Andre som har barn som er psykisk sykt?

[AnonymBruker]

Jeg har en 13-åring som et psykisk syk. Henvist til BUP. Men jeg er så himla sliten. Alt er en kamp. Dårlig selvbilde, perioder med både aggresjon, depresjon og tidvis angst. Lekser og prøver er en kamp. Hen føler at hen kan ingen ting, og det nytter ikke hvor kjærlige og positive vi er. Setter vi en eneste liten grense så er dagen hens ødelagt, og jeg må sitte oppe halve natta mens hen gråter/raser/har vondt i hodet. Hen ser aldri noe positivt med noe, og er bare sur og negativ. Jeg orker snart ikke mer. Noen råd? 

Anonymkode: b4983...68c

[AnonymBruker]

Hva tror du gikk galt da?

Satte du grenser før? 

Du må ikke sitte oppe om natta, du kan forklare rolig og bestemt at nå er det leggetid, hen må roe seg og så snakker dere i morgen, men det er uaktuelt å holde andre våkne. 

Søvn er viktig, er wifi av på kveld/natt?kosthold er også viktig.

Har hen noen mål og retning i livet? Hvilke aktiviteter gir mestring?

Er hen sosialt isolert , og /eller i dårlig fysisk form? Krev deltagelse på idrett/sosiakt noen ganger i uka, barnet får velge mellom x y z men det et uaktuelt å sitte på rommet og sture.

Er det noe helt annet som plager hen? Foreldre som krangler, mobbing på skolen eyc 

Anonymkode: ec0c1...8fd

[AnonymBruker]

Ta fram alt du har av kjærlighet, det er iallefall det som holder meg oppe, for hos meg har det ikke blitt bedre. Barnet flyttet hjemmefra (senete også langt bort), det begynte med selvmedisinering, først alkohol, så sterkere. Vært på avrusning, innlagt på psykiatrisk avdeling flere ganger. Utenpå smiler jeg, og er den som har et oppmuntrende ord til alle, men på innsiden gråter jeg for mitt voksne barn. Jeg ønsker mer enn noe annet at mitt barn skal få være lykkelig, og rusfri! Jeg er i beredskap og nødmodus døgnet rundt. Telefonen på lydløs for ikke å forstyrre familien, og sover derfor knapt, for må jo følge med i tilfelle  angst, psykose, depresjon, selvmordsforsøk... Jeg stiller opp, samtidig som jeg beskytter resten av familien. Men kjærligheten til mine barn, gjør at jeg holder ut.

Anonymkode: 07a98...50c

[AnonymBruker]

Vi hadde det akkurat sånn for to år siden, 7-8 klasse. Fram til da hadde vi hatt en glad og sosial unge, men det endret seg brått. Hen var ikke  aggressiv, men hadde depresjon og angst, magevondt, kvalme, greide ikke trekke pusten ordentlig. Hen ble henvist til bup og fikk ukentlige samtaler der, noe som hjalp mye. Det var noe med å få prate med en  profesjonell, og ikke "bare" foreldre. 

Den verste tiden var altså på slutten av barneskolen og i overgangen til ungdomsskolen. Læreren på barneskolen gjorde ingenting, han omtrent lo av det. Læreren på ungdomsskolen, derimot, tok tak med en gang og kalte meg inn til samtale. Hun foreslo at ungdommen min bare skulle komme på skolen og så skulle hun tilrettelegge så mye hun kunne. Vi skulle ikke mase om skolearbeid, lekser, ingenting. Ikke prate om det engang. Det eneste som var viktig var å komme seg på skolen. 

Dette gjorde at ungdommen min fikk slappe av og jobbe med det som var vanskelig sammen med psykologen fra bup. Nå går hen i 10 og alt er så mye bedre! Det er en helt ny verden. Smilet er tilbake, og hen gjør skolearbeid og karakterene er bra. 

Ikke gi opp!

