Krevende yrker

[AnonymBruker]

Dere som jobber i psykisk krevende yrker, hvor det er mye misnøye, feks nav, barneverntjenesten, ppt, bup, skolen, helsetjenester osv. Hvordan takler dere det? Jeg har alltid funnet flere av disse feltene interessant, men altfor redd for å oppleve ubehagelige hendelser. Utover briefing med ledelsen etter evt ubehagelige hendelser, hvordan jobbes det med både forebyggende og i etterkant? 
 

kjedelig å la «drømmeyrket» fare fordi jeg er bekymret. 

Anonymkode: 5f445...762

[Snabeltann]

Som lærer er gode kollegaer gull! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dere som jobber i psykisk krevende yrker, hvor det er mye misnøye, feks nav, barneverntjenesten, ppt, bup, skolen, helsetjenester osv. Hvordan takler dere det? Jeg har alltid funnet flere av disse feltene interessant, men altfor redd for å oppleve ubehagelige hendelser. Utover briefing med ledelsen etter evt ubehagelige hendelser, hvordan jobbes det med både forebyggende og i etterkant? 
 

kjedelig å la «drømmeyrket» fare fordi jeg er bekymret. 

Anonymkode: 5f445...762

husk at studiet også forbereder deg på mye (ikke alt, det er umulig), men rikelige mengder fagkunnskap gjør at alle situasjoner ikke kommer like "nært" om du skjønner. Dessuten, kolleger! I alle felt du beskriver er gode kolleger (og god leder) beste medisin.

Anonymkode: 4a293...563

[AnonymBruker]

Kolleger og god ledelse.

Anonymkode: 146f1...a61

[AnonymBruker]

Er helt ærlig litt usikker på om jeg takler det? Mye forebygges med et godt arbeidsmiljø og daglige leirbål, men jeg kjenner at jeg er ganske utbrent etter en del år i yrket. Det snakkes mye om at man ikke skal ta med seg jobben hjem, men det er vanskelig når jeg drømmer om jobben nesten hver natt.

Overlever med mye tid i naturen, og så prøver jeg å ha fri minst en uke når jeg først skal ha fri. Problemet mitt er nok at jeg er litt for ærekjær, og at jeg jobber i et yrke hvor det aldri blir bra nok uansett hvor hardt jeg står på.

Anonymkode: cd0af...b13

[AnonymBruker]

Takk for svar dere  jeg blir så stressa over sånne (sjeldne), men alvorlige hendelser. Som feks disse på nav, trusler til barnevernsansatte, vold på institusjoner osv. Men vil så gjerne jobbe med det, fordi det er der nysgjerrigheten og interessen min ligger. Har testet et lignende yrke, men følte meg ordentlig ukomfortabel, og rett og slett redd (selv om det ikke forelå noen trussel). Men så vet jeg jo at det egentlig er det jeg vil jobbe med. Altså barn og familier 

Anonymkode: 5f445...762

[AnonymBruker]

Snabeltann skrev (43 minutter siden):

Som lærer er gode kollegaer gull! 

Og en ledelsen som har ryggen din. Da kan en tåle det meste. 

Anonymkode: 06d32...f8d

[AnonymBruker]

Men når dere går hjem, klarer dere å legge fra dere frykten, ikke føle dere må se dere over skulderen til enhver tid? Jeg fremstår kanskje veldig paranoid, men er vel ikke til å legge skjul på at noen yrkesgrupper er mer mislikt i samfunnet enn andre 😔

Anonymkode: 5f445...762

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Men når dere går hjem, klarer dere å legge fra dere frykten, ikke føle dere må se dere over skulderen til enhver tid? Jeg fremstår kanskje veldig paranoid, men er vel ikke til å legge skjul på at noen yrkesgrupper er mer mislikt i samfunnet enn andre 😔

Anonymkode: 5f445...762

Du kan bli skutt ved å være ansatt på rema, i en bank, eller ved å kjøre søppel. Skal du la frykten styre yrkesvalget ditt? 

Anonymkode: 4a293...563

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Du kan bli skutt ved å være ansatt på rema, i en bank, eller ved å kjøre søppel. Skal du la frykten styre yrkesvalget ditt? 

Anonymkode: 4a293...563

Det er et veldig godt poeng! Jeg er vel bare redd for at jobben gjør at du skaffer deg «fiender», mens blir du skutt i kassa på Rimi så er man et «tilfeldig offer». Altså, større sannsynlighet for at man får noen på nakken i de andre jobbene. Skjønner jo at det ser/høres veldig teit ut når jeg skriver det. Men du har absolutt et godt poeng, som jeg skal ta med meg.

