AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #1 Skrevet 22. februar 2024 Jeg er sykemeldt pga utbrenthet og kjenner på en panikkfølelse av tanken på å gå tilbake til samme arbeidsplass. Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Hvordan gikk det med deg og hvordan har du det nå? Hilsen en som trenger litt håp Anonymkode: 60b2f...523 2
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2024 #2 Skrevet 22. februar 2024 Jeg var utbrent, svært deprimert og utviklet panikkangst. Var sykemeldt, så på AAP mens jeg gikk hos psykolog i flere år. Begynte å jobbe igjen litt da jeg gikk over på AAP og trappet langsomt opp. Dette er nå flere år siden, jeg jobber 100% i min gamle jobb og jeg har det veldig bra. Det tok tid å lære seg å sette grenser og å lytte til egen kropp og ta hensyn egne behov, og ikke minst kunne si «nei, det har jeg ikke kapasitet til nå» på jobb (og privat) uten å ha dårlig samvittighet. Anonymkode: 0a0c8...d43 3
AnonymBruker Skrevet 23. februar 2024 #3 Skrevet 23. februar 2024 AnonymBruker skrev (På 22.2.2024 den 21.47): Jeg var utbrent, svært deprimert og utviklet panikkangst. Var sykemeldt, så på AAP mens jeg gikk hos psykolog i flere år. Begynte å jobbe igjen litt da jeg gikk over på AAP og trappet langsomt opp. Dette er nå flere år siden, jeg jobber 100% i min gamle jobb og jeg har det veldig bra. Det tok tid å lære seg å sette grenser og å lytte til egen kropp og ta hensyn egne behov, og ikke minst kunne si «nei, det har jeg ikke kapasitet til nå» på jobb (og privat) uten å ha dårlig samvittighet. Anonymkode: 0a0c8...d43 Så bra å høre at det ordnet seg for deg! Jeg går også til psykolog en gang i uka og sliter med angst men har sluppet unna depresjon (slitt med det før). Men jeg bruker mye tid på grubling og bekymrer meg mye for fremtiden, jobb og egentlig alt. Øver meg på å si nei, og holder meg mest hjemme. Har du noen tips til hvordan føle seg bedre/ha det bedre midt oppi alt dette basert på egen erfaring? Og hvordan håndterte du henvendelser og spørsmål fra jobben midt oppi sykemelding og alt dette? Det gir meg voldsom angst når de kontakter meg. Anonymkode: 60b2f...523 1
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2024 #4 Skrevet 24. februar 2024 Jeg valgte bytte jobb. Har det bra nå, er i ferd med å avslutte behandlingen hos psykolog, og har såpass lavt symptomtrykk at jeg håndterer livet bra igjen. Anonymkode: 4f7af...657 2
Fighter83 Skrevet 24. februar 2024 #5 Skrevet 24. februar 2024 (endret) Har selv vært i denne situasjonen flere ganger. Finn årsaken og behandle den er mitt råd. Første gangen jeg opplevde dette handlet det om at jeg hadde mye smerter noe som gjorde meg totalt utslitt. Jeg forstod bare ikke at smerter var årsaken pga at jeg fortrengte det å kjenne etter. Men kroppen har sine mekanismer for å tvinge deg til å lytte til kroppen, dessverre... eller heldigvis 😅 Andre gangen var jeg gravid og hadde store behov for tilrettelegging men jobben brukte evigheter på å komme igang med dette noe som gjorde meg totalt utkjørt psykisk. Endte med store selvmordstanker og full sykemelding resten av svangerskapet. Da svangerskapet var over ble jeg heldigvis mye bedre igjen men tilliten til at arbeidsgiver ivaretar sine arbeidatakere var totalt ødelagt. Så slike ting får uopprettelige skader på annet vis. Flere andre gangene etter dette måtte jeg proppe i meg smertestillende og antidepressiva noe som fungerte litt i en periode. Da var det kun altfor høy arbeidsbelastning i kombinasjon med 2 små barn i et noe dysfunksjonelt forhold