Anonymkode: 46747...ee0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi hadde det akkurat sånn for to år siden, 7-8 klasse. Fram til da hadde vi hatt en glad og sosial unge, men det endret seg brått. Hen var ikke  aggressiv, men hadde depresjon og angst, magevondt, kvalme, greide ikke trekke pusten ordentlig. Hen ble henvist til bup og fikk ukentlige samtaler der, noe som hjalp mye. Det var noe med å få prate med en  profesjonell, og ikke "bare" foreldre. 

Den verste tiden var altså på slutten av barneskolen og i overgangen til ungdomsskolen. Læreren på barneskolen gjorde ingenting, han omtrent lo av det. Læreren på ungdomsskolen, derimot, tok tak med en gang og kalte meg inn til samtale. Hun foreslo at ungdommen min bare skulle komme på skolen og så skulle hun tilrettelegge så mye hun kunne. Vi skulle ikke mase om skolearbeid, lekser, ingenting. Ikke prate om det engang. Det eneste som var viktig var å komme seg på skolen. 

Dette gjorde at ungdommen min fikk slappe av og jobbe med det som var vanskelig sammen med psykologen fra bup. Nå går hen i 10 og alt er så mye bedre! Det er en helt ny verden. Smilet er tilbake, og hen gjør skolearbeid og karakterene er bra. 

Ikke gi opp!

Anonymkode: 46747...ee0

Så bra at det ordnet seg. Fant dere ut av hva som trigget den vanskelige tiden?

Anonymkode: ec0c1...8fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva tror du gikk galt da?

Satte du grenser før? 

- Vi har alltid satt grenser. Vi har et annet barn som fungerer veldig godt. 

Du må ikke sitte oppe om natta, du kan forklare rolig og bestemt at nå er det leggetid, hen må roe seg og så snakker dere i morgen, men det er uaktuelt å holde andre våkne. 

- Det gjør jeg. Men da ender det med at hen gråter hele natta, og skoledagen blir krise. 

Søvn er viktig, er wifi av på kveld/natt?kosthold er også viktig.

-Ingen telefon på rommet, normalt kosthold. 

Har hen noen mål og retning i livet? Hvilke aktiviteter gir mestring?

-Hen vil ikke delta på noe. Kan få hen med ut på tur eller i svømmehall, men lite annet. Liler  spille playstation.

Er hen sosialt isolert , og /eller i dårlig fysisk form? Krev deltagelse på idrett/sosiakt noen ganger i uka, barnet får velge mellom x y z men det et uaktuelt å sitte på rommet og sture.

-Dessverre bor vi slik at det er kun fotball eller aspirant i korps å velge i. I korpset er det kun små barn. Fotball har de andre gått langt forbi hen og hen vil ikke. Hen er i litt dårlig fysisk form grunnet en skade før jul. 

Er det noe helt annet som plager hen? Foreldre som krangler, mobbing på skolen eyc 

-Ja, hen blir og har blitt mobbet på skolen. Har aktivitetsplan. Vi krangler ikke og er en ganske harmonisk heim helt ærlig. 

Anonymkode: ec0c1...8fd

 

Anonymkode: b4983...68c

[Andonym]

Dattera mi sleit veldig psykisk hele ungdomsskolen med angst og depresjon. Hun gråt hver eneste kveld fordi hun gruet seg til å gå på skolen dagen etter og gråt hver morgen, fikk beskjed av kontaktlærer og helsesykepleier om å sende henne på skolen hver dag. Noen dager var det helt umulig å få henne avgårde og andre ganger gikk hun. Hun har fortalt i ettertid at ofte gikk hun avgårde til skolen, men satt i skogen hele skoledagen eller at hun hadde sitti på doen på skolen i flere timer. Hun gikk fra å være ei glad og livsglad jente med mange venner, til å bli deprimert og inneslutta nesten over natta. Turde ikke å sitte i klasserommet med de andre. Hun veit ikke hva som utløste det. Var også innom psykolog i oppvekstteamet og derfra videre til Bup uten at noe hjalp. Hun er heldigvis veldig åpen og ærlig med meg og det har hjulpet veldig. Vi tok ofte kjøreturer hvor vi prata om alt og ingenting. 
Redningen ble at vi kom i kontakt med en vanvittig bra coach som har hjulpet henne med å forstå hvorfor kroppen reagerte som den gjorde og hva hun måtte jobbe med for å bli bedre. Hun har jobba beinhardt hver eneste dag og nå har hun vært helt angstfri i et par år. Men fy fader så tøft det har vært! 
Hvor i landet bor dere? 

