Depresjon etter samlivsbrudd - erfaring?

[AnonymBruker]

Jeg har kjørt meg selv helt i grøfta for å berge familien. Det er mannen som vil gå, og jeg er helt fullstendig knust - selv om jeg forstår at problemene våre er så store at det ikke er mulig å reparere. 

Nå er bruddet et faktum. Vi har fortalt det til barna, og mannen ser seg om etter en ny plass og bo (noe som kan ta tid).

Situasjonen har gjort meg dypt deprimert. Jeg har fått store søvnvansker, og har mistet 20 kg på få måneder. Alt er mørkt inni meg, og jeg klarer ikke å stille opp for barna slik jeg bør gjøre. Klarer heller ikke jobbe, eller gjøre praktiske ting (husarbeid, logistikk osv.). Har lite nettverk, og få nære støttespillere i nærheten.

Er det noen som har erfaring med det samme? Hva gjorde dere for å komme ut av mørket? Hvordan klare å gå videre når alt er kaos? Hvordan håndterte dere barna oppi egen bunnløs sorg over at fremtiden er så usikker? Tar i mot alt av erfaring og råd når jeg nå står i min livs største krise💔

Anonymkode: 56ab6...e63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har kjørt meg selv helt i grøfta for å berge familien. Det er mannen som vil gå, og jeg er helt fullstendig knust - selv om jeg forstår at problemene våre er så store at det ikke er mulig å reparere. 

Nå er bruddet et faktum. Vi har fortalt det til barna, og mannen ser seg om etter en ny plass og bo (noe som kan ta tid).

Situasjonen har gjort meg dypt deprimert. Jeg har fått store søvnvansker, og har mistet 20 kg på få måneder. Alt er mørkt inni meg, og jeg klarer ikke å stille opp for barna slik jeg bør gjøre. Klarer heller ikke jobbe, eller gjøre praktiske ting (husarbeid, logistikk osv.). Har lite nettverk, og få nære støttespillere i nærheten.

Er det noen som har erfaring med det samme? Hva gjorde dere for å komme ut av mørket? Hvordan klare å gå videre når alt er kaos? Hvordan håndterte dere barna oppi egen bunnløs sorg over at fremtiden er så usikker? Tar i mot alt av erfaring og råd når jeg nå står i min livs største krise💔

Anonymkode: 56ab6...e63

Ikke vært i samlivsbrudd med barn, men uten. Det er utrolig tøft og noe det verste jeg har vært igjennom. For meg har familie og nettverk vært viktig for å komme meg videre, men ser du skriver du ikke har det. Er det fordi du ikke har prioritert det? Etterhvert ville jeg ha jobbet med å få gode venner/nettverk, det kan være gull verdt. Har du ingen du kan snakke med? Hva sier fastlegen? Godt med en pause fra jobb osv, men etterhvert ville jeg ha anbefalt deg å ha noe å gå til. Hvis man bare går hjemme i sorg kan man ende med å grave seg enda lengre ned, bare sitte hjemme å gruble og rett og slett bli sykere. Kan du få noe tilrettelagt på jobb? Ville anbefalt å gå deg noen turer ut i frisk luft. Kanskje kan det være fint å få snakke med en psykolog. God bedring!

Anonymkode: b5e7b...657

[AnonymBruker]

Kansje du skulle snakket med legen din og fått et par fine timer hos psykolog? Det er kjempedigg, lover deg. ☺️

Anonymkode: b39cd...e67

[AnonymBruker]

En samtaleterapeut som det sies her er sikkert lurt. Få rydda litt i hodet 😊  Tenker det å ta tilbake kontrollen også kan være viktig,  vil han ut av forholdet så må han ut av boligen, i overgangen til noe han virkelig vil ha kan han leie et sted. Trenger ikke  bruke lang tid på det, få oversikt over økonomi og spis mat som er kaloririkt og godt. Kjøp snop, drikk brus med sukker Du har sikkert lite energi også pga  vekttap.  Ønsker deg masse lykke til♥️

Anonymkode: 062a1...1c2

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har kjørt meg selv helt i grøfta for å berge familien. Det er mannen som vil gå, og jeg er helt fullstendig knust - selv om jeg forstår at problemene våre er så store at det ikke er mulig å reparere. 

Nå er bruddet et faktum. Vi har fortalt det til barna, og mannen ser seg om etter en ny plass og bo (noe som kan ta tid).

