Moren min er ikke glad i meg (voksen) og det plager meg

[AnonymBruker]

Jeg er voksen, livet går videre, jeg kan fokusere på situasjonen min her og nå, med venner, egne prosjekter og egen partner og eventuelle barn etter hvert. Men dette er bare et så stort sår som jeg føler stopper meg i å leve livet mitt her og nå. 

Det er kanskje litt pinlig å innrømme, men jeg er rett og slett skikkelig lei meg for at moren min ikke liker meg og er glad i meg. Hun vil ha minst mulig kontakt, om jeg sender en hyggelig melding så svarer hun ikke på en stund. Jeg vet at det ikke er likt med søsknene mine. 

En del av meg føler at det er noe virkelig galt med meg siden min egen mor ikke er glad i meg, tilsynelatende. Og jeg har en tanke om at jeg burde ikke få egne barn siden det kanskje er min mor som har rett at det er noe veldig galt med meg. Det er vondt rundt jul og høytider, men også i hverdagen. Innimellom forsøker jeg å ha noe kontakt, men dette blir på ulike måter avvist. Dette spiser meg opp innvendig og jeg skammer meg fordi jeg bryr meg så mye om det. Jeg tenker ofte at jeg bare må la det gå, og fokusere på det som er bra i livet mitt, men det er som et kjøttsår som gjør skikkelig vondt. 

Huff, er redd for å poste dette, men det tar opp mye energi og følelser i livet mitt, og jeg vil ikke det lenger. Men det gir liksom ikke slipp. I dag er en sånn dag igjen der jeg har forsøkt å få kontakt, og hun ikke svarer. Som kjæresten min sier at jeg kan ikke vite hva som er årsaken, og bør ikke tenke for mye på det, men det er jo det mønsteret. Så sitter jeg her brått og føler meg som et elendig og patetisk menneske. Jeg mener ikke å høres sutrete ut, jeg hadde behov for å sette ord på det. Det er stadig som at det brenner bak øynene. Og som en klump i magen. 

Hva kan jeg gjøre? Hva har dere andre som har opplevd lignende gjort? 

Anonymkode: eac48...76e

[AnonymBruker]

Ta det opp med henne. Si akkurat hva du føler og at du fortjener/forlanger et ærlig svar. Hvis hun ikke er villig til å forandre seg eller jobbe for å forbedre situasjonen mellom dere så tror jeg det beste du kan gjøre for deg selv er å kutte henne helt ut. Og jeg må anbefale deg terapi ❤️ Jeg har vært igjennom lignende situasjoner med flere i min familie og jeg sleit meg bare ut ved å prøve å redde situasjonen aleine. Det ga meg mye ro og frihet når jeg bare ga opp. Du er verdt mer ❤️ Moren din fortjener deg ikke, og hun høres ut som noen som ikke burde fått barn. 

Anonymkode: b18cd...84d

[AnonymBruker]

Du trenger terapi. For å gi slipp på drømmen om det som burde vært, og for å forstå at det ikke er deg, det er henne som er problemet. For å bearbeide de fullt forståelige sårene din mors manglende kjærlighet har gitt deg, og for å lære deg å sette grenser for deg selv. ❤️

Dette er umulig å fikse på egen hånd, men det er hjelp å få, du må kanskje bare lete litt. ❤️

Alt godt til deg TS, håper du har mange i livet ditt som gir deg den kjærligheten du fortjener nå. ❤️

Anonymkode: fdbcb...876

[AnonymBruker]

Din mor har påført deg denne SKAMMEN. Ikke du. Vil også anbefale deg terapi. Din mor er totalt umoden emosjonelt. Med mindre du har drept noen,skadet noen eller lignende har dette ingenting med deg å gjøre

Har selv kuttet ut min mor. All skam om å ikke være god nok som hun la på meg har preget mitt liv så altfor lenge. La henne gå. Lev ditt liv.❤ Du er god nok.

