Kraftig tilbakefall etter cipralex slutt

[AnonymBruker]

Jeg er så lei meg nå. Føles som hele verden er rast igjen, og alt er trist og skummelt. En følelse, jeg ikke har kjent sånn på veldig lenge. Trist inn i mellom ja, og nedfor ja, men ikke slik som dette, nærmest ukontrollert. 

Da jeg ble gravid fikk jeg beskjed om at jeg måtte trappe ned å slutte på cipralex, som jeg da hadde stått på i veldig mange år. Psyken min hadde vært stabil i like mange år omtrent. 

Jeg trappet ned, og sluttet uten særlig problem. Men svangerskapet har tid tider vært ganske tøft. Det har vært mye følelser og engstelse, men aldri tenkt at fravær av cipralexen gjorde meg sånn. 

Men plutselig, de siste par dagene, har psyken virkelig kjørt i bratt nedoverbakke. Og i dag, fikk jeg altså den vonde følelsen jeg ikke hadde kjent på lenge. Siden før pillestart. Og den var så vond. Full av angst og håpløshet. 

Jeg har tidligere beskrevet det slik at pillene holdt alltid hodet ditt over vannet. Uansett hva som skjedde. Ja, man kunne kjenne på tristhet også på dem, men aldri slik at det føltes som man mistet kontrollen, og dukket under. Det å igjen kjenne på de følelsene er så skremmende,  og samtidig såpass lenge siden at jeg ikke helt husker hva jeg gjorde for å komme opp. Jeg må vel begynne på pillene igjen, men hva skal jeg gjøre, hva skal jeg si til meg selv når det står på? 

Jeg hadde blitt så takknemlig om noen kunne gi noen oppløftende ord...noen tips.. som kjenner seg igjen.. 

Hilsen fortvilet 

 

Anonymkode: 9a5c5...c90

[Fighter83]

Kan du vente til mandagen eller trenger du hjelp før dette tror du?  

Trenger du hjelp til å stå i dette nå så ring legevakten for å få veiledning. Kan du vente til mandag så ringer du fastlegekontoret tidlig mandag morgen for en akuttime. Dette skal du få hjelp til å stå i 💓 Håper du får noen medisiner som kan hjelpe og at du får hastetime på DPS i det minste💓

[Molly 4.5 år]

Angst og depresjon er helt forferdelig å leve med. Gå til legen og forklar ossen du har det. Kanskje du får det bedre med å starte opp på medisin igjen. Mange klemmer fra en som står på antidepressiva og håper på å få livet tilbake ❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Hvor lenge har du vært uten? Seponeringssymptomer tar som oftest mye lengre tid enn 3-4 uker før det er borte. Jeg hr vært uten nå i snart ett år, og er fortsatt ikke helt rehabilitert. Jeg var veldig dårlig på medisiner (følelsesløs). Det går i bølgedaler enda, men lengre tid mellom hver bølgedal. Iblant kan jeg få angst, depresjon og ocd. Men det er ikke tilbakefall, det er seponeringssymptom. For mange tar det flere år, og spesielt etter mange års bruk. Jeg vet ikke hva som gjelder for deg, men ikke vær 100% sikker på at det er tilbakefall 😊 antidepressiva hindrer reopptak av serotonin til synapsen i hjernen. Altså blokkerer hjernens naturlige produksjon av serotonin. Ut ifra forskning jeg har lest, når man har brukt antidepressiva i mer enn 6 mnd ødelegger dette for hjernens naturlige produksjon av serotonin. Eller hvertfall for naturlig reopptak. Men hjernen er plastisk, og vil fikse seg selv. Men det kan ta tid. Send gjerne melding hvis du vil snakke om det 😊 har slitt mye med dette, og derfor satt meg veldig godt inn i det. 

Anonymkode: 1b6e2...346

[Sunstone]

Jeg skulle ikke være anonym👆

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (36 minutter siden):

Kan du vente til mandagen eller trenger du hjelp før dette tror du?  

