Unge uføre trenger en selvtillitsboost

[Chriistiinee]

I løpet av kort tid ble dagens (teknisk sett gårsdagens) reportasje i NRK tema for flere tråder her inne på Kvinneguiden, og er et ganske hett tema ellers i samfunnet. For mens stadig flere blir uføre, og NAV drar i den økonomiske nødbremsen, undres flere over om vi egentlig har oppfostret en generasjon som blir slitne av alt eller om vi egentlig har blitt et ekskluderende samfunn.

Jeg er ung voksen og har to medfødte tilstander som har skapt og skaper en del utfordringer i hverdagen. Det til tross besitter jeg en bachelorgrad, siden jeg var heldig nok å få tilrettelegging til å stå ut løpet. Arbeidsmarkedet er ikke likedan; får man tilrettelegging i ett løp er det ikke sikkert man får det senere. Det er veldig avhengig av personene man møter, arbeidet som skal utføres og funksjonsnedsettelsenes påvirkningsgrad i hverdagen og i gitte situasjoner. Jeg har slitt veldig på arbeidsmarkedet, og vært arbeidsledig i snart fire år etter studiene, og leie- og boligmarkedet er ikke snilt for mennesker som ikke har jobb. Jeg har vært på jobbrettet tiltak under NAV, og nå følt meg tvunget inn på AAP av økonomiske hensyn. Det første tiltaket hjalp ikke stort; skaffet meg noen engasjement, men det ble aldri langvarig. Jeg klandrer ikke NAV, for selv om det er svært frustrerende, er det ikke deres feil at arbeidsgivere ikke gjengjelder engasjementet og at jeg, med tiden, har mistet all motivasjon og selvtillit.

Jeg kjenner meg selv dessverre igjen i noen av fordommene til de her inne som beskriver min generasjon som lat og kravstore, som forventer at hjelpen skal komme til dem og ikke motsatt. Til det kan jeg svare at, med to alvorlige medfødte tilstander, er det det man blir lært: ikke å forvente at hjelpen skal komme til deg, men aldri å tro at du er noe og dermed passivt vente på at noen skal fortelle deg noe annet. Likevel er det aldri noen som gir deg en verdi; selv de menneskene som overtyder andres [verdi] gir deg ingen grunn til å tro på deg selv. Det resulterer fort i at man ikke tror det selv. Mange med medfødte tilstander må også overhøre debatter som kan avgjøre deres fysiske eksistens, i tillegg til fordommer om at de er late og bare må komme seg ut eller opp om morgenen, eventuelt at de burde være innelåst på institusjon.

Jeg er mektig lei av at dette forumet oser over av fordommer om at unge uføre er late, for, hvis de er, hvem gir dem en grunn til å komme seg opp om morgenen? Hvem gir dem troen på at de kan hvis de vil, at de, til tross for alle "feil" og "mangler" og hull i CV-en, er verdt noe? Tror dere virkelig at man får mer energi til å søke på en jobb man mest sannsynlig får avslag på når man stadig møter mennesker som peker på alle andre som er verdt mer enn deg? Selv om noen kanskje tror det skal motivere noen til å aktivt bevise at man er verdt noe, er det ofte det ikke er tilfelle. Mange blir bare mer innesluttet, mer passive, mindre håpefulle over fremtiden, og utvikler tilleggsutfordringer som gjør det dess vanskeligere å være en aktiv del av samfunnet.

[AnonymBruker]

Problemet er vel at det er så veldig mange forskjellige uføre og gunner til at de er det. Det blir mange millioner meninger om alle disse fra alle som kjenner dem.

Anonymkode: ece90...7e6

[AnonymBruker]

Et veldig stort problem er hvordan Nav har utviklet seg til å bli. Systemet er for stort og tungrodd og for lite fleksibelt til individuelle behov. Fokuset er som regel også først og fremst på at brukerne må bevise og dokumentere, gjerne over mange år, at de er syke og hvor syke de er. Dermed blir Nav en sykdomsfokusert fabrikk som fører til lært håpløshet. Og idet Nav har skapt lært håpløshet hos brukerne, da er de som regel tapt for arbeidslivet. Så skyldes det på brukerne, mens det er systemet, både helsevesen og Nav som skaper dette, med for sen hjelp, for lite hjelp, og altfor stor kamp for i det hele tatt å få hjelp for mange. Altfor mange får heller ikke nok penger til å leve av, langt mindre nok til å da gå i så mye behandling som de trenger for å bli friske nok (om de er blant de heldige som får tilbud om behandling, selvsagt...).