som krevde altfor mye av meg i 100% stilling som var problemet. Jeg søkte nye jobber, fikk meg ny jobb noe som fungerte godt en periode. Dette fungerte godt i 3 år men forholdet jeg var i kvelte meg og jeg var på vei nedover igien. Kom meg ut av forholdet noe som absolutt fungerte supert for energien og få ivaretatt meg selv i større grad. Aldri vært mer sikker på at det var riktig for meg👏 Nå siste gangen var pga altfor høy arbeidsbelastning i jobb over ett par år pga stor sykepleiermangel. Jeg søkte andre jobber innen noe annet uten å få napp men hadde så lite energi og motivasjon til dette og måtte få flere sykemeldinger for å komme meg litt ovenpå innimellom. Etterhvert måtte jeg på antidepressiva igjen og måtte til og med øke dosen flere ganger mens jeg stod i det. Var et helvete! Holdt ut altfor lenge uten å være sykmeldt men tilslutt måtte jeg levere oppsigelse uten noe nytt å gå til fordi jeg ikke så noen endringer i arbeidsbelastningen over altfor lang tid. Jeg tenkte altfor mye på selvmord pga jobben. Helt sinnsykt dårlig ledelse der! Alle sykepleierne sluttet! Og flere ble sykmeldte og leverte oppsigelse mens de var sykmeldt uten å ha fått ny jobb. Har nå tatt meg ca 6 mnd å stresse ned, trappe ned på antidepressiva og komme meg igjen + fått meg ny jobb innen noe annet. Jeg har det sinnsykt mye bedre, dårlig råd men generelt sinnsykt mye bedre helse. Angrer ikke et sekund på at jeg leverte oppsigelsen 🥂 Så finn årsakene og behandle de med diverse tiltak om mulig🤗 Det er absolutt håp om bedring 💐 Endret 24. februar 2024 av Fighter83 3
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2024 #6 Skrevet 24. februar 2024 Jepp. Fikk ikke hjelp raskt nok, så det satt i leeeenge. Gikk aldri tilbake til samme arbeidssted, og takk Gud for det. Anonymkode: 47321...f9d 1
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2024 #7 Skrevet 24. februar 2024 Med mindre arbeidsstedet er den utløsende faktoren, så vil jeg anmnbefake deg på det sterkeste å ha en gradert sykemelding fremfor 100 %. Når man bare holder seg hjemme og ikke har noe fast å gå til, slik du skriver at du gjør nå, så blir angsten bare sterkere. Dørstokkmila blir lengre og lengre, og man faller ut av samfunnet. Jeg jobbet 50 % i et par måneder, så 60 % i et par måneder, og tok det veldig gradvis samtidig som jeg gikk til både psykolog og på et lavterskeltilbud i regi av kommunen; stressmestringskurs. Både legen og psykologen var veldig tydelige på hvor utrolig viktig det var for psyken å ikke slippe helt tak i arbeidslivet, for da ville det være kolossalt vanskelig å komme tilbake. Jeg opplevde massiv forståelse både fra sjefen og kollegaene mine og det var godt å kunne videreføre rutiner i livet mitt i fht arbeid, selv om jeg altså var delvis sykemeldt for å ta vare på meg selv. De sier jo at f eks barn bør prøve å fortsette med skolegang til tross for dødsfall i nære relasjoner, for ikke å falle fullstendig i grus. Jeg tror det er veldig mye i dette, altså med mindre jobben er direkte utløsende årsak. Anonymkode: a53c8...276 1
