hvordan vet du at han er den rette?

[Hu i Svingen]

Fordi vi utfordrer hverandre intellektuelt, vi deler (noen) interesser, har samme humor og har noenlunde samme samfunnssyn. I tillegg føler vi oss vel i hverandres selskap, vi føler oss trygge og stoler på hverandre, og begge får den andre til å føle seg elsket og glad. Vi har flere felles drømmer og mål som forhåpentlig lar seg realisere på sikt. Jeg tror nok vi på mange måter er veldig like ja. Jeg har aldri følt meg så nær noen i mitt liv - det er en stor opplevelse! Jeg gleder meg til tiden vi skal dele videre, og håper den varer livet ut.

Ingen av ovennevnte punkter stemte i mitt forrige forhold. Derfor tok det også slutt. Heldigvis.

[Gjest gjesta]

Fordi jeg kan umulig ha det så bra med noen som jeg har det med ham

samme interesser, musikksmak, like på mange måter.

[Gjest Gjest]

Nå vet jeg ikke helt hvordan det er å ha den sikre følelsen av at man har møtt den rette - for den følelsen har jeg bare hatt noen dager eller uker for over tre år siden. Med andre ord var følelsen helt feil, ikke bare fordi han var mindre seriøs enn meg, men også fordi det faktisk VAR feil. Allerede første gang vi satt aleine på kafè tok jeg meg i å vurdere han "kritisk"... Jeg har møtt han igjen seinere, og "faller" fortsatt for sjarmen hans, men det er ingen følelser der, selv om det sikkert kunne blitt det en gang i tida.

Nuh, nok om det. Jeg har samboer nå - og på mange måter ser jeg at vi passer godt inn i de fleste kriteriene Hu i Svingen nevner. Vi er like på mange måter - overraskende lik familiebakgrunn på tross av ulikt utdanningsnivå bakover i familien, mange felles synspunkter, en del felles interesser, den andre har egenskaper man setter høyt, jeg føler meg bra sammen med han osv.

Samboern min har igrunn aldri stilt spørsmålstegn ved forholdet vårt, annet enn i perioder hvor det har vært veldig mye negativitet og krangling. Kranglinga har forøvrig ofte hatt "ytre" årsaker - at en av oss har vært deppa, slitt med selvtillit osv. Dessuten har vi hatt en lei tendens til å la bagateller bli nokså store ting i kampens hete, men vi er flinke til å ta oss inn etterpå...

Uansett. Jeg har vel aldri hatt noen vedvarende følelse av NÅH er jeg klar for bryllup. Vi har snakket såvidt om det, men ingen av oss føler at det er så viktig. jeg vet ikke om det er fordi vi ikke passer perfekt sammen - tross alt har ingen av oss vært i nærheten av et så bra forhold før, og vi HAR det bra. Jeg har heller ingen planer om å IKKE være sammen med han noen gang. Vi legger planer - i vårt tempo. Det vil overraske meg om vi ikke kjøper hus sammen, et hus å bo i i mange år.

Men kanskje vi ikke er "giftetypen"? Ingen av oss har lyst på noe familieselskap eller stort bryllup. Men det er mer enn det også- jeg føler at selve forpliktelsen er veldig stor... Kanskje fordi vi ikke er "der" ennå i livene våre? Fordi vi har usikker økonomi og ikke vet hvor vi er om noen år? Andre gifter seg jo likevel.

Ikke vet jeg, det finnes vel ikke fasitsvar. Hvis du er usikker på om du vil gifte deg mener jeg at dere kanskje bør enten vente med frieri, eller i hvert fall snakke grundig om det. Jeg synes egentlig hele tradisjonen rundt å bare svare "ja" på et så komplisert spørsmål er litt rar.

[Gjest gjesta]

Jeg bare vet at jeg ikke kan leve uten han.. Han er den første jeg tenker på om morgenen, han er den første jeg må ringe til hvis det skjer noe, og han er den siste jeg ringer til om kvelden før jeg sovner, og jeg vet at hvis det tar slutt så vil jeg ikke finne noen som er like bra for meg som han er.

Vi er veldig forskjellige, men også utrolig like.. Vi sier ting på likt nesten alltid og vi har felles holdninger og verdier. Han er utrolig smart, og jeg lærer veldig masse av han, og han lærer ting fra meg.. Og selv om han er en slask på skolen, så vet jeg at han er så uendelig mye smartere enn det han gir uttrykk for gjennom karakterene sine, og det vet han selv og..

Vi har felles drømmer og mål med livet, og jeg vet at jeg kan si ting til han uten at han blir skremt av tankene mine rundt ting. Han er den fornuftige, mens jeg er nokså ufornuftig, så vi har funnet en gyllen middelvei som vi begge trives med, og vi utfyller hverandre så utrolig bra.. Han er verdens beste gutt, og jeg er så glad for at det er akkurat jeg som får lov til å bære ringen med navnet hans på

[Gjest Gjest]

Jeg vet han er den rette fordi jeg ikke lurer på hvordan jeg vet det eller hva som gjør det.. Jeg bare vet det...!

(dog.. "vet" betyr vel hær håper og tror.. man kan jo aldri vite 100%.. det er jeg klar over.. men pr i dag tvilerer ikke følelsene mine det minste på det.. og ikke hodet mitt heller.. selv om fornuften min jo fremdeles er til stede.. Og så tror jeg jo faktisk at vi alltid kommer til å være sammen, jeg da.. Mulig jeg er navi, men hadde jeg ikke trodd det ville jeg jo aldri giftet meg med ham..)

[Gjest gjesta]

Livet mitt er så mye bedre når han er endel av det!