Det er jo helt vanlig for slanke mennesker å tenke gjennom hva kan spise og ikke spise?

[pressplay]

Jeg tror det er generelt dårlig forståelse av hva som er avhengighet og ikke. 

Se for deg 3 personer som er på fest. Den ene røyker ikke mens de 2 andre røyker. Uten å si noe reiser den ene røykeren seg for å gå ut på terrassen for å ta seg en sigg. Den andre røykeren skjønner hva som skjer, får plutselig lyst på sigg og følger etter. Ikke-røykeren blir ikke affisert og blir sittede i sofaen.

Velkjent scenario. Hva skjedde egentlig her? Var det slik at røyker #2 hadde tilfeldigvis lyst på sigg samtidig som røyker #1? Sannsynligvis ikke, men ved å se røyker #1 gjøre en handling assosiert med røyking trigger det avhengigheten til røyker #2. Røyker #2 kjente umiddelbart på en lyst til å røyke mens ikke-røykeren kjente ingenting. I dette scenarioet vil røyker #1 og #2 trigge hverandre utover kvelden og sannsynligvis vil de røyke mer enn om de hadde vært alene med ikke-røykeren.

Tilgjengelighet og anledning øker fristelsen. Det er dette som er avhengighet. Ved å bli eksponert for din avhengighet øker sannsynligheten for at faller for fristelsen til å gi etter.

Slik gjelder det for dem som er matavhengig også. Det er forskjellig hva vi kan være avhengig av. Noen trigger på alkohol, noen på mat, noen på snop, noen på røyk. Derfor er det for enkelt å si at dem som er slanke har bedre selvkontroll enn dem som er tjukke. 

[AnonymBruker]

Det er nok veldig vanskelig for en som har vært slank hele livet å forstå forskjellen på sykelig og normal tankegang om mat. For meg som har vært lettere overvektig og i dag er normalvektig opptar tankene på mat STORE deler av dagen min. Jeg tenker på hva jeg skal spise neste dag før jeg legger meg, og regner ut kaloriene. Jeg må planlegge ukens middager med familien flere dager på forhånd så jeg vet om jeg kan spise frokost eller ei. Jeg blir stresset hvis måltider flyttes på, for da kan jeg gå «tom» for kalorier for tidlig på dagen og ende opp med å gå sulten til neste dag. Det er noe helt annet enn å ta seg en tur ut etter mat, eller å stå over muffinsen på jobb. Det er veldig stressende å leve slik som meg, som nok er realiteten for mange som har gått ned i vekt. Man må hele tiden være på vakt, planlegge, følge med og tenke på mat. Det er DET som er sykelig. Jeg har ingen signaler i kroppen min som forteller meg når jeg burde stoppe å spise eller bevege meg mer, jeg kunne veldig enkelt spist over 3000 kalorier om dagen uten å bli spesielt mett. For å holde meg normalvektig må jeg ligge på 15-1800 om dagen, det sier seg selv at det krever mye planlegging og tankekjør. 

Anonymkode: fe5d0...ac9

[Hoia]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg kjenner flere slanke som rett og slett ikke er så glad i godsaker, kaker og snacks. Da er det jo enkelt, for da tenker man jo ikke på digge varer proppfull av kalorier. 

Også har nok oppvekst og ellers ting i livet påvirket. Noen er "opplært" til at mat er kos. Og mat som er kos er usunn mat. F.eks lages det boller, vafler og tas med sjokolade på tur. Et stopp på bensinstasjonen for en ventepølse på vei hjem. Flere kaker i besøk. Kaloririke middager når det er gjester. 

 

Anonymkode: 4468f...6c3

Jeg kjenner flere slanke mennesker som er veldig glad i godsaker, kaker og diverse som spiser det av og til. Jeg kjenner også flere slanke mennesker som spiser masse i løp av en dag, som egentlig hadde sett ut som dundrer, men i motsatt som hun dundre-dama på hjørnet som ligner som symbol, vet den slanke nøyaktig hvilket tall på Imsdal og Isklar-flasken de skal kjøpe til enhver tid. Alteregoet er i resten av befolkningen.

Endret 1. februar 2024 av Hoia

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2024 den 9.41):

Det er en trend på alle områder å ta ansvar bort fra individet, og legge ansvaret over på samfunnet og systemet. 

Anonymkode: fed9f...d9d

Det er ikke å ta ansvar å velje en strategi som er unyansert. Å innse at det handler om mer enn viljestyrke er nettopp å ta ansvar. Ta ansvar for bakenforliggende årsaker i stedet for å gønne på med å sulte seg. Noe som aldri går. 

Anonymkode: f06db...7c2

[AnonymBruker]

Jeg var slank inntil jeg var rundt 50 år. 

Tenkte aldri på hva jeg spiste. Uansett hva jeg spiste og hvor mye, holdt vekten seg stabil. 