Anonymkode: 5f445...762

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Det er et veldig godt poeng! Jeg er vel bare redd for at jobben gjør at du skaffer deg «fiender», mens blir du skutt i kassa på Rimi så er man et «tilfeldig offer». Altså, større sannsynlighet for at man får noen på nakken i de andre jobbene. Skjønner jo at det ser/høres veldig teit ut når jeg skriver det. Men du har absolutt et godt poeng, som jeg skal ta med meg.

Anonymkode: 5f445...762

husk at du også, gjennom studiet, lærer måter å opptre på om kan forebygge vanskelige situasjoner. Fordi, i bunn og grunn snakker vi om ganske fortvilte mennesker, mennesker som går gjennom den kanskje største og styggeste krisen i sitt liv. Mennesker som er beint frem fortvilte, redde og sinte. Det kan være et nyttig perspektiv å ta med seg fremfor å kun tenke at fremtidige klienter/brukere ser på deg som fiende. Husk at du representerer et system, det er ikke deg som person, det er systemet du representerer som kan gjøre livet deres vanskelig i blant. 

Anonymkode: 4a293...563

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

husk at du også, gjennom studiet, lærer måter å opptre på om kan forebygge vanskelige situasjoner. Fordi, i bunn og grunn snakker vi om ganske fortvilte mennesker, mennesker som går gjennom den kanskje største og styggeste krisen i sitt liv. Mennesker som er beint frem fortvilte, redde og sinte. Det kan være et nyttig perspektiv å ta med seg fremfor å kun tenke at fremtidige klienter/brukere ser på deg som fiende. Husk at du representerer et system, det er ikke deg som person, det er systemet du representerer som kan gjøre livet deres vanskelig i blant. 

Anonymkode: 4a293...563

Du har helt rett! Og det er dette jeg også synes er veldig spennende. Det å forstå og se mennesket bak atferden. Jeg synes bare atferd likevel kan være skremmende. Og selv om jeg kanskje ikke kan relatere, så tror jeg at jeg er god på å sette meg inn i hvorfor og se årsak-virkning 😊

Anonymkode: 5f445...762

[AnonymBruker]

Sykehuslege her. Min redning er familie, venner, gode kolleger som står i det samme og trening/natur på fritiden.

Sykehusledelsen er dessverre en antagonist som bare bidrar til å gjøre arbeidsforholdene dårligere år for år. Jeg har aldri opplevd å være med på briefing etter vanskelige hendelser, selv om jeg som LIS på 4. året i et kirurgisk fag har opplevd mye dramatisk som har gjort sterke inntrykk. Opplever heller ikke at vi ble spesielt godt forberedt på hva som skulle møte oss i arbeidslivet på studiene (studerte i Norge). 

Jeg er overbevist om at man må ha ganske sterk psyke for å holde ut i denne jobben. På en eller annen måte lærer man seg å navigere dag for dag gjennom lange arbeidsuker, lite søvn og skyhøye krav, men jeg føler det som å balansere på en knivsegg og at veien til utbrenthet er kort. Jeg er fortsatt ikke sikker på om det er noe for meg og ville definitivt ikke valgt det samme igjen.

Anonymkode: 50ba5...05b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Sykehuslege her. Min redning er familie, venner, gode kolleger som står i det samme og trening/natur på fritiden.

Sykehusledelsen er dessverre en antagonist som bare bidrar til å gjøre arbeidsforholdene dårligere år for år. Jeg har aldri opplevd å være med på briefing etter vanskelige hendelser, selv om jeg som LIS på 4. året i et kirurgisk fag har opplevd mye dramatisk som har gjort sterke inntrykk. Opplever heller ikke at vi ble spesielt godt forberedt på hva som skulle møte oss i arbeidslivet på studiene (studerte i Norge). 

Jeg er overbevist om at man må ha ganske sterk psyke for å holde ut i denne jobben. På en eller annen måte lærer man seg å navigere dag for dag gjennom lange arbeidsuker, lite søvn og skyhøye krav, men jeg føler det som å balansere på en knivsegg og at veien til utbrenthet er kort. Jeg er fortsatt ikke sikker på om det er noe for meg og ville definitivt ikke valgt det samme igjen.

