Jeg veier 146 kg. Gir snart opp.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Man forbrenner mellom 200-400 kalorier ved å gå i en time. Avhengig av hvor for man går.

For de aller fleste som sliter med sterk overvekt vil det ha ett mye større utslag av å forandre kostholdet sitt enn å trene/gå.

For all del, å gå turer er sunt men det fjerner gram mens kostholdsendringer fjerner kilo.

Anonymkode: 341f3...40c

Svaret mitt var til Hensatt sitt innlegg. Jeg har ikke hatt noen tanker om at gåingen vil ha en effekt på vektnedgang annet enn at det føles bra. 

Anonymkode: 25bdd...f10

[AnonymBruker]

Vil bare sende deg en klem🌸

Jeg klarer heller ikke slanke meg og føler meg håpløs. Jeg veier riktignok en del mindre (82), men klarer rett og slett ikke slutte stappe i meg godteri selv om hater kroppen min. Er som jeg blir sinnsyk i øyeblikket og stapper i meg en boks sjokolade eller 3 sjokoladeboller. Etterpå skjønner jeg ikke hva jeg tenkte på. Helt håpløst.

Lykke lykke til🍀

Anonymkode: 3a998...75b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg og mange begynte ikke med det å slanke oss i dag. Jeg begynte å slanke meg på 90-tallet da jeg var en normalvektig og sprek tenåring. Og det gjorde mange andre. Mange av oss var rundt voksne som selv var redd for overvekt som videreførte et dårlig forhold til kropp og mat. 

Det jeg og flere beskriver er at hvis vi aldri hadde begynt å slanke oss i utgangspunktet så hadde vi fremdeles vært normalvektige som vi var da vi startet. 

Anonymkode: 25bdd...f10

Det er en veldig subjektiv forklaringsmodell. Moren min som faktisk var tenåring på 70-og 80-tallet forteller at de alle hadde små slankekurer innimellom for å holde seg slanke. Og moren min er fremdeles slank. 

Synd at du følte du burde slanke deg når du ikke trengte det. Men den slankekuren du gikk på da du var ung er ikke en direkte kilde til overvekten din nå. Det er noe du har bestemt at den er. Min egen overvekt kom snikende. Jeg tok ikke tak i det før jeg var 25 kg større enn jeg var som 20-åring. Så personlig så skulle jeg ønske at jeg var litt "reddere" for overvekt og heller brukt moren min som eksempel. 

Anonymkode: 7e3b4...d94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er en veldig subjektiv forklaringsmodell. Moren min som faktisk var tenåring på 70-og 80-tallet forteller at de alle hadde små slankekurer innimellom for å holde seg slanke. Og moren min er fremdeles slank. 

Synd at du følte du burde slanke deg når du ikke trengte det. Men den slankekuren du gikk på da du var ung er ikke en direkte kilde til overvekten din nå. Det er noe du har bestemt at den er. Min egen overvekt kom snikende. Jeg tok ikke tak i det før jeg var 25 kg større enn jeg var som 20-åring. Så personlig så skulle jeg ønske at jeg var litt "reddere" for overvekt og heller brukt moren min som eksempel. 

Anonymkode: 7e3b4...d94

Åh, gud bedre. Hva vil du oppnå? Jo, det er en direkte kilde til overvekten min nå. Du vet ingenting om meg og mitt liv. 

Anonymkode: 25bdd...f10

[Caissa]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg og mange begynte ikke med det å slanke oss i dag. Jeg begynte å slanke meg på 90-tallet da jeg var en normalvektig og sprek tenåring. Og det gjorde mange andre. Mange av oss var rundt voksne som selv var redd for overvekt som videreførte et dårlig forhold til kropp og mat. 

Det jeg og flere beskriver er at hvis vi aldri hadde begynt å slanke oss i utgangspunktet så hadde vi fremdeles vært normalvektige som vi var da vi startet. 

Anonymkode: 25bdd...f10

Jeg begynte å slanke meg i 1982. Dengang gikk det "en bølge over landet" med Grete Roede-kurs. Dette var noe nytt og "moderne", og det ble reklamert med hvor mange tonn de hadde hjulpet nordmenn med å gå ned i vekt. Det virket så enkelt og greit. Ingen snakket om antall tonn som ble lagt til kroppene etter å ha gått på slankekurs.
(Husker blant annet at majones-oppskriften i Grete Roede-heftet hadde parafin i steden for matolje. Jeg kjøpte brune glassflasker med parafin på apoteket for å lage majones. Sykt, når jeg tenker på det i dag. Dengang var jeg veldig ung og forstod meg ikke på det. Ikke foreldrene mine heller forresten.)