Anonymkode: f8b2a...a64

[miamiamia]

Problemet med maten i dag er at den er full av vegetabilske oljer, "frøoljer" som er skadelig for oss og metabolismen vår. Vi må kutte ut prossesert mat og holde oss til naturlig mat.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Slutte å skylde på genene dine nå, ta litt ansvar! Det er ekstremt få som ikke kan, de fleste gidder ikke, det er sannheten.

Anonymkode: 7fed3...f0c

Jeg er ikke overvektig, konklusjonen er basert på svarene fra de andre som også er tynne.

Anonymkode: 5994d...5ba

[aksase]

Det er vel ingen som har noe mer bevisst forhold til mat enn hva vi overvektige har. Vi teller kalorier, leter etter sunn mat, spiser mat med lav GI, tester all verdens slankekurer. Lavkarbo, fettkutt, protein, Grete Roede, Nutrilett, trening, forbrenning, små porsjoner... Vi jobber med alt dette og har gjort det i mange år. Vi overvektige kan ofte mer om kosthold og ernæring enn fastlegen vår. Vi er eksperter på dette. Mange av oss har lest og forsket på dette i flere tiår.

Men det funker ikke. Det funker ikke fordi kroppen maser hele tiden om mer. Få minutter etter et måltid vil kroppen ha mer. Hjernen jobber på høygir. Mat, mat, mat, mer mat... Vi klarer ikke å konsentrere oss om jobb eller andre aktiviteter. Vi må spise litt mer for å få noen minutters arbeidsro til å gjøre andre ting, før hjernen skrur over på mat igjen..... det er et helvete!!
Vi kan selvsagt, på ren viljestyrke, la være å spise når hjernen ber om det. Og det funker. En dag, en uke, kanskje noen måneder. Men så ryker det, for vi orker ikke å kjempe hvert sekund og minutt av hver dag. Vi gir etter, til slutt, for å få noen minutters ro i hjernen.

Det likner på å ha ADHD. En slags mat-ADHD som gjør oss stresset og hyperaktive inntil vi får mat og hjernen hviler en kort stund før den begynner matmaset igjen. Dette kan drive folk til vanvidd. Folk gir opp, spiser når hjernen ber om det, og kjøper stadig større klær.

• Noen klarer ikke å legge på seg om de prøver. De orker bare ikke å spise nok, fordi de bare blir mette og kvalme.
• Noen kan klare å spise nok til å bli overvektige, men det koster ikke mye å unngå det, så det går greit. Det er bare å stoppe når man er mett, og å trene litt. Trening er gøy og gir overskudd.
• Noen blir blir overvektige, men klarer å kjempe seg ned i vekt igjen og bli der, selv om det koster enormt med viljestyrke, hver dag. Det er et slit. Sulten gnager. Trening gjør vondt, og det er slitsomt, men dere vet at det må til, og dere gjennomfører.
• Og så er det vi som har så stort matsug at vi ikke klarer å kontrollere det. Vi blir bare større. Vi kan sulte oss ned i vekt over noen uker eller måneder, før det ryker og vi går opp igjen. Ofte blir vi tyngre og større for hver slankekur. Trening er et tungt helvete som vi ikke klarer å motivere oss til. Det er verre enn tannlegen. Vi vet at trening og redusert kaloriinntak fungerer, men vi klarer ikke for bare helvete å få det til. 

Dere som sier at det bare står på viljestyrke, har i verste fall en mild variant av mat-ADHD som dere klarer å overvinne med litt disiplin. Vi som har kjempet mot overvekten i 20-30-40-50 og 60 år, vet at det er ikke så enkelt. Vi trenger hjelp.

Det finnes medisiner mot ADHD som roer hjernen og gjør at folk med denne sykdommen kan leve mer normalt.

Nå har det kommet medisiner som også kan roe hjernen til oss med mat-ADHD. Medisinen kan dempe sultfølelsen og gi oss et forhold til mat og sult som likner alle dere som klarer å styre matinntaket på egenhånd, akkurat som ADHD-medisin kan hjelpe ADHD-syke med å fungere mer normalt. Medisinen fungerer ikke for alle, men den hjelper mange. Nå som legevitenskapen vet mer om hva som fungerer, vil det komme flere effektive medisiner som kan hjelpe oss "mat-ADHD'ere".

Overvekt er en kronisk, og ofte arvelig sykdom. Noen klarer å håndtere sykdommen selv, men for noen er sykdommen mer alvorlig, og disse trenger hjelp. 

