en dag. Jeg vil egentlig ikke at jeg skal la dette få stoppe meg å gå videre i livet og få min egen familie. Jeg bare føler meg så udugelig. Det er der jeg må jobbe. Takk, jeg håper også jeg kan greie å være litt mer selvstendig og bli skikkelig glad i meg selv. ❤️ Lykke til videre i din egen prosess! 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har en datter som vokser opp med en slik mor og kommer nok til å kjenne på dette når hun blir voksen. Jeg er glad du poster dette og kan gi meg et innblikk i hva du tenker. Det vil hjelpe meg I å hjelpe henne.

Når det kommer til din mor må du nesten kjenne på hva du vil selv. Det er tøft, men hvis du har prøvd å åpne deg for henne og det ikke hjelper så synes jeg det er på tide å vurdere om du skal ta kontroll over det selv.

Ikke la din mor prege livet ditt på denne måten. Tenk utelukkende på deg selv og kjenn på om det kam være lurt å kutte henne helt ut for å kunne fokusere på det som er viktig, nemlig du.

Nei, du er ikke patetisk. Det er det din mor som er. Ingenting av dette er sin skyld.

Jeg ønsker deg alt det beste. Du har en god fremtid foran deg og det er du som bestemmer over ditt liv. Ingen andre.

Klem fra meg.

Anonymkode: bd4ff...b2d

Tusen takk, datteren din er heldig som har en annen forelder som ønsker å støtte henne. 

Det hjalp med disse styrkende ordene. Jeg greier ikke helt å ta de til meg, for jeg føler meg så sår og så liten, og uviktig. Så jeg tror jeg må gjøre mer en indre prosess, og har bestemt meg for det mange foreslo om å snakke litt med en fagperson. Jeg føler meg ikke som at jeg kan bestemme over eget liv og gi slipp på det, så da må jeg bare vende enda mer fokus mot det. For ja, jeg ønsker ikke å gå rundt med denne sårheten resten av livet. Takk for klem, og kloke ord. 

Om jeg en dag kan virkelig tro på at det er jeg som bestemmer over eget liv så har jeg komme langt. 

TS

Anonymkode: eac48...76e

[Gjest Hoia]

Jeg kan ingenting om dette, men barn er jo ofte veldig tett på mødrene sine, fordi de kommer derfra. Hvis noen har hatt problemer med identitet som kvinne, og kanskje ikke fått rom og trygghet til å kjenne på jentefelleskap, så tror jeg det er noe jeg ville ha vært litt bevisst på når en får barn selv, kanskje mest med jentebarn.  Det å deale med en sårhet at en selv har kommet litt til kort der, samtidig som en ikke hindrer barnet sitt i noe som en ikke mestret selv. 

Og så er det kanskje litt hjelp å tenke at sin egen mor er blitt sånn av en grunn, kanskje moren din bærer på masse opplevelser og div , som gjør at hun ikke alltid får det til? Så det å lese henne utifra hennes egen bakgrunn kan kanskje være lurt, bidra til at du ikke tenker det har noe med deg å gjøre?

Endret 25. februar 2024 av Hoia

[AnonymBruker]

TS her. 

Jeg skriver her i kveld fordi denne vonde sårheten har dukket opp for fullt nå fordi det er påske. Jeg følte meg så gruelig alene. Så da kom jeg til at jeg kunne lufte følelsene litt her. 

Livet ellers mangler litt, det er også andre ting som ikke går så bra for tiden. Men jeg står i det og gjør det beste ut av det. Og så kommer påsken, og da kjenner jeg så veldig på dette med familien. Mine venninner skal på hytten med familien, og jeg hadde lengtet etter det. Siste måneden har jeg ikke snakket med min mor. Hun spurte meg om en tjeneste på melding, jeg sa nei, dessverre, fordi jeg var syk, og det eneste hun svarte var at "du er jo alltid syk". Sukk. Og da også, alt i meg bare skriker etter at min mor skal si noe så enkelt som "God bedring!", eller "God påske!" ... men hun gjør ikke det. 

