Borderline spørsmål....beklager..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er jo ingen som sier det.. Man sier jo heller at de uten traumatisk barndom, også kan få en personlighetsforstyrrelse. De fortjener jo også å bli sett. 

Anonymkode: 56e4c...2b9

Selvsagt, det er det ingen tvil om. Men mitt inntrykk er at mange som misliker denne gruppen er opptatt av å bagatellisere traumene veldig mange har

Anonymkode: 9d511...54c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette med å prøve å få det til å fremstå som om de med eufp ikke har vært utsatt for noe traumatisk faller egentlig bare inn den stigmatiseringen man har sett av denne gruppen.

 

Anonymkode: 53631...166

Nettopp!

Anonymkode: 9d511...54c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette med å prøve å få det til å fremstå som om de med eufp ikke har vært utsatt for noe traumatisk faller egentlig bare inn den stigmatiseringen man har sett av denne gruppen.

 

Anonymkode: 53631...166

Men det er jo ingen som prøver å få det til å fremstå som at de med eufp ikke har vært utsatt for noe traumatisk, man prøver jo bare å påpeke at ikke alle med eufp har vært utsatt for noe traumatisk.. Det er en stor forskjell på de to tingene. 

Anonymkode: 56e4c...2b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men det er jo ingen som prøver å få det til å fremstå som at de med eufp ikke har vært utsatt for noe traumatisk, man prøver jo bare å påpeke at ikke alle med eufp har vært utsatt for noe traumatisk.. Det er en stor forskjell på de to tingene. 

Anonymkode: 56e4c...2b9

Innlegg 32 i denne tråden virker å ha den agendaen

Anonymkode: 9d511...54c

[AnonymBruker]

Ebbeliten skrev (14 minutter siden):

Feil. Det er også en arvelighetsfaktor her. Noen utvikler PF uten omsorgssvikt og traumer. 

Det er ytterst få. Det er det overleger har fortalt meg. Velger høre på dette. 

Anonymkode: 44212...13f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Selvsagt, det er det ingen tvil om. Men mitt inntrykk er at mange som misliker denne gruppen er opptatt av å bagatellisere traumene veldig mange har

Anonymkode: 9d511...54c

Min datter har hatt psykose og far er bipolar. Det er arvelig. Det kan utløses av stress og dårlige opplevelse, men det er en sårbarhet der. Men det har vel ingenting med hvor stor lidelse man har?? Du lider jo under det uansett. Kanskje du lider mer hvis du ikke kan skylde det på andre? Det var en som sa " det er min feil". Men det er jo ikke det hvis man er født med en sårbarhet!? Det er jo like jævlig uansett? 

Anonymkode: 06dce...7de

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Men det er jo ingen som prøver å få det til å fremstå som at de med eufp ikke har vært utsatt for noe traumatisk, man prøver jo bare å påpeke at ikke alle med eufp har vært utsatt for noe traumatisk.. Det er en stor forskjell på de to tingene. 

Anonymkode: 56e4c...2b9

Ja, det er en forskjell, men veldig ofte sitter man igjen med inntrykket av alternativ 1.

Anonymkode: 53631...166

[AnonymBruker]

Det er da ingen som er absolutt perfekte foreldre som gjør alt korrekt til enhver tid, og alltid forstår sine barns tanker, følelser og behov perfekt til enhver tid. Så om barnet har en genetisk svakhet/personlighet som tar diverse små feil hardt kan det være tilstrekkelig. Barna lever heller ikke i et vakuum med familien, så traumer kan oppleves på andre arenaer enn i familien også. 

Jeg har vært veldig dedikert mamma, men et barn opplevde likevel mobbing, det andre barnet synes det var vondt at vi måtte flytte på grunn av dette, mormor sa en gang noe så horribelt idiotisk til ene barnet at det satte seg i sjelen på barnet mitt, jeg har ikke alltid forstått 100% hva barna tenkte, følte og opplevde på alle måter, og har feilet så definitivt. Andre har også såret dem med misforståelser og feiltrinn, uten at det har vært tiltenkt eller graverende iallefall. 