 

 

[Hoia]

aksase skrev (8 minutter siden):

Det er vel ingen som har noe mer bevisst forhold til mat enn hva vi overvektige har. Vi teller kalorier, leter etter sunn mat, spiser mat med lav GI, tester all verdens slankekurer. Lavkarbo, fettkutt, protein, Grete Roede, Nutrilett, trening, forbrenning, små porsjoner... Vi jobber med alt dette og har gjort det i mange år. Vi overvektige kan ofte mer om kosthold og ernæring enn fastlegen vår. Vi er eksperter på dette. Mange av oss har lest og forsket på dette i flere tiår.

Men det funker ikke. Det funker ikke fordi kroppen maser hele tiden om mer. Få minutter etter et måltid vil kroppen ha mer. Hjernen jobber på høygir. Mat, mat, mat, mer mat... Vi klarer ikke å konsentrere oss om jobb eller andre aktiviteter. Vi må spise litt mer for å få noen minutters arbeidsro til å gjøre andre ting, før hjernen skrur over på mat igjen..... det er et helvete!!
Vi kan selvsagt, på ren viljestyrke, la være å spise når hjernen ber om det. Og det funker. En dag, en uke, kanskje noen måneder. Men så ryker det, for vi orker ikke å kjempe hvert sekund og minutt av hver dag. Vi gir etter, til slutt, for å få noen minutters ro i hjernen.

Det likner på å ha ADHD. En slags mat-ADHD som gjør oss stresset og hyperaktive inntil vi får mat og hjernen hviler en kort stund før den begynner matmaset igjen. Dette kan drive folk til vanvidd. Folk gir opp, spiser når hjernen ber om det, og kjøper stadig større klær.

• Noen klarer ikke å legge på seg om de prøver. De orker bare ikke å spise nok, fordi de bare blir mette og kvalme.
• Noen kan klare å spise nok til å bli overvektige, men det koster ikke mye å unngå det, så det går greit. Det er bare å stoppe når man er mett, og å trene litt. Trening er gøy og gir overskudd.
• Noen blir blir overvektige, men klarer å kjempe seg ned i vekt igjen og bli der, selv om det koster enormt med viljestyrke, hver dag. Det er et slit. Sulten gnager. Trening gjør vondt, og det er slitsomt, men dere vet at det må til, og dere gjennomfører.
• Og så er det vi som har så stort matsug at vi ikke klarer å kontrollere det. Vi blir bare større. Vi kan sulte oss ned i vekt over noen uker eller måneder, før det ryker og vi går opp igjen. Ofte blir vi tyngre og større for hver slankekur. Trening er et tungt helvete som vi ikke klarer å motivere oss til. Det er verre enn tannlegen. Vi vet at trening og redusert kaloriinntak fungerer, men vi klarer ikke for bare helvete å få det til. 

Dere som sier at det bare står på viljestyrke, har i verste fall en mild variant av mat-ADHD som dere klarer å overvinne med litt disiplin. Vi som har kjempet mot overvekten i 20-30-40-50 og 60 år, vet at det er ikke så enkelt. Vi trenger hjelp.

Det finnes medisiner mot ADHD som roer hjernen og gjør at folk med denne sykdommen kan leve mer normalt.

Nå har det kommet medisiner som også kan roe hjernen til oss med mat-ADHD. Medisinen kan dempe sultfølelsen og gi oss et forhold til mat og sult som likner alle dere som klarer å styre matinntaket på egenhånd, akkurat som ADHD-medisin kan hjelpe ADHD-syke med å fungere mer normalt. Medisinen fungerer ikke for alle, men den hjelper mange. Nå som legevitenskapen vet mer om hva som fungerer, vil det komme flere effektive medisiner som kan hjelpe oss "mat-ADHD'ere".

Overvekt er en kronisk, og ofte arvelig sykdom. Noen klarer å håndtere sykdommen selv, men for noen er sykdommen mer alvorlig, og disse trenger hjelp. 

 

 

Noen ganger har en bare drukket for mange glass vann av springen.

[Hoia]

Hoia skrev (Akkurat nå):

Noen ganger har en bare drukket for mange glass vann av springen.

En overdrivelse, men det er noe i det, litt for juice eller brus.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2024 den 9.25):

Men jeg må hele tiden vurdere hva jeg spiser. Det er noe som stort sett går automatisk, ettersom jeg er vant til det. Men jeg ser ikke på dette som sykelig, det er helt normalt.

Anonymkode: 821b1...725

Du sier det jo selv. Det er stort sett ikke vanskelig for deg å holde deg slank fordi grepene du gjør for å avstå er naturlig for deg. Du klarer ikke å sette deg inn i hvordan det er for overvektige som kjemper en kontinuerlig kamp mot maten hvor ingenting "går automatisk". Og om man klarer å gå ned i vekt uten medisiner så vil denne matstøyen overstyre alt. 

Greit å ikke moralisere når du ikke vet hvordan det er for andre. 

Anonymkode: 8387a...f80

[Hoia]

Det kan også rett og slett være at du ikke har funnet nøkkelen til din indre glød.