Da jeg fikk en spiseforstyrrelse i etterkant av kurset trodde jeg at noe hadde "klikket" i hodet.
2-liters isbokser gikk ned på høykant, og jeg spiste til magen føltes som den var nær ved å sprekke, og hjernen fikk ro.
Jeg var full av skam, for jeg begynte på lærerhøyskole på denne tiden, og følte at det ikke var samsvar mellom "den jeg egentlig var" og "den jeg hadde blitt".

Jeg hadde aldri hørt om overspisingslidelse, og det tror jeg ingen andre hadde heller på den tiden.
Legene bad meg slanke meg. Men det var jo det jeg hadde gjort...
Før slankekurset hadde jeg ikke noen spesielle tanker på mat eller godteri, unntatt at jeg spise når jeg var sulten, kjøpte litt smågodt på lørdager, og hadde noen kilo ekstra (og mye muskler, etter å ha vært idrettsutøver i 8 år).

"Den eneste spiseforstyrrelsen" som fantes på den tiden var dessuten anorexi, og det var noe noen unge jenter hadde. (Jeg prøvde også å kaste opp, men det ble bare nå og da. Dessuten trengte jeg å ha maten i magen for å få ro.

Forferdelig trist hele greia, med alle som har havnet i en spiseforstyrrelse av håpløse årsaker, og som har fått mange år av sine liv sterkt redusert/amputert på forskjellig vis. Kanskje for resten av livet. (Jeg er på 42. året, "and still going"...)

[AnonymBruker]

Caissa skrev (17 minutter siden):

Jeg begynte å slanke meg i 1982. Dengang gikk det "en bølge over landet" med Grete Roede-kurs. Dette var noe nytt og "moderne", og det ble reklamert med hvor mange tonn de hadde hjulpet nordmenn med å gå ned i vekt. Det virket så enkelt og greit. Ingen snakket om antall tonn som ble lagt til kroppene etter å ha gått på slankekurs.
(Husker blant annet at majones-oppskriften i Grete Roede-heftet hadde parafin i steden for matolje. Jeg kjøpte brune glassflasker med parafin på apoteket for å lage majones. Sykt, når jeg tenker på det i dag. Dengang var jeg veldig ung og forstod meg ikke på det. Ikke foreldrene mine heller forresten.)

Da jeg fikk en spiseforstyrrelse i etterkant av kurset trodde jeg at noe hadde "klikket" i hodet.
2-liters isbokser gikk ned på høykant, og jeg spiste til magen føltes som den var nær ved å sprekke, og hjernen fikk ro.
Jeg var full av skam, for jeg begynte på lærerhøyskole på denne tiden, og følte at det ikke var samsvar mellom "den jeg egentlig var" og "den jeg hadde blitt".

Jeg hadde aldri hørt om overspisingslidelse, og det tror jeg ingen andre hadde heller på den tiden.
Legene bad meg slanke meg. Men det var jo det jeg hadde gjort...
Før slankekurset hadde jeg ikke noen spesielle tanker på mat eller godteri, unntatt at jeg spise når jeg var sulten, kjøpte litt smågodt på lørdager, og hadde noen kilo ekstra (og mye muskler, etter å ha vært idrettsutøver i 8 år).

"Den eneste spiseforstyrrelsen" som fantes på den tiden var dessuten anorexi, og det var noe noen unge jenter hadde. (Jeg prøvde også å kaste opp, men det ble bare nå og da. Dessuten trengte jeg å ha maten i magen for å få ro.

Forferdelig trist hele greia, med alle som har havnet i en spiseforstyrrelse av håpløse årsaker, og som har fått mange år av sine liv sterkt redusert/amputert på forskjellig vis. Kanskje for resten av livet. (Jeg er på 42. året, "and still going"...)

Kjenner meg igjen i dette. Og ja, helt enig i at det er så trist. En ting er at man går opp i vekt og alt det medfører. Men noe annet er hvordan man går fra et normalt forhold til mat til å tenke så mye på mat (sånn var det i alle fall for meg). Og all livskvaliteten som går i å bruke så mye tid og energi på vektnedgang man aldri helt lykkes med. 