Anonymkode: 50ba5...05b

Takk for et ærlig svar. Jeg har tenkt mang en gang på hvordan det er å ha et så stort ansvar som dere leger har. Som bokstavelig talt står med menneskeliv i hendene. Veldig veldig merkelig at dere ikke har briefing og oppfølging etter alvorlige og tøffe situasjoner. Altså, selv jeg som jobber med noe laaaangt mindre alvorlig nå, må lufte meg hos sjefen innimellom, og den døren står ALLTID åpen! Synd at det ikke er sånn for dere, for jeg sitter med en opplevelse av at de som på et tidspunkt blir utbrent, er de vi trengs i sånne jobber. Fordi dem har kontakt med følelsene sine og forstår ansvaret de har. Og det tror jeg kommer pasienter til gode

Anonymkode: 5f445...762

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er et veldig godt poeng! Jeg er vel bare redd for at jobben gjør at du skaffer deg «fiender», mens blir du skutt i kassa på Rimi så er man et «tilfeldig offer». Altså, større sannsynlighet for at man får noen på nakken i de andre jobbene. Skjønner jo at det ser/høres veldig teit ut når jeg skriver det. 

Anonymkode: 5f445...762

Nei, det er ikke "teit" at du tenker slik, for det er faktisk riktig det du sier. Ja, man kan skaffe seg fiender mye lettere. Dette er tross alt stillinger hvor man jobber med store sosiale og psykiske problemer. Alt fra trusler, vold, psykiatri, kriminelle, rus, osv. 

Samfunnet har laget et grunnlag der de nederste på bordet skal slåss om smulene mens de rikeste og friskeste ler på toppen av pyramiden og pisser nedover. Samme gjelder ansatte i disse yrkene, samfunnet viser ikke akkurat takknemlighet at man står i disse yrkene. I alle fall ikke noe takknemlighet via lønn. 

Det er en slags Low-Pay Game of Thrones enkelte steder. Den som truer og skriker høyest får også mest hjelp, for man er desperat. Nytter ikke å sitte med lua i hånda. Igjen, systemet som har lagt det opp slik, og da blir det deg som ansatt som må stå i det.

Barnevern f eks er velkjent at de ansatte får masse trusler og potensiell vold mot seg selv når de tar barna fra foreldrene, så skjer mye av det samme i yrker som helsefagarbeider, vernepleier og sosionom, også toller (hvis du tar kriminelle som blir veldig pissed om de taper millioner), og ikke minst andre lignende yrker. 

NAV derimot har jeg lite sympati med, de er mer kjent for å terrorisere brukere og nekte dem åpenbare vedtak med de sykeste forklaringene, så det er motsatt av f eks vernepleier og barnevern der man prøver å hjelpe ut fra knappe ressurser. F eks hjemmepleie der man får 10 minutter til en pasient, selv om man ser at man burde vært der i 2 timer. 

Anonymkode: 6c97b...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, det er ikke "teit" at du tenker slik, for det er faktisk riktig det du sier. Ja, man kan skaffe seg fiender mye lettere. Dette er tross alt stillinger hvor man jobber med store sosiale og psykiske problemer. Alt fra trusler, vold, psykiatri, kriminelle, rus, osv. 

Samfunnet har laget et grunnlag der de nederste på bordet skal slåss om smulene mens de rikeste og friskeste ler på toppen av pyramiden og pisser nedover. Samme gjelder ansatte i disse yrkene, samfunnet viser ikke akkurat takknemlighet at man står i disse yrkene. I alle fall ikke noe takknemlighet via lønn. 

Det er en slags Low-Pay Game of Thrones enkelte steder. Den som truer og skriker høyest får også mest hjelp, for man er desperat. Nytter ikke å sitte med lua i hånda. Igjen, systemet som har lagt det opp slik, og da blir det deg som ansatt som må stå i det.

Barnevern f eks er velkjent at de ansatte får masse trusler og potensiell vold mot seg selv når de tar barna fra foreldrene, så skjer mye av det samme i yrker som helsefagarbeider, vernepleier og sosionom, også toller (hvis du tar kriminelle som blir veldig pissed om de taper millioner), og ikke minst andre lignende yrker. 

NAV derimot har jeg lite sympati med, de er mer kjent for å terrorisere brukere og nekte dem åpenbare vedtak med de sykeste forklaringene, så det er motsatt av f eks vernepleier og barnevern der man prøver å hjelpe ut fra knappe ressurser. F eks hjemmepleie der man får 10 minutter til en pasient, selv om man ser at man burde vært der i 2 timer. 

Anonymkode: 6c97b...d87

Ja, det er noe med det. Alle omsorgsyrker strammes inn til et minimum, både av tid og penger. Og det er jo helt sjukt at de som bestemmer dette ikke forstår at tid har en verdi, både i forebygging og kvalitet. Blir matt av å tenke på det

Anonymkode: 5f445...762