hvordan vet du at han er den rette?

[Gjest gjest 0]

Legger denne her hos dere som har funnet den rette.

Hvordan vet du at han er den du vil dele resten av livet ditt med?

Jeg vil bli gammel med min samboer men jeg er forferdelig usikker på om jeg vil leve resten av livet med han. Vi er veldig forskjellige og på ulike intellektuelle plan. Jeg har lang utdannning, oppdaterer meg jevnlig på nyheter, er samfunnsinteressert og praktisk anlagt, han er ingen av delene. Disse tingene er veldgi frustrerende, men samtidig er han verdens snilleste som kjærste...

Hvordan er det med dere? Er dere på samme "nivå"? Hadde du klart å leve resten av livet med en som var langt under ditt intellektuelle nivå?

[Gjest Bellatrix]

Hvis det føles feil, så er det feil. Det er viktig å tenke både med fornuft og med følelser hvis man skal slå seg til ro med en person for resten av livet. Vi har mange forskjellige interesser, men vi har samme tenke måte, samme verdier og samme framtidsvisjoner.

[Arkana]

Jeg føler vi er på samme nivå når det gjelder det meste. Vi har begge høyere utdanning og er på samme intellektuelle nivå. Vi har felles interesser, like verdier og like meninger om de viktigste tingene. Vi bryr oss om hverandre, tar vare på hverandre, vi er rett og slett et team. Men det viktigste er at vi elsker hverandre, har det godt sammen og vet at vi vil dele resten av livet med hverandre.

Jeg tror like barn leker best i de aller fleste tilfeller, og det gjelder også intellektuelt nivå. Jeg tror ikke jeg kunne vært sammen med en som var veldig ulik meg, uansett hva det gjaldt.

[Gjest Gjest]

Dette er kanskje ikke det du helst vil høre, men siden du spør...

Nei, jeg kunne ikke vært sammen med en som var på et helt annet sted en meg intellektuelt sett. Det intellektuelle samspillet jeg og min samboer deler har helt klart en stor betydning for forholdet vårt. Selvfølgelig trenger ikke "samme nivå" bety at man har like lang utdannelse, i mine øyne går det mer på om det "snurrer" omtrent like fort rundt i toppen, at man er interessert, nysgjerrig og åpen. Jeg vet han er det rette fordi jeg vet at vi aldri vil gå tom for ting å snakke om (da mener jeg ikke "har du kjøpt avisen kjære") og jeg vil ikke gå lei av ham rent intellektuelt sett.

Dersom du får utløp for din intellektuelle side utenfor forholdet deres, og er fornøyd med det er det vel greit, men iom. men etter hva du skriver i innlegge ditt virker det ikke slik.

Følg magefølelsen, den har som regel rett...

[Gjest Gjesta]

Jeg hadde nok slitt hvis jeg følte vi var for forskjellige. Vi må ikke jobbe med like ting/ha ørten sammenfallende interesser, men noen hovedtrekk er viktig tror jeg, og at vi hadde et noenlunde likt aktivitetsnivå.

At han er samfunnsengasjert er et must, ellers hadde det kanskje blitt litt lite å snakke om etterhvert?

Ambisjoner er jeg mer usikker på igjen. Noen er hjernekirurger, andre er rørleggere, for meg er det ikke det som teller.

[Floja Felíz]

Jeg har lang utdannning, oppdaterer meg jevnlig på nyheter, er samfunnsinteressert og praktisk anlagt, han er ingen av delene.

←

Han har ikke utdanning, oppdaterer seg ikke på nyheter, er ikke samfunnsinteressert eller praktisk anlagt??

Hva er/kan han da?

Synes det høres rart ut. Overdriver du ikke når du sier at han ikke er noen av disse tingene? Kan det være at han er samfunnsinteressert på andre områder enn du, og praktisk anlagt i forhold til litt andre ting?

Når det er sagt så er det ikke alltid at man trenger å være så forbasket like for å trives sammen. Jeg og min sambo er ulike på mange områder, men vi elsker hverandre, gjør hverdagen lysere for hverandre og deler noen interesser som vi tar oss tid til å nyte sammen. Jeg ser ikke nødvendigheten av å være så utrolig like på alle områder så lenge man trives sammen og respekterer og elsker hverandre for den man er.

[Gjest Gjest]

Tror ikke det spiller noen rolle hvilken utdanning man har, selv om jeg og min kjære har like mange års urdanning.

Jeg vissta han var den rette helt fra begynnelsen tror jeg. Jeg ble så rolig inni meg når vi var sammen, og alt var trygt og godt. Jeg vet han tar vare på meg når jeg trenger det, feks når jeg er syk, han er snill, god, vi elsker hverandre!