Ene barnet mitt utviklet en pf. Barnet var nok genetisk disponert for det, og kanskje kunne det vært unngått om vi foreldre var absolutt perfekte bestandig i forhold til barnets behov, men det er ingen foreldre. Det jeg vet er at barnet var elsket og ivaretatt, men det hadde også fra liten en personlighet hvor alt ble tatt veldig sterkt, og vi pleide å tulle litt (oss voksne mellom, ikke ovenfor barnet) med at barnet var født med halvtomt glass. Det var virkelig ikke enkelt å gjøre ting perfekt ovenfor det barnet, for vi kunne ha en fantastisk dag, og den ene lille detaljen som ikke levde opp til barnets forventninger var det barnet ga fokus. Uansett hva vi prøvde angående å vektlegge og lære barnet. En fantastisk dag i Dyreparken i Kristiansand ble for eksempel ødelagt av at de ikke hadde den typen slush i slush- maskinen som barnet ønsket, og det hang fast i det. En fødselsdag kunne være ødelagt for barnet fordi et barn måtte gå tidligere enn det skulle slutte, og derfor fikk sin godtepose før barnet (som hadde fødselsdag og derfor mente at det var feil). Det var så mange slike små episoder hvor vi feilet, selv om vi virkelig prøvde å ikke feile. I etterkant har vi også fått høre at ferier vi dro på var feil, selv om barnet der og sa var med på å planlegge dem, med iver, og ikke ble avvist i sine ønsker. Noe var likevel ikke perfekt etter forventningene, og det er hva dette barnet har fokus på. Hva det husker etterpå. 

Jeg vet jammen ikke hvordan vi skulle ha fått alt perfekt, for "traumene" var av typer andre ikke engang hadde lagt merke til eller brydd seg med. 

 

Anonymkode: 022ad...a8f

[AnonymBruker]

Jeg nekter å tro at folk som er oppvokst i stabile og trygge omgivelser får personlighetsforstyrrelser. Genene kan være der, men de blir ikke "trigget" om miljøet det er trygghet, stabilitet og speiling.

Anonymkode: 53631...166

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Min datter har hatt psykose og far er bipolar. Det er arvelig. Det kan utløses av stress og dårlige opplevelse, men det er en sårbarhet der. Men det har vel ingenting med hvor stor lidelse man har?? Du lider jo under det uansett. Kanskje du lider mer hvis du ikke kan skylde det på andre? Det var en som sa " det er min feil". Men det er jo ikke det hvis man er født med en sårbarhet!? Det er jo like jævlig uansett? 

Anonymkode: 06dce...7de

Altså, det er ingen konkurranse, og en lider jo uansett det man gjør. Grunnen til at jeg er opptatt av det, er fordi disse pasientene, borderline, er svært mislikt i systemet,og hvis en ikke bryr seg om traumene de har, så er det lett å retraumatisere pasientene. Og det skjer i stor grad.

Alle har krav på sin historie og god behandling uavhengig av lidelse og historie, med eller uten traumer. Men disse pasientene er svært utsatt for å ikke få god behandling. Kanskje kan.man redusere risikoen for retraumatisering ved å være bevisst på de traumer, eller den påvirkningen gener og livsoppleelser har i livet

Anonymkode: 9d511...54c

[Ebbeliten]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er ytterst få. Det er det overleger har fortalt meg. Velger høre på dette. 

Anonymkode: 44212...13f

Da tror jeg du må be overlegene oppdatere kunnskapen sin. 

Mennesker fødes med ulikt temperament. Noen er allerede sårbare og lite fleksible fra fødselen av. Og det sammen med den arvelige faktoren kan være en negativ kombinasjon. 

https://www.fhi.no/nyheter/2023/felles-genetisk-risiko-for-personlighetsforstyrrelser-og-psykosesymptomer/

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er da ingen som er absolutt perfekte foreldre som gjør alt korrekt til enhver tid, og alltid forstår sine barns tanker, følelser og behov perfekt til enhver tid. Så om barnet har en genetisk svakhet/personlighet som tar diverse små feil hardt kan det være tilstrekkelig. Barna lever heller ikke i et vakuum med familien, så traumer kan oppleves på andre arenaer enn i familien også. 