Anonymkode: a3683...0a7

[Maskinfører]

Sånt er vondt føler med deg ♥️

[AnonymBruker]

Vet akkurat hvordan du har det ts og føler med deg! 
Etter over 30 år med å føle det samme som deg ang. min mor, så åpnet jeg meg opp og fortalte henne alt hva jeg følte og hvordan jeg opplevde det. Hun tok det til seg og forandret væremåten ovenfor meg. Problemet nå er at jeg føler det blir litt falsk til tider… Hvis det gir nå mening? Sier ingenting, da jeg vet hun kun prøver sitt beste, men å få sagt det jeg følte ang. henne hjalp veldig mye for meg.

Anonymkode: 1014c...8f3

[AnonymBruker]

Det er ikke rart at du er lei deg. Har du noen idé om hvorfor hun er sånn? Det unnskylder det ikke,men kan kanskje gi en forklaring på noe som er vanskelig å forstå. F.eks. om moren din er høytfungerende autist, eller har hatt en dårlog oppvekst selv.

Anonymkode: 3cf88...072

[AnonymBruker]

 Hvis du skiller deg ut fra familien din trenger ikkedet være negativt. Det kan være nøytralt, f.eks. forskjellige interesser. Det kan også være positivt. Kanskje du har tenkt mer, lest mer,lært mer, og vokst dra dem. Kanskje din familie er dysfunksjonell

.

Anonymkode: 3cf88...072

[AnonymBruker]

Men er det andre ting enn at hun ikke svarer deg med engang? 

Jeg svarer sjeldent folk på meldinger, snap eller messenger. Jeg gidder rett og slett ikke bruke tide på alle disse kommunikasjonslinjene, det er forstyrrende og plagsomt. Folk får ringe meg om det er noe, mye hyggeligere enn meldinger. 

Anonymkode: fe3d8...9c3

[Helene]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er voksen, livet går videre, jeg kan fokusere på situasjonen min her og nå, med venner, egne prosjekter og egen partner og eventuelle barn etter hvert. Men dette er bare et så stort sår som jeg føler stopper meg i å leve livet mitt her og nå. 

Det er kanskje litt pinlig å innrømme, men jeg er rett og slett skikkelig lei meg for at moren min ikke liker meg og er glad i meg. Hun vil ha minst mulig kontakt, om jeg sender en hyggelig melding så svarer hun ikke på en stund. Jeg vet at det ikke er likt med søsknene mine. 

En del av meg føler at det er noe virkelig galt med meg siden min egen mor ikke er glad i meg, tilsynelatende. Og jeg har en tanke om at jeg burde ikke få egne barn siden det kanskje er min mor som har rett at det er noe veldig galt med meg. Det er vondt rundt jul og høytider, men også i hverdagen. Innimellom forsøker jeg å ha noe kontakt, men dette blir på ulike måter avvist. Dette spiser meg opp innvendig og jeg skammer meg fordi jeg bryr meg så mye om det. Jeg tenker ofte at jeg bare må la det gå, og fokusere på det som er bra i livet mitt, men det er som et kjøttsår som gjør skikkelig vondt. 

Huff, er redd for å poste dette, men det tar opp mye energi og følelser i livet mitt, og jeg vil ikke det lenger. Men det gir liksom ikke slipp. I dag er en sånn dag igjen der jeg har forsøkt å få kontakt, og hun ikke svarer. Som kjæresten min sier at jeg kan ikke vite hva som er årsaken, og bør ikke tenke for mye på det, men det er jo det mønsteret. Så sitter jeg her brått og føler meg som et elendig og patetisk menneske. Jeg mener ikke å høres sutrete ut, jeg hadde behov for å sette ord på det. Det er stadig som at det brenner bak øynene. Og som en klump i magen. 

Hva kan jeg gjøre? Hva har dere andre som har opplevd lignende gjort? 

Anonymkode: eac48...76e

Jeg får vondt av å lese dette. Men jeg kjenner meg igjen. Dette er ikke min situasjon. Kort fortalt, jeg mistet en søster. Da oppdaget plutselig mor at jeg levde. Men dette handlet ikke om meg. Du må leve ditt liv. Ja dette er vondt. Ta vare på menneskene rundt deg. 