Situasjonen har gjort meg dypt deprimert. Jeg har fått store søvnvansker, og har mistet 20 kg på få måneder. Alt er mørkt inni meg, og jeg klarer ikke å stille opp for barna slik jeg bør gjøre. Klarer heller ikke jobbe, eller gjøre praktiske ting (husarbeid, logistikk osv.). Har lite nettverk, og få nære støttespillere i nærheten.

Er det noen som har erfaring med det samme? Hva gjorde dere for å komme ut av mørket? Hvordan klare å gå videre når alt er kaos? Hvordan håndterte dere barna oppi egen bunnløs sorg over at fremtiden er så usikker? Tar i mot alt av erfaring og råd når jeg nå står i min livs største krise💔

Anonymkode: 56ab6...e63

Dette er veldig vanlig, særlig dersom en selv ikke ønsket bruddet. Det første du må gjøre er å få deg en time hos fastlegen og være helt ærlig, de har hørt og vært med på det meste og kan komme med gode råd. Ikke ha for lang sykemelding men gå heller på jobb og vær helt ærlig med kollegaene dine om hva du går gjennom, lover du vil finne uventet støtte. SÅ kanskje det viktigste,  HAN ville ut og da har han ingen rett til å dra det ut, det skal skje fort, for det at han er der forlenger sorgen og handlingslammelse din. Barna kommet først og da må du få deg selv opp på beina. Finnes mange støttegrupper via kommunen, Facebook, gruppe som heter Hey girl/woman, møtt mange nye venner der. Kurs du kan ta når det verste har lagt seg. Og skulle du ha mulighet til å selge bolig og rett og slett flytte og begynne helt på nytt så kan det også være forfriskende. Og i mellomtiden kan du bruke oss her, det er det kvinner på KG er til for 😀DETTE KLARER DU, OPP Å STÅ 

Anonymkode: 3156f...008

[AnonymBruker]

Har ikke erfaring med barn i bildet. Men erfart to brudd som har satt spor 1-2 år etter brudd, og depresjon inn i bildet med psykolog. Ene gangen pga utroskap fra eksens side, og andre bare brått slo opp og begynte å feste og rote med andre kort tid etter. Ene forhold på 10 år og andre 4 år.

Erfart at det er dessverre slik det er å stå i krise; det er ikke rart at man føler seg fortapt, forvittet og deprimert. Det er en fase i livet man må gjennom, og det er ikke lett å stå i det! Det hjalp å snakke med fastlegen, fikk sykmelding når man ikke fungerte. Snakk med de man stoler på, vær med folk som er deg nær, og ta små steg om gangen.

Det kan både ta lang tid og rask tid å komme seg over og ingenting er fasit hva som er vanlig. Men tror det kan ta sin tid, og komme i bølger. Man må bare gjennom det. Men heldigvis med tiden så skaper man sakte men sikkert nye minner, og skaper nytt hverdag, og plutselig blir sorgen lenger og lenger unna. 

Mens man står i det kan man trøste seg med at mest sannsynelig om 1 år, er man på et sted der det er mye lettere. 

Anonymkode: c9d5f...891

[AnonymBruker]

Gikk igjennom det samme i høst. Var knalltøft og er fremdeles tøft. Endelig fått flytta fra hverandre etter å ha tråkka oppi hverandre i mange måneder. Det kjennes nå mer befriende og veldig lettende å slippe å bo oppi hverandre og hele tiden holde god stemning for barna. 
 

Jeg ble til slutt sykemeldt og har begynt hos psykolog (sliter med flere ting enn bare samlivsbruddet). Godt å få rydda litt i hodet og få starta litt på nytt. 
 

Lykke til♥️

Anonymkode: 3f5e7...224

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg har allerede dialog med fastlege, og er sykemeldt 50 %. Har også vært hos psykolog et par ganger. Dette har pågått over tid, og jeg føler at jeg blir dårligere og dårligere for hver dag som går… Jeg gråter mange ganger hver dag, har konstant hjertebank, og panikkangst stadig vekk. Ligger på gulvet å skriker når jeg er alene. Har aldri hatt psykiske utfordringer tidligere, og er så livredd for at dette ødelegger helsen min for livet…

Mannen vil ikke flytte ut for fort da han mener det blir for brått for barna. Han er redd de oppfatter at han forlater dem…. Han ser for seg å bo sammen i mange måneder ennå, og fortsetter hverdagslivet som før mens jeg har mest lyst til å dø😭

 

Anonymkode: 56ab6...e63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Mannen vil ikke flytte ut for fort da han mener det blir for brått for barna. Han er redd de oppfatter at han forlater dem…. Han ser for seg å bo sammen i mange måneder ennå, og fortsetter hverdagslivet som før mens jeg har mest lyst til å dø😭

 

Anonymkode: 56ab6...e63

Tenker at det beste for alle parter er at han flytter ut. Har du fortalt han det samme som du skriver her på KG? Tenker at det kan være lurt å ta det opp med han om hvordan du har det, at du gråter uavbrutt når du er alene, og at du overhode ikke fungerer i dagliglivet. Det beste for deg og barna er at han flytter. 