Trenger du hjelp til å stå i dette nå så ring legevakten for å få veiledning. Kan du vente til mandag så ringer du fastlegekontoret tidlig mandag morgen for en akuttime. Dette skal du få hjelp til å stå i 💓 Håper du får noen medisiner som kan hjelpe og at du får hastetime på DPS i det minste💓

Jeg har jo stått i det før, men det er lenge siden jeg har vært så nede. Jeg veksler mellom å heise meg opp noe, for så å miste litt grepet igjen. Jeg vet det ikke hjelper å bli panisk. Jeg har jo et brett med medisiner som jeg vurderer å begynne på med det samme. Er jo kjent med disse, men de krever jo opptrapping. Så effekten kommer jo ikke umiddelbart. 

Takker veldig for svar

Anonymkode: 9a5c5...c90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvor lenge har du vært uten? Seponeringssymptomer tar som oftest mye lengre tid enn 3-4 uker før det er borte. Jeg hr vært uten nå i snart ett år, og er fortsatt ikke helt rehabilitert. Jeg var veldig dårlig på medisiner (følelsesløs). Det går i bølgedaler enda, men lengre tid mellom hver bølgedal. Iblant kan jeg få angst, depresjon og ocd. Men det er ikke tilbakefall, det er seponeringssymptom. For mange tar det flere år, og spesielt etter mange års bruk. Jeg vet ikke hva som gjelder for deg, men ikke vær 100% sikker på at det er tilbakefall 😊 antidepressiva hindrer reopptak av serotonin til synapsen i hjernen. Altså blokkerer hjernens naturlige produksjon av serotonin. Ut ifra forskning jeg har lest, når man har brukt antidepressiva i mer enn 6 mnd ødelegger dette for hjernens naturlige produksjon av serotonin. Eller hvertfall for naturlig reopptak. Men hjernen er plastisk, og vil fikse seg selv. Men det kan ta tid. Send gjerne melding hvis du vil snakke om det 😊 har slitt mye med dette, og derfor satt meg veldig godt inn i det. 

Anonymkode: 1b6e2...346

Jeg har stått på de i ca 10 år, med et eller to opphold,  og vært uten de nå i ca 6-7mnd. Deponerte i 2 mnd av de ca. 

Om ikke det er tilbakefall, så var det iallefall skremmende likt slik jeg først følte det da jeg begynte på de, selvom det er 10 år siden. Som sagt så har jo aldri medisinen gjort meg depresjonsfri, men de har holdt meg stabil. Og den stabiliteten.. er så skummel å føle man har mistet ..

Anonymkode: 9a5c5...c90

[AnonymBruker]

Hvis du har mulighet til å starte opp med pillene igjen er det kanskje best. De bør alltid tas i kombinasjon med samtaleterapii men det er nesten umulig å få. Jeg har selv gått på cipralex i ca 4 år før jeg klarte å slutte helt. Legene omtrent kaster antidepressiva etter deg men samtaleterapi får man ikke fordi man ikke er syk nok. Å gå på disse pillene uten oppfølging løser ikke problemene.

Jeg hadde store problemer med å slutte pga seponeringssympomer som også er nevnt av andre her. Det kan hende det er årsaken. Eller har du nettopp fått barn så er det mye hormoner og følelser i sving på godt og vondt. 

Anonymkode: 5a89b...5be

[Sunstone]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg har stått på de i ca 10 år, med et eller to opphold,  og vært uten de nå i ca 6-7mnd. Deponerte i 2 mnd av de ca. 

Om ikke det er tilbakefall, så var det iallefall skremmende likt slik jeg først følte det da jeg begynte på de, selvom det er 10 år siden. Som sagt så har jo aldri medisinen gjort meg depresjonsfri, men de har holdt meg stabil. Og den stabiliteten.. er så skummel å føle man har mistet ..

Anonymkode: 9a5c5...c90

Ja jeg vet jo ikke. Men det er jo ganske kort tid til at du har gått på de så lang tid. Jeg også får de samme symptomene som før når jeg er i "ustabil" fase i seponeringen. De første 6-7 mnd var jeg ustabil hver 2-3 uke, før det gikk 4 uker imellom.. Nå hadde jeg en lang periode på et par mnd, men så treffer det hardt når det kommer. Det kalles windows and waves. Vindu er når det er fint og egentlig ganske problemfritt, bølger er når ting er ustabilt og litt som før. Det tar tid for nervesystemet å lære å gjøre ting selv igjen etter så mange.