Vi har ikke like hobbyer, men begge to liker å kose oss med venner og familie.

Tror du kjenner det om du kjenner skikkelig etter langt nede i magen og hjerterota...

Så tenker jeg på at jeg ikke kunne se for meg meg selv sammen med noen andre. Ikke han heller, da hadde jeg dødd!

[Gjest Nigo-san]

Hvordan vet du at han er den rette?

Vel, det kan man jo strengt tatt ikke vite! Selv på denne siden (bryllup) blir jeg like forbauset hver gang noen insisterer på at Vi Er Tvillingsjeler Og Skal Alltid Være Sammen Helt Til Døden Skiller Oss Ad Og Det Er Jeg 100% Sikker På (med tre utropstegn....)

Jeg gifter meg om drøye tre uker og ville bli VELDIG overrasket om jeg ble skilt noen gang. Men jeg innser at det kan skje. Garantier for at noen er den rette for deg, for bestandig, får man dessverre ikke....

Men jeg tror din egen magefølelse er utrolig viktig. Hvis dette med utdannelse og forskjeller på intellektuelt nivå er et problem for deg, ville jeg tatt det alvorlig. Ikke slik å forstå at du burde kaste ham ut på dagen, slett ikke, men slike "småproblemer" har det med å vokse seg store ettersom tiden går.

Tror ikke nødvendigvis slike forskjeller er livstruende for et forhold. Man kan fungere bra sammen likevel- eller man kan fungere mindre bra. Det viktige her er hva DU føler om saken. Om du tror dere er for forskjellige, eller om du vil ha denne mannen, uansett, fordi dere tross alt har det veldig bra.

Lukk øynene og kjenn etter dypt nede i magen...så kanskje du finner svaret

Hvis ikke får du gruble videre, lykke til uansett!

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke nødvvendigvis det med utdanningen høres så ille ut men heller det med at dere ikke høres ut til (ut fra telling her) å ha de samme målene og vyene her i livet. Styrer dere i samme retning i det helle tatt eller?

For å besvare ditt hovedspørsmål: hvordan vet man at han er den rette?

Vet du hva: slikt skal man bare vite!

Hvis man må spørre er det ikke bra nok, mener jeg.

[Pasha]

Det bare vet man

[monikabrx]

Hvis du må spørre deg selv om han er den rette, er han nokk dessverre ikke det.(???) Hvis du ikke bare har lit angst da..

Når man har funnet den rette, så kan man ikke i sin villeste fantasi se for seg en eneste dag resten av livet uten denne personen.

[Pasha]

Ekte kjærlighet er når du ikke kan leve uten den andre, fordi det føles som en del av deg selv mangler.

Føler du det... da vet du at det er den rette

[Gjest Nigo-san]

Iiik så poetiske alle andre er da...

nå må jeg avlyse bryllupet

Jeg føler bare at det er helt riktig å velge denne personen, og jeg er rimelig sikker på at vi har en sjanse mot stygg statistikk. Og så er jeg ekstremt glad i fyren!

Men den rette for evig og alltid- hvordan kan noen VITE det?

Beats me, eller så er jeg bare en ekte pessimist-realist

[Gjest gjest 0]

Takk for mange fine svar!

Jeg aner rett og slett ikke, jeg har vel alle følelsene dere har beskrevet, både positive og negative. Vi har vært sammen i 2,5 år og samboere i 1. Han har sagt at han vil gifte seg med meg (han har ikke fridd, og vil vente litt med det). Likevel er jeg litt redd for at han skal gjøre det, men samtidig så håper jeg det...

Det som skremmer meg er at jeg ikke har den stormende forelskede tvillingsjelfølelsen som så mange snakker om. Likevel blir jeg glad innvendig av tanken på å være sammen med han resten av livet. Innimellom skremmer derimot den tanken meg vanvittig for jeg vet ikke om jeg vil det...

Må man virkelig ha den "perfektemannen i mitt liv" følelsen? Er det ingen av dere som innimellom skulle ønske at han var annerledes?

[Gjest gjest 0]

Ekte kjærlighet er når du ikke kan leve uten den andre, fordi det føles som en del av deg selv mangler.

Føler du det... da vet du at det er den rette

←

Akkurat nå føler jeg det sånn, andre dager gjør jeg det ikke....