[AnonymBruker]

Er det mulig at barnet kan ha opplevd noe vanskelig, enten i forbindelse med mobbingen eller ellers. For dette høres leit ut 

Samtidig er det ikke alle som finner seg tilrette på et lite sted. Hvis det "bare" er at livet på bygda er traurig, kanskje hen ville blomstre et annet sted? For det høres kjipt ut å bo et sted uten noe å gjøre, og hvor miljøet kanskje er for lite til å finne likesinnede. Hen er ikke den første som ikke har funnet seg tilrette på et lite sted.

Det er kjempebra at dere drar i svømmehall og går på tur. 

Hvis hen gråter om natten,tror du hen ville sove om hen fikk sove på samme rom som deg en periode? 

Anonymkode: ec0c1...8fd

[AnonymBruker]

Jeg synes det er ganske spesielt å stemple sin 13 år gamle datter som psykisk syk, selv om hun strever. Det er helt vanlig å ha det vanskelig i denne fasen av livet, men det betyr ikke at hun er psykisk syk. Hun er tenåring og sliter psykisk, men hun er ikke psykisk syk.

Selv jeg som er diagnotisert med PTSD og tilbakevendende depressiv lidelse, stempler meg ikke som psykisk syk. Jeg er ikke lidelsene mine.

Anonymkode: cafbe...d6d

[AnonymBruker]

Håper du får deg søvn og hvile innimellom også, for det høres ikke lett ut for deg heller TS.

Håper den andre foreldren, besteforeldre, tanter og onkler stiller opp. Hvordan går det når hen overnatter borte hos familie, får hen sove da, slik at det er mulig å få noen helgeturer i et annet mjø mens du hviler deg litt.

Ellers kanskje det finnes noen litt andre typer akriviteter litt lenger unna der hen kan oppleve tilhørighet. Speideren, 4H, DNT ung, redningsselskapet ung, røde kors ung, juvente e.l.

Anonymkode: ec0c1...8fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Så bra at det ordnet seg. Fant dere ut av hva som trigget den vanskelige tiden?

Anonymkode: ec0c1...8fd

En følelse av annerledeshet, tror jeg. En relativt liten barneskole hvor alle utviklet seg i samme retning, mens min gikk i en annen retning. Veldig flink i språk og musikk, leste voksenbøker fra hen var 10, og var selvsagt alene om mange litt dypere tanker. Det betydde mye, tror jeg. I tillegg kommer også det at depresjon og angst ligger til familien min, så jeg så det ganske fort at hen begynte å slite. 

Det en kanskje tenker først, som som noen har skrevet her, er å stille krav om skole og sosial omgang og aktiviteter, mens jeg er overbevist om at det gjør vondt verre, annet enn det å være på skolen. Som læreren sa til oss, hen trenger inne gjøre noe på skolen, hen må bare være der.

Vi kjørte forresten også mye bilturer hvor vi prata sammen, eller vi hørte på bråkete musikk som hen satte på. Fikk fikk et slags fellesskap der, og hen fikk sett noe annet enn utsikten fra senga si.

Anonymkode: 46747...ee0

[AnonymBruker]

Har barnet blitt utredet for høytfungerende autisme e.l.? Det du beskriver høres litt ut dom en meltdown.