 Jeg syns også det er skummelt. Medisinen gjorde at jeg hadde mer motstandskraft, og tålte mye mer. Nå er jeg mer "skjør", men samtidig har jeg også mer av de andre følelsene. Jeg har begynt å gå til psykolog. Jeg ønsker å lære meg teknikker istedenfor å ta disse pillene som aldri er ment å tas over lengre tid. Les inne på survivingantidepressants.org - der står det mye interessant. 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Hvis du har mulighet til å starte opp med pillene igjen er det kanskje best. De bør alltid tas i kombinasjon med samtaleterapii men det er nesten umulig å få. Jeg har selv gått på cipralex i ca 4 år før jeg klarte å slutte helt. Legene omtrent kaster antidepressiva etter deg men samtaleterapi får man ikke fordi man ikke er syk nok. Å gå på disse pillene uten oppfølging løser ikke problemene.

Jeg hadde store problemer med å slutte pga seponeringssympomer som også er nevnt av andre her. Det kan hende det er årsaken. Eller har du nettopp fått barn så er det mye hormoner og følelser i sving på godt og vondt. 

Anonymkode: 5a89b...5be

Det er jo det som også er veldig vanskelig å skille nå, i og med at jeg har gått i månedsvis med hormonforandringer også pga graviditet. Men, jeg vil ikke risikere å havne her med en nyfødt baby, og jeg vet rett og slett ikke om jeg tør å stå i det. En ting når det bare var meg.. jeg har lyst å nyte tiden, ikke kjempe en forferdelig indre kamp. Så å ty til pillene igjen er kanskje lettest utvei... men... kanskje jeg aldri har fått ordentlig hjelp, men jeg har vært i terapi tidligere. 

Anonymkode: 9a5c5...c90

[Fighter83]

Det er ganske individuelle utfordringer knyttet til nedtrapping/opptrapping og seponering av Cipralex, så fint å få andres erfaringer tenker jeg. 

Jeg opplever absolutt ikke å gå over i likegyldighet/likegladhet ved seponering. Jeg blir totalt overveldet av følelsene igjen om jeg trapper ned for fort. Jeg MÅ trappe ned over veldig lang periode for å lære å takle det å stå i mer følelser igjen. Må bruke flere måneder faktisk!

Cipralex demper min kontakt med de vonde følelsene, den gjør meg mye friere følelsesmessig. Men opplever jeg f.eks at min bestemor blir dødssyk og dør så vil jeg ikke klare å kjenne på disse vonde følelsene på samme måte pga at medisinene demper dette. Da må jeg trappe ned og stå i følelsene litt i etterkant, dessverre er dette veldig dritt for man ønsker jo å sørge/bli lei seg på en naturlig måte når en som står en nær blir veldig syk/dør, kjekt i forhold til det å stå sammen med de andre som er lei seg/ sørger også. Dele erfaringer og kjenne seg igjen i hvordan man har det liksom.  

Jeg er ellers sinnsykt mye mer tilfreds, happy go lucky og fornøyd på medisinen, har mye lettere for å se ting objektivt, sette klare grenser, blir mye mer konsekvent og tydelig når jeg går på cipralex. Blir rett og slett veldig handlekraftig kan man si😅 Så det har absolutt mange positive sider å gå på dette for min del. En annen negativ side er at jeg har sinnsykt vanskelig for å kjenne meg forelsket men klarer heller ikke alltid å kjenne meg særlig trist over å bli avvist/dumpa/ghosta osv. 