Jeg er nok ikke klar for et bryllup, men jeg vil på en måte være klar hvis spørsmålet skulle komme.... Jeg tror nok jeg ville sagt ja, men ikke satt dato for et giftemål før om en liten stund. Er det teit? Vil det ikke ødelegge mye å si nei? Er det bedre å si ja, og jobbe for forholdet og i værste fall måtte bryte forlovelsen?

Jeg blir så forvirra....

[Isa Naemi]

Du sier to ting som jeg ikke får helt til å passe sammen - du vil bli gammel med samboeren din, men er usikker på om du vil dele resten av livet med han?? Det er for meg to sider av samme sak, "gammel" er for meg siste del av livet... Jeg vil bli gammel sammen med min kjære, fordi jeg ikke kan se for meg livet uten han -livet er mye bedre MED han. Og jeg har aldri spurt meg selv om det kan hende at han IKKE er den rette. Vi har ikke lik utdanning, vi har en del ulike interesser - men ser hverandre som likeverdige. Dette synes jeg er kjempeviktig! I min verden fins det ikke noe grunnlag for å dele livet med et menneske jeg ikke føler meg likeverdig med, enten det går den ene eller andre veien. Dersom jeg hadde følt at han var langt under mitt intellektuelle nivå kunne det aldri fungert, eller hvis han tenkte det om meg! Snill holder ikke for meg, ikke engang verdens snilleste - og det gjør det vel ikke for deg heller? Han må ha andre kvaliteter som gjør at du tross alt sier du kan tenke deg å bli gammel sammen med han, kvaliteter som gjør at du har valgt han som samboer? Er du kanskje ikke klar for å gifte deg - uten at det har noe med samboeren din å gjøre? Eller føler du virkelig at dere er på så ulike nivå som du sier? Hvordan jeg vet at han er den rette? Som de i innleggene over sier - jeg vet det bare. Klart vi ikke har noen garantier for hvordan dette vil gå - men jeg er villig til å satse på oss.

[Gjest Gjest]

Stormende forelsket tvillingsjelfølelse?

Den stormen går over etter en stund så jeg hadde ikke vært bekymret for akkurat det.

Jeg har vært samboer i 7 år, og vi skal gifte oss til sommeren, etter sju år har du vel sett det som er å se av uvaner, og den stormende forelskelsen er nok dabbet av, men jeg blir mer og mer glad i han for hver dag som går! Og tvillinsjeler vil vi aldri bli, vi er nok litt for ulike til det, men det er noe med det å utfylle hverandre da. Det hadde vi ikke kunnet gjøre om vi var helt like?

Men er du så usikker tor jeg det beste er å tenke litt ekstra..

[Isa Naemi]

Hmm... Jeg tror ikke man skal forvente stormende forelskelse livet igjennom, og tenk deg i alle fall godt om for å finne ut om det er forventningene dine til hva et samliv skal være gjør det vanskelig. Du snakker om "Tvillingssjelfølelsen som så mange snakker om", og følelsen av å ha funnet den "perfekte mannen i mitt liv," og mitt forrige innlegg understøtter på et vis noe av dette. Men kanskje er det ikke slik det må være, vi er alle forskjellige. Det finnes ikke noen fasit på hva slags følelser man må ha for hverandre, kanskje stiller du feil spørsmål? Det som er viktig er ikke hva som er godt nok for andre, men hva som er godt nok for deg. Hva ønsker du av livet og samlivet, hva ser du for deg er godt nok. Ønsker du å lete til du finner din "tvillingsjel"? Jeg kan ikke akkurat si at vi følte oss som tvillingsjeler i starten, men etterhvert som årene går så blir man vant til hverandre på godt og vondt. Jeg er så vant til at han er tilstede, og kjenner han så godt at jeg av og til glemmer at han ikke er meg. Og dette er for meg mye viktigere enn stormende forelskelse. Disse følelsene gjør han til den Mannen i mitt liv, det handler mye mer om mine følelser for han som hva han er og kan. Og likevel tok det mange år før jeg var klar for bryllup (og enda et lite år før han var klar...) Vi hadde en åpen dialog rundt dette, og visste hvor vi hadde hverandre. Jeg kunne ikke sagt "ja" til å gifte meg, dersom jeg mente "kanskje". Vurder å formidle dine tanker til han, i alle fall hvis du mistenker at et frieri er på gang. Du er jo villig til å jobbe for forholdet, og har tydeligvis mange gode dager sammen med samboeren din også? Sannelig ikke lett dette!

Endret 22. februar 2006 av Isa Naemi

[Gjest LoisLane]

Jeg og mannen min er absolutt ikke tvillingsjeler. Jeg har ti års lengre utdannelse enn han, men det sier ikke noe om hans intellektuelle kapasitet! Han har gjort meg mer jordnær, jeg har (håper jeg) gjort ham mer tenkende og åpen. Vi har svært ulike politiske meninger, men jeg vil ikke ha noen annen mann.