[AnonymBruker]

TS her. 

Jeg turte først ikke sjekke tråden min igjen, da jeg fryktet å få tyn og latterliggjøring fordi dette fremdeles preger meg sånn. Men så har jeg fått forståelse og varme, tusen hjertelig takk! Det betyr mer enn dere aner!

 

 

Anonymkode: eac48...76e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Ta det opp med henne. Si akkurat hva du føler og at du fortjener/forlanger et ærlig svar. Hvis hun ikke er villig til å forandre seg eller jobbe for å forbedre situasjonen mellom dere så tror jeg det beste du kan gjøre for deg selv er å kutte henne helt ut. Og jeg må anbefale deg terapi ❤️ Jeg har vært igjennom lignende situasjoner med flere i min familie og jeg sleit meg bare ut ved å prøve å redde situasjonen aleine. Det ga meg mye ro og frihet når jeg bare ga opp. Du er verdt mer ❤️ Moren din fortjener deg ikke, og hun høres ut som noen som ikke burde fått barn. 

Anonymkode: b18cd...84d

Jeg vet faktisk ikke om jeg tør. Det høres så pinglete ut, men jeg føler jeg vil bli knust av å høre henne være ærlig, og bekrefte det jeg frykter. Samtidig er det kanskje bedre å gå videre. Veldig glad for å høre at du fikk det bedre! ❤️ Tusen takk for gode ord, og håpet i at jeg kan også få det bedre. Det betyr mye! 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Du trenger terapi. For å gi slipp på drømmen om det som burde vært, og for å forstå at det ikke er deg, det er henne som er problemet. For å bearbeide de fullt forståelige sårene din mors manglende kjærlighet har gitt deg, og for å lære deg å sette grenser for deg selv. ❤️

Dette er umulig å fikse på egen hånd, men det er hjelp å få, du må kanskje bare lete litt. ❤️

Alt godt til deg TS, håper du har mange i livet ditt som gir deg den kjærligheten du fortjener nå. ❤️

Anonymkode: fdbcb...876

Jeg har bestemt meg for å oppsøke noen timer med terapi og forsøke å snakke om dette. Jeg er flau over det, men jeg greier heller ikke å ha dette såret som hele tiden drar meg ned i søla, jeg må få noe hjelp. "Gi slipp på drømmen om det som burde vært" virker umulig. Jeg setter pris på de håpefulle ordene dine, takk for varmen og forståelsen! ❤️ 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Din mor har påført deg denne SKAMMEN. Ikke du. Vil også anbefale deg terapi. Din mor er totalt umoden emosjonelt. Med mindre du har drept noen,skadet noen eller lignende har dette ingenting med deg å gjøre

Har selv kuttet ut min mor. All skam om å ikke være god nok som hun la på meg har preget mitt liv så altfor lenge. La henne gå. Lev ditt liv.❤ Du er god nok.

Anonymkode: a3683...0a7

Har ikke tenkt på at det er "skam", men det er jo nettopp det det er. For jeg har såre følelser og så skammer jeg meg så mye over de at jeg ikke greier å snakke om det, og føler meg patetisk som i det hele tatt føler det. Jeg har tenkt at hovedproblemet var bunnfølelsen av sårhet, smerten av å bli avvist, men det er nok også noe i det du sier med skam. At det er noe feil med meg. Og at jeg automatisk tenker at når hun avviser meg så er det ikke bare vondt, men det preger helt selvbildet mitt og hvordan jeg handler i livet.

Høres vondt ut å kutte ut moren sin. Du er sterk. Takk for gode ord! Greide du å gi slipp på skammen? ❤️ 

Maskinfører skrev (19 timer siden):

Sånt er vondt føler med deg ♥️

Takk for medfølelsen ❤️ 

TS

Anonymkode: eac48...76e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg er voksen, livet går videre, jeg kan fokusere på situasjonen min her og nå, med venner, egne prosjekter og egen partner og eventuelle barn etter hvert. Men dette er bare et så stort sår som jeg føler stopper meg i å leve livet mitt her og nå. 