Jeg går kun på cipralex når ting er såpass vanskelig å takle over noe tid. Sånn at jeg går i en del selvmordstanker, jeg blir altfor lett gråtelabil og sint/irritabel og sover altfor mye. Føler liksom at jeg blir stresset og overbelastet av ingenting. Om jeg går med disse plagene for lenge så vil jeg begynne å få mer smerter i kroppen og jeg får mer kroppslige plager som at jeg ikke orker så mye aktivitet, veldig lyd og lyssensitiv, husker sinnsykt dårlig, problemer med å bestemme meg for ting. Men jeg kjenner meg selv veldig godt etter mange år med refleksjonsjobbing ang utløsende og triggende faktorer + hvilke symptomer jeg får. Jeg starter pr i dag opp på medisinen preventivt ved livssituasjoner som jeg vet vil være veldig utfordrende for meg å stå i og jeg trapper opp og ned på egenhånd uten behov for konsultasjon med fastlegen min. Men jeg tester selvfølgelig ut hvordan det er å stå i utfordringer som jeg vet er vanskelige. Jeg må tøye strikken litt og lære å stå i dette liksom. Man skal ikke alltid hoppe bukk over utfordringer man vet kan bli litt harde for en.

Når jeg er hos legen min så informerer jeg om status pr nå og hva planen min er videre + evt behov for resept mm. Min erfaring er min og dette er en viktig kilde til for fastlegen ang videre behandling osv.

Så mine erfaringer er ikke lik andre som har behov for denne medisinen. 

[AnonymBruker]

Sunstone skrev (10 minutter siden):

Ja jeg vet jo ikke. Men det er jo ganske kort tid til at du har gått på de så lang tid. Jeg også får de samme symptomene som før når jeg er i "ustabil" fase i seponeringen. De første 6-7 mnd var jeg ustabil hver 2-3 uke, før det gikk 4 uker imellom.. Nå hadde jeg en lang periode på et par mnd, men så treffer det hardt når det kommer. Det kalles windows and waves. Vindu er når det er fint og egentlig ganske problemfritt, bølger er når ting er ustabilt og litt som før. Det tar tid for nervesystemet å lære å gjøre ting selv igjen etter så mange.

 Jeg syns også det er skummelt. Medisinen gjorde at jeg hadde mer motstandskraft, og tålte mye mer. Nå er jeg mer "skjør", men samtidig har jeg også mer av de andre følelsene. Jeg har begynt å gå til psykolog. Jeg ønsker å lære meg teknikker istedenfor å ta disse pillene som aldri er ment å tas over lengre tid. Les inne på survivingantidepressants.org - der står det mye interessant. 😊

Er bare veldig skremmende å skulle få det få ustabilt så ofte, og jeg vet ikke om jeg klarer tanken på det. Spesielt som jeg skrev over med et lite barn. Hadde jeg ikke sluttet hadde antageligvis ikke dette skjedd, i en slik grad. Men jeg måtte pga babyen. Og trodde faktisk det skulle gå bra, fordi det ville være så mye andre følelser, forhåpentligvis så positive at de ville overgå alt negativt til slutt. 

Så du kan jo absolutt ha rett i at de er seponeringen.. så dumt man ikke startet det mye tidligere. 

Anonymkode: 9a5c5...c90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg har stått på de i ca 10 år, med et eller to opphold,  og vært uten de nå i ca 6-7mnd. Deponerte i 2 mnd av de ca. 

Om ikke det er tilbakefall, så var det iallefall skremmende likt slik jeg først følte det da jeg begynte på de, selvom det er 10 år siden. Som sagt så har jo aldri medisinen gjort meg depresjonsfri, men de har holdt meg stabil. Og den stabiliteten.. er så skummel å føle man har mistet ..

Anonymkode: 9a5c5...c90

Ab har rett. Antidepressiva er ikke egentlig laget for å stå på i lang tid. De er laget som hjelp i tillegg til terapi for å komme seg på rett kjøl. Desverre er enkle løsninger og quick fix blitt vanlig i helsevesenet. Etter 10 år vil seponeringstegn oppleves som sterkt tilbakefall. For noen så klarer de aldri å slutte og må stå på dem livet ut. Ikke noe tilfeldig fabel jeg har funnet ut. Det har stått artikler i legetidsskriftet om det. Jeg er ikke lege men pga algoritmer så dukker slike opp for meg. 

Vil du slutte så er det nå eller aldri. Stå i det. Kjemp kampen, ellers vil dette preparatet eie deg til evig tid. 

Anonymkode: 6a313...71e

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (4 minutter siden):

Det er ganske individuelle utfordringer knyttet til nedtrapping/opptrapping og seponering av Cipralex, så fint å få andres erfaringer tenker jeg. 