Men det er også et større samfunnsproblem, hvor fordommer mot grupper får herje og blir brukt politisk, noe vi f.eks. så under Solberg-regjeringene som stadig kom med usaklige populistiske stikk mot de som sliter i samfunnet, og så gjennomførte flere innstramminger som rammet disse gruppene mest, som dermed gjør det enda vanskeligere for disse å kommet ut i eller tilbake til arbeidslivet. Det er åpenbart lettere for dagens politikere å skylde på de som sliter mest, heller enn å innrømme at politikernes utallige reformer (helsevesen, Nav, politi, skole) i stor grad har feilet og har ført til at flere faller utenfor, færre får hjelpen de trenger.

Og i alt dette så fratas mennesker som sliter også selvtilliten og mange får selvbildet skadet også.

Jeg ønsker deg lykke til videre, Ts! ❤️

Anonymkode: 42996...c9f

[Chriistiinee]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Problemet er vel at det er så veldig mange forskjellige uføre og gunner til at de er det. Det blir mange millioner meninger om alle disse fra alle som kjenner dem.

Anonymkode: ece90...7e6

absolutt. Jeg vet jeg ikke er et vanlig eksempel heller. Men, jeg er lei av å skulle skamme meg over det i tillegg til alt det andre.

[Chriistiinee]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Et veldig stort problem er hvordan Nav har utviklet seg til å bli. Systemet er for stort og tungrodd og for lite fleksibelt til individuelle behov. Fokuset er som regel også først og fremst på at brukerne må bevise og dokumentere, gjerne over mange år, at de er syke og hvor syke de er. Dermed blir Nav en sykdomsfokusert fabrikk som fører til lært håpløshet. Og idet Nav har skapt lært håpløshet hos brukerne, da er de som regel tapt for arbeidslivet. Så skyldes det på brukerne, mens det er systemet, både helsevesen og Nav som skaper dette, med for sen hjelp, for lite hjelp, og altfor stor kamp for i det hele tatt å få hjelp for mange. Altfor mange får heller ikke nok penger til å leve av, langt mindre nok til å da gå i så mye behandling som de trenger for å bli friske nok (om de er blant de heldige som får tilbud om behandling, selvsagt...).

Men det er også et større samfunnsproblem, hvor fordommer mot grupper får herje og blir brukt politisk, noe vi f.eks. så under Solberg-regjeringene som stadig kom med usaklige populistiske stikk mot de som sliter i samfunnet, og så gjennomførte flere innstramminger som rammet disse gruppene mest, som dermed gjør det enda vanskeligere for disse å kommet ut i eller tilbake til arbeidslivet. Det er åpenbart lettere for dagens politikere å skylde på de som sliter mest, heller enn å innrømme at politikernes utallige reformer (helsevesen, Nav, politi, skole) i stor grad har feilet og har ført til at flere faller utenfor, færre får hjelpen de trenger.

Og i alt dette så fratas mennesker som sliter også selvtilliten og mange får selvbildet skadet også.

Jeg ønsker deg lykke til videre, Ts! ❤️

Anonymkode: 42996...c9f

NAV er tidvis håpløst, og samarbeidet mellom de ulike instansene er ikke alltid eksisterende. Byråkratiet er tungvint, og man drukner i dokumenter. Jeg er vokst opp med et NAV som var mer interesserte i å dokumentere hver minste lille ting, og opplever det til en viss grad den dag i dag.

Jeg er enig i at en blå regjering ble for flinke til å stigmatisere, men føler at de rødgrønne partiene sjeldent viser at de genuint bryr seg. Mulig det er fordi jeg er født, oppvokst og bor i et Oslo jeg ser drukner i eksplosiv aktivisme. Er du ikke omfattet på et banner eller subjekt for en svær aksjon, er du ikke verdt noe. Og, jeg, med min bakgrunn og dårlige selvtillit, er det perfekte offeret.

[AnonymBruker]

Arbeidslivet er enormt ekskluderende. Dessverre. Dette bidrar til en høy andel på uføre eller aap, som igjen mister troen på seg selv.. Synd dette ikke får større politisk prioritet! 