Jeg har vært veldig dedikert mamma, men et barn opplevde likevel mobbing, det andre barnet synes det var vondt at vi måtte flytte på grunn av dette, mormor sa en gang noe så horribelt idiotisk til ene barnet at det satte seg i sjelen på barnet mitt, jeg har ikke alltid forstått 100% hva barna tenkte, følte og opplevde på alle måter, og har feilet så definitivt. Andre har også såret dem med misforståelser og feiltrinn, uten at det har vært tiltenkt eller graverende iallefall. 

Ene barnet mitt utviklet en pf. Barnet var nok genetisk disponert for det, og kanskje kunne det vært unngått om vi foreldre var absolutt perfekte bestandig i forhold til barnets behov, men det er ingen foreldre. Det jeg vet er at barnet var elsket og ivaretatt, men det hadde også fra liten en personlighet hvor alt ble tatt veldig sterkt, og vi pleide å tulle litt (oss voksne mellom, ikke ovenfor barnet) med at barnet var født med halvtomt glass. Det var virkelig ikke enkelt å gjøre ting perfekt ovenfor det barnet, for vi kunne ha en fantastisk dag, og den ene lille detaljen som ikke levde opp til barnets forventninger var det barnet ga fokus. Uansett hva vi prøvde angående å vektlegge og lære barnet. En fantastisk dag i Dyreparken i Kristiansand ble for eksempel ødelagt av at de ikke hadde den typen slush i slush- maskinen som barnet ønsket, og det hang fast i det. En fødselsdag kunne være ødelagt for barnet fordi et barn måtte gå tidligere enn det skulle slutte, og derfor fikk sin godtepose før barnet (som hadde fødselsdag og derfor mente at det var feil). Det var så mange slike små episoder hvor vi feilet, selv om vi virkelig prøvde å ikke feile. I etterkant har vi også fått høre at ferier vi dro på var feil, selv om barnet der og sa var med på å planlegge dem, med iver, og ikke ble avvist i sine ønsker. Noe var likevel ikke perfekt etter forventningene, og det er hva dette barnet har fokus på. Hva det husker etterpå. 

Jeg vet jammen ikke hvordan vi skulle ha fått alt perfekt, for "traumene" var av typer andre ikke engang hadde lagt merke til eller brydd seg med. 

 

Anonymkode: 022ad...a8f

Du er jo en mor som har sett ditt barn. Mobbing er traume. 

Men mange opplever omsorgssvikt av foreldre

Min mor gav meg aldri en klem,hjalp meg ikke når jeg ble mobbet, alt var bare Huff Huff vi prater ikke om det, jeg fikk kjeft da jeg gråt,jeg fikk høre jeg var sensitiv og et merkelig barm fordi jeg ble mobbet og hadde det jævlig, min mor er en narrsiststk fælt menneske. Det er hun 100% som gav meg Borderline. Hun er ikke emosjonell i stand ta seg av et barn. Min bror har ikke den diagnosen,men han opplevde ikke mobbing,hadde gode venner. Trengte ikke sin mor like mye som meg er sårbart barn som led og ble banket opp skolen. Hun gav han mat og klær som hun gjorde med meg,men vi hadde helt ulike barndommer. 

 

TS

Anonymkode: 44212...13f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Altså, det er ingen konkurranse, og en lider jo uansett det man gjør. Grunnen til at jeg er opptatt av det, er fordi disse pasientene, borderline, er svært mislikt i systemet,og hvis en ikke bryr seg om traumene de har, så er det lett å retraumatisere pasientene. Og det skjer i stor grad.