Jeg er fremdeles forelsket - over atten år siden vi møttes første gang. Jeg kan ikke forklare det, men jeg er sikker på at han er den rette.

[Gjest -eline-]

Legger denne her hos dere som har funnet den rette.

Hvordan vet du at han er den du vil dele resten av livet ditt med?

←

Nå skal ikke jeg gifte meg, ikke riktig enda i hvertfall, men jeg har et håp om at det skal bli meg og han jeg er sammen med. Vi har snakka om det, og med tid og stund så blir det vel rett for meg å sitte på dette forumet skikkelig og

Det tok ikke veldig lang tid fra vi traff hverandre til jeg visste at han...han skal jeg være sammen med for resten av livet! Det er bare noe der, noe med han som fikk meg til å reise 8 timer i buss midt på vinteren for å se om han virkelig var så spesiell som han virket... Og han var det og enda litt til!

Forholdet vårt føles bare rett på så mange plan, vi har omtrent samme familiebakgrunn, begge har høyere utdanning (og ja, for meg har dette noe å si), er samfunnsinteressert, mange ulike interesser, men også mange like. Mens han har en teknisk bakgrunn så er jeg kreativ, men det gjør bare at vi kan utfylle hverandre. Å diskutere med han får meg til å åpne øynene og se ting anerledes, og jeg tror jeg gjør det samme for han. Dessuten får han meg til å le! Smilet er sjelden langt unna når jeg er sammen med han. Vi vil det samme med livet, og vi begge håper og tror at det skal bli oss to, selv om vi begge er realistisk og innser at man kan ikke vite.

En ting som jeg ser på som et "bevis" for at vi passer er sammen er rett og slett at han "roer" meg ned: Jeg har opprinnelig et vanvittig temperament, mens han er mye roligere av seg. Der jeg tidligere ville ha tatt ut all aggresjon (feilaktig) på den som er nærmest (og gjerne slengt ting vegg-i-mellom) så har han roa meg ned... Det skjer fremdeles at jeg blir sinna uten så veldig god grunn, og jeg kan komme med kommentarer, men jeg ser/kjenner at det er galt med engang og ber om unnskyldning, dessuten skjer det ikke ofte. X'n min ville ikke kjent meg igjen...

Utrolig vanskelig å forklare hvorfor alt er så rett, alt faller bare på plass når vi er sammen. Og når han drar igjen (vi har et langdistanseforhold på 2. året nå...) så kjennes det ut som en del av meg blir dratt ut av meg! Sinnykt vondt, men det betyr i hvertfall at han betyr mye for meg... Og ja, jeg har fremdeles sommerfugler når jeg skal se han igjen, de har dog roa seg betraktelig ned (takk&lov&pris) siden den første nyforelska-perioden, men siden vi ikke sees så ofte så holder de vel seg på plass en stund

Jeg vil bli gammel med min samboer men jeg er forferdelig usikker på om jeg vil leve resten av livet med han. Vi er veldig forskjellige og på ulike intellektuelle plan. Jeg har lang utdannning, oppdaterer meg jevnlig på nyheter, er samfunnsinteressert og praktisk anlagt, han er ingen av delene. Disse tingene er veldgi frustrerende, men samtidig er han verdens snilleste som kjærste...

Hvordan er det med dere? Er dere på samme "nivå"? Hadde du klart å leve resten av livet med en som var langt under ditt intellektuelle nivå?

←

Hvis du vil bli gammel med din kjære så vil du vel dele resten av livet med han? Eller har jeg misforstått noe?

For meg så er det å være på samme intellektuelle plan veldig viktig, jeg tror ikke jeg kunne ha vært sammen med noen som ikke har høyere utdannelse (tror fordi jeg har ikke forsøkt det) rett og slett fordi jeg tror det kunne blitt et problem med at 1) han ikke ville skjønt hvorfor og 2) at jeg ville ha følt meg "overlegen" intellektuelt.

Det at du føler at din kjære ikke er på samme plan som deg overhode høres ikke helt greit ut... Å være forskjellig kan være helt greit, man kan utfylle hverandre og det kan fungere bra det. Men klart at det er viktig å ha noe man kan prate om skal man klare å holde sammen for alltid, og det høres ikke ut som om dere har det? Du bør tenke godt gjennom det hele, kan du klare å leve i et forhold hvor du føler deg intellektuelt overlegen?