Anonymkode: 3f7a6...30e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Arbeidslivet er enormt ekskluderende. Dessverre. Dette bidrar til en høy andel på uføre eller aap, som igjen mister troen på seg selv.. Synd dette ikke får større politisk prioritet! 

Anonymkode: 3f7a6...30e

Synd de uføre dette gjelder ikke satser på seg selv istedet.

Anonymkode: ece90...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Synd de uføre dette gjelder ikke satser på seg selv istedet.

Anonymkode: ece90...7e6

Sant vel? De kan jo tegne noen tegninger eller strikke litt. Stå å selge det de har laget på nærbutikken. Kan fort bli noen hundrelapper i måneden. Man må jo tenke innovativt folkens! Alle som kritiserer uføre her på KG kommer til å kjøpe masse av dere 😃

 

Anonymkode: b689a...e1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sant vel? De kan jo tegne noen tegninger eller strikke litt. Stå å selge det de har laget på nærbutikken. Kan fort bli noen hundrelapper i måneden. Man må jo tenke innovativt folkens! Alle som kritiserer uføre her på KG kommer til å kjøpe masse av dere 😃

 

Anonymkode: b689a...e1e

Med slikt et nivå er det ingenting å kommentere. Du fremstiller uføre som idioter og evneveike.

Anonymkode: ece90...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Arbeidslivet er enormt ekskluderende. Dessverre. Dette bidrar til en høy andel på uføre eller aap, som igjen mister troen på seg selv.. Synd dette ikke får større politisk prioritet! 

Anonymkode: 3f7a6...30e

Arbeidslivet er IKKe ekskluderende! Det har aldri vært så inkluderende som det er i dag. Jeg har hele tiden jobbet 100%, og har sett en utvikling fra "du må være på kontoret fra 8-16 og søke om å gå til lege/tannlege/annen behandling" eller ha disp for å ikke være tilstede, for 20 år siden. Til i dag hvor det blir SÅ tilrettelagt for å f.eks ha hjemmekontor når man trenger det, ergonomisk på kontoret, trening i arbeidstiden, generell individuell tilpassing. Det er en helt annen arbeidshverdag.. 

Det prates om å verne om "nevromangfold", noe det aldri var snakk om før da alle skulle tilpasse seg samme mal. 

Jeg er klar over at dette vil være forskjellig i ulike bransjer, men at flere bransjer bøyer seg nærmest bakover for å tilpasse individuelle behov er bare fakta. 

Folk som er uføre og har vært borte fra arbeidslivet lenge har ikke peiling på den positive utviklingen som har skjedd i arbeidslivet. 

Anonymkode: aba05...1f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Med slikt et nivå er det ingenting å kommentere. Du fremstiller uføre som idioter og evneveike.

Anonymkode: ece90...7e6

Jeg tror dette var ment ironisk. Men er ikke helt sikker.

Anonymkode: 8a41a...a52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tror dette var ment ironisk. Men er ikke helt sikker.

Anonymkode: 8a41a...a52

Så samme forslagene i en annen tråd også.

Lamt.

Anonymkode: ece90...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Så samme forslagene i en annen tråd også.

Lamt.

Anonymkode: ece90...7e6

Har du bedre forslag? Gjerne pek på arbeidsplasser som tilrettelegger for at noen kanskje er i form til å komme på jobb noen timer i morgen. 

Anonymkode: b689a...e1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du bedre forslag? Gjerne pek på arbeidsplasser som tilrettelegger for at noen kanskje er i form til å komme på jobb noen timer i morgen. 

Anonymkode: b689a...e1e

Jeg peker på at uføre må i større grad engasjere seg selv, om de vil ha noe ut av restarbeidsevnen sin.

Anonymkode: ece90...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Arbeidslivet er IKKe ekskluderende! Det har aldri vært så inkluderende som det er i dag. Jeg har hele tiden jobbet 100%, og har sett en utvikling fra "du må være på kontoret fra 8-16 og søke om å gå til lege/tannlege/annen behandling" eller ha disp for å ikke være tilstede, for 20 år siden. Til i dag hvor det blir SÅ tilrettelagt for å f.eks ha hjemmekontor når man trenger det, ergonomisk på kontoret, trening i arbeidstiden, generell individuell tilpassing. Det er en helt annen arbeidshverdag.. 