Det er kanskje litt pinlig å innrømme, men jeg er rett og slett skikkelig lei meg for at moren min ikke liker meg og er glad i meg. Hun vil ha minst mulig kontakt, om jeg sender en hyggelig melding så svarer hun ikke på en stund. Jeg vet at det ikke er likt med søsknene mine. 

En del av meg føler at det er noe virkelig galt med meg siden min egen mor ikke er glad i meg, tilsynelatende. Og jeg har en tanke om at jeg burde ikke få egne barn siden det kanskje er min mor som har rett at det er noe veldig galt med meg. Det er vondt rundt jul og høytider, men også i hverdagen. Innimellom forsøker jeg å ha noe kontakt, men dette blir på ulike måter avvist. Dette spiser meg opp innvendig og jeg skammer meg fordi jeg bryr meg så mye om det. Jeg tenker ofte at jeg bare må la det gå, og fokusere på det som er bra i livet mitt, men det er som et kjøttsår som gjør skikkelig vondt. 

Huff, er redd for å poste dette, men det tar opp mye energi og følelser i livet mitt, og jeg vil ikke det lenger. Men det gir liksom ikke slipp. I dag er en sånn dag igjen der jeg har forsøkt å få kontakt, og hun ikke svarer. Som kjæresten min sier at jeg kan ikke vite hva som er årsaken, og bør ikke tenke for mye på det, men det er jo det mønsteret. Så sitter jeg her brått og føler meg som et elendig og patetisk menneske. Jeg mener ikke å høres sutrete ut, jeg hadde behov for å sette ord på det. Det er stadig som at det brenner bak øynene. Og som en klump i magen. 

Hva kan jeg gjøre? Hva har dere andre som har opplevd lignende gjort? 

Anonymkode: eac48...76e

Les om alle typer forstyrrelser som kan føre til at noen mødre ikke blir glad i barna sine. Du vil etter hvert forstå at det ikke er deg det er noe galt med. 

Anonymkode: 69715...d6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Vet akkurat hvordan du har det ts og føler med deg! 
Etter over 30 år med å føle det samme som deg ang. min mor, så åpnet jeg meg opp og fortalte henne alt hva jeg følte og hvordan jeg opplevde det. Hun tok det til seg og forandret væremåten ovenfor meg. Problemet nå er at jeg føler det blir litt falsk til tider… Hvis det gir nå mening? Sier ingenting, da jeg vet hun kun prøver sitt beste, men å få sagt det jeg følte ang. henne hjalp veldig mye for meg.

Anonymkode: 1014c...8f3

Så leit at vi er så mange som har erfart det samme! Så tøff du er som våget å snakke med henne, imponert! ❤️ Jeg tror jeg forstår hva du mener, uten at jeg har erfart det samme. Jeg tenker jo også at etter 30 år så er det vanskelig å tro på endringen, for man er jo så innlært i å føle det motsatte. Det gir meg håp at det går an å prøve å få det bedre, og at å snakke om det (enten til den det gjelder eller andre) kan føre til bedring. 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Det er ikke rart at du er lei deg. Har du noen idé om hvorfor hun er sånn? Det unnskylder det ikke,men kan kanskje gi en forklaring på noe som er vanskelig å forstå. F.eks. om moren din er høytfungerende autist, eller har hatt en dårlog oppvekst selv.

Anonymkode: 3cf88...072

Takk for forståelsen. Jeg vet at min mor har strevd med sine ting, og hatt mye vondt i sin oppvekst. Det er det jeg forsøker å minne meg om at det kan handle om det, men det sitter ikke fast i meg. Det gir ikke mening for meg hvordan hun liker de andre barna bedre enn meg. Samtidig så vet jeg jo heller ikke hva mine søsken føler på, men basert på kontakten de har versus jeg og min mor. Jeg skulle ønske jeg greide å tenke at "siden min mor har hatt en vanskelig oppvekst så greier hun ikke å være emosjonelt nær meg eller vise at hun er glad i meg", jeg greier ikke det enda. Det er dette jeg føler er så patetisk, at jeg som voksen sitter og tenker hele tiden "hva er galt med meg, hvorfor er ikke mamma glad i meg?". 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

 Hvis du skiller deg ut fra familien din trenger ikkedet være negativt. Det kan være nøytralt, f.eks. forskjellige interesser. Det kan også være positivt. Kanskje du har tenkt mer, lest mer,lært mer, og vokst dra dem. Kanskje din familie er dysfunksjonell.