Jeg har oppsøkt en psykolog, vært der to ganger. Snakket litt om dette. Vet ikke om det har hjulpet noe særlig enda. Hun foreslo i alle fall å ikke kontakte moren min på en stund, heller ikke nå i påsken. At jeg hele tiden gjør det fordi jeg håper at det skal bli noe annet. At jeg hele tiden blir skuffet, og prøver å "bli flink nok". At jeg heller skulle fokusere på andre ting. Men så blir det påskeferie da og venninnene drar for å møte familien (jeg vet at LANGT fra alle har det sånn, det handler ikke om at jeg tror det, det er mer som en trigger/påminning), og jeg får den dype, uendelige sårheten igjen. 

Og tanker om at "hva er feil med meg? hvorfor er hun ikke glad i meg?". Og jeg faller inn i samme mønster som jeg beskrev for en måned siden, å tenke at jeg er udugelig, at jeg ikke får det til, at jeg ikke burde få barn. Jeg har jobbet litt med å bli glad i meg selv, og det går bedre, tar meg i å snakke nedsettende til meg selv, stopper det, øver på takknemlighet. Men når jeg kommer inn i denne sårheten så blir det så overveldende! 

Det hjalp litt å sette ord på det. Jeg har den hjerteknusende følelsen i brystet fremdeles. Jeg er voksen, men jeg savner bare å ha en mamma som er glad i meg, og nær meg. 💔

TS

Anonymkode: eac48...76e

[AnonymBruker]

Føler med deg ts. Det er vondt å ha en mor som ikke oppfører seg som en normal kjærlig mor. I mitt tilfelle har jeg en mor som ønsker kontakt meg og kunne bombardere meg med meldinger og telefoner. Men hun var (er) giftig og jeg gikk i kjelleren etter hver kontakt jeg hadde med henne. Jeg prøvde å forklare henne hvordan hun fikk meg til å føle meg, hvor vanskelig hun er. Hver gang ble jeg bare møtt med "jeg skjønner ikke hva du mener, det må jo være mannen din som mener det her" . Hun brukte (bruker) bare si det er mannen min som kontrollerer meg, er psykopat osv, men sannheten er at hun er sjalu. Uansett det at jeg forklarte henne hvordan hun er som person fikk henne til å klikke på meg og jeg fryktet for livet mitt. Heldigvis slapp jeg unna med noen blåmerker. Hun forsøker desperat å ta opp kontakten men sender meg fremdeles dritt på meldinger innimellom for å si at jeg er en dårlig datter osv. For meg er hun død.  Håper du greier å gå videre i livet og ha det bra uten at moren din har noe å si for din lykke..

Anonymkode: c01b2...df0

[AnonymBruker]

Klem til deg 

For noen kan det starte med noe så enkelt som en tøff fødsel, eller tøff spedbarnsperiode, eller fødselsdepresjon. Så begynner de å få et mønster med barnet som ikke er helt heldig. Det er jo ikke barnets feil, det er den voksne som har ansvar for at relasjonen er god.

Jeg har også tidvis hatt litt vanskelig forhold til min mor. Men jeg kan aldri huske å ha tenkt at det er min feil, eller at det er noe feil på meg. Jeg har alltid tenkt at det er henne. Så derfor har jeg ikke vonde følelser heller.

Kan du prøve å snu rundt tankesettet dit slik? Hver gang hjernen begynner å spinne rundt at det er din feil, du som ikke er bra nok, så kutter du tankerekka rett av, sier til deg selv at det er HUN som ikke gjør rett, det er IKKE DEG. 

Jeg forstår godt at det blir ekstra sårt i typiske familiehøytider. Det høres likevel klokt ut som psykologen sier, å distansere deg litt. Dere har en litt giftig relasjon. Du behøver ikke kutte henne rett ut, du kan holde litt mer avstand. Når du sender melding, så tenk at nå tar det sikkert to-tre dager før hun svarer, og det er greit. Eller slutt å sende meldinger totalt hvis det er opphav til mye tankespinn. Ring henne istedet hvis det er noe.