At han mener det vil være for opprivende for barna er bare tull, det er opprivende for barna og se hvordan deres mamma har det vanskelig. Det gjør mere skade for barna og forholdet generelt, dere skal jo ha ett forhold etter han har flyttet ut også. Så mitt råd er å få han ut, eller at du flytter ut midlertidig og at dere har samværsrett til barna. Hvis barna er store, så bli enig med mannen din hva dere skal fortelle til de, dette gjør dere sammen dere to 

Anonymkode: a079b...db6

[AnonymBruker]

Men dette bruddet skjedde for 1-2 mnd siden? Siden du sa du hadde gått ned 20 kg på få måneder. Når tenker exsamboer han skal flytte ut da, tidsperspektiv? Han må jo se at du har det vondt og at dette ikke hjelper på situasjonen. Du får han jo aldri på avstand og kommet deg videre. Hva sier psykologen?

Anonymkode: b5e7b...657

[AnonymBruker]

Bruddet skjedde egentlig i sommer, men jeg ville ikke. Prosessen har derfor tatt forferdelig lang tid, og vi klarer ikke kommunisere om det praktiske. Ingen ting er avklart. Han kan jo ikke kastes ut av egen bolig (som bi eier sammen), og vi har barn som må gå først. Han vil ikke flytte til en midlertidig bolig. Det er en helt håpløs situasjon. Jeg forstår faktisk ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. 

Anonymkode: 56ab6...e63

[imagineme]

Har dere vært hos familievernkontoret enda? Hvis ikke, bestill time der. Det er det første dere må gjøre.

Der vil du/dere også få spørsmål/tilbud om dere ønsker oppfølgning.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.2.2024 den 15.10):

Jeg har kjørt meg selv helt i grøfta for å berge familien. Det er mannen som vil gå, og jeg er helt fullstendig knust - selv om jeg forstår at problemene våre er så store at det ikke er mulig å reparere. 

Nå er bruddet et faktum. Vi har fortalt det til barna, og mannen ser seg om etter en ny plass og bo (noe som kan ta tid).

Situasjonen har gjort meg dypt deprimert. Jeg har fått store søvnvansker, og har mistet 20 kg på få måneder. Alt er mørkt inni meg, og jeg klarer ikke å stille opp for barna slik jeg bør gjøre. Klarer heller ikke jobbe, eller gjøre praktiske ting (husarbeid, logistikk osv.). Har lite nettverk, og få nære støttespillere i nærheten.

Er det noen som har erfaring med det samme? Hva gjorde dere for å komme ut av mørket? Hvordan klare å gå videre når alt er kaos? Hvordan håndterte dere barna oppi egen bunnløs sorg over at fremtiden er så usikker? Tar i mot alt av erfaring og råd når jeg nå står i min livs største krise💔

Anonymkode: 56ab6...e63

Det finnes i de fleste byer, frivillige hjelpeorganisasjoner, som hjelper foreldre. De kan hjelpe til med alt fra henting av barn, til matlaging-vask av hus å barnepass... 

Se hva som finnes i din kommune. Om du trenger litt hjelp kan du jo si hvilken by du tilhører, er du i Trondheim stiller jeg gjerne opp med hjelp av praktiske ting. 

Brudd er vanskelig, når det ikke er gjensidig. Og med barn, å lite nettverk så er det nok veldig tung. 

Jeg er sikker på at det er andre som melder seg for å hjelpe til også. Det er ingen skam i hjelp. Vi alle har behov for det, på forskjellige tidspunkt i livet. 

 

Anonymkode: 36661...f38

[AnonymBruker]

Kan jo fortelle min erfaring. Bruddet skjedde brått da jeg fant ut om langvarig utroskap. Følte bakken ble revet vekk under føttene på meg. Det jeg gjorde, var å holde fast i alt det praktiske. Fant ut hvordan vi kunne løse det økonomisk, gjorde alt jeg kunne for å skåne ungene. Exen bodde i samme hus et par mnd før han flytta ut.