Det prates om å verne om "nevromangfold", noe det aldri var snakk om før da alle skulle tilpasse seg samme mal. 

Jeg er klar over at dette vil være forskjellig i ulike bransjer, men at flere bransjer bøyer seg nærmest bakover for å tilpasse individuelle behov er bare fakta. 

Folk som er uføre og har vært borte fra arbeidslivet lenge har ikke peiling på den positive utviklingen som har skjedd i arbeidslivet. 

Anonymkode: aba05...1f7

Men de får jo ikke jobb. En ting er at arbeidsplassen kan tilrettelegge OM en blir syk. Er du syk, har hull i CV osv, så får man som hovedregel aldri intervju. 

Anonymkode: 3f7a6...30e

[Gjest ti10]

Du skal ha kred for å klare å utdanne deg selv om du har funksjonsnedsettelser.

Men har du valgt riktig utdanning med tanke på jobb? Man kan være så velvillig man vil, men enkelte funksjonsnedsettelser er bare ikke kompatible med visse yrker.

Det var for eksempel en sak om en døv sykepleierstudent som mistet studieretten fordi hun ikke ble ansett som skikket. I teorien kan man sikkert tenke seg en stilling der en døv person kan gjøre en god jobb som sykepleier, men i praksis er det veldig lite realistisk. Det er jo mange utdanninger som hadde passet bedre, IT, økonomi/regnskap osv.

Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er det som er tilfelle i din situasjon, men har du tenkt gjennom om det faktisk er realistisk at du jobber med det du er utdannet som? Og om det kanskje hadde vært enklere å få jobb dersom du hadde valgt en annen utdanning?

[AnonymBruker]

Syns systemet gir opp unge med utfordringer for fort. Burde vært f.eks 2 - 3 år med full oppfølging. Kanskje især på psykiske plager. Aktiviteter, kurs, utplassering på jobb.... Er ganske sikkert en del ungdommer som bare trenger å se at de mestrer noe. Det er alt for tidlig å gi opp et arbeidsliv tidlig i 20-årene. Om man gjennom et slikt opplegg får tre av ti ut i jobb, så er det bra 

Anonymkode: 45ef3...150

[Portia Catonis]

Kritikerne er ikke først og fremst ute etter deg, TS. Du er jo syk, og du VIL jobbe. De vil til livs alle de som er fysisk friske og kunne jobbet, men som har klart å skaffe seg en status som ufør uten å ha jobbet en dag i sitt liv.

Det jeg lurer på er hvordan de vet at diagnosene deres blir verre ved å jobbe, når de aldri har prøvd.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Syns systemet gir opp unge med utfordringer for fort. Burde vært f.eks 2 - 3 år med full oppfølging. Kanskje især på psykiske plager. Aktiviteter, kurs, utplassering på jobb.... Er ganske sikkert en del ungdommer som bare trenger å se at de mestrer noe. Det er alt for tidlig å gi opp et arbeidsliv tidlig i 20-årene. Om man gjennom et slikt opplegg får tre av ti ut i jobb, så er det bra 

Anonymkode: 45ef3...150

Du mener - akkurat som systemet er idag…?

 

Anonymkode: eb004...916

[AnonymBruker]

Portia Catonis skrev (14 minutter siden):

Kritikerne er ikke først og fremst ute etter deg, TS. Du er jo syk, og du VIL jobbe. De vil til livs alle de som er fysisk friske og kunne jobbet, men som har klart å skaffe seg en status som ufør uten å ha jobbet en dag i sitt liv.

Det jeg lurer på er hvordan de vet at diagnosene deres blir verre ved å jobbe, når de aldri har prøvd.

 

Mange hadde sikkert blitt helt friske hvis de måtte jobbe. Tenker da spesielt på alle disse med psykiske problemer, som jo liksom har eksplodert på 10 år. 
Hva hvis (når) den dagen kommer da Oljefondet ikke lenger kan forsørge så mange nordmenn som i dag? Da tenker jeg disse hadde fått seg jobb rimelig fort. På lager, aldershjem, sjåførjobber osv. Og antakelig følt seg mye bedre.

Anonymkode: 06c9d...6f5