Anonymkode: 320a2...13d

[AnonymBruker]

Klem til deg ts🥰

Anonymkode: 4252c...cf6

[fru Alving]

Vil og gi deg en klem ts, det er ingenting feil med deg du har ingenting å skamme deg over. Det er din mor som må ta ansvar for denne situasjonen og det er hun som ikke helt tar inn over seg for en fantastisk person du er.

Jeg skjønner at det er sårt og leit, og du skal bare la deg selv få lov til å ha disse følelsene, de er ikke feil. Men omgi deg med gode og positive mennesker som gir deg noe😊

Jeg tror heller ikke at dette er et mønster som du vil gi videre til egen barn, du virker alt for bevisst.

[AnonymBruker]

Når noen har hatt en vond barndom, så hender det at de overfører smerten sin til andre, fordi da gjør det mindre vondt. En stund ihvertfall. Av og til er det bare det ene barnet som får gjennomgå. Dette er ikke fordi det er noe galt med deg, men fordi moren din ikke har lært å være en god og rettferdig omsorgsperson. Det er altså hun som eier problemet. Hun burde hatt terapi for å komme over det vonde, sånn at hun kunne blitt kvitt smerten på en sunn måte uten å skade andre.

Så bra at du har startet terapi. Jeg tror du kommer til å bli en fantastisk mamma når du er klar for det.

Håper du får en fin påske, og at du har andre i livet ditt du bryr deg om som bryr seg om deg ❤️

Anonymkode: b8a2d...bc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2024 den 22.02):

Har selv kuttet ut min mor. All skam om å ikke være god nok som hun la på meg har preget mitt liv så altfor lenge. La henne gå. Lev ditt liv.❤ Du er god nok.

Samme her. Tenk at ens egen mor skal være den som skal gi deg mest komplekser og varige vanskeligheter. 

Anonymkode: d4371...b50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2024 den 21.49):

Jeg er voksen, livet går videre, jeg kan fokusere på situasjonen min her og nå, med venner, egne prosjekter og egen partner og eventuelle barn etter hvert. Men dette er bare et så stort sår som jeg føler stopper meg i å leve livet mitt her og nå. 

Det er kanskje litt pinlig å innrømme, men jeg er rett og slett skikkelig lei meg for at moren min ikke liker meg og er glad i meg. Hun vil ha minst mulig kontakt, om jeg sender en hyggelig melding så svarer hun ikke på en stund. Jeg vet at det ikke er likt med søsknene mine. 

En del av meg føler at det er noe virkelig galt med meg siden min egen mor ikke er glad i meg, tilsynelatende. Og jeg har en tanke om at jeg burde ikke få egne barn siden det kanskje er min mor som har rett at det er noe veldig galt med meg. Det er vondt rundt jul og høytider, men også i hverdagen. Innimellom forsøker jeg å ha noe kontakt, men dette blir på ulike måter avvist. Dette spiser meg opp innvendig og jeg skammer meg fordi jeg bryr meg så mye om det. Jeg tenker ofte at jeg bare må la det gå, og fokusere på det som er bra i livet mitt, men det er som et kjøttsår som gjør skikkelig vondt. 

Huff, er redd for å poste dette, men det tar opp mye energi og følelser i livet mitt, og jeg vil ikke det lenger. Men det gir liksom ikke slipp. I dag er en sånn dag igjen der jeg har forsøkt å få kontakt, og hun ikke svarer. Som kjæresten min sier at jeg kan ikke vite hva som er årsaken, og bør ikke tenke for mye på det, men det er jo det mønsteret. Så sitter jeg her brått og føler meg som et elendig og patetisk menneske. Jeg mener ikke å høres sutrete ut, jeg hadde behov for å sette ord på det. Det er stadig som at det brenner bak øynene. Og som en klump i magen. 

Hva kan jeg gjøre? Hva har dere andre som har opplevd lignende gjort? 

Anonymkode: eac48...76e

Ja. Det blir mye bedre når du får din egen familie. Da trenger du ikke å bry deg om moren din sin fraværende væremåte men kan fokusere på egne barn og mann. Bare husk og ikke forvente tilstedeværelse i forhold til barna heller. Den siste der skuffet meg. Så bare forvent at den samme tilstedeværelsen gjelder ditt avkom også så bare forvent minst mulig fra henne, distanser deg om nødvendig for å beskytte egen helse og finn en mann som kan elske deg og gjøre deg lykkelig og bli trofast med deg.