Levde som i ei boble, det var ei dårlig tid. Gikk på autopilot. Var vel sinnet mitt som holdt meg oppe. Folk skulle faen ikke se meg svak. Litt sprøtt, men jeg kom meg gjennom det. Sier ikke at dette er oppskriften, men jeg hadde brutt sammen om jeg ikke hadde klart å opptre som om det ikke bet på meg. Hadde et par venninner som visste hvordan alt var.

Bare vit at det blir bedre! Men å bo under samme tak etter et brudd er nok ikke en særlig god idé.

Anonymkode: d2092...460

[AnonymBruker]

Dette går jo ikke... du må sette han ned og si at selv om han fint klarer denne løsningen, så river det deg i stykker og ødelegger psyken din, og gjør bruddet mye vanskeligere enn det trenger å være.

Hva om han finner et sted og tar med seg barna litt i starten, en ukes tid eller kanskje mer, siden han er så redd for at de føler han forlater dem.. For du kanskje trenger å få summet deg litt og bare ha deg selv å fokusere på en liten stund også? 

Og fokusere på å gjøre det litt gøy for dem også, la dem få innrede det som skal bli deres rom, hiv en Playstation 5 på dem, gjøre som alle skilsmisseforeldre gjør, dryss masse penger på dem og snakke om at nå får de dobbelt opp med julegaver. Det er vel ikke lenge til vinterferien, kan han ta dem med på en tur da? Eller kanskje du bare skal komme deg bort med barna, jeg vet ikke om det er best for deg å være alene eller med dem?

Jeg sier ikke at en tur til Disneyland reparerer alt, men det hjelper.

Anonymkode: 13808...680

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Dette går jo ikke... du må sette han ned og si at selv om han fint klarer denne løsningen, så river det deg i stykker og ødelegger psyken din, og gjør bruddet mye vanskeligere enn det trenger å være.

Hva om han finner et sted og tar med seg barna litt i starten, en ukes tid eller kanskje mer, siden han er så redd for at de føler han forlater dem.. For du kanskje trenger å få summet deg litt og bare ha deg selv å fokusere på en liten stund også? 

Og fokusere på å gjøre det litt gøy for dem også, la dem få innrede det som skal bli deres rom, hiv en Playstation 5 på dem, gjøre som alle skilsmisseforeldre gjør, dryss masse penger på dem og snakke om at nå får de dobbelt opp med julegaver. Det er vel ikke lenge til vinterferien, kan han ta dem med på en tur da? Eller kanskje du bare skal komme deg bort med barna, jeg vet ikke om det er best for deg å være alene eller med dem?

Jeg sier ikke at en tur til Disneyland reparerer alt, men det hjelper.

Anonymkode: 13808...680

Takk for støtten❤️ Bruddet innebærer et økonomisk kaos, så turer eller PlayStation er veldig langt utenfor rekkevidde dessverre… Gjør alt jeg kan for å skaffe nok kapital til å kunne bo i huset noen år, slik at ikke barna må flytte fra venner og nabolag den første tiden. Det innebærer å gi avkall på absolutt alt av «luksus» privilegier. De økonomiske bekymringene er også en stor belastning for meg😢

Anonymkode: 56ab6...e63

[AnonymBruker]

Be far reise bort med barna i vinterferien, feks til hans foreldre. 

Så får du vær litt alene og summen deg.

Anonymkode: f1f59...2f8

[AnonymBruker]

Ja, det har pågått siden i sommer og det har trådene dine også. Du har fått alle svar og forslag mulige - men du står likevel fast. Vi kan ikke hjelpe deg 

Anonymkode: f8220...978

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, det har pågått siden i sommer og det har trådene dine også. Du har fått alle svar og forslag mulige - men du står likevel fast. Vi kan ikke hjelpe deg 

Anonymkode: f8220...978

Hvis en ikke har noe bedre å si til noen i krise er det like greit å ikke si noe. Det finnes alltid hjelp. Hvis ts har opprettet mange tråder finner hun en form for hjelp eller trøst her. Eller så hjelper det henne å skrive ned det som skjer. Hun prøver. 

Anonymkode: a0591...be0

[AnonymBruker]

Sto i ett forferdelig brudd for to år siden. Gråter fortsatt ukentlig den dag i dag. Har gode perioder/dager, men synes livet er vanskelig. Vet ikke om jeg noensinne kommer helt til meg selv igjen. Vi får se. Vet det ikke hjelper å høre det, men slik er min erfaring. Min dypeste medfølelse❤️

Anonymkode: 8ca32...e11