Jeg opplever absolutt ikke å gå over i likegyldighet/likegladhet ved seponering. Jeg blir totalt overveldet av følelsene igjen om jeg trapper ned for fort. Jeg MÅ trappe ned over veldig lang periode for å lære å takle det å stå i mer følelser igjen. Må bruke flere måneder faktisk!

Cipralex demper min kontakt med de vonde følelsene, den gjør meg mye friere følelsesmessig. Men opplever jeg f.eks at min bestemor blir dødssyk og dør så vil jeg ikke klare å kjenne på disse vonde følelsene på samme måte pga at medisinene demper dette. Da må jeg trappe ned og stå i følelsene litt i etterkant, dessverre er dette veldig dritt for man ønsker jo å sørge/bli lei seg på en naturlig måte når en som står en nær blir veldig syk/dør, kjekt i forhold til det å stå sammen med de andre som er lei seg/ sørger også. Dele erfaringer og kjenne seg igjen i hvordan man har det liksom.  

Jeg er ellers sinnsykt mye mer tilfreds, happy go lucky og fornøyd på medisinen, har mye lettere for å se ting objektivt, sette klare grenser, blir mye mer konsekvent og tydelig når jeg går på cipralex. Blir rett og slett veldig handlekraftig kan man si😅 Så det har absolutt mange positive sider å gå på dette for min del. En annen negativ side er at jeg har sinnsykt vanskelig for å kjenne meg forelsket men klarer heller ikke alltid å kjenne meg særlig trist over å bli avvist/dumpa/ghosta osv. 

Jeg går kun på cipralex når ting er såpass vanskelig å takle over noe tid. Sånn at jeg går i en del selvmordstanker, jeg blir altfor lett gråtelabil og sint/irritabel og sover altfor mye. Føler liksom at jeg blir stresset og overbelastet av ingenting. Om jeg går med disse plagene for lenge så vil jeg begynne å få mer smerter i kroppen og jeg får mer kroppslige plager som at jeg ikke orker så mye aktivitet, veldig lyd og lyssensitiv, husker sinnsykt dårlig, problemer med å bestemme meg for ting. Men jeg kjenner meg selv veldig godt etter mange år med refleksjonsjobbing ang utløsende og triggende faktorer + hvilke symptomer jeg får. Jeg starter pr i dag opp på medisinen preventivt ved livssituasjoner som jeg vet vil være veldig utfordrende for meg å stå i og jeg trapper opp og ned på egenhånd uten behov for konsultasjon med fastlegen min. Men jeg tester selvfølgelig ut hvordan det er å stå i utfordringer som jeg vet er vanskelige. Jeg må tøye strikken litt og lære å stå i dette liksom. Man skal ikke alltid hoppe bukk over utfordringer man vet kan bli litt harde for en.

Når jeg er hos legen min så informerer jeg om status pr nå og hva planen min er videre + evt behov for resept mm. Min erfaring er min og dette er en viktig kilde til for fastlegen ang videre behandling osv.

Så mine erfaringer er ikke lik andre som har behov for denne medisinen. 

Ts her

Kjenner igjen noe av det du skriver om cipralex. Jeg har ikke pleid slutte, men jeg har stilt medisinen litt etter behov, og alltid hatt god kommisjonen med fastlegen. 

Man kan føle seg tid tider flat,  og spesielt etter da en lang periode hvor livet ikke har vært så spennende. Jeg så faktisk litt frem til å slutte nå, for jeg var sikkert på at nå ville jeg føle kjempe sterkt på de positive tingene som skulle skje! Men veien dit var fryktelig humpete. Mye opp og nedturer jeg ikke vet om jeg stod like rustet til uten medisinen. En sum av det, kan ha ført til styrtlandingen jeg fikk i dag. Eller, som en annen skriver, så er det seponeringssymtomer. Jeg trappet ned over 2-3 mnd ca. 