Anonymkode: cb1ad...c5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS her. 

Jeg skriver her i kveld fordi denne vonde sårheten har dukket opp for fullt nå fordi det er påske. Jeg følte meg så gruelig alene. Så da kom jeg til at jeg kunne lufte følelsene litt her. 

Livet ellers mangler litt, det er også andre ting som ikke går så bra for tiden. Men jeg står i det og gjør det beste ut av det. Og så kommer påsken, og da kjenner jeg så veldig på dette med familien. Mine venninner skal på hytten med familien, og jeg hadde lengtet etter det. Siste måneden har jeg ikke snakket med min mor. Hun spurte meg om en tjeneste på melding, jeg sa nei, dessverre, fordi jeg var syk, og det eneste hun svarte var at "du er jo alltid syk". Sukk. Og da også, alt i meg bare skriker etter at min mor skal si noe så enkelt som "God bedring!", eller "God påske!" ... men hun gjør ikke det. 

Jeg har oppsøkt en psykolog, vært der to ganger. Snakket litt om dette. Vet ikke om det har hjulpet noe særlig enda. Hun foreslo i alle fall å ikke kontakte moren min på en stund, heller ikke nå i påsken. At jeg hele tiden gjør det fordi jeg håper at det skal bli noe annet. At jeg hele tiden blir skuffet, og prøver å "bli flink nok". At jeg heller skulle fokusere på andre ting. Men så blir det påskeferie da og venninnene drar for å møte familien (jeg vet at LANGT fra alle har det sånn, det handler ikke om at jeg tror det, det er mer som en trigger/påminning), og jeg får den dype, uendelige sårheten igjen. 

Og tanker om at "hva er feil med meg? hvorfor er hun ikke glad i meg?". Og jeg faller inn i samme mønster som jeg beskrev for en måned siden, å tenke at jeg er udugelig, at jeg ikke får det til, at jeg ikke burde få barn. Jeg har jobbet litt med å bli glad i meg selv, og det går bedre, tar meg i å snakke nedsettende til meg selv, stopper det, øver på takknemlighet. Men når jeg kommer inn i denne sårheten så blir det så overveldende! 

Det hjalp litt å sette ord på det. Jeg har den hjerteknusende følelsen i brystet fremdeles. Jeg er voksen, men jeg savner bare å ha en mamma som er glad i meg, og nær meg. 💔

TS

Anonymkode: eac48...76e

Sender en klem ❤️

En dag blir du en mamma og da kan du prøve å være alt det din mor ikke var. Du vil oppleve uendelig kjærlighet og barn som ser opp på deg med beundring. For dem er du verdens beste. ❤️ Gled deg til det.

Så en liten tanke.. Kanskje du kan bli en turvenn eller besøksvenn for noen via rødekors eller frivillighetssentralen? ❤️ Det skaper mye glede.

Eller du kan skaffe en katt eller en hund.

Anonymkode: cb1ad...c5b

[AnonymBruker]

TS igjen. Tusen takk for gode ord og tanker/tips. Jeg blir så overrasket. Jeg forventer å få høre "på tide å bli voksen", og så er det bare mye hjerterom. 

Har vært en veldig tung helg. Fikk vite at ene søskenet mitt skal være sammen med min mor i påsken, ikke egentlig overraskende. Det er som at nå når jeg har satt mer ord på denne sårheten jeg har hatt i årevis så har den vokst større. Så da blir det en skikkelig trigger og jeg ligger våken og lurer på hva det er med meg som ikke er verdt å være glad i. 

Siden fredag har jeg kjent det som en slags fot på brystet. 

Skal svare dere mer når jeg kommer i et litt annet stemningsleie. ❤️

TS

Anonymkode: eac48...76e

[AnonymBruker]

En flink psykolog er verdt mye mer enn en dårlig mor! Ikke søk svar hos moren din. Hun er nok ødelagt på en måte som ikke lar seg reparere. 
 

