Maktmisbruk? Skremselspropaganda?

[AnonymBruker]

Har kjent en stund på en indre uro som nå gjør at jeg sover dårlig, kvalm store deler av dagen. Sliten, trøtt. Stikking i siden, mye vondt i hodet. Arbeidstiden er fin når daglig leder av firma er fraværende, men stemningen blir ekstremt trykket ellers. Uansett hva jeg gjør skal/må det kontroll sjekkes. Enda jeg er en av de mest presise og mest leverende/ produktive på mitt felt.
 

Arbeidskontrakten min sine vilkår ble brutt med bakgrunn i at jeg måtte tenke på de andre ansatte. Det ble sagt ting til meg som at jeg har kortest ansiennitet, når jeg i utgangspunktet er en av de som har mest erfaring med lengst ansiennitet på mitt felt, da jeg tok opp dette med mine nedfestede vilkår. 
 

Jeg er som sagt en av de som leverer mest, og bringer inn mer enn bare smør på bordet. I blant kliner jeg til med den russiske kaviaren, for å sette en metafor på dette. Jeg har bidratt mye utover endt arbeidstid også, uten at dette har gitt noe som helst tilbake i form at takknemlighet, noe avspasering etc!

I følge mitt resonnement i hh til hva mine vilkår er, som er signert, vil ikke arb.giver følge dette. I følge arb.giver kan dette bli grunnlaget for konkurs og urettferdighet ovenfor andre ansatte. Heller ikke har de råd til å følge min kontrakt, mine betingelser, ei etterbetaling som i utgangspunktet skulle vært gjort opp. Jeg hadde ingen andre valg enn å møte på halvveien.
 

Det gjør meg så sint å vite at jeg strever i dagens samfunn, men ser at eier flesker seg i godheten på privaten, og lett kjøper seguø ubetydelig ting til femsiffrede beløp et par ganger i mnd. Ikke minst kan legge flere hundre tusen ut for biler, reiser og div andre utfoldelser for seg selv el familien. Og samtidig si til meg at vedkommende har så høye utgifter at firmaet ikke kan etterkomme det som i utgangspunktet er signert av begge parter.

 

Deretter er det den evinnelige kontrollen. Alt arbeidet mitt skal dobbelt sjekkes. Som arb.giver  sier: «stoler ikke på DET!» ikke på meg, men på DET!
 

Flere har blitt kalt inn til drøftelsessamtaler. Ikke for å nødvendigvis si de opp, men for å bedre produktiviteten. Dette ble jeg fortalt  i all hemmelighet (og her legger jeg det ut). Ansatte blir latterliggjort av den samme personen, spesielt skal det gå på min bekostning. Jeg prøver å ignorere det, starter samtaler med andre, men gnålingen og gnagingen er som en liten unge som prikker deg på ryggen som en plagsom mygg.

 

jeg kjenner nå at jeg er mettet på hele opplegget. Jeg er mentalt ferdig. Fysisk ferdig. Nervene mine er tynnslitte fordi jeg ser meg over skulderen hvor enn jeg går. Dette av den grunn vi har en felles omgangskrets privat. Og jeg har blitt beskyldt for å skulke jobb, mens jeg har vært syk. Beskyldt for å gjøre ting i arbeidstiden min, (når det er i pausen min jeg har gjort private ærend) I utgangspunktet kjenner jeg nå at nervene mine er tynne, jeg sliter med meg selv, søvn, dømmekraften min. Jeg orker ikke lenger, jeg har ikke krefter til å leve som jeg gjorde på privat tid, da all energi går med til å klare å holde hodet over vann. Hjemmet forfaller, venner blir neglisjert. Jeg orker bare ikke.

Det er mange episoder til å linke til. Mulig det er jeg som har skutt meg i foten ved å hele tiden forsøke å få anerkjennelse på at det jeg gjør en god jobb, at jeg stiller opp. Men allikevel aldri får noe igjen. Vi har ingen vi kan rapportere til. Ikke stoler jeg på noen her heller, av opplevelser jeg har vært vitne til, involvert i. Hvor uskyldige har blitt satt i situasjoner uten grunn. Det kan komme en fellesmail til alle om ting noen har gjort, som en generell felles info om hva vi ikke kan gjøre, når alle vet hvem det i utgangspunktet gjelder. Dette er episoder som skjer ofte.

Jeg forstår godt at mine eneste alternativ er ny jobb eller en sykemelding. Problemet er den private relasjonen, og dette setter meg i en real knipe.

Hva hadde du gjort?

Anonymkode: f7df4...fbb