Anonymkode: ec0c1...8fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg synes det er ganske spesielt å stemple sin 13 år gamle datter som psykisk syk, selv om hun strever. Det er helt vanlig å ha det vanskelig i denne fasen av livet, men det betyr ikke at hun er psykisk syk. Hun er tenåring og sliter psykisk, men hun er ikke psykisk syk.

Selv jeg som er diagnotisert med PTSD og tilbakevendende depressiv lidelse, stempler meg ikke som psykisk syk. Jeg er ikke lidelsene mine.

Anonymkode: cafbe...d6d

Å få en diagnose mener jeg ikke er et stempel, altså noe negativt. Det kan føle til mer hjelp fra helsevesenet eller i skolen. Søknad til vgs, f eks  Å være deprimert er også noe ganske  annet enn å bare streve. Det er en potensielt livstruende sykdom, og burde behandles som det. 

Jeg mener at dersom en mor er utslitt og bekymra natt og dag over sin 13åring, som ikke er barn lenger, så skal det tas på alvor og ikke kimses av og nedvurderes. 

Anonymkode: 46747...ee0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg har en 13-åring som et psykisk syk. Henvist til BUP. Men jeg er så himla sliten. Alt er en kamp. Dårlig selvbilde, perioder med både aggresjon, depresjon og tidvis angst. Lekser og prøver er en kamp. Hen føler at hen kan ingen ting, og det nytter ikke hvor kjærlige og positive vi er. Setter vi en eneste liten grense så er dagen hens ødelagt, og jeg må sitte oppe halve natta mens hen gråter/raser/har vondt i hodet. Hen ser aldri noe positivt med noe, og er bare sur og negativ. Jeg orker snart ikke mer. Noen råd? 

Anonymkode: b4983...68c

All honnør til deg som mor!

Jeg var selv et dypt traumatisk barn UTEN en mor som brydde seg. Den dag i dag hadde jeg selv ikke orket et veldig psykisk sykt barn da jeg har nok med min egen helse. Dvs så syk at det innebærer aggresjon og annet som skader familien. Jeg synes du kan kontakte kommunen..bup er bare en time av og til,få koblet på kommunen med støttekontakt osv. Kan følge han/gjøre aktiviteter sammen. Du må bruke systemet,purre og mase. 

Skjønner godt du snart gir opp. 😞 Stå på!

Anonymkode: a8d2d...839

[Grüner]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en 13-åring som et psykisk syk. Henvist til BUP. Men jeg er så himla sliten. Alt er en kamp. Dårlig selvbilde, perioder med både aggresjon, depresjon og tidvis angst. Lekser og prøver er en kamp. Hen føler at hen kan ingen ting, og det nytter ikke hvor kjærlige og positive vi er. Setter vi en eneste liten grense så er dagen hens ødelagt, og jeg må sitte oppe halve natta mens hen gråter/raser/har vondt i hodet. Hen ser aldri noe positivt med noe, og er bare sur og negativ. Jeg orker snart ikke mer. Noen råd? 

Anonymkode: b4983...68c

Når problemene er så pass omfattende og påvirker hele familien, trenger hele familien hjelp og støtte - ikke bare barnet. En kombinasjon av individuell terapi for barnet + familieterapi vil være det beste. Har dere vært i kontakt med Familievernkontoret (Bufetat?)

Endret 19. februar 2024 av Grüner

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

All honnør til deg som mor!

Jeg var selv et dypt traumatisk barn UTEN en mor som brydde seg. Den dag i dag hadde jeg selv ikke orket et veldig psykisk sykt barn da jeg har nok med min egen helse. Dvs så syk at det innebærer aggresjon og annet som skader familien. Jeg synes du kan kontakte kommunen..bup er bare en time av og til,få koblet på kommunen med støttekontakt osv. Kan følge han/gjøre aktiviteter sammen. Du må bruke systemet,purre og mase. 

Skjønner godt du snart gir opp. 😞 Stå på!

Anonymkode: a8d2d...839

Skulle ønske det var en mulighet. Hen er så redd for å være annerledes at det til og med låser seg hvis hen skal få ekstra hjelp i et fag hen sliter med på skolen. 