Takk for at du delte dine erfaringer- selvom ikke alle er like,  så hjelper det å høre om 

 

 

 

Anonymkode: 9a5c5...c90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Er bare veldig skremmende å skulle få det få ustabilt så ofte, og jeg vet ikke om jeg klarer tanken på det. Spesielt som jeg skrev over med et lite barn. Hadde jeg ikke sluttet hadde antageligvis ikke dette skjedd, i en slik grad. Men jeg måtte pga babyen. Og trodde faktisk det skulle gå bra, fordi det ville være så mye andre følelser, forhåpentligvis så positive at de ville overgå alt negativt til slutt. 

Så du kan jo absolutt ha rett i at de er seponeringen.. så dumt man ikke startet det mye tidligere. 

Anonymkode: 9a5c5...c90

Det er lettere å holde ut hvis du tenker en tid der plagene bør være over. Det bør være over om et år fra nå antar jeg. Så kan du lage delmål og lage hyggelige ting som belønning til deg selv hver uke. Noe du blir glad for. Si til deg selv at du er flink som holder ut. Som har klart enda en uke og som belønning for det unner deg noe. 

Anonymkode: 6a313...71e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ab har rett. Antidepressiva er ikke egentlig laget for å stå på i lang tid. De er laget som hjelp i tillegg til terapi for å komme seg på rett kjøl. Desverre er enkle løsninger og quick fix blitt vanlig i helsevesenet. Etter 10 år vil seponeringstegn oppleves som sterkt tilbakefall. For noen så klarer de aldri å slutte og må stå på dem livet ut. Ikke noe tilfeldig fabel jeg har funnet ut. Det har stått artikler i legetidsskriftet om det. Jeg er ikke lege men pga algoritmer så dukker slike opp for meg. 

Vil du slutte så er det nå eller aldri. Stå i det. Kjemp kampen, ellers vil dette preparatet eie deg til evig tid. 

Anonymkode: 6a313...71e

Jeg er dessverre enig med deg. Man blir avhengig av denne medisinen, selvom den ikke er er "avhengighetsskapende". Legen sa til og med selv en gang at jeg kunne muligens bli værende på medisinene livet ut. Mange er det. Men er jo egentlig en veldig trist tanke. 

Anonymkode: 9a5c5...c90

[AnonymBruker]

Jeg har også stått på de i mange år. Kommer sikkert til å stå på de livet ut.  Og det er helt greit. Jeg har masse følelser,både gode og dårlige.  

En graviditet gikk jeg uten og hasse det ikke bra. Den siste sa legen ar jeg kunne gå på de fordi fordelene veide opp for ulempene. 

De gangene jeg har prøvd å slutte eller gått tom så blir jeg rasende.  Jeg blir skikkelig sinna. 

Også vil jeg ikke ha den kraftige angsten igjen. Snakk med legen din du. Lykke til❤️

Anonymkode: 5cce7...030

[Anonym11223344]

Jeg slutta og fikk nervesammenbrudd. Nå er det max dose livet ut.

[AnonymBruker]

Er du gravid nå? Da kan det jo spille inn? 
Bør ikke bruke slike medisiner under graviditeten da man ikke vet hvordan fosteret blir påvirket og senere plager barnet kan få. 
 

Anonymkode: b91f8...bc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er dessverre enig med deg. Man blir avhengig av denne medisinen, selvom den ikke er er "avhengighetsskapende". Legen sa til og med selv en gang at jeg kunne muligens bli værende på medisinene livet ut. Mange er det. Men er jo egentlig en veldig trist tanke. 

Anonymkode: 9a5c5...c90

Hvorfor er det trist? Å svelge en tab om dagen for å ha mindre plager? Folk står på blodfortynnende livet ut også. 
psykiske helseplager er noe de fleste blir bedre av med gode medisiner. 
hvorfor slutte om det fungerer? 
De er ikke vanedannende, og man kan fint slutte om man trapper de gradvis ned. Har man stått på de i 10 år må man bruke lengre tid på nedtrapping. 
Man må være på et godt sted og ha det stabilt og vært fin lenge for å trappe ned. Jobbe med seg selv og ha gode verktøy. 
Men de som har hatt alvorlige depresjoner og har vært «normal» ved hjelp av medisiner er det jo bedre å stå på de fremfor å syk igjen. 
 

Anonymkode: b91f8...bc0