Alle har krav på sin historie og god behandling uavhengig av lidelse og historie, med eller uten traumer. Men disse pasientene er svært utsatt for å ikke få god behandling. Kanskje kan.man redusere risikoen for retraumatisering ved å være bevisst på de traumer, eller den påvirkningen gener og livsoppleelser har i livet

Anonymkode: 9d511...54c

Jeg føler meg veldig heldig i min utredningsprosess. Første psykologen jeg kom til, virket som at hun kanskje ikke forstod alvorlighetsgraden i plagene mine, og mente vel heller at jeg kanskje ikke passet godt nok "inn" i diagnosene jeg nå utredes for (eupf & unnvikende). Men jeg ble henvist til "spesialist" og hos henne føler jeg meg veldig sett, og føler også at hun tar mine traumer på alvor. Jeg er nok ganske distansert fra min barndom og traumene mine, så for meg er det nesten litt rart å se hvordan hun reagerer når jeg snakker om livet jeg har hatt så langt, for hun uttrykker veldig sympati for den jeg er i dag, men også det lille barnet jeg var. 

Anonymkode: 56e4c...2b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg føler meg veldig heldig i min utredningsprosess. Første psykologen jeg kom til, virket som at hun kanskje ikke forstod alvorlighetsgraden i plagene mine, og mente vel heller at jeg kanskje ikke passet godt nok "inn" i diagnosene jeg nå utredes for (eupf & unnvikende). Men jeg ble henvist til "spesialist" og hos henne føler jeg meg veldig sett, og føler også at hun tar mine traumer på alvor. Jeg er nok ganske distansert fra min barndom og traumene mine, så for meg er det nesten litt rart å se hvordan hun reagerer når jeg snakker om livet jeg har hatt så langt, for hun uttrykker veldig sympati for den jeg er i dag, men også det lille barnet jeg var. 

Anonymkode: 56e4c...2b9

Eup altså borderline og unnvikende ?

Jeg har også begge. Jeg er blant annet livredd kjeft og konflikter. Er du det også? Ts

Anonymkode: 44212...13f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Men hos en pasientgruppe som er så utsatt for hets er det vesentlig å få frem at dette i stor grad er traumatiserte mennesker. Det er mange nok som misliker disse menneskene, det er viktig med empati 

Anonymkode: 9d511...54c

Helt enig. Stor grad av. ‘Men ikke alle 

Anonymkode: 0aec9...a33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg nekter å tro at folk som er oppvokst i stabile og trygge omgivelser får personlighetsforstyrrelser. Genene kan være der, men de blir ikke "trigget" om miljøet det er trygghet, stabilitet og speiling.

Anonymkode: 53631...166

Nei vel. Da må du bare nekte det. Mener du at alle med bipolar lidelse og schizofreni også bør ha oppleve omsorgssvikt, siden du tenker det er umulig å utvikle fæl sykdom uten å ha blitt utsatt for omsorgssvikt? 

Anonymkode: 0aec9...a33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Eup altså borderline og unnvikende ?

Jeg har også begge. Jeg er blant annet livredd kjeft og konflikter. Er du det også? Ts

Anonymkode: 44212...13f

Liker ikke begrepet borderline 😅 men ja, begge diagnoser. Jeg er ikke så redd for kjeft og konflikter og det er nok fordi jeg har en sterk trang til å beskytte de jeg anser som svake eller urettferdig behandlet. Men jeg er livredd for avvisning, og unngår derfor å bli kjent med nye mennesker, i frykten for å føle meg dum, flau osv. Unngår også å prøve nye ting, pga de samme negative følelsene. Unngår å ta initiativ, i tilfelle noen skal føle at de må si ja, fordi de syns synd på meg, eller i frykt for at de skal si nei. 

Anonymkode: 56e4c...2b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Altså, det er ingen konkurranse, og en lider jo uansett det man gjør. Grunnen til at jeg er opptatt av det, er fordi disse pasientene, borderline, er svært mislikt i systemet,og hvis en ikke bryr seg om traumene de har, så er det lett å retraumatisere pasientene. Og det skjer i stor grad.