Ikke utredet for noe som helst. Håper BUP kan gi svar. 

Ja, det kan være kjipt å bo på bygda. Men vi stiller opp med HVA som helst. Det er akkurat som det eneste hen vil er ting som er komplett umulige, som la oss si... ishockey, når det ikke er en bane i timesvis omkrets. Og da lurer jeg på om hen egentlig sier det for å slippe. 

Til deg som reagerer på bruken av ordet psykisk syk, finn en annen tråd å krangle i. Mitt barn er psykisk syk, og det er man når man oppfører seg sånn her i et halvt år, og ikke har det bra med seg selv i det hele tatt. 

Anonymkode: b4983...68c

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

All honnør til deg som mor!

Jeg var selv et dypt traumatisk barn UTEN en mor som brydde seg. Den dag i dag hadde jeg selv ikke orket et veldig psykisk sykt barn da jeg har nok med min egen helse. Dvs så syk at det innebærer aggresjon og annet som skader familien. Jeg synes du kan kontakte kommunen..bup er bare en time av og til,få koblet på kommunen med støttekontakt osv. Kan følge han/gjøre aktiviteter sammen. Du må bruke systemet,purre og mase. 

Skjønner godt du snart gir opp. 😞 Stå på!

Anonymkode: a8d2d...839

Så leit at moren din ikkr støttet deg,men bra at du ser utfordringene dine. Du ser at noe ikke fungerer, og i stedet for å sende traumene videre til neste generasjon og et nytt lite barn stopper du denne  familie"arven". Og du bruker erfaringen din til å hjelpe andre.

Anonymkode: ec0c1...8fd

[AnonymBruker]

Jeg opplever en frustrasjon fra deg over at barnet ikke ser noe positivt. Er man skikkelig dårlig, så gjør man faktisk ikke det. Det er som å møte veggen og få en hammer i hodet uansett hvilken retning man prøver å komme fri. Men det er sykdommen, det er ikke noe man velger. Jeg håper du klarer å se det, at det ikke er en slags straff mot dere, det er et symptom. 

Anonymkode: b36d5...5d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg opplever en frustrasjon fra deg over at barnet ikke ser noe positivt. Er man skikkelig dårlig, så gjør man faktisk ikke det. Det er som å møte veggen og få en hammer i hodet uansett hvilken retning man prøver å komme fri. Men det er sykdommen, det er ikke noe man velger. Jeg håper du klarer å se det, at det ikke er en slags straff mot dere, det er et symptom. 

Anonymkode: b36d5...5d0

Ja, enig i dette. Veldig godt sagt. 

Anonymkode: 46747...ee0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Så leit at moren din ikkr støttet deg,men bra at du ser utfordringene dine. Du ser at noe ikke fungerer, og i stedet for å sende traumene videre til neste generasjon og et nytt lite barn stopper du denne  familie"arven". Og du bruker erfaringen din til å hjelpe andre.

Anonymkode: ec0c1...8fd

Ja ,har støttet mine barn i alt. Det har vært tøft uten nettverk og barnefar ,men klarer det. Men kun det vanlige. Når det ene barnet fikk angst pga traumer med en gal far (utav bilde nå) ble det bup med en gang. Ellers eolig tenåring og meget pliktoppfyllende. For meg hadde det blitt fosterhjem om barna ble veldig  psykisk syke fordi jeg innser hvor min kapasitet stopper. Setter barna først.  Da mener jeg om barnet begynte å slå/angripe meg,søsken osv. Leser at noen her skriver det er normalt for en 13-14 åring ,og man skal ikke kalle barnet syk??? Dummeste jeg har hørt. Det kan være en forferdelig belastning ha psykisk syke barn. Jeg vet om ei som måtte sende gutten på institusjon. Han ble voldelig og sloss med familien. Det er mange skjebner. Og man MÅ be om hjelp. 

Anonymkode: a8d2d...839