Anonymkode: 3cf88...072

Jeg har egentlig ganske like interesser som min familie. Jeg tror nok at det har vært en del dysfunksjonelt. Men jeg tror også at jeg er litt alene om å mene det. Og det igjen får meg til å tenke at det er meg det er noe feil med. 

Helene skrev (4 timer siden):

Jeg får vondt av å lese dette. Men jeg kjenner meg igjen. Dette er ikke min situasjon. Kort fortalt, jeg mistet en søster. Da oppdaget plutselig mor at jeg levde. Men dette handlet ikke om meg. Du må leve ditt liv. Ja dette er vondt. Ta vare på menneskene rundt deg. 

Så leit å oppleve det! Det er noe med den "forskjellsbehandlingen", for om jeg så det var likt mellom oss, så ville jeg kanskje ikke tenkt så mye at det handlet om meg? Vet ikke. Jeg må leve mitt liv, og jeg strever virkelig med å gjøre det. Det at jeg føler meg så "ikke god nok" preger både relasjonene mine, og tankene mine om fremtiden. Jeg skal jammen ta godt vare på de gode folka jeg har. ❤️ 

TS

Anonymkode: eac48...76e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Les om alle typer forstyrrelser som kan føre til at noen mødre ikke blir glad i barna sine. Du vil etter hvert forstå at det ikke er deg det er noe galt med. 

Anonymkode: 69715...d6e

Takk for tips, jeg skal forsøke å google det. Jeg vet ikke så mye om den type forstyrrelser. 

TS

Anonymkode: eac48...76e

[AnonymBruker]

Føler ord blir så fattige.. God og lang klem til deg 🩷 

Anonymkode: 5af20...0e8

[AnonymBruker]

Å ikke føle seg elsket av sin egen mor setter dype spor. Det betyr ikke at du ikke er elsket, eller fortjener å bli elsket. Mulig at din mor, som mange, har vansker med å vise/sette ord på følelser. Elsker man ikke sitt barn så bunner det ofte i dype sår i seg selv, og man elsker trolig ikke seg selv en gang. Men det er ingenting galt med deg, TS, selv om du har vært uheldig med omsorgspersoner. Du er like mye verdt som andre, og fortjener like mye kjærlighet ♥️ Noen av de fineste, varmeste menneskene jeg har møtt har måtte bygge opp denne kjærligheten til seg selv, og det er virkelig ingen lett oppgave. Men fullt mulig. Å lære å elske seg selv tross en kjip oppvekst skaper en styrke og ubetinget kjærlighet jeg ikke har sett maken til. 

Anonymkode: 470bb...5fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er voksen, livet går videre, jeg kan fokusere på situasjonen min her og nå, med venner, egne prosjekter og egen partner og eventuelle barn etter hvert. Men dette er bare et så stort sår som jeg føler stopper meg i å leve livet mitt her og nå. 

Det er kanskje litt pinlig å innrømme, men jeg er rett og slett skikkelig lei meg for at moren min ikke liker meg og er glad i meg. Hun vil ha minst mulig kontakt, om jeg sender en hyggelig melding så svarer hun ikke på en stund. Jeg vet at det ikke er likt med søsknene mine. 

En del av meg føler at det er noe virkelig galt med meg siden min egen mor ikke er glad i meg, tilsynelatende. Og jeg har en tanke om at jeg burde ikke få egne barn siden det kanskje er min mor som har rett at det er noe veldig galt med meg. Det er vondt rundt jul og høytider, men også i hverdagen. Innimellom forsøker jeg å ha noe kontakt, men dette blir på ulike måter avvist. Dette spiser meg opp innvendig og jeg skammer meg fordi jeg bryr meg så mye om det. Jeg tenker ofte at jeg bare må la det gå, og fokusere på det som er bra i livet mitt, men det er som et kjøttsår som gjør skikkelig vondt. 