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2024 #8 Skrevet 24. februar 2024 AnonymBruker skrev (5 timer siden): Med mindre arbeidsstedet er den utløsende faktoren, så vil jeg anmnbefake deg på det sterkeste å ha en gradert sykemelding fremfor 100 %. Når man bare holder seg hjemme og ikke har noe fast å gå til, slik du skriver at du gjør nå, så blir angsten bare sterkere. Dørstokkmila blir lengre og lengre, og man faller ut av samfunnet. Jeg jobbet 50 % i et par måneder, så 60 % i et par måneder, og tok det veldig gradvis samtidig som jeg gikk til både psykolog og på et lavterskeltilbud i regi av kommunen; stressmestringskurs. Både legen og psykologen var veldig tydelige på hvor utrolig viktig det var for psyken å ikke slippe helt tak i arbeidslivet, for da ville det være kolossalt vanskelig å komme tilbake. Jeg opplevde massiv forståelse både fra sjefen og kollegaene mine og det var godt å kunne videreføre rutiner i livet mitt i fht arbeid, selv om jeg altså var delvis sykemeldt for å ta vare på meg selv. De sier jo at f eks barn bør prøve å fortsette med skolegang til tross for dødsfall i nære relasjoner, for ikke å falle fullstendig i grus. Jeg tror det er veldig mye i dette, altså med mindre jobben er direkte utløsende årsak. Anonymkode: a53c8...276 Hos meg var ikke jobben en utløsende faktor, men det var på ingen måte mulig jobbe gradert... jeg hadde også mye forståelse fra sjef og kolleger. For mange er utbrenthet fullstendig lammende, og gradert sykemelding kan gjøre hele forløpet mye lengre. Hos meg var legen veldig tydelig på at jeg ikke skulle prøve komme meg på jobb, og det var psykologen enig i når jeg kom inn til behandling. Det aller viktigste for meg var å få i meg nok mat, og klare gå på butikken uten panikkanfall. Anonymkode: 4f7af...657 3
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2024 #9 Skrevet 24. februar 2024 Jeg trengte vel et par år før jeg var mer eller mindre meg selv igjen, men det skal sies at utbrentheten førte med seg andre ting jeg også ble tvunget til å håndtere, så jeg antar det er mye av grunnen til at det tok så lang tid. Anonymkode: 7668e...298
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2024 #10 Skrevet 24. februar 2024 AnonymBruker skrev (6 timer siden): Med mindre arbeidsstedet er den utløsende faktoren, så vil jeg anmnbefake deg på det sterkeste å ha en gradert sykemelding fremfor 100 %. Når man bare holder seg hjemme og ikke har noe fast å gå til, slik du skriver at du gjør nå, så blir angsten bare sterkere. Dørstokkmila blir lengre og lengre, og man faller ut av samfunnet. Jeg jobbet 50 % i et par måneder, så 60 % i et par måneder, og tok det veldig gradvis samtidig som jeg gikk til både psykolog og på et lavterskeltilbud i regi av kommunen; stressmestringskurs. Både legen og psykologen var veldig tydelige på hvor utrolig viktig det var for psyken å ikke slippe helt tak i arbeidslivet, for da ville det være kolossalt vanskelig å komme tilbake. Jeg opplevde massiv forståelse både fra sjefen og kollegaene mine og det var godt å kunne videreføre rutiner i livet mitt i fht arbeid, selv om jeg altså var delvis sykemeldt for å ta vare på meg selv. De sier jo at f eks barn bør prøve å fortsette med skolegang til tross for dødsfall i nære relasjoner, for ikke å falle fullstendig i grus. Jeg tror det er veldig mye i dette, altså med mindre jobben er direkte utløsende årsak. Anonymkode: a53c8...276 Hvilken kompetanse har du på dette? Det er mulig det er det som hjalp for deg, og det dine fagpersoner har anbefalt deg, det betyr ikke at det er fasiten for alle. Tvert i mot. For veldig mange så er det det å trappe opp igjen eller holde fast i presset og forventningen til å sette jobb foran helse som gjør at man ikke kommer fremover? TS, jeg fikk mye hjelp av tilnærmingen til Rune Karlson, han har et gratis minikurs som du kan få tilsendt på mail (du får dessverre ikke alle linkene til videoer med en gang). Jeg bestilte også boken hans Utmattelse, en veldig lettlest bok, som ble grunnsteinen i hvordan jeg møtte min