Du er voksen og kan derfor ordne opp i tankespinnerier uten noe input fra henne ❤️

 

Du blir sikkert en god mor, kanskje til og med bedre enn du ville vært uten en så dårlig rollemodell ❤️

Anonymkode: bd29b...5a8

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du må beskytte deg selv mot din mor nå ts. 

Hun har muligens hatt en fødselsdepresjon eller lignende som har påvirket deres forhold. Dette kan du ikke gjøre noe med. Dersom hun ikke ønsker å forandre seg så kan ikke du forandre henne. Følelsene dine er helt forståelige og det er ikke det minste rart at du føler det slik. Jeg tror de aller fleste ville følt på dette da kjærlighet og anerkjennelse fra foreldre er en livsviktig faktor for barn og det ligger instinktivt i oss at vi søker dette. Du har ikke fått (nok av) denne kjærligheten og da ligger det et enormt savn og sug i deg etter denne kjærligheten og anerkjennelsen fra din mor.

Jeg tenker at du burde unngå info både om søsken og mor dersom dette trigger deg. Det gjør ikke livet ditt bedre at du vet at dine søsken får noe du skulle ønske du fikk.

Du må sette regler for deg selv. Du kan bare endre deg selv og ikke andre, så derfor er det bare her du kan begynne å endre ting for å selv få det bedre.

At du har begynt i terapi er utrolig bra! Det er første steg på veien!

Selv har jeg jobbet mye med å kun tillate med å tenke/gruble/ha angst/sørge over ting en time om dagen. Resten av tiden lar jeg meg selv ikke få lov å gå inn i disse følelsene. Jeg sier rett og slett til meg selv at jeg ikke har tid til dette nå. 

I tillegg er det lurt å holde seg opptatt. Fylle dagene med ting som må gjøres og positive opplevelser og trening. 

Og ha fokus på at du skal gjøre ditt liv best mulig. Og snakk positivt til deg selv hver eneste dag! Si høyt til deg selv i speilet at det er ingenting galt med deg (for det er det ikke!) og at du har ingenting å skamme deg over. Fortell deg selv om alle dine positive egenskaper. Bygg deg selv opp❤️

Alle disse tingene er ting jeg selv har måttet jobbe med og har lært i terapi. Og det hjelper faktisk! 

Ha fokus fremover og at resten av ditt liv skal bli bra! Du trenger hverken din mor eller dine søsken for at det skal skje❤️

Omgi deg med personer som vil deg vel. Som dine venner og evt kjæreste ❤️ men ikke la andre definere din verdi! Vær stolt av deg selv, for du er fantastisk ❤️

Jeg heier på deg ts! Husk at du er din egen lykkes smed og ingen andre skal få ta fra deg lykken i livet❤️

Anonymkode: eaa55...c7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.2.2024 den 21.29):

Du kan ta det opp med henne, men det er ikke sikkert du får svarer du ønsker. Jeg har flere ganger prøvd å ta opp med min psykisk syke mor hvordan hun forskjellsbehandler og er stygg når hun har dårlige perioder som sårer. Da kan hun klikke fullstendig for hun tåler ikke kritikk. Jeg har bare måtte innse at jeg kommer aldri til å ha ett fint forhold med hun. Det tok mange år med tårer og tristhet, til nå å ha gått over i mer likegyldighet/sinne. 
 

Anonymkode: 9bef1...e37

Dette er dessverre også min erfaring. Det blir ikke bedre av å ta det opp. En av to ting skjer, det blir gaslighting "Og jeg som har gjort så mye for deg." "Du tåler jo ingenting, du har nå alltid vært litt sart" osv. Eller så blir det det andre ytterpunktet; høylydt hulking og så begynner jeg å gå tilbake på det jeg tok opp.

Jeg har følt meg værre hver eneste gang jeg har prøvd. Så dette gjør jeg ikke igjen. Nå har vi et helt overfladisk forhold.

Men det som har gjort ting bedre er at jeg er mer bevisst på hva jeg vil. Vil hun ha kontakt så gjør vi noe som jeg har glede av, der jeg før brukte masse energi på å spekulere på hva som ville glede henne.

Anonymkode: 39912...d94