[AnonymBruker]

Jeg syntes all mat er god mat, og da kan jeg like godt velge ting som er bra. Ulempen er at sunn mat må planlegges mer og tar mer tid å lage. Noen ganger spiser jeg for mye/småspiser pga indre uro. Da er det viktig å ha noe sunne alternativer. Har jeg appelsiner så spiser jeg ikke sjokolade, men har jeg bare sjokolade da er det verre. 

Anonymkode: fb181...b2b

[AnonymBruker]

Tone83 skrev (På 28.1.2024 den 9.30):

Enig, jeg burde helt klart gjøre som deg og irriterer meg over at jeg alltid finner en unnskyldning til å ta dårlige valg. Hvorfor er jeg så forbanna svak. 

Tråden her inne med de som tar Ozempic og annen slankemedisin er veldig oppklarende for dere som ikke skjønner tankegangen bak alt dette.

Å konstant tenke på mat og hva man skal spise som neste måltid, smugspise så ikke andre ser det, handler om mekanismer som er svært vanskelig for de som ikke har spiseproblemer, å forstå.

Som mange skriver i tråden der, så er det fantastisk å plutselig oppleve at mat ikke tar over alle tankene og at man mister lysten.

Anonymkode: 8f761...169

[Vinterjenta]

De aller fleste slanke mennesker jeg kjenner, spiser ofte usunn mat. Like ofte som overvektige.

[AnonymBruker]

Vinterjenta skrev (17 minutter siden):

De aller fleste slanke mennesker jeg kjenner, spiser ofte usunn mat. Like ofte som overvektige.

Nei. Du kan virkelig ikke påstå det ut fra det du selv observerer. Overspisingslidelser foregår i det skjulte. 

Anonymkode: 8387a...f80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nei. Du kan virkelig ikke påstå det ut fra det du selv observerer. Overspisingslidelser foregår i det skjulte. 

Anonymkode: 8387a...f80

Men de overvektige sier jo selv at de er overvektige fordi de er så fysisk sultne, altså ikke trøstespising.

Anonymkode: 8e550...a2c

[Vinterjenta]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Nei. Du kan virkelig ikke påstå det ut fra det du selv observerer. Overspisingslidelser foregår i det skjulte. 

Anonymkode: 8387a...f80

Men all overvekt er ikke overspising. 

Og overspising er subjektivt.

[Troyamin]

Takk @aksase for ett av de viktigste innleggene i fedme-debatten. Dette må nå ut til flere! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2024 den 9.25):

Ref debatten om 16 ukers helvete. Til info så har jeg ikke sett programmet, og ikke satt meg veldig godt inn i debatten etter at en deltaker stod frem om tanker etter programmet, men har lest litt her og der. 

Jeg skjønner at det kan være en stor omveltning å radikalt endre livsstil, fra å omtrent spise og drikke det kan ønsker, til å måtte spise og drikke både mindre og bedre for å nå en vekt man ønsker. 

Men slik jeg ser det er det normalen for slanke mennesker å tenke gjennom hva kan spise og ikke. Ellers hadde man jo ikke vært slank. Jeg har alltid vært slank, og sånn sett har jeg ikke perspektivet til en overvektig som skal leve som en normalvektig.

Men jeg må hele tiden vurdere hva jeg spiser. Det er noe som stort sett går automatisk, ettersom jeg er vant til det. Men jeg ser ikke på dette som sykelig, det er helt normalt.

Jeg hadde også gått opp i vekt om jeg hadde spist nøyaktig det jeg hadde lyst på. Jeg har jo mye mer lyst på pizza enn grønnsaksgrateng. Og spiser jeg pizza tar jeg 1-2 pizzastykker, selvom jeg sikkert kunne spist 3-4. Står ofte over bakst på jobb, for hadde jeg tatt et kakestykke eller en muffins hver gang en kollega hadde bakt, så hadde det vært flere ganger i uken. Og igjen, hadde jeg alltid spist det jeg har lyst på, så hadde jeg også gått opp i vekt.

Jeg kan også fint gå eller løpe en tur etter et etegilde, det er godt for både kropp og hode. Har aldri tenkt at det er sykelig heller, det er normalt. 

Men igjen, for en person som har plutselig har begynt å leve som jeg beskriver, så oppleves det kanskje sykelig? 

Vil gjerne høre deres tanker rundt temaet. 

Anonymkode: 821b1...725

Jeg har alltid vært slank. Jeg har mer lyst på grønnsaker enn pizza. Jeg syns brokkoli, ananas og frukt er helt supert som lørdagssnacks. Jeg liker ikke fet mat, brus, svært begrenset utvalg av godis. I tillegg blir jeg fort mett og føler meg sjeldent sulten

Så jeg vet at det er ikke slik at man velger å være slank bestandig, man liker det man liker. 

Anonymkode: 21ada...624