utbrenthet. Et hovedelement er å definere hva det er som sliter deg mest ut. Rune Karlson mener at for mange handler det om ansvar. At man føler for mye ansvar. Det passet godt for meg. Typisk flink pike som setter andres behov fremfor egne, og overvurderer hvor viktig det er at jeg sier ja, og har vansker med å si nei. Jeg endte med å bytte beite, totalt. Noe som var veldig kjipt fordi jeg hadde tatt en LANG utdannelse og betaler fortsatt på studielånet. Jeg gikk også ned flere hundretusen i lønn. Samtidig etter halvannet år så begynte jeg å føle meg mye bedre fysisk, men hver gang jeg skulle tenke i baner av fagfeltet mitt eller nært beslektet ble jeg veldig syk og dårlig, ble sengeliggende igjen av å lese i fagtidsskriftet. Jeg syntes det var veldig merkelig for på dette tidspunktet maktet jeg å trene 4 ganger i uka, og bevege meg hver dag, jeg hadde til og med tatt opp igjen litt sosialt. Jeg snakket regelmessig med en psykolog og hun sa "hva om du tar det signalet på alvor", da jeg begynte å tenke på alternativ kjente jeg en lettelse. Å tjene flere hundre tusen mindre i året er kjipt, men jeg har helsa mi. Jeg elsker det jeg driver med og gleder meg til mandag og arbeidsuke. Jeg har overskudd etter jobb til å være sosial, være en støtte for menneskene rundt meg, og å delta i familielivet. Jeg har også endret personlighet en del. Før var jeg stolt av å være prestasjonsfokusert A-type personlighet som fokuserte på karriere, fremdrift osv. Nå fatter jeg ikke hva det var å være stolt av, jeg gjorde det uansett bare for å "bli god nok". Nå er jeg et rolig menneske, og hovudprioritet er å være oppmerksomt tilstede i livet mitt, små gleder, jeg innså også at jeg er ikke så sosial av meg, som jeg trodde, jeg liker eget selskap. Oppsummert var utbrentheten et fullstendig retningsskifte i livet mitt. Det var 2,5 tunge år, der halvåret før, og første halvannet år var absolutt verst. Samtidig er det det beste som har skjedd meg. Jeg er veldig takknemlig for at kroppen min dro i nødbremsen og fikk meg til å se grundig på hva jeg ønsket fra livet. Det var ikke det jeg hadde holdt på med frem til da i alle fall. I stedet for å tenke som 80-åring på at jeg hadde valgt feil, fikk jeg den oppvåkningen i 30-årene. Masse lykke til og klem til deg! ❤️ Anonymkode: 3d8c9...719 3
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2024 #11 Skrevet 24. februar 2024 Jeg jobber fremdeles på samme sted, men leder var svært lydhør, og det viste seg at hun forsto nok i enda større grad enn meg og hva jeg klarte å sette ord på, hva som var problemet. Det gjorde at så fort det lot seg gjøre fikk jeg jobbe med andre mennesker og litt andre arbeidsoppgaver. Det var flere årsaker til at jeg ble utbrent, men årsaken på jobb var dårlig samarbeid med nærmeste kollega. Det var, og er fremdeles, lett å tenke at det var min feil, men etter at ytterligere to personer har blitt sykmeldt under samarbeid med denne kollegaen begynner jeg å innse at det kanskje ikke var bare meg… Anonymkode: 476fd...9a3 1
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2024 #12 Skrevet 24. februar 2024 Jeg byttet stilling på samme arbeidssted, dvs gikk fra å jobbe dag/kveld til kun å jobbe natt, på et sykehjem. Kunne aldri gått tilbake til det opprinnelige. Jeg jobbet først 60-70% dag/kveld og gikk over til 60% natt. Det var helt fantastisk og fungerte for meg i flere år. Det som utløste det hos meg var ekstrem travelhet, ansvar og utagerende pasienter, samt et dårlig miljø på avdelingen. Jeg var svimmel, hadde mye smerter og klarte ikke slappe av. Ble faktisk innlagt på somatisk avd en periode. Jeg lærte veldig mye om meg selv på denne tiden. Om natten var alt mye roligere, vi var få på jobb og hadde det som regel veldig hyggelig sammen. Jeg har lært at jeg klarer ikke mye stress, ikke mye alvor, ikke mye fysisk tungt arbeid eller mange konfrontasjoner. Anonymkode: 0401d...fff 1