Huff, er redd for å poste dette, men det tar opp mye energi og følelser i livet mitt, og jeg vil ikke det lenger. Men det gir liksom ikke slipp. I dag er en sånn dag igjen der jeg har forsøkt å få kontakt, og hun ikke svarer. Som kjæresten min sier at jeg kan ikke vite hva som er årsaken, og bør ikke tenke for mye på det, men det er jo det mønsteret. Så sitter jeg her brått og føler meg som et elendig og patetisk menneske. Jeg mener ikke å høres sutrete ut, jeg hadde behov for å sette ord på det. Det er stadig som at det brenner bak øynene. Og som en klump i magen. 

Hva kan jeg gjøre? Hva har dere andre som har opplevd lignende gjort? 

Anonymkode: eac48...76e

Kan du utdype dette med konkrete eksempler?

Å sende meldinger til eldre mennesker kan ofte være at kompliserte uskrevne regler for uhøflighet (ikke svare samme dag) eller manglende emoji er nok til at yngre føler seg avvist.
Ringer du henne? Ringer hun deg?

Har hun sagt konkret at hun ikke liker deg og at det er noe veldig galt med deg, eller er det noe du føler? Hvordan avviser hun deg? Snakker dere søsken sammen? På hvilke måte er det ulikt med søsken? 
Jeg bagatelliserer ikke dine følelser, de er dine. Men å rydde opp i eventuelle misforståelser er der du bør begynne. Som mor selv kjenner jeg på en knivskarp balansegang der jeg også prøver å ikke være invaderende i mine voksne barns liv og jeg er elendig på disse nye plattformene. Jeg ringer eller sender sms. 
Men ønsker deg alt godt  Prøv å snakk med henne personlig. Det skal mye til at en oppegående mor avviser sitt barn. Det vikrer som det ikke er vanlig i familien din å snakke sammen. En terapeut kan ikke bidra med å løse noe så lenge du ikke våger å avklare hva og hvorfor. Det kan bare din mor svare på  

 

Anonymkode: f63d8...c34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Takk for tips, jeg skal forsøke å google det. Jeg vet ikke så mye om den type forstyrrelser. 

TS

Anonymkode: eac48...76e

Sosiopat, forskjellig type personlighetsforstyrrelse, tilknytningsforstyrrelse, mangel på empati. 

Det spørs helt hvor dypt det stikker, hvor mye hun har gjort for å vise at hun ikke er glad i deg, om hun viste noe omsorg i barndommen.

For min del ble jeg ikke vist noe omsorg eller kjærlighet gjennom hele barndommen. Jeg fikk stadig vekk høre av henne både som barn og ungdom at hun fôrer meg fordi hun må. Hun nekter å ha noe med meg å gjøre i voksen alder, hun ser ikke på meg som barnet sitt. Samtidig har hun hele veien klart å gi kjærlighet og omsorg for mitt yngre helsøsken. 

Mitt yngre helsøsken fikk alle gavene hun ønsket seg, hver gang. Hun fikk ros, ble sett, ble hørt, fikk alt som hun ønsket. Gjett om jeg tenkte at jeg ikke er verdt noe, ikke er god nok, noe er galt med meg, så mange ganger. Men nei, det er ikke meg det er noe galt med. 

Jeg var igjennom uttalige timer ved dps for å finne ut av det. Jeg ba om utredning for alt mulig fordi jeg hadde hørt det nok ganger at jeg var syk i hodet. Jeg fikk ingen diagnoser, etter hvert leste jeg masse om psykologi. 

Anonymkode: 69715...d6e

[Gjest Hoia]

Du tror det er noe veldig galt med deg???? Har du snakket med de andre søsknene, hvordan de oppfatter moren din i samhandlingen? Har hun en kjølig personlighet, slik at hun bare er kjølig?