Det er en av grunnene til at jeg ikke lenger aktivt forsøker å gå ned i vekt, og i stedet har en aktiv livsstil og spiser mat som er bra for meg. Jeg kan ha et godt og aktivt liv før jeg har gått ned all vekten. Og jeg nekter at alt livet mitt skal handle om er vektnedgang. 

Anonymkode: 25bdd...f10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.2.2024 den 16.59):

Ts: Jeg vet, ellers hadde jeg vel ikke laget innlegget, men jeg har prøvd kutta sukker i 1 år. Spiste med fokus på proteiner. Har prøvd lavkalori, lavkarbo, periodisk faste , grovkarbo. Ender opp med å falle tilbake hver gang.

Anonymkode: aec3c...5a2

Har du prøvd vanlig mat eller feks knekkebrød kuren?

Anonymkode: 4a146...29d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.2.2024 den 17.58):

Ts: Jeg er livredd for operasjon. Og for å få irreversible komplikasjoner. 

Anonymkode: aec3c...5a2

Du er ikke livredd for situasjonen du er i nå? 🫤

Og du sier du spiser mye sukker og godt. Da er det vel ikke så mange råd som vil hjelpe og som du vil ta tak i? For du vet jo hva som er riktige råd, men du vil ikke. Så hva hjelper det å spørre her når du ikke vil?

Skjerp deg, og prøv en gang eller fler til. Du har klart det før og vet du kan! Du må bare finne motivasjonen til å holde deg der når du når del målet, eller målet 😔

Anonymkode: eecec...adb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er en veldig subjektiv forklaringsmodell. Moren min som faktisk var tenåring på 70-og 80-tallet forteller at de alle hadde små slankekurer innimellom for å holde seg slanke. Og moren min er fremdeles slank. 

Synd at du følte du burde slanke deg når du ikke trengte det. Men den slankekuren du gikk på da du var ung er ikke en direkte kilde til overvekten din nå. Det er noe du har bestemt at den er. Min egen overvekt kom snikende. Jeg tok ikke tak i det før jeg var 25 kg større enn jeg var som 20-åring. Så personlig så skulle jeg ønske at jeg var litt "reddere" for overvekt og heller brukt moren min som eksempel. 

Anonymkode: 7e3b4...d94

For meg er det syke synet mitt på mat i dag en konsekvens av at jeg begynte å slanke meg når jeg ikke trengte det. Tror det er mange av oss. 

Anonymkode: 53794...5ca

[AnonymBruker]

Herregud! Så mange tips om den ene og den andre slankeoppskriften.

Mitt tips er begynn å spis mer! Spis frokost. Spis lunsj. Spis middag. Begynn å spis mat. Ordentlig mat. Ikke fyll på med godteri fordi du er sulten og sliten når du kommer hjem fra jobb. Ta deg en skål med frokostblanding, yoghurt, knekkebrød eller hva som helst, så lenge det er mat. Da vil det bli enklere å unngå godteri og raske kalorier fordi du er sulten. 

Anonymkode: 5036b...5fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.3.2024 den 0.00):

Det er en veldig subjektiv forklaringsmodell. Moren min som faktisk var tenåring på 70-og 80-tallet forteller at de alle hadde små slankekurer innimellom for å holde seg slanke. Og moren min er fremdeles slank. 

Synd at du følte du burde slanke deg når du ikke trengte det. Men den slankekuren du gikk på da du var ung er ikke en direkte kilde til overvekten din nå. Det er noe du har bestemt at den er. Min egen overvekt kom snikende. Jeg tok ikke tak i det før jeg var 25 kg større enn jeg var som 20-åring. Så personlig så skulle jeg ønske at jeg var litt "reddere" for overvekt og heller brukt moren min som eksempel. 

Anonymkode: 7e3b4...d94

Enig med deg egentlig. Min mor var som din, veide seg hver dag og små slankekurer når den økte med 2kg. Hun er sånn fortsatt og er 65år og bmi på 19. Andre damer på hennes alder lot dette fare når de ble eldre og ble dermed overvektige. 
Badevekten sto framme på alles bad, man snakket åpent om ulike slankekurer og barn ble mobbet bare dem var såvidt runde. Så MOTOVASJONEN var jo enorm på denne tiden. Sier ikke at alt var positivt med det altså, men det var derfor befolkningen var slank selv om vi spiste Toro og kneippbrød osv. Jeg måtte feks vente til middag hvis jeg var sulten etter skolen. Sånn føler jeg ikke det er lenger.

Anonymkode: 0d42f...f0c