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2024 #13 Skrevet 24. februar 2024 AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Jeg byttet stilling på samme arbeidssted, dvs gikk fra å jobbe dag/kveld til kun å jobbe natt, på et sykehjem. Kunne aldri gått tilbake til det opprinnelige. Jeg jobbet først 60-70% dag/kveld og gikk over til 60% natt. Det var helt fantastisk og fungerte for meg i flere år. Det som utløste det hos meg var ekstrem travelhet, ansvar og utagerende pasienter, samt et dårlig miljø på avdelingen. Jeg var svimmel, hadde mye smerter og klarte ikke slappe av. Ble faktisk innlagt på somatisk avd en periode. Jeg lærte veldig mye om meg selv på denne tiden. Om natten var alt mye roligere, vi var få på jobb og hadde det som regel veldig hyggelig sammen. Jeg har lært at jeg klarer ikke mye stress, ikke mye alvor, ikke mye fysisk tungt arbeid eller mange konfrontasjoner. Anonymkode: 0401d...fff La meg legge til; jeg elsker forutsigbarhet og helt enkle oppgaver som ikke krever for mye av meg! Det var vel dette jeg lærte mest om meg selv og det tar jeg videre med meg. Dessverre verdsettes slike oppgaver lite i samfunnet, man skal helst stå på og elske masse utfordringer og ansvar. Grøss. Anonymkode: 0401d...fff 1
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2024 #14 Skrevet 24. februar 2024 AnonymBruker skrev (1 minutt siden): La meg legge til; jeg elsker forutsigbarhet og helt enkle oppgaver som ikke krever for mye av meg! Det var vel dette jeg lærte mest om meg selv og det tar jeg videre med meg. Dessverre verdsettes slike oppgaver lite i samfunnet, man skal helst stå på og elske masse utfordringer og ansvar. Grøss. Anonymkode: 0401d...fff Har samme erfaring som deg. Gjett om jeg har fått mye "motstand" mot mitt valg om å gå ut av en karriererettet, ansvarstung jobb, for å bytte bort med en enkel jobb som aldri gir overtid, og som er mer praktisk enn "intellektuell". Flere år senere, enda folk vet at jeg har det mye bedre så skal folk dømme dette. De fatter ikke at jeg "kaster bort evnene mine", at jeg orker å gå ned så mye i lønn, helt ærlig så er det en del som ser litt ned på meg. Jeg er bare takknemlig at jeg frigjorde meg fra det presset og den forventingen og heller valgte det som nå gjør meg glad. Anonymkode: 3d8c9...719 2
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2024 #15 Skrevet 24. februar 2024 AnonymBruker skrev (8 minutter siden): Har samme erfaring som deg. Gjett om jeg har fått mye "motstand" mot mitt valg om å gå ut av en karriererettet, ansvarstung jobb, for å bytte bort med en enkel jobb som aldri gir overtid, og som er mer praktisk enn "intellektuell". Flere år senere, enda folk vet at jeg har det mye bedre så skal folk dømme dette. De fatter ikke at jeg "kaster bort evnene mine", at jeg orker å gå ned så mye i lønn, helt ærlig så er det en del som ser litt ned på meg. Jeg er bare takknemlig at jeg frigjorde meg fra det presset og den forventingen og heller valgte det som nå gjør meg glad. Anonymkode: 3d8c9...719 Dette får jeg også høre. Det vil si, jeg byttet først til ufaglært vikarjobb i bransjen, deretter tilbake til en jobb som tilsvarer bacheloren min, men med mindre ansvarsområde