Alle har krav på sin historie og god behandling uavhengig av lidelse og historie, med eller uten traumer. Men disse pasientene er svært utsatt for å ikke få god behandling. Kanskje kan.man redusere risikoen for retraumatisering ved å være bevisst på de traumer, eller den påvirkningen gener og livsoppleelser har i livet

Anonymkode: 9d511...54c

Men man kan ikke lage mye sannheter som at alle med borderline er omsorgssviktofre bare fordi at pasientgruppen er stigmatisert? Sannheter må være basert på fakta 

Anonymkode: 0aec9...a33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er jo en mor som har sett ditt barn. Mobbing er traume. 

Men mange opplever omsorgssvikt av foreldre

Min mor gav meg aldri en klem,hjalp meg ikke når jeg ble mobbet, alt var bare Huff Huff vi prater ikke om det, jeg fikk kjeft da jeg gråt,jeg fikk høre jeg var sensitiv og et merkelig barm fordi jeg ble mobbet og hadde det jævlig, min mor er en narrsiststk fælt menneske. Det er hun 100% som gav meg Borderline. Hun er ikke emosjonell i stand ta seg av et barn. Min bror har ikke den diagnosen,men han opplevde ikke mobbing,hadde gode venner. Trengte ikke sin mor like mye som meg er sårbart barn som led og ble banket opp skolen. Hun gav han mat og klær som hun gjorde med meg,men vi hadde helt ulike barndommer. 

 

TS

Anonymkode: 44212...13f

Det er ikke barnet som opplevde mobbing som utviklet en pf. Det var ikke det barnet som synes det å måtte flytte var forferdelig vondt heller. Det var min eldste, som ikke har opplevd slikt, og som fikk så mange klemmer, tilpasning og forståelse at det ofte gikk mer utover de to yngre, fordi de ikke reagerte så sterkt, og derfor måtte ta hensyn. 

Poenget mitt er likevel at man virkelig kan prøve sitt ytterste som mor/får, og likevel "feile". De to yngste er nå også store, og vi prater om og ler av episodene der jeg ikke var absolutt perfekt mamma, men for eksempel misforsto dem eller en situasjon. Med eldste har jeg sittet som et enormt spørsmålstegn ofre, der feil jeg og andre visstnok har gjort både der og da og senere bare blir uforståelig. Vi blir beskyldt for ting vi absolutt ikke kjenner oss igjen i, og ingenting av de "feil" vi gjorde blir vektet som menneskelige små feiltrinn, men som graverende urett mot barnet som alle faktisk tok mest hensyn til på grunn av at personligheten var så sårbar og krevende angående hvordan ting ble opplevd. 

For å være ærlig er det helt snålt, og man føler seg forsvarsløse ovenfor at man virkelig prøvde sitt ytterste, men stadig får påpekt feil man tydeligvis har gjort, som man vanskelig kan forstå at er det man dømmes etter. "Den gangen du sa/gjorde..." og så kommer en historie om urett man har begått som man fremdeles ikke klarer å oppfatte hvor feiltrinnet man gjorde var, og DET å ikke forstå det er et nytt feiltrinn i barnets øyne. 

Herregud så mange rare samtaler vi voksne i familien har hatt der vi vrir og vender på hva vi tilsynelatende har gjort feil, ifølge dette barnet,  men bare nå konkludere med at vi ikke klarer å se hva som var så fryktelig feil. Det er fortvilende! 

Anonymkode: 022ad...a8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men man kan ikke lage mye sannheter som at alle med borderline er omsorgssviktofre bare fordi at pasientgruppen er stigmatisert? Sannheter må være basert på fakta 

Anonymkode: 0aec9...a33

Sannheten er jo at selv ikke forskerne og spesialistene på dette feltet, blir enige. Noen av de mener at det skyldes miljø, alt fra omsorgssvikt, traumer, oppvekst med en foresatt som selv har personlighetsforstyrrelse osv. Mens andre av de, mener at det dreier seg om arv, at man blir født med en eksisterende "svakhet" .. Da er det jo litt morsomt, at så mange på et forum, skal ha så urokkelige meninger, når ikke engang ekspertene blir enige. 

Anonymkode: 56e4c...2b9