enn jobben jeg ble sykemeldt fra. Jobben jeg har nå er dårlig betalt, og jeg får ofte "stikk" om at jeg burde bytte til noe som betaler bedre, at jeg er kvalifisert til så mye bedre jobber, og at nå som jeg er nesten frisk igjen bør jeg satse mer. Men selv om jeg har dårlig lønn, og må prioritere pengebruk, så har jeg verdens beste sjef, som ser sine ansatte, og som faktisk forstår og respektere psykisk helse. Han pleier si at noe av det viktigste er at vi alltid har tid til en pause og en kopp kaffe og litt latter. Jeg hadde en periode i januar hvor jeg hadde mye å gjøre, jeg ble sliten, og begynte sove dårlig. Da fikk jeg beskjed om å ta to dager hjemmekontor og kun lese og eventuelt videresende viktige mailer, og ellers slappe av. Som han sier, det er bedre å ta noen fridager og komme tilbake uthvilt, enn å gå rundt å være sliten og ikke yte bra. Og ikke minst, han er veldig flink til å skyte av sine ansatte og si de er flinke. Jeg ville ikke byttet han bort for 200 000,- ekstra i året engang.... Anonymkode: 4f7af...657 1
AnonymBruker Skrevet 24. februar 2024 #16 Skrevet 24. februar 2024 AnonymBruker skrev (41 minutter siden): Har samme erfaring som deg. Gjett om jeg har fått mye "motstand" mot mitt valg om å gå ut av en karriererettet, ansvarstung jobb, for å bytte bort med en enkel jobb som aldri gir overtid, og som er mer praktisk enn "intellektuell". Flere år senere, enda folk vet at jeg har det mye bedre så skal folk dømme dette. De fatter ikke at jeg "kaster bort evnene mine", at jeg orker å gå ned så mye i lønn, helt ærlig så er det en del som ser litt ned på meg. Jeg er bare takknemlig at jeg frigjorde meg fra det presset og den forventingen og heller valgte det som nå gjør meg glad. Anonymkode: 3d8c9...719 AnonymBruker skrev (18 minutter siden): Dette får jeg også høre. Det vil si, jeg byttet først til ufaglært vikarjobb i bransjen, deretter tilbake til en jobb som tilsvarer bacheloren min, men med mindre ansvarsområde enn jobben jeg ble sykemeldt fra. Jobben jeg har nå er dårlig betalt, og jeg får ofte "stikk" om at jeg burde bytte til noe som betaler bedre, at jeg er kvalifisert til så mye bedre jobber, og at nå som jeg er nesten frisk igjen bør jeg satse mer. Men selv om jeg har dårlig lønn, og må prioritere pengebruk, så har jeg verdens beste sjef, som ser sine ansatte, og som faktisk forstår og respektere psykisk helse. Han pleier si at noe av det viktigste er at vi alltid har tid til en pause og en kopp kaffe og litt latter. Jeg hadde en periode i januar hvor jeg hadde mye å gjøre, jeg ble sliten, og begynte sove dårlig. Da fikk jeg beskjed om å ta to dager hjemmekontor og kun lese og eventuelt videresende viktige mailer, og ellers slappe av. Som han sier, det er bedre å ta noen fridager og komme tilbake uthvilt, enn å gå rundt å være sliten og ikke yte bra. Og ikke minst, han er veldig flink til å skyte av sine ansatte og si de er flinke. Jeg ville ikke byttet han bort for 200 000,- ekstra i året engang.... Anonymkode: 4f7af...657 Det er så trist at det skal være sånn. Jeg vet ikke om det et snobberi, eller andre ting som gjør at prestige og karriere skal være så viktig i samfunnet. Legger merke til at det stadig er artikler/annonser/intervjuer i aviser osv med folk som har lederstillinger og har klatret stigen, og det roses opp i skyene. Så og si aldri leser jeg tilsvarende om en enkel kantinejobb, eller en laborant/kontormedarbeider eller en som helsefagarbeider. Hvorfor må det være slik? Anonymkode: 0401d...fff
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå